Sosialminister Ingjerd Schous innlegg på konferansen Offentlig pensjon ved et veiskille,Oslo, 12.01.2004.

Se også lysarkene til innlegget

I morgen legger Pensjonskommisjonen frem sine forslag til et fremtidig pensjonssystem. Mange av forslagene er allerede kjent gjennom den foreløpige rapporten som kommisjonen la frem høsten 2002, og gjennom oppslag i media de siste månedene. Dette er den viktigste politiske saken de nærmeste tiårene.

Pensjonskommisjonens mandat er omfattende, og den står i realiteten fritt til å vurdere alle sider av pensjonspolitikken. Utfordringene pensjonssystemet står overfor gjør at kommisjonen ikke kommer utenom å foreslå store omlegginger på viktige områder. Det vil bli strid og omfattende diskusjoner.

Pensjonskommisjonen vil trolig legge opp til den mest omfattende reformen av pensjonssystemet siden folketrygden ble innført i 1967. Det vil være Regjeringens og Stortingets ansvar å følge opp. En pensjonsreform må ha bred støtte blant politiske partier og i folket. Det vil derfor være avgjørende at vi klarer å ta vare på den brede enigheten i Pensjonskommisjonen om sentrale prinsipper, slik at vi kan gjennomføre en trygghetsreform av folketrygden.

Jeg skal ikke kommentere enkelthetene i forslagene. Det overlater jeg til Sigbjørn Johnsen på morgendagens pressekonferanse, eller kanskje han kommer med lekkasjer i neste innlegg. Jeg vil benytte anledningen til å si noe om hvorfor det er behov for en pensjonsreform. Jeg skal også si noe om noen grunnleggende krav som bør ligge til grunn for et nytt og fremtidig pensjonssystem. Altså: flere eldre, færre barn, mindre jobb og mer fritid.

Dagens pensjonssystem er ikke økonomisk bærekraftig
Folketrygdens pensjonsutgifter vil i årene fremover øke meget sterkt. Den viktigste årsaken er at vi lever stadig lenger og føder færre barn enn vi gjorde tidligere. Samtidig begynner vi senere i arbeid og pensjonerer oss tidligere.

Aldring av befolkningen (plansje 2)
I forrige århundre var mye av økningen i forventet levealder knyttet til lavere spedbarnsdødelighet og lavere dødelighet i aldersgruppene under 67 år. Over tid har dermed en stadig større del av befolkningen overlevd til pensjonsalderen. Når vi ser fremover regner man med at vi vil få en sterk vekst også i levealderen etter 67 år.

I 1973 ble pensjonsalderen senket fra 70 år til 67 år. Da kunne en 67-åring statistisk sett forvente å leve frem til han eller hun ble 81 år. Dagens 67-åringer kan forvente å leve frem til de er 84 år. Mens en 67-åring i 2050 vil forventes å leve helt til han eller hun er 89 år.

Det er positivt at vi lever stadig lenger. Men det betyr at perioden med alderspensjon også blir lenger. Pensjonsperioden kan bli mer enn 50 prosent lenger i 2050 enn da den nåværende pensjonsalderen ble vedtatt. De utfordringene som dette reiser for pensjonssystemet, forsterkes av at pensjonene i folketrygden vil fortsette å øke. Dette skyldes at det er flere som opparbeider gode tilleggspensjoner.

Antall yrkesaktive pr. pensjonist (plansje 3)
Vi blir altså stadig flere eldre. Men vi blir ikke så mange flere i yrkesaktiv alder.

Fra 1972 til 2001 økte antall sysselsatte med om lag 650 000, mens antall alderspensjonister økte med om lag 280 000. Fremover mot 2050 vil forholdet bli motsatt. Fra 2001 til 2050 er antall alderspensjonister anslått å øke med 650 000, mens antall sysselsatte er anslått å øke med 300 000.

Folketrygden er utligningsfinansiert. Det vil si at det er de yrkesaktive som i realiteten betaler for løpende pensjoner. Derfor er det viktig å se på forholdet mellom antall yrkesaktive og pensjonister. Da folketrygden ble innført var det om lag 4 yrkesaktive pr. pensjonist. I dag er forholdstallet sunket til 2,6. Uten noen omlegging av pensjonssystemet kan vi i 2050 regne med at det bak hver pensjonist kun står 1,6 yrkesaktive. Derfor trenger vi å inkludere flere i arbeidslivet, og forhindre utstøting fra arbeidslivet.

