Norge og Russland har felles grense, vi har handlet med hverandre og pleiet omgang i århundrer - men fra ett synspunkt sett er det alt - og slett ikke så mye.

Om man kommer fra Norge til Russland eller fra Russland til Norge, tror jeg den besøkende ganske snart vil bli slått av samme opplevelse: «Alt ligner, men det er ikke likt». På en måte er det som med alfabetene - nokså like, men helt forskjellige. La oss derfor kort summere noe av det som skiller oss i stikkordsform:

Den religiøse arven er noe nær stikk motsatt. Visst ble våre to land kristnet omtrent samtidig, men igjen: konfesjonene ligner, fordi de er kristne, men er ingenlunde like. I Norge hadde vi først katolisisme, deretter - og det har vært langt mer betydningsfullt, for katolisisme og middelalder er liksom noe dansk, og ikke ekte norsk - fikk vi protestantisme, den er i langt større grad norsk.

Jeg er overbevist om at man vanskelig kan undervurdere konfesjonenes betydning for de kulturelle forskjeller som også hører våre dager til. De århundrer da religion og kirke spilte viktige sosiale roller - en tid som forøvrig varte lenger i Russland enn i Norge og resten av Vest-Europa - var liksom vår moderne, sekulariserte kulturs barndom. Da ble de grunnleggende holdnings- og mentalitetsmessige strukterer dannet, som nå utgjør kar for et annet innhold, og uttrykker seg i et annet språk. Jeg skal likevel ikke oppholde meg eksplisitt videre ved konfesjonene her, det vil føre altfor langt, og heller henvise til Per-Arne Bodins bøker i Sverige, og mine egne her i Norge. Men ett element kan fremheves: I protestantismen står det syndige og elendige mennesket fortapt og alene overfor sin Gud. Frelsen beror på ham eller henne. I ortodoksien er ikke mennesket fullt så elendig, forskjellen mellom det guddommelige og det menneskelige er ikke en avgrunn - tvert imot har vi alle en guddomsgnist i oss. Til gjengjeld står vi ikke alene, frelsen er avhengig av et fellesskap: «Alle kan falle alene, men ingen kan reise seg alene,» heter det i den teologien.

På det politiske området er forskjellene om mulig enda større. Norge var i den historiske tiden det her er interessant å snakke om, et lyderike og en provins. Russland var og er et imperium. Riktignok er det mulig å sammenligne Russlands tid under mongolene med Norges tid under danskene - det har jeg gjort i boken Steppen og tiden, men som man vil forstå, blir vi ikke likere hverandre av den grunn.

Norge har utviklet et demokrati og en sosial struktur som satte likhet i høysetet; Russland har hele tiden hatt problemer med både å utvikle sin form for demokrati, og å riste av seg den hierarkiske, imperiale arven - noe vi skal komme tilbake til.

På det økonomiske området var Norge og Russland temmelig like ved utgangen av det 19. århundre - men i Norge dannet fattigdom og den protestantisme som ble formidlet av ham som jeg anser som Norges egentlige skaper, Hans Nielsen Hauge, grunnlaget for en kapitalisme i Webers forstand: nøysom, forsiktig, og med investeringer som på et vis helst skulle bære frukt i det neste liv.

