Sosialminister Ingjerd Schous foredrag ved Høgskolen iØstfold, 24. februar 2004

Kjære studenter - takk for at jeg fikk komme for å snakke om et viktig tema.

Jeg er selv utdannet sykepleier, og var en gang akkurat der dere nå. Selv om det begynner å bli noen år siden, og mye har skjedd siden da, tror jeg egentlig ikke at studietilværelsen var så veldig forskjellig. Jeg tror vi var opptatt av de samme sakene da som nå. Og vi lot være å engasjere oss i de samme sakene da som nå.

Denne plansjen har et poeng (plansje av pizza og lettøl) ut over å illustrere at studenter er opptatt av pizza og øl, eller at man er mer opptatt av det enn av studier eller pensjoner, selv om noen kanskje er det også.

Men la meg spørre først: Er det mange av dere som har begynt å tenke på pensjoner? Og gjorde dere i så fall det før pensjonsdebatten for alvor tok til nå nylig? Jeg tror kanskje fokuset var mer rettet mot det umiddelbare - bli ferdig med utdannelsen og finne en jobb. Ingen planlegger pensjonisttilværelsen før man har begynt å jobbe, men det kan være lurt å tenke på pensjoner før man kommer så langt.

Det denne plansjen egentlig skal illustrere er dagens pensjonssystem. Det kalles ”pay as you go”, eller ”betal etter hvert”, for å si det på godt norsk. Når du arbeider, tjener du opp pensjon. Pengene settes ikke på en konto med ditt navn, men går til å betale for dagens pensjonister. Tilsvarende er du avhengig av at fremtidige generasjoner arbeider og betaler inn for at dine pensjonsrettigheter skal bli oppfylt.

Var noen av dere ute og spiste i helgen? Hvem tok regningen?

Hva ville du sagt hvis de som hadde bordet før dere lot regningen ligge igjen, og at du måtte betale den? Og at de som kom etter på skulle betale for deg? Ville det påvirket hva du bestilte og hvor mye du spiste?

Hvis du visste at det var de som kom etter deg som betalte, ville du kanskje tatt et par ekstra pizzastykker og kanskje et par ekstra lettøl fra Borg også.

Slik fungerer pensjonssystemet i dag. Jeg betaler pensjonen til mine foreldre – dere skal betale min pensjon. Når vi vet at dere kommer til å betale mer i pensjon til meg og min generasjon enn det dere kommer til å få selv, virker kanskje ikke systemet så rimelig? Grunnen til at dere må betale mer er at det blir flere og flere eldre i forhold til yngre. Færre må betale for flere.

Pensjonsdebatter blir fort kompliserte, og det er fort gjort å falle av lasset. Hovedspørsmålet er imidlertid enkelt: Vil vi gjøre nødvendige endringer i tide, slik at min generasjons velferd ikke blir en trussel mot neste generasjons velferd?

Vil min generasjon forsyne seg så grovt av fellesskapets kake at det blir for lite igjen til dere som sitter her, eller klarer vi å vise måtehold? Det er til syvende og sist det denne debatten handler om.

Pensjonssystemet skal være en slags evighetsmaskin. Testen på et holdbart pensjonssystem er enkel: Er det like trygt og forutsigbart for neste generasjon som for denne? Vil mine barn ha den samme trygghet for sin pensjon som jeg har for min? Dagens folketrygd består ikke denne testen.

Derfor må vi reformere pensjonssystemet hvis det skal gi trygghet og forutsigbarhet for den enkelte, også i fremtiden. Dette handler om solidaritet mellom generasjoner.

Er det mange her som leser dødsannonser i avisen?

Når du begynner med det er det et tegn på at du begynner å bli gammel. Jeg leser dødsannonser.

En sak jeg har begynt å legge merke til, er hvor mange som blir over nitti år. Det er heller ikke så sjelden lengre at vi ser jubilanter som passerer 100. Mye har altså skjedd i løpet av noen ganske få generasjoner.

