Kjære venner,

Edelt er mennesket, jorden er rik!
Finnes det nød og sult skyldes det svik.
Knus det i livets navn skal urett falle,
solskinn og brød og ånd eies av alle.

(Nordahl Grieg, Til ungdommen.)

Jeg er glad for å være her. Det finnes ikke noe tema som er viktigere å diskutere enn nettopp dette. Menneskets eksistensgrunnlag i naturen. Konsekvensene av våre veivalg.

Verden står overfor mer dramatiske utviklingstrender enn noen gang tidligere. Befolkningen har allerede fordoblet seg én gang siden andre verdenskrig, og den fattigste halvparten av jordens befolkning vil mer enn doble seg en gang til i den tiden som er tilmålt min generasjon.

I dag lever ca en fjerdedel av verdens befolkning for under 1 dollar om dagen. Jeg spurte noen norske ungdommer hva man får for 8 kroner i dag. De svarte: Et kinderegg. En fjerdedel av jordens befolkning lever på verdien av et kinderegg. Det er noen prosent færre enn for 15 år siden. Men fordi verdens befolkning økte betydelig i denne perioden, holdt antallet fattige seg likevel omtrent uendret.

På Rio-konferansen i 1992 ble det utmeislet sju internasjonale utviklingsmål. Kanskje det viktigste utviklingsmålet er det som står nederst på listen - miljømessig bærekraftig utvikling. Dette er grunnleggende for alt liv, og en forutsetning for å nå det første målet - fattigdomsbekjempelse.

Med en forventet fordobling av jordens befolkning i dette århundret, er hovedutfordringen i det internasjonale miljø- og utviklingsarbeidet knyttet til spørsmålet om hvordan en økende befolknings behov kan imøtekommes uten at jordens naturlige økosystemprosesser og funksjoner forringes eller ødelegges. Det kan synes umulig.

Presset på naturressursene vil øke, for å produsere mer mat, bedre ernæringen og skaffe råvarer til ulike formål. Dette er særlig kritisk, sett i lys av at selv med dagens befolkning skjer en akselererende forringelse av disse systemene, samtidig som forurensende utslipp til atmosfæren fortsatt øker.

Dersom alle verdens fattige hadde levd som oss og forbrukt som oss, hadde vi trengt 10 jordkloder!

Ingen taper mer på forringelse av vann, luft og jord enn de aller fattigste. Derfor vil en satsing på tiltak som kan bidra til et bedre miljø, bedre naturressursforvaltning og en bærekraftig utvikling, være framtidsrettet.

Definisjonen på utvikling er ’større valgmuligheter’. Muligheten til å velge seg et annet liv. Mer miljøvennlige valgmuligheter. De aller fattigste er ofte tvunget til å utarme jord og vannressurser for å overleve.

Økt satsing på fattigdomsbekjempelse er sentralt for å bidra til å redusere belastningen på miljøet. Dette vil i neste omgang styrke mulighetene for de fattigste til å overleve på sikt.

Det internasjonale målet for fattigdomsreduksjon er halvering av andelen fattige som lever i absolutt fattigdom - på under en dollar om dagen - innen 2015. Er det mulig å nå? Verdensbanken har regnet ut at hvis veksten fortsetter slik den gjorde fra 1990 til 1995, og hvis alle får like stort utbytte av denne veksten, da kan vi teoretisk halvere fattigdommen.

Men historien beveger seg ikke i rett linje: Tidligere trender har ofte vist seg å være et dårlig grunnlag for spådommer om framtiden. Likevel, de framskrivingene Verdensbanken har laget, antyder at fattigdomsmålet kan nås i de fleste regioner – hvis vilje til fordeling er der. Unntaket er Afrika sør for Sahara, der veksten ventes å bli for lav.

Trendene tyder på at det kan bli krevende og vanskelig å nå enkelte av de andre internasjonale utviklingsmål innen 2015. Dette gjelder bl.a. reduksjon av barne- og spedbarnsdødeligheten med to tredjedeler, reduksjon av dødeligheten blant gravide og fødende kvinner med to tredjedeler, målet om at alle skal ha tilbud om å begynne på grunnskole og målet om at halvparten av grunnskoleelevene i 2015 skal være jenter.

Ingen av disse såkalte ’millenniumsmålene’ ser ut til å kunne nås med dagens vekst i økonomien. Frykt for terrorangrep og krig har ført til at investeringer i enda mindre grad gjøres i områder som betraktes som politisk og økonomisk ustabile. Den allerede svake økonomiske veksten i Afrika flater ut eller reverseres.

Fryktfaktoren rammer også økonomien hos store bistandsgivere. Enkelte – som Japan – reduserer sin bistand. Andre lar kanskje være å øke den så mye som de ellers ville gjort. Norge er et positivt unntak i denne sammenhengen. Vi vil øke bistanden til 1 prosent av BNI innen 2005. Trenden er også god i enkelte andre land, som Danmark, Nederland og Luxemburg.

Globale spørsmål og globalisering står høyt på politikernes dagsorden i de fleste land og mange internasjonale organisasjoner - ikke minst etter de tragiske hendelsene 11.september i år. I Norge er det satt i gang et interdepartementalt utredningsarbeide om de sentrale utfordringer som globaliseringen stiller oss overfor.

