Sosialministerens tale på lanseringskonferansen på Hell. 11.mars 2004. Hvordan skal vi få med kommunene?

Først og fremst; takk for at har fått invitasjon til å delta på denne konferansen.

Det er spennende å få være med på å pløye ny mark, for nytt er dette området som konferansen handler om, selv om det er lenge siden man så smått begynte å bruke IT i sektoren. Det er ikke IT som separat verktøy det handler om, men hvordan vi samhandler i sektoren. Vi har mange grunner til å strebe etter å samhandle bedre. Forbedringspotensialet er stort.

434 norske kommuner i et langstrakt land. Innenfor Sosialdepartementets ansvarsområde har vi mer enn 90 000 årsverk og over 200 000 brukere av pleie- og omsorgstjenester. De fleste skal ha vedtak om tjenester som skal dokumenteres individuelt – hvilke tjenester er det den enkelte pasient skal få ut ifra de behov vedkommende har - mange trenger oppfølging fra flere ulike faggrupper og andre trenger en individuell plan.

Arbeid med individuelle planer krever at man har systematisk og tverrfaglig oversikt rundt brukeren. I tillegg er det i gang arbeid hvor målet er å samordne velferdsforvaltningen i Norge, og rusmiddelfeltet krever samordnet oppfølging. Det arbeider mange ufaglærte i sektoren og det er vanskelig å nå ut med opplæring og informasjon til alle som trenger det.

Kommunene får økte utfordringer når tjenestetilbud skal utvikles som følge av opptrappingsplanen for psykisk helse. Utviklingen går mot kortere liggetid i spesialisthelsetjenesten og dermed økt omsorgsbehov hjemme, og et økt ansvar for brukere med sammensatte lidelser og krevende omsorgsbehov. Geografiske avstander, flere forvaltningsnivåer og ulike faggrupper involvert i samme sak gjør at behovet for tverrfaglig samhandling er stort. Økte krav til dokumentasjon og informasjon og muligheter til å øke kvaliteten på dette arbeidet blir viktige fokusområder.

Det sier seg selv at her er det enorme oppgaver som venter. Informasjon om hver enkelt bruker skal være oppdatert, tjenestene skal tildeles rettferdig samtidig som lover og regler skal overholdes. For å greie dette må vi lage systemer som gjør at vi greier å holde oversikt over brukere, fagområder og også gi rom for videre utvikling av tjenestene.

En undersøkelse Kommunenes Sentralforbund har gjort i kommunene viser at ca 70 prosent av kommunene har elektroniske saksbehandlingssystemer. Det er derimot svært få som har åpnet for elektronisk samhandling, slik at arbeidet kan foregå tverrfaglig. Blant de som har gjort det, er mye av arbeidet basert på lokale ildsjeler.

Samtlige av landets helseforetak og en rekke legekontorer er knyttet til Nasjonalt helsenett ved inngangen til 2004. Dette var også et av hovedmålene i forrige handlingsplan, si@- planen. Den nye planen fokuserer på å skape flere anvendelser av og knytte flere aktører til Nasjonalt Helsenett. Det foreslås et treårig kommuneprogram som skal ha fokus på helse- og sosialsektoren i kommunene.

Nå er si@- perioden over og det er viktig å se på hva vi har lært. Det har skjedd mye spennende i løpet av satsingstiden, aller mest innenfor helsedelen av sektoren og innenfor sykehussektoren. Allikevel har vi i førstelinjen også gjort verdifulle erfaringer i disse årene. Løsninger på elektroniske sykemeldinger, legeerklæringer og epikriser er utviklet. Etter hvert regner vi med et betydelig volum på bruken av disse. Disse løsningene bygges også ut mot andre løsninger i sektoren, slik at legene etter hvert vil kunne håndtere så å si alle sine meldingsbehov elektronisk.

Når det gjelder sosialkontortjenesten, vil jeg vise til det arbeidet som er på gang med å samordne Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Dette er en sentral del av regjeringens arbeid med å modernisere offentlig forvaltning, og jeg karakteriserer den med stor frimodighet som tidenes sosialreform.

Vi har som kjent satt ned et eget utvalg som skal utrede ulike modeller for hvordan en samordnet velferdsforvaltning skal organiseres. Utvalget, som ledes av professor Jørn Rattsø, har frist til utgangen av juni i år. Etter en bred høring vil saken bli lagt frem for Stortinget i inneværende stortingsperiode.

Men parallelt med denne utredning arbeides det med å legge til rette for en framtidig reform. Og spesielt på IKT-området vet vi at både mulighetene - og utfordringene - er store. Samtidig erkjenner vi at omfanget av det arbeidet som skal gjøres for å få til gode IT-løsninger for en samordnet forvaltning er omfattende, og vil ta tid. Vi har derfor satt ned et eget prosjekt med deltakelse fra alle berørte parter for å utarbeide en egen strategi for hvordan vi skal få frem IKT-løsninger for en koordinert førstelinjetjeneste mellom Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. I perioden frem til fremtidig organisasjonsmodell er fastlagt, vil det arbeides med utredninger og tiltak som vil være hensiktsmessige uansett hvilken fremtidig organisering som velges. Når valget er gjort vil arbeidet intensiveres.

