Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten holdt onsdag et innlegg om en brukervennlig velferdsforvaltning på LO Kommunes konferanse i Haugesund.

Jeg vil først få takke for invitasjonen til å komme til Haugesund og møte en så viktig forsamling fra kommunesektoren. Jeg har selv mye av min bakgrunn fra kommunesektoren både fra Kommunenes Sentralforbund og som rådmann og er fremdeles svært opptatt av kommunesektorens utfordringer når det gjelder å legge best mulig til rette for innbyggernes velferd.

I dag er jeg bedt om å snakke om en brukervennlig velferdsforvaltning. Jeg er svært glad for at LO Kommune setter brukeren i sentrum når vi sammen skal utvikle en ny velferdsforvaltning. Dette er også mitt hovedutgangspunkt for det videre arbeidet på dette området.

Først litt om regjeringens politikk på velferdsområdet for å skape et inkluderende samfunn - der alle føler seg verdsatt og gis muligheten til å bidra med sine ressurser. Så skal jeg gå over til hovedtemaet som er samordning av Aetat, trygdekontor og sosialkontor.

Det er avgjørende at vi beholder og videreutvikler disse universielle ordningene som gir alle en grunnleggende inntektssikring og tilgang på nødvendige tjenester. Da er det avgjørende å sikre at den finansielle bærekraften for offentlige ytelser ikke svekkes på lang sikt. Dette er noe av bakgrunnen for at folketrygden må moderniseres.

De sosiale velferds- og trygghetsordningene kan ikke ses på kun som en utgiftspost. Ordningene har bidratt til velferd, likhet og sosial og økonomisk stabilitet. Vi må fortsatt ha et sterkt offentlig engasjement, ikke minst i forhold til helse og utdanning.

Selv om vi som nasjon aldri har brukt mer på velferd, ser vi at noen mennesker fortsatt faller utenfor i samfunnet. Vi må våge å stille spørsmålet om velferdsordningene er gode nok, eller om de bør suppleres eller erstattes med andre og bedre ordninger.

Regjeringen har satt kampen mot fattigdom i Norge på dagsorden. Nær to milliarder kroner har inntil nå blitt bevilget til målrettede tiltak for å løfte fattige – barnefamilier, innvandrere og rusmisbrukere ut av fattigdom. Dessverre ser vi at det å leve i fattigdom over tid innebærer ikke bare å måtte avstå fra materielle goder, men fører også ofte til manglende deltakelse i viktige sosiale og kulturelle fellesskap. Kampen mot fattigdom må videreføres og forsterkes i 2005.

Altfor mange står utenfor arbeidslivet og er i større eller mindre grad er avhengige av offentlige ytelser som følge av redusert arbeidsevne. Om lag 10 prosent av befolkningen mellom 16 og 67 år har uførepensjon, vi passerte nylig 300.000. Minst like mange er til enhver tid ute av eller borte fra arbeid, enten fordi de har sykepenger, er arbeidsledige, går på attføring eller har sosialhjelp. Dette synliggjør at vi ikke har maktet å hindre at stadig flere faller utenfor arbeidslivet og blir stønadsmottakere.

Endringer i innbyggernes og brukernes forventninger representerer en annen hovedutfordring for arbeids- og velferdsforvaltningen. Som følge av et stadig høyere utdanningsnivå og levestandard, har brukerne større forventninger og krav til kvalitet og individuell behandling når de møter velferdsforvaltningen. Dette har ført til at det i de siste årene er rettet økt oppmerksomhet om hvordan den offentlige forvaltningen fungerer. Økte krav til kvalitet og økt omfang på tjenester og ytelser fører også til et behov for å se nøyere på effektiviteten og servicen i velferdsforvaltningen.

Alt dette danner bakteppet for det reformarbeidet regjeringen gjør på velferdsområdet for å sikre inkludering og fortsatt velferd. Først, helt kort noen områder som står sentralt i dette arbeidet, så noe mer om arbeidet med SATS-reformen.

Rundt årsskiftet 2004/05 legger Regjeringen fram forslag til ny arbeidsmiljølov. Vi kan selvsagt ikke vedta trygge arbeidsplasser gjennom en slik lov. Over tid er ikke arbeidsplassene mer trygge enn den trygghet som verdiskapingen i arbeidslivet gir. Men det er viktig at den nye loven bidrar til å forebygge langvarig utstøting til trygdeordninger, gjennom sterkere krav til forebyggende helse, miljø og sikkerhets (HMS) arbeid i bedriftene og til kollektiv tilrettelegging. Når omstillingsbehov oppstår er det nødvendig at arbeidstakernes reelle medvirkning i prosessen sikres. Arbeidsgivernes tilretteleggingsplikt overfor arbeidstakere med yrkeshemminger er også et viktig fokus.

