Statssekretær Helge Eide i Sosialdepartementet holdt torsdag et innlegg på Mesterbrevnemndas kontaktkonferanse iOsloom arbeidsvandring og bedriftsetableringer etter EU-utvidelsen 1. mai (17.09.04).

1. mai 2004 var en historisk dag. Utvidelsen av EU med ti nye medlemsland markerer et skille i forhold til den kalde krigens deling av Europa. Endringen innebærer at det felles arbeids- og tjenestemarkedet i Europa er utvidet med 75 millioner innbyggere. For innbyggerne i de nye medlemslandene betyr utvidelsen økte muligheter for økonomisk og sosial framgang.

En av de fire friheter i det indre marked er fri fly av personer; - den personlige friheten til å kunne reise og søke arbeid, studere og ta opphold i hele EØS-området. For de nye medlemslandene er det et stort fremskritt å kunne ta del i denne friheten.

Utveksling mellom land er grunnleggende positivt. Det at nordmenn kan reise ut for å ta arbeid, og utlendinger kan komme hit for å søke arbeid, gir nyttig kompetanseutveksling, fører til økt kulturforståelse og mulighet for nye impulser – til det beste for alle.

Norge trenger arbeidskraft. Vi har lange lister av ønsker og behov; flere barnehager, bedre sykehus og skoler, og billigere boliger for å nevne noen. Samtidig ønsker mange lengre ferier og kortere arbeidsdager. Selv om ledigheten nå er for høy, er det allerede på kort sikt behov for arbeidskraft innenfor enkelte områder og bransjer. På lang sikt tilsier befolkningsutviklingen en generell knapphet på arbeidskraft. Arbeidsstyrken viser liten vekst og gjennomsnittsalderen øker. De siste befolkningsfremskrivningene frem til 2050 fra Statistisk sentralbyrå, viser også at det blir flere eldre i årene fremover enn tidligere beregnet. Bortsett fra en liten nedgang de neste tre-fire årene, vil antall personer på 67 år og oppover øke fra 610.000 i 2002 til mellom 1,1 og 1,4 millioner i 2050.

EU/EØS-utvidelsen legger til rette for betydelig enklere tilgang på arbeidskraft fra de nye medlemslandene. Et utvidet arbeids- og tjenestemarked er bra for Norge med tanke på vårt framtidige behov for arbeidskraft og kompetanse. Det kan dessuten være med på å sikre oss rekruttering fra utenlandske fagmiljøer med kompetanse som vi i dag ikke har selv. Det vil således være et positivt bidrag til verdiskapning, utvikling av norsk økonomi, offentlige tjenester og vår egen næringsvirksomhet.

I magasinet ”mester`n” nr. 3 2004, kan vi lese om en norsk arbeidsgiver som har benyttet utenlandske arbeidskraft i flere år, med meget god erfaring. ”Våre utenlandske arbeidere har høy arbeidsmoral og høyt kvalitetsnivå”, forteller malermester Tom Rindal. ”Økt konkurranse gjør at norske håndverkere ikke lenger kan utsette tidsfrister, ta høye honorar og gjøre middelmådig håndverk”, fortsetter arbeidsgiveren. Etter mitt syn vil god kompetanse, høy kvalitet på arbeidet og god arbeidsmoral være en svært viktig konkurransefaktor i årene som kommer, og EU-utvidelsen vil også kunne stimulere oss til å bli enda bedre på dette området.

Det er imidlertid en viss fare for at den frie bevegeligheten for arbeidstakere i en overgangsperiode kan føre til ubalanse på deler av det norske arbeidsmarkedet. På bakgrunn av erfaringene fra tidligere EU/EØS-utvidelser samt nesten alle studier som ble gjennomført før utvidelsen, antok regjeringen at sannsynligheten for en massiv vestgående strøm av arbeidsinnvandrere var liten. Det var likevel en forventning om at vi skulle få en større tilstrømming av arbeidstakere etter denne utvidelsen sammenlignet med tidligere utvidelser. Dette henger blant annet sammen med at de økonomiske forskjellene mellom Norge og de nye landene er større enn ved tidligere utvidelser, samtidig som landene står hverandre nærmere både geografisk, klimatisk og kulturelt.