Denne strategien for en samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten må sees i sammenheng med satsingene i S@mspill 2007, men endrer ikke hovedinnholdet i disse. Det blir likevel en ny utfordring for helse- og sosialsektoren å kommunisere med en samordnet velferdsforvaltning, der også hele eller deler av sosialtjenesten vil være inkludert.

Hva så med pleie- og omsorgstjenesten? Og Hvordan skal vi få med kommunene? Kjente argumenter i sektoren har vært at IT vil føre til fremmedgjøring og har ingenting i pleie- og omsorgssektoren å gjøre. Men i løpet av si@- perioden har vi fått ny kunnskap, blant annet:

• Ved hjelp av telemedisin kan en for eksempel foreldrene til en autistisk gutt – og bosatt på en liten øy i Nord-Norge - få nødvendig hjelp til å forstå ham. Hjelpen kan gis fra et kompetansesenter som ligger i Oslo og hvor folk har kunnskaper og erfaringer. De kan også få kontakt med andre foreldre som er i samme situasjon slik at de slipper å føle seg helt alene om dette problemet. Lærerne på skolen får hjelp og kunnskaper til å tilrettelegge forholdene slik at de kan gi et best mulig undervisningstilbud til sønnen. På mange småsteder finnes det kanskje bare en elev med et bestemt problem og dermed får man ikke bygd opp den kompetansen som behøves for å tilrettelegge et godt tilbud. Ved hjelp av telemedisinske løsninger kan man nå mange flere.
• Ansatte i hjemmetjenesten kan ved hjelp av ny teknologi på en enkel måte få oppdatert informasjon om sårstell og pleie av svært syke brukere. Behandling som tidligere bare fant sted i sykehus, kan nå i økende grad utføres i pasientens hjem. Folk med kroniske sykdommer kan få hjelp, stell og svar på prøver hjemme. Sårbehandling, dialysebehandling, sondeernæring, smertebehandling og cytostaticabehandling kan foregå hjemme ved hjelp av ny teknologi. På denne måte kan pasienter slippe lange reiser til spesialister og sykehus.

• God informasjonstilgang vil også kunne forhindre at uheldige situasjoner skjer - for eksempel feil medisinering eller mangelfullt sårstell på grunn av at journal ikke er oppdatert

• Hjemmetjenesten kan få en rask og oppdatert epikrise fra sykehuset slik at de kan legge forholdene til rette og være forberedt når brukeren skal sendes hjem etter et sykehusopphold. De kan være godt forberedt på hjelpebehov, behov for hjelpemidler eller annen nødvendig tilrettelegging hjemme.

• Saksbehandlerne får oppdatert informasjon som er nødvendig for å kunne gi en best mulig saksfremstilling, dette gjør også at det blir enklere å dokumentere saken for brukerne. Dette gir økt rettssikkerhet. Brukere og pårørende er også selv i stadig økende grad brukere av elektroniske medier. De vil forvente at hjelpeapparatet følger med i utviklingen og de vil forvente rask saksbehandling.

• Pårørende, for eksempel til demente i kommunene kan ved hjelp av ny teknologi få kontakt med både fagpersoner og andre pårørende slik at de får både kunnskaper og mot til å stå på i en tøff hverdag. Det pågår et spennende prosjekt på Nøtterøy hvor brukerne selv har vært med på utvikling av brukergrensesnittet. Det dannes ved hjelp av bildetelefon og PC et nettverk av personer rundt de pårørende.

• Ansatte som jobber med mennesker med sjeldne funksjonshemminger kan få faglig hjelp og ny kompetanse ved å delta i fagnettverk og få rådgiving direkte fra fagfolk og spesialister.

• IPLOS, individbasert pleie- og omsorgsstatistikk skal innføres i alle landets kommuner innen 2006. Hvis kommunene legger til rette for elektronisk samhandling vil det gjøre det enklere å planlegge kommunale tjenester og ressursbruk.

Alt dette har vi fått kunnskaper om og vi har prøvd dette ut (og mye mer) i si @!- perioden. Det gjelder å ta vare på kunnskapen og utvikle den videre – å få nye ideer. Det er viktig at vi synliggjør mulighetene. De som arbeider ute i kommunene er selv veldig flinke til å tenke kreativt.

Og det er dette det handler om, at de som arbeider i kommunene ser hva IT kan brukes til og på hvilken måte det kan tilføre både dem og brukerne eller pasientene noe. Vi må huske på at IT er ingenting verdt uten de som skal bruke den. Men utfordringene er store.

Kommunene skal selv ha ansvar for å koble seg til bredbåndsnettet og finne løsninger for elektronisk samhandling. Dette er et stort ansvar, både økonomisk og kompetansemessig, og vil lett bli nedprioritert. Sikkerhetsløsningene som er nødvendig før oppkobling mot helsenettet er kostbare, driften av løsningene er kostbar og det kan være vanskelig for kommuner med trange budsjetter.