Vi kjenner den russiske historien: Etter en gryende kapitalisme ved slutten av det 19. århundre og begynnelsen av det 20., brøt revolusjonen utviklingen over tvert, slik at det landets historie ikke lar seg sammenligne med noen annen. En merkelig og uhyggelig blanding av marxisme og religiøse forestillinger på ville veier dannet grunnlag for det bolsjevikiske despotiet. Deretter fulgte et nytt forsøk på å omskape landet i markedsøkonomiens bilde - og det oppsto en kapitalisme med begge bena trygt plantet i løse luften. Ingen tradisjon, ingen lovgivning og ingen tillitsvekkende stat syntes å kunne bære den russiske kapitalisme. I de vel ti årene som er gått siden omveltningene startet, virker det imidlertid som om bena forsiktig har nærmet seg jorden. Til gjengjeld har Norge i omtrent den samme perioden vist en forbløffende evne til å utslette de siste rester av arven etter Hauge, slik at tradisjonen også i dette landet er nesten like meget utradert som skulle vi har vært igjennom en revolusjon. Med en paradoksal oljeformue som bare kan gjøre oss fattigere om vi bruker den, har vi både nærmet oss Sovjetunionen - som i prinsippet var verdens mest rettferdige land, det var bare ingen som merket det - og det nyrike Russland. Forskjellen, som jeg skal komme tilbake til, ligger kanskje først og fremst i de to befolkningsgruppenes holdninger til de nye turbokapitalister og oppkomlinger - og i kapitalistenes holdning til den kulturelle arven.

På bakgrunn av de til dels motstridende tradisjonene innen religion, politikk og økonomi er det ikke til å undres over at det mer generelle sosiale feltet byr på forskjellige opplevelser i våre to land. Historisk står i alle fall den norske myten om et folk av «frie bønder» mot den russiske livegne bondens underdanighet. Ennå idag kan vi merke ekko av dette, når vi for eksempel i Lille Grensen nær sagt hver formiddag kan påtreffe medlemmer av regjeringen på bedagelig spasertur mot Stortinget, mens også i det nye Russland alle øvrighetspersoner er omgitt av utilgjengelige murer med livvakter og limousiner som utstråler makt. Dette har ikke bare med det faktum å gjøre at Norge så langt er et velsignet fredelig sted å bo.

Vi merker forskjellene også i folks forskjellige oppfatninger av staten. I Russland er den omgitt av skepsis og mistenksomhet; den er fiende. Betegnende nok var det mange som i den nylig avholdte folketellingen nektet å ta i skjemaet de fikk utlevert - de mistenkte dem som ga dem det for å være skatteoppkrevere, og regnet uansett med at opplysningene ville bli brukt mot dem. Av historisk forståelige grunner nyter staten liten tillit i Russland, noe som også gjør det vanskelig å opprettholde et fungerende lovverk. Men på den andre siden, i Norge ser man knapt forskjell på stat og samfunn. Staten er som en slags godslig mor som bare vil oss alle vel - og det må vi da gå ut fra at den vil, her vi befinner oss som Utenriksdepartementets gjester. Likevel vil jeg våge den påstand at også nordmenn har godt av å se en forskjell mellom stat og samfunn - uten at de derved bør miste all tillit til staten.

Hvis vi nå vender tilbake til våre to reisende, som krysser grensen til hvert sitt land, og kaster et blikk på noen av de konkrete pusigheter og forunderligheter som møter hver og én av dem i det fremmede dagliglivet, finner vi raskt eksempler på hvordan de lengre linjer avspeiler seg i konkrete øyeblikk. Det gjelder ikke minst i språket, som jo i sine uttrykk og talemåter formidler holdninger og tanker den talende ikke nødvendigvis selv har tenkt, men som omgir ham eller henne lik en sosial hud.

«Hva heter du?» spør vi på norsk. «Kak tebja zavut?» Hva kaller de deg? spør man i Russland, og gjesten svarer høflig: «Menja zavut Peter». De kaller meg Peter. Utgangspunktet er fellesskapet, gruppen; det er de andre som gir meg navnet mitt - noe som forøvrig er en helt korrekt observasjon. Og kommer talen inn på hva jeg gjorde igår, svarer jeg min russiske samtalepartner: Vi med Aleksandr var på kino igår. Igjen starter jeg med fellesskapet, med «vi». Og fordi ethvert «vi» skjuler et« jeg», nevner jeg ikke meg selv, jeg er jo tilstede i kraft av at jeg benytter pronomenet «vi». Jeg bare presiserer hvem ellers som utgjorde fellesskapet, i dette tilfelle Aleksandr.