EØS-utvidelsesavtalen åpner for at medlemslandene de to første årene kan anvende nasjonale regler overfor arbeidstakere fra de nye medlemslandene, med unntak av Kypros og Malta. Da det etter hvert ble klart at de fleste land innenfor EU ville komme til å innføre overgangsregler, fant regjeringen at det var nødvendig å innføre en overgangsordning også i Norge.

I tillegg til avklaringen i andre land, er det to hovedbegrunnelser for beslutningen om overgangsregler. For det første kan det bidra til å forebygge mulig sosial dumping med de negative konsekvensene det kan ha for arbeidsliv og næringsliv. Med sosial dumping menes i denne sammenheng at utenlandske arbeidstakere kommer til Norge og utfører arbeid på lønns- og arbeidsvilkår vesentlig dårligere enn norske. Men, som jeg vil komme tilbake til nedenfor, gjelder de største utfordringene her trolig tjenesteyting og at arbeidstakere som ledd i tjenesteyting utfører tidsbegrensete oppdrag i Norge.

Overgangsreglene kan videre redusere presset på velferdsordninger som arbeidstakere fra EØS-land har rett til. Overgangsregler skal bidra til at de som kommer hit, får en jobb som de og eventuelle familiemedlemmer kan leve av. Regjeringen vurderte at det ikke kunne være tilstrekkelig å arbeide ti timer i uka, som ifølge EU-domstolen kan være nok til å bli regnet som arbeidstaker med fulle sosiale rettigheter.

Den norske overgangsordningen som trådte i kraft samtidig med utvidelsen 1. mai 2004, omfatter to områder:

Det stilles for det første krav om oppholdstillatelse. Vilkårene for oppholdstillatelse er dokumentasjon av arbeidsforhold med vanlige lønns- og arbeidsvilkår, dvs. tariffavtalenivå eller det som er normalt for vedkommende sted og yrke. I tillegg må det som hovedregel dreie seg om heltidsarbeid.

Det stilles ikke krav til type arbeid, fagkompetanse, bestemt arbeidssted eller lignende. Arbeidssøkere fra de nye medlemslandene vil dessuten ha adgang til å oppholde seg i Norge for egen regning i inntil seks måneder.

For det andre er det innført en forskriftshjemmel som gir adgang til å innføre beskyttelsestiltak ved alvorlig ubalanse i arbeidsmarkedet eller ved fare for slik ubalanse. Dette krever en intensivert overvåking av arbeidsmarkedet, noe som vil bli gjennomført gjennom statistikk fra Statistisk sentralbyrå, Aetat og utledningsmyndighetene.

I tillegg til overgangsreglene er det innført en hjemmel for å kunne pålegge alle EU/EØS-borgere som skal ta arbeid, yte tjeneste eller drive næringsvirksomhet, en plikt til å melde seg innen en uke etter at arbeidet eller/virksomheten starter. Begrunnelsen er behovet for å få bedre oversikt over innslag av utenlandsk arbeidskraft og hvem som arbeider her i landet.

Borgere av de nye medlemslandene som ønsker å arbeide som selvstendig næringsdrivende eller tjenesteytere i Norge, omfattes av de samme reglene som gjelder for dagens EU- og EØS-borgere. Etter EØS-utvidelsesavtalen er det nemlig ikke adgang til å ha overgangsordninger for tjenesteytere eller selvstendig næringsdrivende.