Her må kommunene tenke kreativt. En mulighet er å gå sammen med andre kommuner når det gjelder innkjøp og drift av elektroniske løsninger. Da kan de for eksempel ha felles IT-avdeling, driftsbudsjett osv. Kommunene bør også innad ta felles grep om løsninger for flere med sammenfallende behov, som skoler og bibliotek. Løsninger må ses i sammenheng med utbygging av offentlige servicekontor og modernisering av offentlig forvaltning, med blant annet en samordning av sosialtjenesten mot Aetat og trygdeetaten. Utkantkommuner bør stimuleres til også å benytte mulighetene som finnes for å søke økonomisk støtte i eksisterende organisasjoner, for eksempel SND (Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond) og Høykom. Her ligger det ganske mye økonomiske ressurser man kan søke om å få tilgang til.

De regionale helseforetakene ønsker å tydeliggjøre sin delaktighet i ny plan for elektronisk samhandling i helse- og sosialsektoren. De har et ”sørge for”- ansvar for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon. Dette kan grense opp mot f.eks kreftomsorg i eget hjem administrert fra sykehus, men utført ved hjelp av hjemmetjenesten.

De regionale helseforetak har et særlig ansvar for å tilrettelegge systemer og tjenester for elektronisk tilknytning til primærhelsetjenesten og bør organisere et støtteapparat for dette. Foretakene har også som del av sin veiledningsplikt ansvar for å bistå med kompetanse overfor primærhelsetjenesten og kommunene i forebyggende og helsefremmende programmer og tiltak. Nye teknologiske løsninger kan gjøre samarbeidet mellom sykehus og primærhelsetjenesten enklere, og spesialkompetansen lettere tilgjengelig for primærhelsetjenesten.

Handlingsplanen ønsker å løfte opp elektronisk samarbeid i de kommunal helse- og sosialtjenester som er sentrale i mange pasientforløp.

Planen fokuserer på et kommuneprogram, hvor et av tiltakene er å opprette såkalte ”fyrtårnskommuner”. De skal synliggjøre muligheter, dokumentere gevinster og sørge for erfaringsspredning på feltet. Sosialdepartementet er en av de økonomiske bidragsyterne til et fyrtårnsprosjekt i Tromsø fra og med 2003. Dette er et prosjekt med utgangspunkt i de 3 viktigste arbeidsarenaene i pleie- og omsorgssektoren; nemlig sykehjem, omsorgsboliger/bofellesskap og hjemmebaserte tjenester.

Målet er å utvikle en modell for bruk av IT i pleie- og omsorgstjenesten som omfatter tekniske og organisatoriske løsninger, nødvendig opplæring og systemer for vedlikehold og drift. Fyrtårnsprosjektet vil ha følgeforskning hele veien. Kost- nytteverdier skal kartlegges og kvalitetsindikatorer utvikles.

Som en følge av dette prosjektet er Kroken sykehjem i Troms nå påkoblet Helsenettet som det første sykehjemmet i Norge. Jeg hadde selv den gleden av å åpne dette i fjor høst! Vi har fått tilbakemeldinger om at det gir status å jobbe på Kroken og de ansatte har begynt å skrive i sine CVer at de har jobbet med elektronisk samhandling. Det betyr at de ansatte er stolte av å jobbe på et sted der nye muligheter utprøves og at de gjerne viser dette til andre. Slik kan rekrutteringsproblemene bli mindre.

Økt kvalitet skal være et mål, både for brukerne og de som arbeider i sektoren. Det skal være morsomt å gå på jobb, du skal føle at arbeidet ditt gir deg noe, at du har muligheter til å utvikle deg i jobben din og at du stadig kan lære noe.

Sommeren 2003 undertegnet Sosialdepartementet en samarbeidsavtale med KS om kvalitetsutvikling i pleie- og omsorgstjenestene. Hensikten med avtalen er at staten og kommunesektoren, representert ved KS, skal bidra til bedre kvalitet og enklere ordninger i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. For å møte fremtidens utfordringer og behov må kommunene utvikle tjenestene sine videre slik at de blir brukerrettede, effektive og omstillingsdyktige.

God informasjon til kommunene er viktig, også den informasjon som handler om utvikling av elektroniske løsninger. Det er viktig at kommunene finner informasjon som gir insentiver til å ta i bruk teknologi. God informasjon om fyrtårnsprosjekter blir nødvendige for at kommunene skal kunne se hvilken nytte de kan ha av å knytte seg til helsenettet.

Kommunene må selv se hvilke muligheter som kan åpne seg når det gjelder kvalitetsutvikling og de må selv ta avgjørelsen om å bruke nytt verktøy.

Da traktoren kom i jordbruket var det svært stor skepsis til denne nye maskinen og få som hadde mot til å stole på at denne innretningen kunne brukes når jorda skulle pløyes. Etter hvert tok flere ildsjeler i bruk nyvinningen og viste andre at dette faktisk kunne forenkle jordbruket. På samme måte håper jeg at flere kommuner etter hvert kan se nytten av IT som verktøy for å bedre samhandlingen i sektoren.

Takk for oppmerksomheten.