Statsministerens initiativ mot mobbing og trakassering i arbeidslivet skal i første omgang følges opp gjennom bestemmelser i ny arbeidslivslov og gjennom å følge opp den felles handlingsplanen mot mobbing og trakassering som en partssammensatt gruppe under ledelse av Arbeidstilsynet utarbeider.

I arbeidsmarkedspolitikken skal et høyt antall tiltaksplasser for yrkeshemmede prioriteres. Regelverket for de ulike tiltaksområder for utsatte grupper i arbeidslivet skal gjennomgås for å sikre at dette blir fleksibelt, målrettet og lettere kan tilpasses brukernes behov. Ordningen må løpende evalueres i forhold til om de gir ønsket effekt, og om de er så fleksible at hver enkelt får assistanse tilpasset egne behov. Enkelte arbeidstakere vil ha så omfattende yrkeshemminger at de ikke kan forventes å fungere i et ordinært arbeidsliv, selv med omfattende assistanse. Disse bør også ha et tilbud om aktivisering eller en varig tilpasset arbeidsplass.

Regjeringen vil legge fram en pensjonsreform som belønner innsats i arbeidslivet ute eller i omsorgsfunksjon hjemme, og som samtidig sikrer en verdig alderdom.

Innsatsen for et inkluderende arbeidsliv må forsterkes. I kontakten med partene både i faste møter i henhold til Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv og i Arbeidslivspolitisk råd vil jeg fokusere på målet om at yrkeshemmede skal integreres i arbeidslivet, og hvordan tendensen til utstøtingen av eldre arbeidstakere kan motvirkes.

For meg er det viktig å understreke at min motivasjon går dypere enn å øke de samfunnsøkonomiske gevinstene. Både politikkutformingen og møtet mellom det offentlige og den enkelte bruker skal ha menneskets egenverdi som utgangspunkt. Vi må understreke ”inkluderende” i begrepet ”inkluderende arbeidsliv”. Det skal gjelde alle. Også de som ikke kan yte 100 prosent hele tiden skal kunne delta aktivt i arbeids- og samfunnsliv.

Samordning

Så over til samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Dagens velferdstjenester gir en god og effektiv service til store deler av befolkningen. Det er noe også brukerorganisasjonene sier i sine tilbakemeldinger. Det er likevel bred politisk enighet om at dagens tredeling av innsatsen ikke gir tilstekkelig styrke i arbeidet med å gjøre folk i stand til å klare seg selv. Arbeidsdelingen mellom trygdeetaten, sosialtjenesten og Aetat slik den er i dag, er historisk bestemt og alle – både de politiske partiene, brukerorganisasjonene, arbeidslivets parter og kommunesektoren – synes å være enige om at en reform er nødvendig, og til dels overmoden. Likevel har det vist seg vanskelig å få frem hvilke alternative organisasjonsmodeller de enkelte parter ønsker.

I arbeidet med SATS-reformen er det viktig at vi nå får en prosess som involverer så mange parter som mulig, og som gir et grunnlag for å komme frem til en løsning som det er bred enighet om.

SATS handler om mer enn strømlinjeformede bokser og piler på et organisasjonskart. Det primære med denne reformen er å legge til rette for en ny måte å jobbe på, der brukeren i større grad settes i fokus, og der den som møter brukeren har en helhetlig tilnærming ut fra den enkeltes behov, uavhengig av hvordan ansvarsområdene innenfor velferdsordningene er organisert. En sterkere samordning av arbeidslivs- og velferdspolitikken fordi en kan kombinere motivasjon til å søke arbeid med den grunntrygghet som velferdsordningene skal gi. En sterkere samordning gjør det også enklere å utforme samfinansieringsmodeller mellom det offentlige og arbeidsgiverne. Det vil også kunne forsterke trykket på å inkludere yrkeshemmede i arbeidslivet.

Dette krever organisatoriske tiltak, det krever også at vi gjennomgår regelverket for å se om det gir et godt nok verktøy for å nå de målene vi har satt oss. Men ikke minst, det setter krav til endrede holdninger og til endret og ny kompetanse hos de ansatte, og til utvikling av en ny og felles kultur innenfor velferdsforvaltningen.