Vår russiske reisende blir imidlertid ikke mindre forbløffet over de norske uttrykk og omgangsformer enn vi blir i Russland. «Hva driver du med?&#8250 er alltid andre eller tredje spørsmål til en fremmed man er i ferd med å bli kjent med. Dermed avslører den spørrende, på tross av all velvilje og sympati, at vedkommende kategoriserer den andre etter en akse av borgerlig yrke og nyttighet. Ingen russer vil tro at saken og kjernen ligger i noe så uvesentlig. Hva lærer man vel om et menneske ved å høre hva det gjør? Likeledes vil nok russeren, dersom vedkommende kom til et uformelt besøk i et privat hjem om vinteren, bli rystet over å måtte ta av seg skoene, eller rettere: ikke over at de skitne skoene må av, det må de i Russland også, men over at han eller hun ikke fikk tøfler. I stedet må gjesten kanskje stille sine hullete sokker til skue. I Russland får man alltid og overalt i private hjem tøfler, noe som liksom gjør det hele mer hjemmekoselig for gjesten. Likevel er det nordmennene som snakker om «kos», ikke russere; ja, ordet har ifølge min etymologiske ordbok norsk opprinnelse. Det engelske «cosy» er et norsk låneord.

Kanskje de manglende gjestetøflene tyder på at det ikke er så stor forskjell på hva som forgår privat og hva som foregår offentlig i Norge? Sko får man holde seg med selv, både hjemme hos meg og på kontoret. I alle fall er noe av det mest påfallende i Russland den store forskjellen mellom et menneske privat og et menneske «på jobb», eller offentlig. Det viser seg allerede i den kompliserte russiske bruken av kalle- og kjælenavn. Offentlig, eller «på jobb» er jeg Waage, eller Petr Petrovitsj. Hjemme, privat og blant venner har jeg en lang rekke navn: Petja, Petrusja, Petka, osv.

«På jobb» er man lett stiv og formell og svært lite fleksibel; her er på en måte statens doméne, det gjelder å passe på. Privat går man gjerne ut av sitt gode skinn for å hjelpe en venn, og tøyer såvel lover og regler, som det mulige og umulige svært langt. Derfor våger jeg den påstand at intet samarbeid med russere kan være vellykket uten at samarbeidspartnerne har møttes «på privaten».

Der kan det skje litt av hvert. Ikke bare drikker man vodka, men russerne skåler for det som skal komme, mens nordmenn skåler for vel utført arbeid, for at det hele er overstått - som oftest, i det minste. I Russland er det tryggest å skåle for drømmene, de kjenner man gjerne bedre enn det som påstås å være «overstått».

Ikke alltid, men ofte, og langt oftere enn i Norge, vil det «på privaten» vise seg at en samarbeidspartner innen såvel politikk som økonomi, er vel bevandret i sitt lands litteratur - og gjerne i den norske også. Derfor vil den som i det minste kommer med ballast av viten om sin og den andres kultur og litteratur, kunne nyte større tillit enn en som tror Ibsen bare er et parkeringshus. Og man skal ikke underkjenne den betydning det har å støtte kulturelle foretak for det videre samarbeidsklimaet.

Mens det i det nye Norge tjener en til ære å vise til prangende forbruk - jo flere dasser på hytta, desto bedre - er de nyrike i Russland hovedpersoner i flere tusen vitser. Ingen gjør en latterligere figur enn den som setter sin rikdom til skue, og dermed blottlegger sin totale mangel på kultur og dannelse. I Norge manglet vi lenge slike vitser. Men 1. april i år fikk vi i alle fall én: Da presenterte Dagsrevyen den nye sponsoren for operaen i Oslo: Kjell-Inge Røkke. Han sa at det ville være et lite problem for ham å finansiere bygget. Jeg innrømmer at jeg et øyeblikk ble gledelig overrasket - før jeg forsto at det måte være vrøvl. Derimot var sjangeren Røkke-vits oppstått: Bare å forestille seg at han skulle sponse et så stort kulturbygg, var for nordmenn hylende morsomt. Det ville ikke være morsomt i Russland, men for fleres vedkommende ganske naturlig. I større grad enn i Norge blir man i Russland en av gutta ved å beskjeftige seg med kultur. Her blir man bare stemplet som elitistisk og en sviker av det norske likhetsidealet - som sier at alle skal drømme om flotte båter, lekre jenter og store hus. Da er du en av gutta.

