Meldingens sentrale budskap

Mangfold gjennom inkludering og deltakelse

Regjeringen setter det enkelte mennesket i sentrum. Enkeltmennesket har rett til å være annerledes, velge levemåte fritt og til å tenke annerledes enn flertallet. Individfokuset og ambisjonen om å legge til rette for individets mulighet for å gjøre selvstendige valg, er byggesteiner i regjeringens politikk for mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Regjeringen er grunnleggende positiv til kulturelt, religiøst og verdimessig mangfold.Voksne har ansvar for barns muligheter

Individfokuset til tross: Ingen mennesker lever isolert fra andre. Vi inngår i ulike sosiale sammenhenger, og påvirker hverandre på godt og vondt. Vi kan gi hverandre utfoldelsesmuligheter eller legge hindringer for hverandre. Regjeringen vil fortsatt ha oppmerksomhet mot hvordan voksnes levekår og livssituasjon, holdninger og verdier, tradisjoner og skikker, er med på å fremme - eller hemme - barnas mulighet for å være aktive i samfunnet og gjøre valg som er riktige for dem. Spørsmålene har blitt mer aktuelle som følge av nyere innvandring til Norge, og at en økende andel borgere har ikke-vestlig opprinnelse. En god del innvandrere har vokst opp under forhold som skiller seg mye fra dagens norske samfunn. Regjeringen mener at voksne med varig opphold i Norge som hovedregel må ta utgangspunkt i at barna skal bli boende her.

Regjeringen ønsker oppmerksomhet rundt at skikker og tradisjoner, eller holdninger og oppfatninger, i noen tilfeller kan bidra til å begrense den valgfriheten som regjeringen ønsker å fremme. Regjeringen har klare forventninger til voksne innvandrere, men vil fortsatt ha sterkt fokus på å sikre like muligheter og legge til rette for aktiv samfunnsdeltakelse. At voksne innvandrere blir inkludert i arbeids- og samfunnsliv er helt avgjørende for levekårene for både voksne og barn. Ansvaret ligger hos myndighetene og arbeidslivets parter, men også i den voksnes egen innstilling til livet i Norge. Nye innvandrere må lære seg norsk. Regjeringen vil derfor gjøre norskopplæring til en rett og en plikt for voksne innvandrere og å pålegge kommunene en plikt til å gi slik opplæring. 

Regjeringens verdigrunnlag, og politikken for mangfold gjennom inkludering og deltakelse, er uforenelig med rasisme og diskriminering. Regjeringen la i desember 2004 fram et forslag til Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. Loven er den første i Norge som sikrer helhetlig vern mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.

Nye måter å være norsk på
Over en halv million mennesker i dagens Norge har enten mor eller far eller begge foreldre som er født utenfor Norge. Folk med opprinnelse i 208 land bodde i Norge i år 2004. Bare to kommuner i hele landet hadde ikke en eneste ikke-vestlig innvandrer blant kommunens innbyggere ved inngangen av 2004. Ca. 100 000 innvandrere har bodd i Norge mindre enn fem år. Rundt 120 000 barn og unge under 25 år har to foreldre som ikke er født i Norge. Av disse 120 000 er ca. halvparten født i Norge.

Regjeringen ønsker et samfunn som tar opp i seg det nye mangfoldet i befolkningen. Regjeringen ser en stor utfordring i å forandre bildet av ”vi i Norge” slik at det samsvarer med den faktiske befolkningssammensetningen. Dette skjer best ved at alle grupper i befolkningen er inkludert og representert på ulike samfunnsområder.  Regjeringen mener at det i framtidens Norge vil bli mindre meningsfylt å trekke strenge skillelinjer mellom innvandrere og nordmenn, mellom ”oss” og ”dem”.

Regjeringen ser ingen motsetning mellom å være en lojal og aktiv samfunnsborger og samtidig ha tilknytning og tilhørighet til mange miljøer, kulturelle fellesskap og mennesker med ulik bakgrunn. Globalisering og migrasjon medfører nye former for identitet. Regjeringen ønsker samtidig at flest mulig som bor varig i Norge søker norsk statsborgerskap. Regjeringen ønsker som hovedregel at norske borgere bare har ett statsborgerskap.

Om å heve blikket 
Det pågår en rekke viktige diskusjoner i Norge om asyl- og flyktningpolitikk, om arbeidsinnvandring og om introduksjonsordning og integrering. Mange reformer er under arbeid. 