I min yrkeskarriere har jeg fått tilbakemeldinger fra brukere som opplever at de blir ”skjøvet rundt” i systemet uten at noen tar ansvar. Jeg får meldinger som viser til manglende koordinering av tiltak som foreslås eller settes i gang, og jeg får eksempler på at brukere føler seg nedverdiget ved å måtte fremlegge saken sin gang etter gang.

Rattsø-utvalget, som avleverte sin NOU før sommerferien, avdekket at ”innelåsing” i en etat synes å være et vel så stort problem som det som har vært betegnet som ”kasteballproblematikk”. ”Innelåsing” vil si at brukere som har rettigheter til en stønad blir gående på denne, og kommer seg ikke videre i systemet. Eksempel på dette er sykmeldte som blir gående et helt år før det skjer en overføring til Aetat, selv om det helt klart ville vært hensiktsmessig å sette i gang tiltak som Aetat forvalter på et tidligere tidspunkt. Vi vet at trygdeetaten legger vekt på at attføringstiltak skal vurderes så tidlig som mulig også i en sykepengefase. Den organisatoriske oppdelingen setter likevel en bremse, og fører til at tiltak kommer sent, - og kanskje for sent i gang.

Det er viktig at SATS blir en reform som bidrar til at vi unngår slike situasjoner. Jeg er også opptatt av at brukerne av velferdstjenestene skal få tilbud om tiltak som er tilpasset den enkeltes situasjon. Spesielt i forhold til å kunne nå et av hovedmålene med reformen: å få flere i arbeid og færre på trygd, er det viktig at brukerne, som hver og en er forskjellige mennesker med sine unike behov, får individuelt tilpassede tiltak som gir størst mulig sjanse til å kunne komme i arbeid – og til å kunne forbli der så lenge som mulig. Behovene til den enkelte bruker må i større grad styre hvilke tiltak som gis, og ikke hvilke tilbud som den enkelte etat i øyeblikket har tilgjengelig.

Flere i arbeid og færre på stønad er som nevnt helt grunnleggende for at vi skal kunne ha mulighet til å opprettholde våre velferdsordninger. Pensjonskommisjonen har i sin utredning fått synliggjort det fremtidige behovet for arbeidskraft, kombinert med utfordringen ved at stadig færre i arbeid må finansiere stadig flere som har pensjon. Målet om at så mange som mulig skal klare seg selv ved inntektsbringende arbeid er nødvendig for at vi skal kunne ha et bærekraftig velferdssystem.

Men i enda større grad enn for samfunnet generelt er dette målet av interesse for den enkelte. Arbeid er den beste garantien mot fattigdom og store sosiale forskjeller. Arbeid gir sosial forankring, det gir mulighet for å bidra til fellesskapet, og det gir ikke minst mulighet for læring og realisering av egne evner.

Velferdsordningene skal selvsagt sørge for en rimelig inntektssikring til de som av ulike grunner ikke får eller kan arbeide. Men et viktig mål for alt arbeid som gjøres innenfor velferdsforvaltningen - det skal være å motivere for arbeidslinjen.

Samordning av velferdsforvaltningene er et sentralt virkemiddel for å kunne lykkes bedre med å finne tiltak som er tilpasset den enkeltes situasjon, og som kan være mer treffsikre for at vedkommende skal kunne komme i arbeid. Men jeg vil minne om at dette ikke er nok. Velferdstjenestene kan ikke løse dette alene, de kan bare bidra og legge til rette. Det er i arbeidslivet det viktigste skjer. Det er der arbeidsplasser skaffes, og det er der det settes rammebetingelser for de som skal jobbe. Innsatsen som skjer på den enkelte arbeidsplass for å skape et inkluderende arbeidsliv er helt grunnleggende.

Rattsø-utvalget har utredet alternative organisasjonsmodeller. Utvalget var sammensatt av sterke, men uavhengige fagpersoner, men hadde en referansegruppe på over 30 personer, hvor alle berørte parter var invitert til å delta. Og berørte parter er i denne sammenhengen mange: Brukerorganisasjoner, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, nåværende etater, KS osv.

Rattsø-utvalgets rapport er nå på en bred høring med frist 1. november. På bakgrunn av høringsrunden vil jeg fremme saken for Stortinget så snart som mulig over nyttår.

Jeg håper at den omfattende medvirkning som det ble lagt opp til i forbindelse med utvalgets arbeid, sammen med den omfattende høringsrunden, vil bidra til konsensus om en løsning.