Som nevnt, mener regjeringen at de største utfordringene knyttet til faren for sosial dumping trolig vil gjelde tjenesteytere og utsendte arbeidstakere på midlertidig tjenesteoppdrag i Norge. Virksomheter fra hele EØS-området, både fra gamle og nye medlemsland, kan fritt komme og utføre tjenester i Norge med egne arbeidstakere, f.eks. i forbindelse med underentrepriser i byggebransjen eller annen anleggsvirksomhet. Disse arbeidstakerne kan oppholde seg og arbeide i inntil tre måneder før det stilles krav om tillatelse etter utlendingslovgivningen.

Det er imidlertid slik at norsk ufravikelig regelverk om helse, miljø og sikkerhet, vil gjelde fra første dag for alle arbeidstakere som arbeider i Norge. Gjennom regelverket for utsendte arbeidstakere i arbeidsmiljøloven kommer også visse andre norske lovbestemmelser til anvendelse, blant annet om permisjonsrettigheter og ferie. Regelverket er en implementering av EU-direktivet om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting. Disse reglene i arbeidsmiljøloven vil også gjelde for arbeidstakere fra EØS-området som sendes til Norge fra en utenlandsk utleievirksomhet.

Det er ingen alminnelig lovregulering av lønn i Norge. Lønnsfastsettelse er tradisjonelt overlatt til partene i arbeidslivet. I utgangspunktet er det derfor ingen generelle lovfestede skranker mot at utenlandske arbeidstakere på tjenesteoppdrag kan jobbe i Norge på dårligere lønnsvilkår enn hva norske arbeidstakere normalt har.

Det eksisterer likevel et virkemiddel; allmenngjøringsloven ble innført i forbindelse med inngåelse av EØS-avtalen. Formålet er å forhindre at utenlandske arbeidstakere tilbys lønns- og arbeidsvilkår som er påviselig dårligere enn det som følger av norske tariffavtaler og samtidig unngå uheldige konkurransevridninger for virksomheter med norske arbeidstakere.

Allmenngjøringsinstituttet er en partsdrevet ordning. En arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon som er av en viss størrelse, og som er part i en landsomfattende tariffavtale, kan fremme begjæring for Tariffnemnda om at lønns- og arbeidsvilkår i tariffavtalen skal gjøres helt eller delvis gjeldende for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter. Lønns- og arbeidsvilkår som følger av vedtaket, vil gjelde som ufravikelige minstevilkår i de arbeidsforholdene som omfattes av vedtaket. Vedtaket vil gjelde uavhengig av om arbeidstakeren er norsk eller utenlandsk, organisert eller uorganisert. Det vil også omfatte utsendte arbeidstakere på midlertidig arbeidsoppdrag.

Inntil nå har ingen tariffavtaler blitt allmenngjort. LO fremmet for første gang en begjæring om allmenngjøring for Tariffnemnda i desember 2003. Saken gjelder delvis allmenngjøring av tre tariffavtaler som er inngått mellom LO og NHO; Verkstedoverenskomsten, Fellesoverenskomsten for byggfag og Landsoverenskomsten for elektrofagene. Begjæringen gjelder sju petrokjemiske landanlegg, blant annet Melkøya, Kollsnes og Kårstø.

Tariffnemnda sendte 14. mai 2004 et forslag til vedtak på høring med frist 14. juni 2004. Høringsuttalelsene er nå til vurdering i Tariffnemnda. Saken blir en prøve på om denne ordningen fungerer etter hensikten, og det blir veldig spennende å se utfallet av saken.

Et annet sentralt virkemiddel er gjennomføringen av ILO-konvensjon 94 om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter. Konvensjonen skal sikre at lønns- og arbeidsvilkår i kontrakter det offentlige inngår i forbindelse med utsetting av arbeid, ikke er dårligere enn det som følger av tariffavtaler, voldgiftskjennelser, lovgivning eller det som er normalt nivå for vedkommende sted og yrke. Norge ratifiserte ILO-konvensjonen i 1996. Regjeringen vil implementere konvensjonen i en ny statlig innkjøpsinstruks som ventes ferdig i løpet av høsten 2004.