I tillegg til disse viktige debattene er det nødvendig at en hever blikket og spenner lerretet ytterligere ut. Utviklingen innebærer mange nye dilemma og spenningsforhold mellom samfunnets flertall og mindretall, mellom individ og gruppe, mellom respekt for tradisjoner satt opp mot friheten til å bryte med tradisjoner. Spørsmålene er helt sentrale for ambisjonen om mangfold gjennom inkludering og deltakelse og må reises enten det kommer 1000 eller 100 000 nye innvandrere til Norge. I hverdagslivet blir evnen og viljen til å anerkjenne og respektere mangfoldet blant borgere som er forskjellige fra oss selv satt på prøve.

Uenighet kan skape utvikling
Utviklingen, slik den arter seg i Norge, utfordrer likhetsidealet som i stor grad har preget norsk samfunnsbygging og nasjonal selvforståelse i mange år. Utviklingen av et harmonisk flerkulturelt, flerreligiøst og verdipluralistisk samfunn er ikke mulig uten et visst innslag av konflikter og uenighet. Det er normalt. Uenighet kan dessuten skape dynamikk i samfunnet og bidra til nytenkning og positiv utvikling. Utfordringen er å ha gode demokratiske måter å håndtere uenigheten på.

Grenser for toleranse
Regjeringen sier ja til mangfold og ja til individuell frihet. Politikken må samtidig sikre oppslutning rundt spilleregler som alle må følge, herunder felles lover og regler, og sikre respekt for samfunnets verdigrunnlag. Menneskerettighetene, kjønnslikestilling og demokrati inngår i verdigrunnlaget. Det kan ligge motsetninger og innbyrdes spenning mellom de mange målsettingene. Det finnes ingen enkle svar. Regjeringen vil føre en åpen og inkluderende debatt om hvilke verdier som skal gjelde og hva de skal innebære – samtidig som det er visse prinsipper som står fast og som det norske samfunnet bygger på.

Stortingsmeldingen legger et grunnlag for debatten ved å angi noen perspektiver og drøfte kriterier for å løse nye dilemmaer. Regjeringen mener at det går en absolutt grense for toleranse ved ulovlige handlinger. Men det kan også være annen atferd og holdninger som det etter regjeringens syn er ønskelig å påvirke, selv om de ikke er ulovlige. Myndighetene har både flertallsbefolkningen og mindretallene som målgrupper for tiltak som skal få jenter til å velge mindre tradisjonelt når det gjelder yrke. Andre ganger er målet å påvirke holdninger og atferd i en mer avgrenset befolkningsgruppe. I noen innvandrermiljøer kan for eksempel tabuer og fordommer om psykiske lidelser være annerledes eller mer utbredt enn i den øvrige befolkningen, og det er viktig med tilpasset kunnskaps- og opplysningsarbeid. Fordommer og manglende kunnskap kan ellers utelukke enkeltmennesker fra muligheter, tilbud og rettigheter som er ment for alle.   

Etterkommerne
Dagens situasjon er kjennetegnet ved at første kull av etterkommere, født i Norge av utenlandsfødte foreldre, er i ferd med å bli voksne og er på vei ut i arbeids- og samfunnsliv. Flertallet av etterkommere født i Norge går fortsatt i barneskolen. Den virkelige prøvesteinen på om vi får til mangfold gjennom inkludering og deltakelse, er hvordan etterkommerne av første generasjons innvandrere vil plassere seg i samfunnsbildet når de blir voksne. Etterkommerne går en vei som ingen har gått før dem. Det er i alles interesse at de lykkes og kan prege samfunnet de er en del av.

Integreringspolitikk og mangfoldspolitikk
Regjeringen mener en må skille mellom integreringspolitikk og en politikk for mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Det er ikke riktig å omtale barn og unge som har tilbrakt oppveksten i Norge som integrerte eller ikke, som om de er utlendinger som nettopp har innvandret og skal innlemmes i det nye samfunnet.  Regjeringen mener integreringspolitikken gjelder personer som har innvandret, og handler om forutsetningene for at innvandrere skal kunne introduseres og inkluderes i det nye samfunnet og forsørge seg selv i størst mulig grad.  