Også andre aldersrelaterte utgifter vil øke betydelig fremover som følge av at befolkningen eldes. Dette gjelder særlig utgiftene knyttet til helse- og omsorgstjenester. Det er altså ikke bare pensjonene som vil føre til økte utgifter for den yrkesaktive befolkningen. Dette er et poeng som ofte overses i pensjonsdebatten.

Pensjonsutgiftene og oljeinntektene (plansje 4)
Frem mot 2010 er utgiftene til uførepensjon anslått å øke kraftig fordi sammensettingen i befolkningen endrer seg. De store barnekullene etter krigen nærmer seg nå den aldersgruppen som gjennomgående har størst tilbøyelighet til uførepensjon. Antall AFP-pensjonister er av samme grunn anslått til også å øke i årene fremover.

Utgifter til alderspensjon vil øke frem mot 2010. Økningen skyldes høyere gjennomsnittlige pensjoner. Antallet alderspensjonister frem til dette tidspunktet vil være noenlunde stabilt. Etter 2010 vil antallet øke og pensjonsutgiftene kommer dermed til å vokse kraftig utover i århundret.

Den stigende kurven på plansjen viser utviklingen i folketrygdens utgifter til alders-, uføre- og etterlattepensjonister ved en videreføring av dagens system. Den fallende kurven viser anslaget for landets oljeinntekter. Samlet vil disse to forhold kunne føre til at statens finanser svekkes kraftig i årene fremover.

Dette motvirkes riktignok av at pensjonister betaler mer skatt. I tillegg vil avkastningen fra Petroleumsfondet øke i takt med oppbyggingen av fondet. Men dette er imidlertid ikke nok til å videreføre dagens system.

Vi hører ofte at slike fremskrivinger er usikre. En gunstigere utvikling i oljeinntektene kan løse problemene. Selv om oljeutvinningen skulle bli vesentlig større enn antatt, vil bildet dessverre ikke bli radikalt endret. Oljen vil på et eller annet tidspunkt bli borte. Mens pensjonsforpliktelser vil vi alltid ha.

Derfor bør pensjonssystemets bærekraft forbedres gjennom tiltak som bidrar til å begrense veksten i antall pensjonister. Vi må sørge for at flere velger å arbeide frem mot den formelle pensjoneringsalder. Jo lenger vi kan komme på dette området, jo mindre behov vil det være for tiltak som innebærer kutt i pensjonsytelsene.

Dersom veksten i antall pensjonister ikke reduseres, kan det bli nødvendig å kutte i pensjonsytelsene. Reduksjonen kan bli på hele 20 pst. dersom man ikke får til andre endringer i pensjonssystemet. Dette betyr at en person med inntekt på om lag 300 000 kroner vil få sin årlige pensjon redusert med rundt 30 000 kroner.

Alternativt må man kutte i andre offentlige utgifter. Kraftige tiltak vil da være nødvendig. Innstrammingsbehovet som da oppstår svarer til at man for eksempel kutter all offentlig støtte til barnehager og samtidig fjerner både barnetrygden og kontantstøtten.

En annen mulighet kan gå ut på å øke skattene kraftig for å sikre pensjonene og for å opprettholde velferden. En slik politikk innebærer at inntektsskatten øker med 5 prosentpoeng. Hva skjer da? Jo, verken verdiskapingen i samfunnet eller den enkeltes velferd fremmes av dette. Ingen andre land har som hovedstrategi å løse sine pensjonsutfordringer med en kraftig økning i skattenivået. Det er selvsagt heller ikke mulig eller ønskelig for Norge å gjøre det. Tvert imot. I Norge skal skattene ned.

Vi kommer da ikke utenom at pensjonssystemet må reformeres for at det skal være bærekraftig og for at den enkelte skal føle trygghet for egen pensjonisttilværelse.

For å summere opp litt folkelig: Fortsetter vi som nå, blir våre barn gjeldsslaver. Vi låner av fremtidens generasjoner og lar være å betale for oss. Noen unge har skjønt problemet når de spør: ”Vil pengene rekke til jeg blir gammel”. Svaret er: ”Nei, ikke om vi fortsetter som nå.”

Avgangsalderen fra arbeidslivet synker (plansje 5)
Ikke nok med at vi blir stadig eldre. Vi pensjonerer oss også stadig tidligere. Mindre enn halvparten av menn mellom 60 og 66 år er i dag fortsatt i arbeid. Hvis en tar med uførepensjon i alle aldersgrupper og avtalefestet pensjon, er den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen i Norge 58 ^2 år. Det vil si 8 ^2 år lavere enn den formelle pensjonsalderen i folketrygden.