Høringsrunden må tas på alvor og at det er viktig å vurdere de synspunktene som kommer inn i den før den endelige konklusjonen trekkes. Noen momenter vet vi allerede nå blir viktige i valg av organisasjonsløsning:

For det første må hovedvekten legges på at brukerne møter en mer samordnet forvaltning - som tar utgangspunkt i hele mennesket. Det skal være bare én dør inn til velferdsforvaltningen uavhengig av hvordan vi til slutt velger å organisere ”baklandet”. Forvaltningen må rå over de virkemidler som skal til for å bistå brukeren med å beholde eller komme inn i arbeid eller meningsfull aktivitet.

Det synes å være stor enighet om at folketrygdens pensjoner og familieytelser fortsatt skal administreres i statlig regi.

Det er like selvsagt at kommunene fortsatt må ha en viktig rolle på arbeids- og velferdsområdet. Regjeringens målsetting er å styrke kommunesektoren og gi kommunene større handlingsrom for å kunne yte bedre tjenester til befolkningen.

Kommunene vil uansett ha et hovedansvar for å legge til rette for god samordning med kommunale ansvarsområder som er viktige for arbeids- og velferdsforvaltningen. Det gjelder blant annet forebygging, bosetting, helsetjenester, undervisning og næringsutvikling.

Kommunene må også lokalt se innvandringspolitikken og arbeids- og velferdspolitikken i en mer helhetlig sammenheng. Kommunene har også vesentlige virkemidler for å bistå stønadsmottakere når det gjelder bolig, sosial integrasjon og omsorg. Kommunene er en viktig aktør i lokalsamfunnet, både som planmyndighet og beslutningstaker.

På mange mindre steder er kommunen den største arbeidsgiveren. Dette må utnyttes som et viktig virkemiddel i arbeidsmarkedspolitikken. Mange kommuner gjør dette allerede i dag, bl.a. ved å bruke kommunale arbeidsplasser til arbeidstrening og opplæring.

Hvilken rolle kommunene konkret skal få vil vi måtte komme tilbake til etter høringsrunden og videre dialog med kommunesektoren.

Det viktigste som skjer, er det som gjøres lokalt, der brukerne er og tjenestene gis. Aetat og trygdeetaten har fått klare styringssignaler om å legge økt vekt på samarbeid og samlokalisering lokalt for å få et mer helhetlig tilbud til brukerne.

I tillegg til disse generelle forventningene som regjeringen har til at arbeidet som de tre tjenestene gjør i større grad skjer i et samarbeid, er det etablert lokale forsøk i 17 kommuner. Dere har allerede hørt erfaringene fra forsøket i Verdal som er et av de mest omfattende og spennende.

Forsøkene har et tredelt formål: De skulle gi erfaringer og innspill til utredningsutvalgets utredning, de skal gi regjering og Stortinget best mulig beslutningsgrunnlag for valg av organisasjonsmodell, og endelig skal de gi erfaringer og utvikle kunnskap som vil være til nytte når reformen skal iverksettes.

Telemarksforskning har gjort en ”oppstartevaluering” av forsøkene. ”Vi blir nødt til å samarbeide og finne løsninger også i vanskelige saker”, er et av budskapene som rapporten formidler. ”Vi har ingen å sende saken videre til.” Evalueringen har også vist at fysisk samlokalisering av de tre etatene i seg selv gir muligheter for å ta raskere kontakt på tvers.

Telemarksforskning skal komme med en ny rapport i november som skal gi oppdaterte erfaringer som grunnlag for tilbakemelding til Stortinget. Jeg er veldig spent på hvor langt forsøkene da er kommet og hvilke konklusjoner som kan trekkes.

SATS-reformen omfatter organisasjoner med mer enn 16.000 arbeidstakere. Disse skal ikke bare organiseres inn i andre ”bokser”, men de skal også arbeide annerledes enn tidligere. Skal vi lykkes med ”SATS” krever det en egen kompetansereform internt i velferdsorganisasjonene.

I vår ble det arrangert et eget seminar om kompetanseutfordringer i en samordnet arbeids- og velferdsforvaltning. På dette seminaret ble det lagt frem erfaringer både fra en lignende reform i England, og fra ulike forsøk her i landet.

En rapport Sosialdepartementet har fått om erfaringer fra velferdsreformene i Storbritannia, tilsier at mangel på kompetanse og opplæring er en viktig grunn til at forventningene med de såkalte ”ONE”-kontorene ikke ble innfridd. Vi tar lærdom av disse erfaringene og legger stor vekt på at kompetanseutfordringene blir tatt på alvor.