Denne plansjen viser forventet gjenstående levealder ved 67 år.

I år 1900 kunne en 67-åring regne med å leve ca 12 år til.

Hvis jeg fyller 67 år, kan jeg regne med å leve i overkant av 20 år til.

I 1973 ble pensjonsalderen senket fra 70 år til 67 år. Da kunne en 67-åring statistisk sett forvente å leve frem til han eller hun ble 81 år.

Dagens 67-åringer kan forvente å leve frem til de er 84 år.

Dere kan forvente å leve til dere er nærmere nitti.

Det er positivt at vi lever stadig lenger. Men det betyr at perioden hvor vi er avhengig av at noen betaler pensjonene våre - og etter hvert pleie- og omsorgstjenester - blir lengre.

Denne plansjen (som viser overføringer etter alder) synliggjør hva et gjennomsnittsmenneske på ulike stadier i livet ”mottar” og ”bidrar” med til fellesskapet.

Frem til vi begynner i arbeid er vi storforbrukere av offentlige tjenester. Vi får barnetrygd, kontantstøtte, barnehage, skolegang også videre. Men vi har ennå ikke begynt å betale inn til fellesskapet gjennom skatt. Det gjør vi når vi begynner å arbeide, i snitt like etter fylte 20 år og frem til vi er ca. 60. I denne perioden er vi er stort sett friske og har god helse.

Så blir vi igjen mer avhengige av fellesskapet, etter hvert som vi blir eldre. Helsa begynner kanskje å skrante litt mer. Vi slutter å arbeide og blir pensjonister. Noen blir etter hvert veldig syke, og trenger mye hjelp fra pleie- og omsorgstjenesten.

Plansjen viser hvordan dette er for et gjennomsnittsmenneske. Men den gjelder også for hele samfunnet: Det er arbeid som betaler for velferden. Derfor må det være balanse mellom antall yrkesaktive og den forsørgerbyrden mennesker utenfor arbeidslivet representerer.

At vi blir eldre betyr ikke bare at vi skal ha pensjoner. Vi trenger også pleie og omsorg, som dere vet. God omsorg krever flere folk og mer penger. Dette er et poeng som ofte overses i pensjonsdebatten.

Vi utdanner oss lenger, pensjonerer oss tidligere og lever lenger. De fleste av oss har lengre utdanning enn foreldrene våre.

(plansje 5 -)

Utviklingen siden 60-tallet

Den røde streken (på plansje med levealder, inntreden i yrkeslivet) viser at vi er eldre når vi begynner å tjene penger og betale skatt. Den blå streken viser at gjennomsnittlig pensjonsalder går ned. De siste 30 årene har gjennomsnittlig antall år i arbeidslivet gått ned med over ni år, fra 44 til 35 år!

Hvor mange her har tenkt å jobbe til de er 67 år? Det høres fristende ut å trekke seg tilbake og dra til syden når vi har rundet 60, ikke sant?

Det er fristende, men hvem skal betale? Er det riktig at en som velger å jobbe frem til fylte 67 skal betale for fritiden til den som ikke har lyst til å jobbe så lenge?

Pensjonsalderen er 67 år, men den gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet er 58,5 år. Det skyldes mange forhold, blant annet at det er flere uføretrygdede enn noensinne. For ikke mange ukene siden passerte antall uføretrygdede 300 000. Dette er fler enn de som jobber i helse- og sosialsektoren totalt og mer enn fire ganger så mange som jobber som sykepleiere her i landet. Det er 50 000 flere enn det bor i hele Østfold. Halvparten av arbeidstakerne har avtalefestet pensjon, dvs. at de kan velge å pensjonere seg ved fylte 62 år med samme pensjon som de ville fått ved fylte 67 år. Stadig flere velger å gjøre det.