Det er videre klart at Arbeidstilsynet har en viktig rolle i tilknytning til EØS-utvidelsen. Etaten må følge særskilt opp sitt tilsynsansvar med arbeidsmiljøet for utenlandske arbeidstakere. Det vil trolig bli et særlig behov for å fokusere på grunnleggende rettigheter innenfor helse-, miljø- og sikkerhet, arbeidstid, skriftlige arbeidsavtaler, medvirkning mv. Arbeidstilsynets innsats i denne sammenheng vil omfatte informasjonstiltak og tilsyn gjennom satsinger på utsatte bransjer. Etaten skal dessuten spille en enda viktigere og mer aktiv rolle som koordinator mellom en rekke myndighetsinstanser, for å forhindre ulike former for useriøsitet og ulovligheter i arbeidslivet, svart arbeid, mv.

Direktoratet for arbeidstilsynet har som såkalt samarbeidskontor etter regelverket om utsendte arbeidstakere, et særskilt ansvar for å informere om hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår som gjelder for disse arbeidstakerne. Direktoratet skal samarbeide med tilsvarende samarbeidskontor i de øvrige EØS-landene.

Generelt krever EØS-utvidelsen økt innsats på informasjonsområdet rettet mot de nye medlemslandenes virksomheter og arbeidstakere som kan tenkes å komme til Norge. I tillegg er det behov for målrettet informasjon i Norge til norske arbeidsgivere og oppdragsgivere som benytter seg av utenlandske arbeidstakere eller tjenester. Direktoratet for arbeidstilsynet har igangsatt en rekke tiltak for å følge opp dette ansvaret. Blant annet blir relevant informasjon gjennomgått og målrettet. Informasjonen lages både i trykket form og legges ut på Arbeidstilsynets nettsider samt på det norske nettstedet som inngår i det europeiske informasjonssamarbeidet på feltet, det såkalte Bilbao-instituttet. Både generell og mer bransjerettet informasjon blir utarbeidet på norsk og på flere av de nye medlemslandenes språk, for eksempel arbeidsmiljøloven, en kortfattet informasjonsbrosjyre om forståelsen av loven, HMS-forskriften, arbeidsavtaler mv.

Det er i tillegg etablert et nært samarbeid med UDI i informasjonsarbeidet. Arbeidstilsynet har blant annet deltatt sammen med UDI på et informasjonsmøte for ansatte på de norske ambassadene i flere av de nye EØS-landene, og på et informasjonsmøte for disse landenes ambassader i Norge. Arbeidstilsynet deltar videre på UDIs internettnettportal vedrørende EØS-utvidelsen.

I forbindelse med EØS-utvidelsen har Regjeringen også lagt meget stor vekt på en god dialog og et nært samarbeid med partene i arbeidslivet for å drøfte konsekvenser av utvidelsen, og behovet for eventuelle tiltak og virkemidler vedrørende lønns- og arbeidsvilkår. Det er blitt avholdt tre drøftingsmøter mellom partene og myndighetene i Arbeidslivspolitisk råd. Tiltak som har vært drøftet, er blant annet allmenngjøringsinstituttet, minstelønnsordninger og Arbeidstilsynets rolle etter utvidelsen.

For å ikke komme i strid med EØS-avtalens likebehandlingsprinsipp, vil eventuelle tiltak utover overgangsordningen måtte være generelle og gjelde for alle. Det betyr at de også vil måtte gjelde for norske arbeidstakere. Til forskjell fra overgangsreglene kan slike tiltak innføres uavhengig av tidspunktet for EØS-utvidelsen. Det er således mulig å avvente praktiske erfaringer med utvidelsen før man iverksetter tiltak. Regjeringens vurdering har vært at det vil være en fordel å se hvilke bransjer som eventuelt blir rammet av sosial dumping, før det tas beslutning om hvilke virkemidler som skal settes inn.