Aldringen i befolkningen og økt førtidspensjonering gjør det desto viktigere å opprettholde en høy arbeidsstyrke. Her har Norge et godt utgangspunkt sammenliknet med resten av Europa, spesielt som følge av at yrkesdeltakelsen blant kvinner er høy og har fortsatt å øke. Det bekymringsfulle er at yrkesdeltakelsen blant eldre er avtakende.

Det har vært en nedgang i løpet av 1990-årene, men en viss økning igjen etter 1998. Det siste skyldes noe lavere tilgang til uførepensjon. Men dette må ses i sammenheng med at antall på rehabilitering og attføring har økt. Hvordan vi kan legge til rette for en høy og stigende yrkesdeltaking blant eldre, er et av de avgjørende spørsmålene.

Det må også tas i betraktning at den tiden vi er i yrkeslivet blir kortere fordi de som er unge studerer stadig lenger. Antall utdanningsår er mer enn fordoblet siden 1967. Dette er i seg selv positivt, fordi vi må satse på utdanning og kompetanse. Men for pensjonssystemet er det selvsagt en finansiell utfordring.

Situasjonen er altså slik: Vi begynner stadig senere i arbeid, pensjonerer oss tidligere, og lever lenger.

En stadig flatere folketrygd (plansje 6)
Den siste utfordringen jeg vil peke på er folketrygdens utvikling i retning av et stadig flatere pensjonssystem enn det man tok sikte på da den ble innført i 1967. Mens den maksimale pensjonen man kunne få i folketrygden var 4 ganger så høy som minstepensjonen da folketrygden ble innført, er forholdet nå nede i vel 2 (minstepensjon er drøyt 101 000).

Grunnen til at systemet blir flatere – dvs at forskjellene mellom pensjonene blir mindre – er en kombinasjon av at minstepensjonen har økt raskere enn både pris- og lønnsveksten samtidig som pensjonsopptjeningen for lønnstakere er redusert. Minstepensjonistenes pensjoner har økt. I og med at forskjellene mellom pensjonistenes utbetalinger blir mindre, har ført til at folketrygden har fått redusert sin funksjon som standardsikring for personer med høyere inntekter enn gjennomsnittet. Systemet er betydelig forbedret med hensyn til minstesikringsnivå og kompensasjonsgraden er relativt høy for midlere og lavere inntekter. Spørsmålet er om folketrygden nå har funnet en hensiktsmessig balanse mellom fordeling, sparing og forsikring.

Situasjonen i andre land (plansje 7)
Norge er ikke alene i verden om å stå overfor en kraftig økning av utgifter til pensjonene. Som det fremgår av denne plansjen var utgiftene til alderspensjoner i 2000 relativt lave i Norge sammenlignet med andre OECD-land. På grunn av sterk vekst fremover ventes våre pensjonsutgifter likevel å ligge klart over det internasjonale gjennomsnittet i 2050.

I tillegg til de demografiske forholdene skyldes den ekstra sterke veksten i Norge at gjennomsnittlig pensjonsytelse vokser sterkere enn lønnen for de som er i arbeid. Norge er et av svært få land med denne utviklingen. Dette har sammenheng med at folketrygden ennå ikke er fullt innfaset, og at mange av OECD-landene har gjennomført reformer i pensjonssystemet.

I en del land er det dessuten mulig å mobilisere mer arbeidskraft enn i Norge. Dette skyldes at de har kvinner ”å trekke på”. I tillegg er ledigheten i de fleste landene høyere, slik at det er ubenyttet arbeidskraft. I Norge har kvinnene tidligere gjort sitt inntog på arbeidsmarkedet. Dessuten er ledigheten forholdsvis lav. Vår utfordring er å inkludere flere av de som i dag står utenfor. 1 av 5 i yrkesaktiv alder har trygd som hovedinntektskilde.

Alt i alt er det altså ikke slik at pensjonsutfordringene er mindre i Norge enn i andre land.

Hva skjer i andre land (plansje 8)
Mange andre land har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre reformer i sine pensjonssystemer. Hensikten er å stimulere til økt yrkesdeltaking og begrense veksten i pensjonsutgiftene som følge av den aldrende befolkningen.

Flere land har økt pensjonsalderen i det offentlige pensjonssystemet. I tillegg har noen land fjernet ordninger med lavere pensjonsalder for kvinner enn menn.

En rekke land har foretatt endringer som gjør at nivået på den årlige pensjonen øker jo lenger en står i arbeid, og som dermed kan bidra til lavere pensjonsutgifter og senere pensjonering.

