Åpning av fagutviklingsprogrammet: legerrollen i det inkluderende arbeidsliv 26.04. Innlegg av sosialminister Ingjerd Schou.

Først og fremst vil jeg si at jeg er glad for å kunne sparke i gang dette viktige initiativet som skal videreutvikle samhandlingen mellom legene, myndighetene og partene i arbeidslivet i det videre arbeidet for et inkluderende arbeidsliv. I forlengelsen av IA- avtalen er behovet for slik samhandling blitt ennå mer tydelig – og et eget fagutviklingsprogram for allmennpraktikerne er et viktig skritt i riktig retning.

Det er viktig å understreke at et slikt fagutviklingsprogram ikke er et forsøk fra myndighetenes side på å sette legene på skolebenken. En forutsetning for å endre holdninger og praksis i forhold til IA- arbeidet er nettopp at alle parter får et eierforhold til dette, og deler på ansvaret. Derfor er målet med fagutviklingsprogrammet at dette skal bidra til at legene selv er med på å videreutvikle sin rolle, og får IA- perspektivet under huden. Først da kan dette omsettes i praksis i møtet med pasientene.

Vi vet alle at legene har en rolle som premissleverandør når det gjelder sykmelding og vurdering av uførepensjon. Legene har nærmest hatt enerett på å vurdere menneskers helse og arbeidsførhet, samtidig som de både er en portvokter og en døråpner inn til trygdesystemet.

Deltakelse i arbeidslivet er av stor betydning for den enkelte. Gjennom arbeidet får man mulighet for å delta i sosiale felleskap, og å utvikle ulike sider av seg selv. Hver 5.person i yrkesaktiv alder står nå utenfor arbeidslivet. Dette er mennesker som ofte føler seg satt på sidelinjen av samfunnet. De personlige omkostningene ved støte så mange mennesker ut av arbeidslivet er betydelige.

Den høye antallet personer som står utenfor arbeidslivet har også stor samfunnsøkonomisk betydning. Jeg vil påstå at samtlige av de personene som står utenfor arbeidslivet besitter ressurser som samfunnet trenger. Denne utviklingen har også en stor samfunnsøkonomisk betydning. Jeg vil nevne noen tall som kan være nyttig å ha med seg som et bakteppe. Vi bruker:

• Vel 40 mrd kroner til uføretrygd
• Ca 18 mrd til rehabiliterings- og attføringsytelser
• Vel 30 mrd til sykepenger (fra folketrygden)
• Vi har 301 000 uførepensjonister.

Og dette stiger kontinuerlig - vi betaler ut mer hvert eneste år. Dette er penger – vi snakker om nær 90 milliarder kroner - som overføres fra statskassen til folk som ikke er i arbeid, men som er i yrkesaktiv alder i et land hvor arbeid kommer til å bli en mangelvare. Dette legger beslag på milliarder av kroner som vi gjerne skulle ha brukt på andre velferdsområder. Når 1 av 5 i yrkesaktiv alder har trygd som hovedinntektskilde, betyr dette at Norge har flere uføretrygdede enn industriarbeidere.

Legene spiller en avgjørende rolle i forhold til å tildele trygdeytelser. Legene må derfor være en av våre viktigste samhandlingspartnere i forhold til å kunne snu denne utviklingen. Og det er svært viktig at legene selv ser og tar sitt ansvar i denne sammenheng!

En samarbeidsavtale mellom toppledere i trygdeetaten, legeforeningen eller de store organisasjonene i arbeidslivet vil ikke løse de utfordringene vi stå overfor. Det å forankre IA- konseptet i det lokale arbeidslivet og på den enkelte arbeidsplass er helt avgjørende for å oppnå resultater. For å få til dette, ønsker vi å få legene ut av kontorene sine og inn i dialog med de lokale arbeidsgivere og arbeidstakere. Myndighetene vil selvsagt være gode støttespillere, men alle parter må ta sitt ansvar.

Som nevnt innledningsvis forutsetter det fagutviklingsprogrammet som nå settes i gang, et engasjement og aktiv deltakelse fra leger over alt i landet. Dette er ikke noe som myndighetene eller trygdeetaten skal drive med alene – for å lykkes kreves det samhandling på alle nivåer og mellom alle aktører.

Det er en forutsetning at den enkelte praktiserende lege forholder seg til IA -avtalens prinsipp om at arbeidsplassen er det sted hvor sykefraværsforebyggende arbeid og utprøving av funksjonsevne skal gjennomføres. For eksempel må legen bidra i dialogen mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne, og tenke målrettet i forhold til å få arbeidstakerne raskere tilbake til jobb.

Erklæringen om videreføring av IA- avtalen innebærer endringer i dagens sykemeldingspraksis. Det stilles større krav til lege, arbeidstaker og arbeidsgiver. Jeg skal kort oppsummere hovedinnholdet i denne erklæringen, og hva dette innebærer for legene.

For det første skal legen alltid vurdere om det er tungtveiende medisinske grunner til at en person skal være borte fra arbeidet, både ved førstegangs - og senere sykmeldinger. Dersom legen mener at sykmelding er nødvendig, skal gradert sykmelding være første alternativ, før aktiv sykmelding eventuelt vurderes. Dette handler om å vri fokus fra hvilke begrensninger sykdommen eller tilstanden innebærer, til hvilke muligheter den sykemeldte har til å være i aktivitet.