Det er i hovedsak enighet i Arbeidslivspolitisk råd om at flere av de tiltakene som har vært drøftet så langt, reiser til dels vanskelige problemstillinger. Blant annet er partene i arbeidslivet skeptiske til å innføre generelle minstelønnsordninger. Regjeringen vil derfor være varsom med å gripe inn i de grunnleggende prinsippene for lønnsdannelse i Norge. Det må fortsatt være opp til partene i arbeidslivet å forhandle fram hvilken lønn som skal gjelde.

Det er enighet om å komme tilbake til problemstillinger knyttet til lønns- og arbeidsvilkår i rådet når det er høstet flere erfaringer med det utvidede arbeidsmarkedet. Rett før sommeren ble det i tillegg opprettet en ekspertgruppe under rådet, bestående av LO, NHO og myndighetene. Ekspertgruppen skal overvåke situasjonen på arbeidsmarkedet og tilrettelegge nærmere for diskusjonene i rådet. Det er også igangsatt et prosjekt på nordisk nivå, for å sammenligne statistikk og følge med på situasjonen på arbeidsmarkedene i de nordiske landene etter EØS-utvidelsen.

I forbindelse med vedtakelsen av overgangsordningen uttrykte et flertall på Stortinget at de ikke var tilfredse med regjeringens tiltak og virkemidler mot sosial dumping. I midten av mai fattet stortingsflertallet en rekke anmodningsvedtak om lovforslag for å forhindre sosial dumping innen 1. juni 2004. Som svar på Stortingets anmodning, la regjeringen fram en lovproposisjon 28. mai. Forslaget gikk blant annet ut på at Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med at vilkårene for arbeidstillatelser følges i virksomhetene; det vil si at utenlandske arbeidstakere har vanlige lønns- og arbeidsvilkår og som hovedregel arbeider fulltid. Etaten skal også føre tilsyn med at lønns- og arbeidsvilkår i allmenngjorte tariffavtaler følges. Departementet skal dessuten få adgang til å gi nærmere forskrifter som pålegger arbeidsgiver innenfor visse bransjer å sørge for at alle ansatte har identitetskort samt at det utarbeides mannskapslister på arbeidsplassene. Endelig ble det foreslått at rapporteringsplikten til Sentralskattekontoret for utenlandssaker skal utvides til å gjelde alle bransjer som hovedregel.

Lovforslagene ble vedtatt i Stortinget 17. juni 2004. Stortinget vedtok dessuten å lovfeste at UDI, når allmenne hensyn krever det, skal anmelde forhold hvor virksomheter benytter arbeidstakere uten arbeidstillatelse. Lovendringene skal tre i kraft 1. oktober 2004.

Til problemstillingen om tjenesteytere fra de nye medlemslandene og en mulig fare for sosial dumping, vil jeg avslutningsvis nevne forslaget til rådsdirektiv om tjenester som nå behandles i EU-systemet. Dette er et direktiv som har vakt en del debatt både i Norge og i de øvrige nordiske land. Det arbeides for tiden med å formulere en norsk posisjon. Arbeidet blir ledet av Nærings- og handelsdepartementet. Arbeidslivets parter er trukket inn i arbeidet blant annet gjennom høringer av forslaget.

I dag er det 16. september og det har gått fire og en halv måned siden utvidelsen. Hva vet vi så om utviklingen på arbeidsmarkedet?

Fra årsskiftet til utgangen av august i år var det innvilget i overkant av 22.000 tillatelser til arbeidstakere fra de nye medlemslandene i EU/EØS. Om lag 17.600 av disse er EØS-tillatelser, innvilget etter utvidelsen 1. mai, mens omtrent 3.300 er sesongarbeidstillatelser som i hovedsak ble innvilget før utvidelsen. De aller fleste søkerne kommer fra tre av de nye medlemslandene. Vel 14.000 er fra Polen, om lag 5.200 fra Litauen og 1.000 fra Latvia.