Flere land har endret reguleringene av pensjonsytelsene slik at når man går av med pensjon, blir pensjonen regulert i større grad i forhold til prisutviklingen og i mindre grad i forhold til lønnsutviklingen. Det er nå svært få land som fullt ut regulerer pensjonsytelsene etter lønnsutviklingen.

En konsekvens av de tiltakene som er gjennomført for å redusere ytelsene i de offentlige ordningene, er at omfanget av supplerende pensjoner øker. I mange land er nettopp dette en ønsket utvikling.

I likhet med Norge arbeider de fleste land med tiltak for å stimulere eldre til å bli værende i arbeidslivet, samt hindre utstøting.

Noen sentrale krav til en trygghetsreform av folketrygden (Plansje 9)
Regjeringen omtalte Pensjonskommisjonens foreløpige rapport i budsjettet for 2003, og pekte på tre hovedmål for en pensjonsreform:

• Systemet må være økonomisk bærekraftig – dvs at pengene rekker i generasjoner
• Systemet må stimulere til økt arbeidsinnsats – dvs at vi står lenger i arbeid
• Systemet må sikre alle pensjonister en garantert minstepensjon – dvs at uansett arbeidsevne skal du være trygg på at du får tilstrekkelig.

Økonomisk bærekraftig system
Veksten i folketrygdens utgifter vil føre til en betydelig ekstrabelastning for de yrkesaktive fremover, hvis det ikke allerede nå gjennomføres tiltak for å møte denne utviklingen. Vi kan ikke velte stigende finansieringsbyrder over på kommende generasjoner. Et nøkkelelement i en pensjonsreform må derfor være tiltak som sikrer at pensjonssystemet kan opprettholdes over tid. Bare på denne måten kan vi gi trygghet for pensjonsutbetalingene til morgendagens pensjonister. Samtidig unngår vi at belastningen på fremtidige generasjoner blir for stor. Pensjonsløftene skal kunne innfris uten at vi skyver en stadig stigende regning over til ungdommen og fremtidige generasjoner.

For å møte de økte pensjonsutgiftene foreslo Pensjonskommisjonen i den foreløpige rapporten blant annet å etablere et fond for deler av folketrygdens pensjonsforpliktelser. Det er jeg enig i. Jeg mener også at vi bør omdanne petroleumsfondet og folketrygdfondet til et eget pensjonsfond. Valg av fondskonstruksjon vil avhenge av valg av pensjonsmodell. Dette må vi derfor komme tilbake til på et noe senere tidspunkt.

Stimulere til økt arbeidsinnsats – stå lenger i arbeid
Som nevnt vil det bli sterk økning i antall pensjonister i forhold til yrkesaktive fremover. For at pensjonssystemet skal være beærekraftig, må et hovedmål være å stimulere til økt arbeidsinnsats. Dette gjelder ikke minst de eldre arbeidstakerne. Derfor må det være en tett sammenheng mellom det man betaler inn i løpet av yrkeskarrieren og det man får tilbake som pensjonist. Samtidig bør det tas hensyn til at spesielt er ute av arbeidslivet i perioder på grunn av omsorgsoppgaver.

Dagens folketrygd innebærer at personer med svært ulik livsinntekt kan få rett til omtrent identisk pensjon. Og omvendt. Personer med like stor livsinntekt kan få svært ulik pensjon. Dagens system slår uheldig ut for personer som arbeider hele livet og har en jevn lønnsutvikling. Mens det er til fordel for personer med varierende inntekt over livsløpet. Sammenhengen mellom de innbetalingene man gjør som yrkesaktiv og utbetalt pensjon, er rett og slett svak og kan i noen grad virke tilfeldig.

Vi bør fortsatt ha fleksibilitet i pensjonssystemet, slik dagens AFP-ordning åpner for. Folk har ulike ønsker og behov for valg av pensjoneringstidspunkt. Noen er slitne etter mange år i arbeidslivet og har behov for å gå av tidlig. Andre har lyst og krefter til å fortsette lenge. Dette må man ta hensyn til ved utformingen av pensjonssystemet. Men vi kan ikke ha et system der man får den samme pensjonsytelsen fra fylte 62 år som om man hadde fortsatt i arbeid frem til 67 år. Dette vil undergrave pensjonssystemet og det vil ikke være bærekraftig på sikt. Fleksibiliteten bør utformes slik at jo lenger man står i arbeid, jo større pensjon får man.