Mangfoldspolitikken gjennom inkludering og deltakelse har et bredere perspektiv. Den omfatter i utgangspunktet alle i samfunnet, flertall som mindretall, nyankomne som mer etablerte innvandrere. Målet er å gi alle borgere, uavhengig av bakgrunn, religion eller opprinnelse, like muligheter til å gjøre selvstendige valg for hvordan de vil ordne livene sine. Det skal ikke utvikle seg store sosiale og økonomiske forskjeller som følger etniske skillelinjer, og målet er at forholdet mellom grupper og miljøer i befolkningen utvikler seg harmonisk og uten for store sosiale spenninger.

Norge i dag. Noen nøkkeltall og perspektiver

Ved inngangen til 2004 hadde 7,6 prosent av den totale befolkningen i Norge på ca. 4,6 millioner, to utenlandsfødte foreldre. Disse utgjør innvandrerbefolkningen, og omfatter ca. 349 000 mennesker. Av disse er nær 60 000 født i Norge, og omtales i meldingen som etterkommere i statistisk forstand. De øvrige – ca. 289 000 mennesker – utgjør førstegenerasjon innvandrere. Disse omtales i meldingen som førstegenerasjon innvandrere, eller bare innvandrere.  

Hvis man i tillegg regner med personer som kun har en forelder som er født i utlandet, kom tallet på personer med innvandrerbakgrunn opp i nær 12 prosent i 2004. Dette utgjør over en halv million mennesker - 542 000 - som alle har direkte slektstilknytning til utlandet gjennom mor eller far, eller begge. Mange har familie i flere verdensdeler.

Innvandrerbefolkningen rommet i 2004 folk fra 208 land. Siden 1990 er innvandrerbefolkningen fordoblet. Gruppen med ikke-vestlig landbakgrunn har økt mest, og utgjorde 72 prosent av innvandrerbefolkningen pr. 1. januar 2004, eller ca. 250 000 mennesker. Rundt 100 000 personer har kommet til Norge av fluktårsaker, og nesten alle fra ikke-vestlige land.

Et nytt utviklingstrekk er at barn født av innvandrere i Norge nå begynner å bli voksne selv. Imidlertid er etterkommer-generasjonen svært ung fremdeles. Knapt 4 prosent av de nær 60 000 etterkommerne er over 30 år, og nesten alle de eldste har foreldre fra Vest-Europa. Etterkommerne av de første arbeidsinnvandrerne fra ikke-vestlige land er i tyveårene eller yngre. Barn av pakistanske innvandrere er den klart største gruppen over 18 år. Litt over 60 prosent av de ikke-vestlige etterkommerne var under ti år ved inngangen til 2004. For de yngre årskullene kommer familiene fra mange flere forskjellige land enn de eldre. 

Barn og unge under 25 år som enten selv har innvandret, eller som er født i Norge av førstegenerasjons innvandrere, utgjør drøyt en tredel av innvandrerbefolkningen. Det tilsvarte nesten 120 000 personer ved inngangen til 2004.

Figur 1. De ti største nasjonalitetsgruppene. Førstegenerasjons innvandrere og personer født i Norge av to utenlandskfødte foreldre. 1 januar 2004.

Etablert innvandrerbefolkning, nye innvandrere og nytt mangfold
Befolkningsbildet er i konstant endring. På en og samme tid vil den etablerte innvandrerbefolkningen øke, nye innvandrere og flyktninger komme til, og noen flytte ut. De viktigste gruppene av nye innvandrere er følgende:

Mange innvandrere er også foreldre for barn og unge som vokser opp i Norge. Det kan være stort sprik mellom de forhold som foreldrene vokste opp under, og det barna møter. Enkelte miljøer har et negativt bilde av det norske samfunnet, mer basert på fordommer enn nyansert kunnskap. I den grad slike fordommer finnes, bør de brytes hvis de står i veien for barnas eller egen samfunnsdeltakelse.

Regjeringens mål er at alle foreldre, uansett om de har innvandret eller ikke, har innsikt i hvordan det norske samfunnet fungerer. Hovedhensikten er å kunne veilede og støtte barna ut fra den virkeligheten barna må forholde seg til. For innvandrere innebærer det at de må lære seg norsk. Regjeringen venter samtidig at alle som innvandrer til Norge inntar en aktiv og åpen holdning til de nye omgivelsene, og søker den nødvendige kunnskap ut fra idealet om å kunne ta informerte valg for seg selv og sine barn.

