Statssekretær Jan Otto Risebrobakkens velkomsthilsen på Redd Barnas konferanse om "Barnefattigdom i Skandinavia", 27. mai 2004.

La meg først på vegne av sosialministeren få takke for invitasjonen til å ønske dere velkommen til denne konferansen her i dag. Hun skulle svært gjerne deltatt her i da, og har bedt meg hilse.

Dere har satt barnefattigdom på dagsorden. Dette er et område som har fått mye politisk oppmerksomhet i de senere år. Denne konferansen åpner for utveksling av ny kunnskap og dialog, mellom aktører med ulike roller og tilnærminger - politikere, forskere, fagfolk, representerer frivillige organisasjoner og flere -, og på tvers av landegrenser.

Barnefattigdom i Skandinavia er egentlig et paradoks:

• De skandinaviske landene ligger på topp når det gjelder inntektsnivå og velferd for befolkningen

• Disse landene har den laveste andelen barn i lavinntektsgruppen. Kun et lite mindretall av barna lever i familier med så små økonomiske ressurser at de kan karakteriseres som fattige

• Norge ligger på førsteplass i rangeringen av hvor det er best for barn å vokse opp, i følge en undersøkelse fra Redd Barna.

Dette viser at den generelle levestandarden er god i vår del av verden. Vi er imidlertid her i dag fordi vi erkjenner at enkelte barn faktisk er rammet av fattigdom i våre ellers så rike land, og fordi vi har et felles engasjement i forhold til dette. Bestenoteringer har liten verdi for de barna dette gjelder.

Sosial nød gjør ekstra sterkt inntrykk når det er barn som rammes. Barn er uten ansvar for egen situasjon, prisgitt foreldre, voksne i nærmiljøet og storsamfunnet.

Barn har få eller ingen muligheter til å påvirke sin egen situasjon og egne levekår. Barns levekår er i stor grad bestemt av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon. Barn er avhengige av foreldrene og av samfunnet rundt dem. Det er uakseptabelt at barn lever i fattigdom, og vi har et felles ansvar for å forhindre det.

Foreldre har hovedansvaret for å sikre barn gode oppvekst- og levevilkår. Barn som er utsatt for økonomisk og sosial nød har imidlertid et særlig krav på beskyttelse fra storsamfunnet. Dette er ikke minst viktig for å hindre at sosial utstøtning og fattigdom går i arv.

Vi kan ikke godta fattigdom i Norge. Derfor er fattigdomsbekjempelse et prioritert innsatsområdet for Regjeringen - med et særlig fokus på utsatte barn og barnefamilier. Jeg vet at fattigdom og utsatte gruppers levekår også er på den politiske dagsorden i Sverige og Danmark, og vi vil få høre mer om det senere i dag.

Jeg vil kort belyse norske strategier og tiltak å motvirke barnefattigdom.

Barnefamilier med vedvarende lav inntekt i Norge kjennetegnes ved følgende:

• Foreldrene mangler tilknytning til arbeidslivet – en av tre har vært uten arbeidsinntekt siste tre årene.
• Husholdningene er i stor grad avhengige av offentlige overføringer.
• Enslige forsørgere og ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert.
• Over halvparten av familiene mottok økonomisk sosialhjelp.

Barn lever i fattigdom i Norge i dag, på tross av det velferdssamfunnet vi har bygget opp etter krigen. De mange generelle velferdsordningene, som er bærebjelken i velferdssamfunnet, er viktig for å forebygge fattigdom - men de er utilstrekkelige for å løfte mennesker som har falt igjennom ut av fattigdom. Vi må i tillegg satse på målrettede tiltak, som tar utgangspunkt i individet og de sammensatte årsakene til fattigdom.

Kampen mot barnefattigdom må kjempes på flere fronter. Hovedårsaken til at barn lever i fattigdom er at foreldrene mangler tilknytning til arbeidslivet. Vi må sette foreldrene bedre i stand til å forsørge seg og sine barn, gjennom satsing på arbeidsrettede tiltak og utdanning. Vi må gi økonomisk rådgivning slik at knappe midler kan disponeres på en best mulig måte for barna. Samtidig må vi arbeide for å bedre situasjonen for barna som lever i familier med lav inntekt, styrke deres muligheter for deltakelse og likeverd.