Når vi både blir eldre og går av tidligere, blir det desto viktigere å opprettholde en høy yrkesdeltakelse. Her har Norge et godt utgangspunkt, sammenliknet med resten av Europa, spesielt fordi så mange kvinner deltar i arbeidslivet i Norge, og andelen fortsatt øker. Det bekymringsfulle er at yrkesdeltakelsen blant eldre går ned.

Det er jo også slik at den tiden vi er i yrkeslivet blir kortere fordi ungdommen studerer stadig lengre. Antall utdanningsår er mer enn fordoblet siden 1967. Dette er i seg selv positivt, fordi vi må satse på utdanning og kompetanse. Men det gir også et kortere arbeidsliv for de fleste av oss.

Vi blir altså stadig flere eldre. Men vi blir ikke så mange flere i yrkesaktiv alder. Fra 1972 til 2001 økte antall sysselsatte med om lag 650 000, mens antall alderspensjonister økte med om lag 280 000. Fremover mot 2050 vil forholdet bli motsatt. Fra 2001 til 2050 er antall alderspensjonister anslått å øke med 650 000, mens antall sysselsatte er anslått å øke med 300 000.

Det blir mange tall, men dette er viktig. Forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister er avgjørende for et pensjonssystem som kan gi trygghet også i fremtiden.

Jeg kan vise det på en enklere måte - men da trenger jeg fem frivillige.

Kan dere komme frem hit? Det er bra. Nå vil jeg at dere fire står her, og løfter nummer fem: Sånn var det da folketrygden ble innført i 1967. Det sto det fire yrkesaktive bak hver pensjonist.

I dag er det 2,6 yrkesaktive til å bære byrden av en pensjonist. Det går en stund, men hvis vi ikke gjør noe, vil det i 2050 bare være 1,6 yrkesaktive til å bære hver pensjonist.

Det er åpenbart at et slikt system er dømt til å bryte sammen. Vi må reparere systemet før det bryter sammen. Det er det pensjonsreformen handler om.

"Men vi har jo oljeinntektene", sier mange. "Oljeinntektene vil redde oss." Slik er det dessverre ikke. Oljeinntektene er viktige, og gjør at vi har et bedre utgangspunkt for å møte disse utfordringene enn mange andre land, men oljeinntektene er ikke nok. Oljeressursene vil ta slutt en dag, men vi vil alltid ha pensjonister.

Denne figuren kalles haikjeften på grunn av gapet mellom de to kurvene. Den ene kurven viser veksten i pensjonsutgifter som andel av den totale verdiskapingen i Norge, den andre viser hvordan oljeinntektene synker i årene fremover. Gapet mellom disse viser at oljeinntektene på langt nær vil dekke pensjonene i fremtiden. Vi må stole på arbeidskraften som grunnlag for felles velferd og økonomisk trygghet, også i fremtiden.

Hittil har jeg snakket om utfordringene. Men hva gjør vi med dem?

For snart tre år siden ble det satt ned en pensjonskommisjon, som tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen, ledet. Den har jobbet i tre år, og representanter for alle politiske partier har deltatt i arbeidet med å avklare hovedmål og prinsipper for et nytt pensjonssystem, som er mer bærekraftig i fremtiden enn det vi har. Det er viktig med bred enighet om et nytt pensjonssystem - det gir trygghet og forutsigbarhet.

Hovedutfordringene er å få flere yrkesaktive til å "bære" hver pensjonist. Da må vi sørge for at det blir mer lønnsomt å stå lengre i arbeid. Pensjonskommisjonen har foreslått et system hvor alle år i arbeid skal gi pensjonsopptjening (ikke bare de beste tjue, som i dag), og hvor man skal få mer i pensjon jo lengre man står i arbeid. Du skal kunne gå av tidligere, men da med lavere pensjon enn om du står i arbeid til du er 67 år.

Alle skal sikres en garantert minsteytelse. Dette er et viktig prinsipp fra dagens pensjonssystem som foreslås videreført.