En strategi for høyere yrkesdeltaking må også omfatte mer enn utformingen av pensjonssystemet. Den demografiske utviklingen tilsier at eldre kommer til å bli en svært viktig ressurs i årene som kommer. Det er viktig at arbeidslivet ikke tappes for den kunnskap og erfaring som eldre sitter inne med etter mange år i arbeidslivet. Aldersmangfold skaper også i seg selv variasjoner og grunnlag for kreativitet og nytenkning.

Nettopp dette er et viktig element i Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. En av målsettingene er å bidra til folk står lenger i arbeid før de går av med pensjon.

Garantert minstepensjon
Alle må sikres en minsteytelse som alderspensjonist uansett tidligere arbeidsinntekt. En allmenn grunntrygghet er en oppgave som bare kan ivaretas av det offentlige. Dette skjer i dag gjennom folketrygden og den generelle beskatningen. Dette må fortsatt være en prioritert statlig oppgave. Dagens minstepensjon vil være et naturlig utgangspunkt for nivået på den statlige grunnsikringen.

Pensjonssystemet må være enkelt, forståelig og forutsigbart
Undersøkelser viser at en stor del av befolkningen mangler kunnskap om egne pensjonsrettigheter. Dette er bekymringsfullt, men egentlig ikke særlig oppsiktsvekkende.

Dagens pensjonssystem er komplekst og folk flest synes systemet er vanskelig å forstå. Vi har en rekke trygde- og pensjonsordninger med ulike vilkår og beregningsregler. Som et eksempel kan jeg nevne at det for en tid tilbake ble det talt opp over et dusin forskjellige regelsett for avkorting av pensjon mot arbeidsinntekt. Det forundrer meg ikke om det er enda flere.

Men det kanskje vanskeligst tilgjengelige regelverket er samordning av offentlig tjenestepensjon med pensjon fra folketrygden. Dette regelverket er ikke helt uten grunn jevnlig utsatt for kritikk.

Det ser ut til at folk rett og slett har liten peiling på hva de får i pensjon før de nærmer seg pensjonsalderen. Og da begynner det egentlig å bli litt sent. Folk stikker hodet i sanden og håper det beste. Slik bør det ikke være. Siktemålet må være at den enkelte borger rimelig greit kan forholde seg til hvilke muligheter, rettigheter og plikter han eller hun har, og se konsekvenser av de valgene man foretar. Det er derfor av stor betydning at et fremtidig pensjonssystem blir utformet på en slik måte at det er mest mulig forståelig og forutsigbart for brukerne. Det må være mulig å se hvor ”på skalaen” man er i forhold til opptjeningen.

En pensjonsreform må omfatte hele befolkningen
For at en pensjonsreform skal få aksept i befolkningen, er det nødvendig at den omfatter alle. I dag har en rekke yrkesgrupper tjenestepensjoner ved siden av folketrygden. Vi kan ikke ha et system der de supplerende ordningene motvirker de tiltakene som legges inn i en reformert folketrygd. Jeg sikter spesielt til de offentlige tjenestepensjonene. Disse garanterer en samlet pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen på 66 prosent av sluttlønnen. Uten endringer i de offentlige ordningene, vil offentlig ansatte i praksis ikke bli berørt av en pensjonsreform. Det må de. Jeg mener derfor at man må forlate bruttoprinsippet. Jeg går ikke nærmere inn på hvordan dette systemet bør utformes og hvordan en overgang skal skje. Dette må utredes nærmere og tas opp med partene.

Avslutning
Pensjonskommisjonens forslag vil umiddelbart bli sendt på høring. Regjeringen vil deretter legge frem en melding for Stortinget. Stortinget skal så vedta hovedprinsippene for en pensjonsreform.

Nå skal vi begynne på et omfattende lovarbeid og foreta en rekke nødvendige forberedelser. Dette er omfattende og krevende. Vi må sikre at vi får et langsiktig og forutsigbart system. Vi må også ha overgangsordninger, som tar hensyn rettigheter som allerede er opptjent og gir folk rimelig tid til å innrette seg.

Som nevnt innledningsvis vil Pensjonskommisjonen trolig legge opp til den mest omfattende reformen av pensjonssystemet siden folketrygden ble innført i 1967. En reform er nødt til å ha bred støtte blant de politiske partiene og i befolkningen. Det vil være helt avgjørende at vi klarer å ta vare på den brede enigheten som er i Pensjonskommisjonen, slik vi får gjennomført en trygghetsreform av folketrygden.

Da takker jeg for oppmerksomheten. Jeg er sikker på at neste taler, Pensjonskommisjonens leder Sigbjørn Johnsen, vil gi et lite innblikk hva kommisjonen kommer til å legge frem i morgen.