Mål for barn av innvandrere - etterkommere
Mange barn og unge fra innvandrede familier vil utvikle identiteter og levemåter som representerer nye måter å være norsk på. Dette er en del av den individuelle friheten som regjeringen verner om. De politiske målene for barn av innvandrere omfatter alle som vokser opp i Norge, enten de er født her av to utenlandsfødte foreldre eller har innvandret som små og tilbrakt mesteparten av oppveksten i Norge. I dag er etterkommer-generasjonen, her forstått statistisk som barn født i Norge av foreldre som er født i utlandet, for ung til at man ut fra statistiske data kan si hvordan de vil plassere seg i boligmarkedet, arbeidsmarkedet eller på inntektsskalaen som voksne og dermed kunne sammenliknes med andre grupper i befolkningen. Man vet heller ikke hvordan de faktisk vil innrette sitt familieliv og fritid. Svært få har giftet seg eller blitt samboere. Erfaringer fra andre land tilsier imidlertid at det er viktig å følge utviklingen nøye slik at det er mulig å reagere tidlig dersom utviklingen oppfattes som urovekkende. På utdanningsfeltet viser statistikken allerede at det er stor variasjon mellom etterkommerne etter foreldrenes fødeland når det gjelder hvor tilbøyelige de er til å ta høyere utdanning, og det er også forskjeller mellom jenter og gutter. Situasjonen på arbeidsmarkedet ser lysere ut enn for foreldregenerasjonen, for de av etterkommere som har blitt gamle nok til å ta arbeid. Men den er fortsatt noe dårligere enn øvrig befolkning i samme alder. Situasjonen krever politisk årvåkenhet.

Deltakelse og levekår
Regjeringens mål er at alle barn som vokser opp i Norge, uavhengig av foreldrenes fødeland, skal ha samme mulighet for å delta i samfunnet. For etterkommere av innvandrere er regjeringens mål at de som voksne ikke skal ha systematisk dårligere levekår enn andre, dvs. at man i løpet av to generasjoner skal ha utlignet ev. ulemper som kan følge med å innvandre. For å få dette til må utjevning av levekårsforskjeller for barn skje på mange måter, og så tidlig som mulig, blant annet gjennom selektive tiltak og ved like muligheter i barnehage og utdanning.

Regjeringen mener at nøkkelen for unge til å oppnå like muligheter som voksne, ligger i like muligheter til utdanning. Regjeringen mener at utdanning er det viktigste enkeltstående innsatsområdet for å forebygge et samfunn i framtiden, der store sosiale og økonomiske forskjeller i befolkningen følger etniske skillelinjer. Begrunnelsen er at utdanning har stor betydning for situasjonen på andre levekårsområder. Hvordan det går med barn av innvandrere i skole og utdanning blir derfor det viktigste målet på om politikken lykkes for denne gruppen. 

Det generelle målet om at alle bør kunne delta i arbeidslivet og være økonomisk uavhengig av offentlig støtte gjelder også for barn og unge som vokser opp i Norge. De vil i hovedsak ha sin utdanning fra Norge. De bør ideelt sett ha samme utgangspunkt og like muligheter til å få jobb i Norge som andre. Hvis de ikke har det, må årsakene bli identifisert og håndtert. Hvis arbeidsgivere vegrer seg mot å ansette etterkommere, er det lite sannsynlig at årsaken er at de ikke vet hva utdanningen deres står for, eller at arbeidssøkeren ikke snakker norsk, slik det ofte argumenteres med i forhold til voksne innvandrere.   

Regjeringens mener at det gir feil signaler å snakke om hvorvidt barn og unge som vokser opp i Norge er integrert eller ikke, som om de var voksne utlendinger som har innvandret og skal innlemmes i et nytt samfunn. Et riktigere perspektiv er om de unge deltar i samfunnet og faktisk er og føler seg inkludert. Enten de er født i Norge, eller kom til landet som små barn, har de fleste fått sin utdanning, oppvekst og viktigste erfaringer her. De blir som alle unge formet i en vekselvirkning mellom familie, hjemmemiljø, norsk skole og samfunnet omkring. Hvis barn av innvandrere faller utenfor, bør hovedregelen være å se etter årsaker i oppvekstvilkårene generelt, som for andre barn og unge som marginaliseres. Den samlede hjemmesituasjonen, og foreldrenes levekår, holdninger og verdier er del av det helhetlige oppvekstbildet. Det er også viktig å være klar over hva slags signaler barna opplever fra omgivelsene, og hvordan deres virkelighetsforståelse kan påvirkes positivt eller negativt ut fra responsen de får. 