Pensjonskommisjonen vil at det skal bli sterkere sammenheng mellom det du betaler inn og det du får ut. Det du betaler inn skal du få ut, fordelt på det antall år din generasjon i gjennomsnitt har igjen å leve - det er dette som kalles delingstallet. Det betyr at dersom levealderen øker, vil det du har tjent opp i pensjon måtte fordeles over en lengre periode, og du vil få litt mindre hver måned, men du kan velge å kompensere ved å jobbe noe lengre. Det gjør systemet robust i forhold til endringer i den demografiske utviklingen.

Et nytt system må gi bedre oversikt og forutsigbarhet for den enkelte. De færreste har i dag oversikt og kunnskap om egne pensjonsrettigheter.

Folk flest må se på systemet som rimelig og troverdig, både fordelingspolitisk og forsikringsmessig. Forutsigbarhet og oversiktlighet er viktig for tilliten til systemet. Veldig få vet hva de får i pensjon. Selv jeg måtte sjekke det da jeg ble pensjonsminister. I Sverige får man det de kaller den gule konvolutten hjem i postkassa hvert år, med en enkel oversikt over hvor landet ligger. Slik vil jeg ha det i Norge også.

Er det virkelig nødvendig å endre systemet, spør mange. Jeg har brukt mye tid her i dag på å begrunne hvorfor det er nødvendig. Alternativet er dramatiske kutt i pensjonene, offentlige velferdstjenester eller dramatisk økte skatter. Politikere i dag kan mene det er et bedre svar, men dere bør ikke godta at politikere i dag tar det valget for dere og binder opp fremtidige generasjoners handlefrihet i fremtiden.

Forslaget til fleksibel pensjonsalder er mye diskutert. Er det riktig at de som går av tidlig skal få lavere pensjon, og hvor mye lavere pensjon? Jeg mener det er avgjørende at vi får et system hvor det faktisk lønner seg å stå i arbeid - og så må vi kunne se på hvordan et slikt system skal utformes. Pensjonsreformen gjelder folketrygden, men mange har tjenestepensjonsordninger på jobben som er viktig for den samlede pensjonen. Sykepleierne har en egen pensjonsordning, med lavere aldersgrense og en pensjon på 66 pst av sluttlønnen, i likhet med andre offentlige ansatte. Men 900 000 arbeidstakere har ikke slike tjenestepensjoner i tillegg, og vil bare få folketrygden, som utgjør ca. halvparten av lønnen. Pensjonskommisjonen har vært opptatt av at denne gruppen også må sikres et tillegg til folketrygden.

Nå går pensjonsdebatten for fullt. Det som kjennetegner de fleste deltakerne i debatten er at

• de er omtrent ”middelaldrende” og litt mer (noen ganske mye mer),
• de har privilegier å forsvare, men
• de færreste av dem berøres av reformen.

Pensjonsreformen gjelder i all hovedsak ikke dagens pensjonister. Forslaget gjelder i første rekke dagens unge - det vil si dere. De som er født etter 1965 omfattes fullt og helt av reformen. For de som er født mellom 1951 og 1965, dvs. sånne som meg, er det lagt opp til overgangsregler som gjør at vi omfattes delvis av reformen.

Vanligvis diskuterer jeg pensjon med pensjonister. I denne debatten ønsker jeg ungdommen - og ikke pensjonistene - på banen. Dette gjelder nemlig dere som er unge i dag og fremtidens pensjonister. Det er deres pensjoner og deres yrkesliv dette gjelder. Pensjonsdebatten setter oss politikere på en test. Er vi i stand til å gjennomføre endringer som kan være upopulære for at systemet skal holde også for kommende generasjoner? Eller velger vi nok en gang den enkle løsningen, å skyve problemene videre til neste generasjon? Pensjonsutgiftene vil de neste 50 årene bli doblet, fra ca. 10 til ca 20 pst av de totale inntektene i Norge. Alternativet til reform er at dere får denne regningen - vil dere ta den?