I samme periode i fjor ble det innvilget vel 16.000 arbeidstillatelser til borgere fra de landene som ble EU-medlemmer i vår. Da gjaldt nesten 15.000 av disse sesongarbeid, hovedsaklig i landbruket. De ovennevnte tre landene var dominerende blant dem som fikk arbeidstillatelse.

Økningen fra 2003 til 2004 er betydelig, selv om den ikke er dramatisk. Norge kan ikke sies å ha opplevd noen flom av arbeidstakere fra de nye landene, slik enkelte fryktet på forhånd. Dessuten har det også i tidligere år vært vekst i antall arbeidstillatelser som er gitt til personer fra de aktuelle landene. Det gjelder særlig sesongarbeidstillatelser. Økningen fra 2003 til 2004 skyldes derfor neppe utvidelsen alene, men kan ses som en fortsettelse av en tendens fra tidligere år.

Dersom man sammenligner tallene med tall fra de øvrige nordiske landene, kan det se ut som om Norge har hatt størst økning. Dette på tross av at Sverige ikke har innført noen overgangsordning. Det er imidlertid vanskelig å finne gode sammenligningstall siden de andre landene ikke inkluderer kortvarig sesongarbeid i landbruket i sine oversikter. I Sverige er det dessuten ikke nødvendig med tillatelse for arbeid i inntil tre måneder siden det ikke er innført overgangsregler.

Vi kan foreløpig ikke si noe sikkert om hvilke næringer som er mest berørt av arbeidsinnvandring etter EØS-utvidelsen. Det er god grunn til å anta at det store flertallet så langt har kommet for å arbeide i landbruket. Det er imidlertid meldt fra UDI at en økende andel søker om tillatelse for å jobbe i bygg- og anleggsbransjen. Med tanke på at det er mindre arbeidsintensivt innhøstingsarbeid i landbruket i månedene framover, er det sannsynlig at denne tendensen kan bli forsterket for resten av året.

Det kan tenkes at en del av dem som i år har søkt om arbeidstillatelse, spesielt innefor bygg- og anleggsbransjen, også har jobbet her tidligere år uten tillatelse. Det ville i så fall være en indikasjon på at noe av hensikten med mer liberale regler for arbeidsinnvandring er oppnådd. Foreløpig kan vi imidlertid ikke si noe sikkert om det. Det forutsetter utredningsarbeid. Dessverre er det ikke usannsynlig at det fortsatt er en del som arbeider illegalt i forhold til vilkår i utlendingsloven og svart i forhold til skatte- og avgiftslovgivningen. Regjeringen vil videreføre arbeidet for å redusere omfanget av slike brudd på lov- og regelverk. Jeg tror at det på sikt blir et mindre problem i forhold til de nye medlemslandene, etter hvert som utviklingen der skyter fart og forskjellene i levekår og lønnsnivå blir mindre.

Myndighetene har så langt ingen oversikt over hvor mange som har kommet som tjenesteytere og utsendte arbeidstakere på kortvarige oppdrag. De trenger ingen tillatelse så lenge de skal være her mindre enn tre måneder. Tall fra Sentralskattekontoret for utenlandssaker viser imidlertid at det har vært en økning i antall virksomheter fra Polen som er registrert som oppdragstakere innen bygg- og anleggsvirksomhet. Som tidligere nevnt, er det planlagt å innføre en meldeplikt for alle EØS-borgere på kortvarig arbeids- og tjenesteoppdrag i Norge. En slik ordning vil gi oss bedre og mer helhetlig oversikt over utvikling på dette området.

Vi kan heller ikke si noe eksakt om hvilken andel de nye arbeidstakerne utgjør av arbeidsstyrken. Årsaken er at vi så langt ikke har hatt tilgang på data som viser hvor lenge de som får en EØS-tillatelse, er her. I deler av landet og i enkelte næringer, særlig i tilknytning til landbruket, er det imidlertid ingen tvil om at arbeidstakere fra Polen og i noen grad baltiske land, er en viktig arbeidskraftressurs.