Arbeid er den beste forsikringen mot fattigdom. Tiltak som styrker foreldres arbeidstilknytning er derfor det mest effektive tiltaket for å avhjelpe fattigdom i barnefamilier. Regjeringen har etablert nye plasser i arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialstønad, innvandrere og flyktninger. Mange av disse har blitt gitt opp i forhold til arbeidslivet. Men vi ser nå at skreddersydde tiltak for disse gruppene virker. Over 4 000 langtidsmottakere av sosialhjelp, enslige forsørgere og innvandrere har gjennomført skreddersydde arbeidsmarkedstiltak. Ca. 60 pst av disse har kommet i jobb eller i egenfinansiert utdanning. Over 2 000 er nå på tiltak. Tiltaksplassene ble opprettet i fjor, og innsatsen trappes opp i år.

Regjeringen gjennomfører også målrettede forbedringer i velferdsordningene. Vi har økt barnetillegget for personer som er varig uføre uten utsikt til å kunne komme tilbake til arbeidslivet. Bostøtteordningen for vanskeligstilte barnefamilier betydelig forbedret. De veiledende satsene for sosialstønad til barnefamilier er økt. Gratisprinsippet i skolen er slått fast i lov. Elever fra familier med svak økonomi har fått bedre økonomiske betingelser for gjennomføring av rettighetsbasert videregående opplæring gjennom ny støtteordning i Lånekassen. På denne måten unngår vi at barn arver foreldrenes fattigdom.

Barn i økonomisk vanskeligstilte familier er mer utsatte for sosial utestengning i skolesammenheng, lek og fritid enn andre barn. Tilnærminger til fattigdomsproblemet hos barn må derfor favne videre enn bedre ytelser og ordninger for foreldrene. Barne- og familiedepartementet har nylig fordelt fem millioner kroner til ferie- og fritidstiltak for fattige barn i storbyene, som et ledd i fattigdomsplanen.

I Norge har innsatsen i all hovedsak bygd på nasjonal kunnskap og statistikk om problemomfang. Til nå har vi i liten grad hatt kunnskap om i hvilken grad fattigdom er jevnt fordelt utover landet, eller varierer for eksempel mellom regioner eller bostedskommune. Vi vet at Oslo har langt høyere forekomst av personer med lavinntekt enn de øvrige storbyene og landet som helhet, men vi vet lite om geografiske variasjoner i omfanget av lavinntekt for øvrig. Jeg er derfor spent på den nye studien som Fafo skal presentere her i dag, og som, etter hva jeg forstår, blant annet vil belyse kommunevise forskjeller i omfanget av barnefattigdom. Dette vil gi ny kunnskap om hvorvidt, og i hvilken grad, bostedskommune er en forklaringsvariabel på barnefattigdom. Ikke minst vil det kunne tilføre kommunene selv verdifull kunnskap; kommunene har jo et hovedansvar for å legge til rette for gode lokalmiljøer å vokse opp i, har en viktig rolle i forebyggende arbeidet og møter daglig utsatte barn og deres familier gjennom sosial-, helse- og barneverntjenesten.

Det er gjennomført tilsvarende studier som den Fafo har utført i Sverige og Danmark. Dette gir et unikt utgangspunkt for sammenligning og gjensidig læring, på tvers av landegrensene. Ny og felles kunnskap om barnefattigdom vil understøtte den dialogen som er innledet mellom de nordiske landene som et ledd i den pågående prosessen i EU og den nasjonale innsatsen for å bekjempe fattigdom og sosial utstøting. Et bredere kunnskapsgrunnlag gir et bedre utgangspunkt for det enkelte lands nasjonale innsats mot fattigdom.

Vi har begrenset forskningsbasert kunnskap om det å vokse opp i fattigdom i Norge. Vi har blant annet lite kunnskap om hvilke konsekvenser det å vokse opp i en familie med lav inntekt har for barns velferd og levekår, deres subjektive opplevelse av situasjonen og mestringsstrategier. Så lenge det er barn det handler om, er det viktig å ha et barneperspektiv i forskningen. Jeg er derfor glad for at det er igangsatt forskning på noe av denne tematikken, blant annet i regi av det nye senteret for studier av fattigdom, minstesikring og sosial integrasjon i samarbeid mellom Fafo og NOVA her i Norge. Vi vil bruke dette kunnskapsgrunnlaget i vår utforming av tiltak for å bekjempe fattigdom.

Lykke til med konferansen. Jeg håper den vil gi økt kunnskap og fruktbar diskusjon om hvordan denne kunnskapen kan brukes til å utforme mer effektiv politikk.