La oss avslutte med noen korte fortellinger om hvordan Norge og Russland til tross for - eller kanskje på grunn av - forskjellene har beriket hverandre historisk.

Henrik Ibsen var så populær i St. Petersburg at man trykte postkort fra forestillingene der skuespillene hans ble vist. Hamsun ble siden så populær at han i et brev til sin forlegger foreslår at bøkene hans kanskje bare skulle komme ut i Russland.

Dostojevskij spilte med i det moderne gjennombrudd i Norge. Han ble oversatt til dansk i 1880-årene, og ga grunnleggende inspirasjon til Edvard Munch - som alltid hadde tre bøker hos seg, uansett hvor han bodde: Bibelen, Fra Kristianiabohemen og Forbrytelse og straff. I et intervju på sin 70-årsdag fremhevet Henrik Ibsen den samme boken - som forøvrig Sigbjørn Obstfelder skrev en parodi på: Raskolnikov raver rundt i gatene omkring Bislet. Og Hamsun skrev så tett opp til Dostojevskij at han ble beskyldt for plagiat.

Historikeren Viktor Gajduk har gravd frem en annen, forbløffende historie om hvordan Russland tidlig i det 20. århundre hjalp til å modernisere Norge. Opprinnelig ville riktignok tsaren påvirke opinionen i det nøytrale Norge under første verdenskrig. Han sendte et telegram til sin ambassadør og antydet at det ikke skulle stå på penger: Norske avisredaktører var til salgs, regnet han med. Men det samme hadde den tyske ambassadøren antatt, kunne den russiske ambassadøren fortelle i svartelegrammet til sin tsar. Tyskeren hadde oppsøkt en avisredaksjon og tilbudt penger. Resultatet var at han nærmest ble kastet på dør, med beskjed om at det var redaktøren som redigerte avisen. Den russiske ambassadøren var åpenbart så imponert over redaktørens holdning at han avsluttet telegrammet til den russiske enevoldshersker med å skrive at det i hele Norge er en gjennomgripende, demokratisk følelse. Tre måneder tok det før tsaren svarte og spurte om ambassadøren så hadde et forslag. Det hadde han, hans norske venner - blant dem Olaf Broch, så vidt jeg vet - hadde slått frempå om at Russland kanskje kunne betale for opprettelsen av et telegrambyrå som ikke propaganderte for Russland, men brakte generelle utenrikspolitiske nyheter. Det skjedde: NTB er delvis grunnlagt på russiske penger.

Hva så med de kulturelle forutsetningene for et samarbeid mellom våre to land idag?

Et varig og solid samarbeid vil alltid måtte baseres på kultur, i dette ordets mange betydninger. Men først og fremst består forutsetningene i en oppriktig interesse for samarbeid og ikke bare for egoistisk, ensidig gevinst. Videre består de i interesse for hverandre og hverandres kultur, som nok er forskjellig og har forskjellige utgangspunkt, men som gjennom tidene har beriket hverandre tilstrekkelig til at vi kan fastslå at hver især har mye å lære av den andre. For - og det er kanskje den viktigste forutsetning - vi må forstå at ingen besitter den beste eller den eneste kulturen. Det er ikke barbari på den andre siden av grensen, de andre er bare, ja nettopp: annerledes - slik den store utstillingen på Norsk Folkemuseum i 2004 om norsk-russiske forhold gjennom 1000 år vil vise oss, ved å fremstille våre to kulturer ved siden av hverandre.

(© Peter Normann Waage 2002)