Jeg har sett litt på hva Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere sammen med Velferdsalliansen har uttalt til Rattsø-utvalgets innstilling.

Kvalitetsreform for sosialtjenesten

De legger vekt på at sosionomene må få tid til å være rådgiver og støttespiller og at arbeidet må evalueres og utvikles systematisk. Jeg vet at sosialkontortjenestene er knapt bemannet i mange kommuner og at det kan lønne seg å sette inn ressurser på oppfølging. Det viser både Verdal-forsøket og arbeidsmarkedssatsingen i fattigdomsplanen. Dette er det imidlertid kommunene som har hånd om, men jeg tror at flere kommuner ser muligheten for å spare på sosialhjelpsbudsjettet og gi mange et bedre liv ved å styrke sosialkontorene.

Det er også enighet om at tjenestene må utvikles systematisk og evalueres. Her kan man vise til evalueringene som nå gjøres både av SATS-forsøkene, av tiltaksforsøket som avsluttes i år og av arbeidsmarkedssatsingen i fattigdomsplanen. Disse evalueringene vil helt sikkert gi oss nyttig erfaring som grunnlag for å utvikle tjenestene videre. Man bør også nevne det kartleggingsverktøyet for sosialtjenesten som nylig ble presentert og som vil gi muligheter å sette inn mer målrettede tiltak for den enkelte bruker.

Felles dør må ligge lokalt

I deres uttalelse heter det at velferdstjenestene skal ha kontor i hver kommune. Dette er et viktig spørsmål i forhold til det videre arbeidet. For meg vil det være avgjørende at tjenestene er til stede der folk bor. Nærhet til brukerne er en forutsetning for god service og for å kunne gi individuelt tilpasset hjelp.

Gjensidig forpliktende handlingsplan

Retten til individuell plan er nå hjemlet både i helse- og sosiallovgivningen. Dette vil bli et svært viktig virkemiddel i arbeidet med å gi brukerne samordnede og helhetlige tjenester. Og når en lager individuelle planer er det en selvsagt forutsetning at de skal følges opp. I første omgang bør vi satse på å få tatt i bruk individuelle planer for alle som har behov for det og ønsker det før vi begynner diskusjonen om juridiske problemstillinger i den sammenheng.

Rattsø-utvalget har foreslått en statlig arbeidssøkerstønad til erstatning for sosialhjelpen for dem som er arbeidsledige, men som ikke har opparbeidet rettigheter til dagpenger. Dette vil evt. bety at mange av de som i dag får sosialhjelp i stedet vil få en evt. arbeidssøkerstønad. Jeg viser her til det som er forsøkt i Verdal og som har gitt interessante resultater. Jeg syns det er særlig interessant at en mer standardisert stønad har bidratt til å frigjøre administrative ressurser som kan brukes til å følge opp den enkelte bruker på en mye bedre måte med tanke på å komme i jobb. Vi vil ta med disse erfaringene i det videre arbeidet med SATS.

KS og andre har påpekt at den slik stønad kan skape et A- og B-lag der kommunene sitter igjen med B-laget. Det er også pekt på at en arbeidssøkerstønad kan gi nye gråsoner mellom staten og kommunene og dermed nye kasteballer. Det må vi for all del unngå. Vi må også passe oss for å utforme en stønad som medfører at folk ikke skaffer seg arbeid og utdanning uten offentlig stønad. Alt dette er ting vi må vurdere nærmere.

Flere i arbeid

Her er vi i hvert fall enig i målet. Jeg er også enig i at oppfølging av personer med sammensatte behov er ressurskrevende og krever samarbeid. Videre er det nødvendig med et tilstrekkelig antall tiltaksplasser og arbeidstreningsprosjekter.

Jeg vil til slutt understreke viktigheten at vi har en dialog rundt SATS i tiden fremover. Vi er helt avhengige av et godt samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene for å lykkes i dette arbeidet.

Min hovedmålsetting i jobben som arbeids- og sosialminister er en bredere vei inn i arbeidslivet og en smalere vei ut. Når det politiske ansvaret for arbeidsmarkedstjenester, trygd og sosialhjelp nå er samlet under en statsråd, blir det enklere å gjennomføre reformer, forenkle regelverket og se tiltakene i sammenheng. En samling av ansvaret gir økt handlekraft for å gjennomføre regjeringens hovedmål i arbeids- og velferdspolitikken som er et inkluderende samfunn og et inkluderende arbeidsliv.

Takk for meg i denne omgang.