Tilknytning og tilhørighet – samspill med samfunnet omkring 
For etterkommere bør målet om opplevd tilhørighet være mer ambisiøst enn for førstegenerasjon som innvandret som voksne. Norge er deres viktigste referanse og det samfunnet som har formet dem. Regjeringen mener etterkommerne må ha samme frihet som andre til å skape sin egen plattform og identitet, og stå fritt til kombinere impulser fra hjemmemiljøet med impulser fra samfunnet rundt. Nye former å være norsk på må respekteres. Barn og unge fra innvandrede familier opparbeider seg ofte variert erfaringsbakgrunn. Mange veksler mellom ulike sosiale og kulturelle miljøer, og har dermed et godt utgangspunkt for å utvikle bredere sosial kompetanse enn mange jevnaldrende uten samme varierte bakgrunn. Denne form for sosial kompetanse bør anerkjennes og være forbilde for resten av befolkningen.  

Regjeringens mål er at alle som vokser opp i Norge skal oppleve at de hører til og at de aksepteres for den de er.

Regjeringen mener det er viktig at alle borgere blir vant til å håndtere det nye mangfoldet blant andre borgerne på en naturlig måte. Det oppnås gjennom erfaring og kontakt. Det er ikke å være snillistisk eller holdningsløs å ta hensyn til at behov og ønsker er forskjellige. Toleranse og sosial tilpasningsdyktighet er viktige egenskaper i arbeids- og samfunnsliv når vi blir mer forskjellige oss i mellom.  

Regjeringen vil se det som en fallitterklæring for tanken om et inkluderende samfunn, der idealet er at alle kan kunne føle seg hjemme og delta aktivt, dersom etterkommerne ikke opplever samfunnet som ”sitt”.

Det er likeså et faresignal hvis det utvikler seg sosialt segregerte miljøer med etniske kjennetegn, og som har liten kontaktflate mot andre grupper. I verste fall kan det utvikle seg til miljøer og subkulturer som opptrer avvisende eller fiendtlige overfor andre i storsamfunnet. Det er en utvikling som bare ekstremister tjener på.

Regjeringens mål er at barn med innvandrede foreldre skal delta på lik linje med andre i det sivile og politiske samfunn.

Regjeringen mener at mangfoldet blant dagens unge representerer likeverdige måter å være norsk på. Hvis mangfoldet i verdier, religiøs overbevisning eller livsstiler fører til spenning og konflikt, må dette håndteres innenfor demokratiske rammer og med legitime politiske virkemidler av alle parter.

Utfordringer framover – fokusområder

Regjeringen presenterer fire områder som bør ha spesielt politisk fokus for å nå målene.

Det første fokusområdet er at innvandrede foreldre har et selvstendig ansvar for å fremme sine barns muligheter i det norske samfunnet. Regjeringen peker på sammenhengen mellom foreldrenes levekår og holdninger, og deres barns fremtidsutsikter i Norge. Regjeringen venter at voksne innvandrere innretter seg slik at det ikke skaper hindringer for at barna skal delta i samfunnet og gjøre selvstendige valg. Samtidig må myndighetene tilrettelegge for et samfunnssystem og holdningsklima som bidrar til inkludering og likeverdighet, bl.a. ved å motarbeide diskriminering.

At voksne innvandrere blir inkludert i arbeids- og samfunnsliv er helt avgjørende for levekårene til både voksne og barn. Fra 1. september 2004 har kommunene plikt til å tilby introduksjonsprogram til flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag som har behov for det, som forberedelse til å delta i ordinært arbeidsliv eller utdanning. Programmet skal være individuelt tilpasset og deltakerne mottar en stønad knyttet til deltakelse, og som erstatter sosialhjelp.

Opplæringen i norsk og samfunnskunnskap er utvidet og bedret de siste ti årene. Regjeringen har likevel foreslått å styrke norskopplæringen ytterligere. Regjeringen har fått tilslutning til at alle voksne innvandrere må ha gjennomført 300 timer norskopplæring og samfunnskunnskap, eller kunne dokumentere tilstrekkelige ferdigheter, for å få innvilget bosettingstillatelse eller statsborgerskap. Noen grupper har rett til gratis opplæring, andre må betale selv fra 1.september 2005. 