For å fange opp dette er det utarbeidet en ny blankett for sykmelding – eller som det nå skal hete – medisinsk vurdering av arbeidsmuligheter ved sykdom. Endringen i tittelen på denne blanketten illustrerer den endringen i holdninger og praksis vi her står overfor.

Regjeringen har også foreslått å innføre et aktivitetskrav i sykepengeordningen for å få rett til sykepenger. Den sykmeldte skal så tidlig som mulig prøve seg i arbeidsrelaterte aktiviteter, enten med gradert sykmelding eller aktiv sykmelding. Inaktivitet utover åtte uker skal derfor være medisinsk begrunnet.

Ifølge IA-erklæringen har arbeidsgiver og arbeidstaker et felles ansvar for å avklare funksjonsevnen så tidlig som mulig og utarbeide en oppfølgingsplan senest innen seks uker. Arbeidstakerne skal ha en plikt til å medvirke til denne avklaringen.

Ved sykmelding utover åtte uker uten at den sykmeldte er i arbeidsrelatert aktivitet, skal legen utarbeide en utvidet legeerklæring. Legeerklæringen skal dokumentere at det er medisinske grunner som er til hinder for aktivitet. Leger som gjentatte ganger unnlater å følge de nye reglene om sykmelding og dokumentasjon av arbeidsuførhet, risikerer å miste retten til å skrive legeerklæringer som grunnlag for trygdeytelser.

Helt konkret vil disse endringene innebære for legene:

• Legen skal alltid vurdere om en person kan være i arbeid. Gradert sykmelding skal alltid vurderes før aktiv sykmelding.
• Det stilles krav om arbeidsrelatert aktivitet så tidlig som mulig sykemeldingsperioden. Hvis en arbeidstaker skal være helt borte fra jobb etter 8 ukers sykemelding, skal dette begrunnes særskilt av legen.
• Tidsperioden for aktiv sykmelding begrenses som hovedregel til 8 uker.
• Leger som unnlater sin plikt i forhold til dette kan miste rette til å skrive legeerklæringer

Begrunnelsen for disse endringene er at all erfaring viser at lange, passive stønadsforløp reduserer muligheten for å komme tilbake i arbeidslivet betydelig. Det er derfor nødvendig at selve sykemeldingssystemet legger til rette for aktivitet og tilknytning til arbeidslivet. Endringene krever en dialog mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og lege. Dette samspillet er viktig for å lykkes.

I tillegg til de konkrete regelendringene jeg her har nevnt, innebærer det videre IA- arbeidet en holdningsendring fra alle parter. Både arbeidstakers, arbeidsgivers og legenes rolle er endret. Fokuset skal være på arbeidsplassen og på tilbakeføring til arbeid. Spørsmålet er hva man kan gjøre til tross for sykdom, funksjon er viktigere enn diagnose.

Jeg kan forstå at legene kan komme i et dillemma når det gjelder å vurdere sine pasienters behov for sykmelding og behandling.

Ifølge en spørreundersøkelse foretatt av Legeforeningens forskningsinstitusjon om hvordan legen har det som ”portvokter” for folketrygden, svarte nesten halvparten av legene at de har pyntet på legeerklæringer for å styrke pasientens sak, selv om få gjorde det hyppig. Mer enn halvparten av legene tilla iblant eller ofte pasientens ønske større vekt enn eget medisinsk skjønn. Dette er et stort tankekors. Nesten halvparten av legene har altså gjort pasientene sykere enn de er. Legene vil kanskje hevde at de handler til pasientens beste.

Men hva er egentlig pasientens beste? Vi vet for eksempel at jo lenger man er borte fra jobb jo vanskeligere er det å komme tilbake igjen. Og man skal ikke ha vært borte fra jobb i mange månedene før sannsynligheten er svært stor for å falle ut av arbeidslivet. Det å miste kontakten med arbeidslivet kan få flere ringvirkninger:

• Lavere inntekt (etter utløp av sykepengeperioden)
• Tap av nettverk
• Tap av kilde til faglig og personlig utvikling

IA- arbeidet forutsetter en endring i holdning og praksis som gjør at både leger, arbeidstakere og arbeidsgivere handler sammen med aktuelle myndigheter for å legge til rette til raskest mulig tilbakeføring til jobb.

For å legge et ytterligere trykk på de ulike aktørene i IA- arbeidet, har Regjeringen foreslått å skjerpe mulighetene for sanksjoner der forpliktelser ikke følges opp. Så også for legene. Det er aldri hyggelig å true med et ris bak speilet, men dette synliggjør hvor viktig det er at vi lykkes i IA- arbeidet framover. Det får konsekvenser å ikke ta sitt ansvar og sine forpliktelser på alvor.

La oss håpe at det programmet som i dag sparkes i gang bidrar til en ny og positiv giv til IA- arbeidet, slik at vi sammen kan skape et mer inkluderende arbeidsliv til det beste for den enkelte og for samfunnet.