Stortingsmeldingen foreslår et nytt forsøkstiltak, Ny sjanse, beregnet på sosialhjelpsklienter blant innvandrere med en viss botid. Tiltaket skal bygge på samme modell som introduksjonsprogrammene.

I tillegg ønsker regjeringen å involvere innvandrerbefolkningen i større grad i sosialt arbeid og informasjonsarbeid som angår dem selv, og til å finne løsninger på egne problemer. Regjeringen vil bl.a. utlyse forsøksmidler til hjelp- til- selvhjelpsbaserte prosjekter innenfor helse-, familie-, ungdoms- og kjønnsrolleproblematikk.

Det andre fokusområdet gjelder like muligheter i utdanning. Den nye kulturelle og sosiale variasjonen i befolkningen, og et fast innslag av nyinnvandrede innbyggere, betyr at barn i Norge vil ha mer forskjellig utgangspunkt enn tidligere. Det gjør skolens og utdanningens betydning enda viktigere. Regjeringen mener at en innsats for like muligheter i utdanning er det viktigste man kan gjøre for å forbygge at store sosiale og økonomiske forskjeller vil følge etniske skiller i framtiden. Utdanningsmyndighetene har nylig lagt fram både en ny stortingsmelding og en strategiplan om dette (St.meld. nr. 30 (2002-2003) Kultur for læring, og Strategiplan for likeverdig utdanning i praksis! 2003). Stortingsmelding nr. 49 (2003 – 2004) bygger på disse politikkdokumentene, og foreslår i tillegg å styrke statistikkgrunnlaget, slik at det blir enklere å iverksette treffsikre tiltak overfor grupper som trenger særskilt tilrettelegging. Det skal også gjøres forsøk med sommerskoletilbud spesielt beregnet på ungdom som ankommer Norge underveis i skolegangen. For å anerkjenne de språklige ressursene som finnes i mange familier, skal det åpnes for å kunne ta eget morsmål eller foreldrenes språk som obligatorisk 2. fremmedspråk i grunnopplæringen.

Det tredje fokusområdet blant utfordringer framover er å sikre innpass og like muligheter i arbeid. Det er ikke et nytt politisk mål, men minst like viktig i dag som tidligere. Arbeid gir sosial anerkjennelse og skaper økonomisk selvstendighet. Målene gjelder for alle innbyggere, herunder førstegenerasjons innvandrere og etterkommere. Når unge oppmuntres til å ta utdanning, blir det i neste omgang avgjørende at de faktisk kommer inn på arbeidsmarkedet på linje med jevnaldrende. Det skal igangsettes forskning som følger grupper av etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn i deres møte med arbeidsmarkedet over tid. Regjeringen vil også videreføre det som til nå har vært en forsøksordning, med å pålegge alle statlige virksomheter å innkalle minst en søker med innvandrerbakgrunn til intervju ved tilsettinger, forutsatt at søkeren er kvalifisert. Det skal også gjøres forsøk med engelsk som skriftlig arbeidsspråk, for å kunne nyttiggjøre seg spisskompetanse blant innvandrere med kort botid, men som naturlig nok ikke kan norsk flytende.

Det fjerde fokusområdet gjelder brukerens behov og tilpasning av offentlige tjenester. Det nye kulturelle og religiøse mangfoldet i befolkningen er kommet for å bli. Mangfoldet må anerkjennes og vises respekt, ved at ulike behov i befolkningen blir avspeilet i utformingen av offentlige tjenester og samfunnets fellesordninger. Å tilby likeverdige tjenester som tar hensyn til at borgerne kan ha nye og andre behov enn flertallet, er å anerkjenne det nye mangfoldet i praksis. Det viser at samfunnet er åpent for å endre seg. Det understreker også hvor viktig det er med valgfrihet i forbindelse med offentlig tjenestetilbud. Regjeringen knytter fokusområdet til det generelle arbeidet med å modernisere offentlig sektor. Regjeringen vil starte et arbeid for å utvikle målbare og konkrete mål, samt rapporteringsrutiner, for hva fagdepartementene skal oppnå innenfor eget ansvarsområde i forhold til målgruppene i stortingsmeldingen.