Målet er å komme fram med konkrete tiltak som kan bidra til å styrke de positive og motvirke de negative sider av globaliseringen. Sentrale utfordringer som prosjektet vil se på er bl.a. fattigdomskløften, globale fellesanliggender som helse og miljø, kunnskapskløften og styringsutfordringer knyttet til handel og økonomi. Prosjektet er i en tidlig fase ennå, men vi vil få de første delutredningene ved årsskiftet.

Neste år er det 10 år siden Rio-konferansen. Nå snakker vi om Johannesburg, der FNs toppmøte om bærekraftig utvikling skal finne sted i september 2002.

Vi har oppnådd en del ting siden Rio, men det gjenstår også mye. Veldig mye. I tillegg har nye utfordringer kommet til det siste tiåret. Det er på miljøområdet vi har oppnådd mest. I alle fall på papiret. Klima- og biodiversitetskonvensjonene ble signert i Rio. Forørkningskonvensjonen kom som et direkte resultat av diskusjonene i Rio. I tillegg er det blitt fremforhandlet mange nye miljøkonvensjoner siden 1992 både globalt og regionalt.

Vi har fått Agenda 21. Sammen med de inngåtte miljøforpliktelsene er Agenda 21 et godt utgangspunkt for å behandle de mest alvorlige miljøproblemene. Men da må det også handles i samsvar med dem. Miljø og ressursutfordringene er omfattende både nasjonalt og internasjonalt. I Sem-erklæringen slår vi fast at samarbeidsregjeringen vil føre en offensiv miljø- og ressurspolitikk basert på målet om en bærekraftig utvikling. Føre-var-prinsippet, prinsippet om at forurenser skal betale og naturens tålegrense legges til grunn for den praktiske politikken som skal føres. Det miljøpolitiske perspektivet må være sektorovergripende. Her vil Nasjonal Agenda 21 være et viktig redskap. Det skal vi bruke mer tid på.

I vår tid går det biologiske mangfoldet tapt raskere enn noen gang tidligere, mange ganger raskere enn naturlig. Det er en stor etisk utfordring. Vårt levesett utarmer vårt eget eksistensgrunnlag, kanskje uten at mange er klar over det. Men vi er også de eneste som kan gjøre noe med det. Det trengs konkrete mottiltak både nasjonalt, regionalt og globalt.

Et av de store gjennombruddene i forholdet mellom miljø og utvikling er Konvensjonen om biologisk mangfold (1992) som denne forsamling er godt kjent med. Målene er vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold og rettferdig fordeling av de godene som følger av utnyttelse av biologiske ressurser.

I oppfølging av konvensjonen, ble Cartagena-protokollen om levende genmodifiserte organismer sluttforhandlet i 2000. I protokollen erkjennes det, for første gang i en folkerettslig avtale, at GMO’er krever særbehandling i forhold til andre handelsprodukter. Føre-var-prinsippet er for første gang med i de operative paragrafer. Praktisk og etisk er Cartagena-protokollen et viktig skritt i riktig retning. Den er faktisk et tegn på at det umulige kan bli mulig, at miljøseire kan vinnes – mot alle odds.

Noen, ikke minst i utviklingslandene, vil hevde at miljøsiden av bærekraftig utvikling har fått for mye vekt i forhold til fattigdomsbekjempelse. I Rio var det mange store ord om økt bistand til utviklingsland, men bistanden har sunket jevnt og trutt siden. Bortsett fra de nordiske land, som har et bistandsnivå på over FNs vedtatte målsetting på 0,7 pst av BNI, har de store industrilandene redusert sin bistand. Det er også lite som tilsier at dette kommer til å snu med det første.

Dette stiller oss overfor store utfordringer. Uten at rike land "leverer" – ved å stille opp utviklingssiden, vil det være mye vanskeligere å få utviklingslandene til å levere på miljøforpliktelser. Vestlige land er nødt til å levere på fattigdomsbekjempelse og utviklingsmål.

I mars neste år blir det holdt et høynivåmøte om Finansiering for utvikling i Mexico. I september kommer Rio+10-konferansen i Johannesburg. Vi må bruke disse prosessene og konferansene til å bygge partnerskap mellom nord og sør. Vi må synliggjøre at det er mulig å forene fattigdomsarbeid og miljøarbeid.

Dagsorden for Johannesburg-toppmøtet vil bli utmeislet utover høsten og gjennom de tre gjenstående forberedende møtene i New York og Indonesia i 2002 og uformelle konsultasjoner knyttet til disse. Regjeringen arbeider med en norsk profil til toppmøtet og vi vil fortsette å styrke arbeidet med en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling som ble startet sist sommer.

Jeg tror det er viktig også å sette fokus på de sosiale og økonomiske dimensjonene av begrepet bærekraftig utvikling der mennesket settes i sentrum. En hovedutfordring i arbeidet for bærekraftig utvikling er å bekjempe fattigdom og få til økonomisk vekst uten å ødelegge naturressursene.

Det er avgjørende at toppmøtet må være fremoverskuende og bidra til å bygge bro mellom utviklings- og industrilandene. Forberedelsene må favne alle relevante aktører og virke mobiliserende på grasrota og det sivile samfunn.

Er det mulig?

Jeg er ikke pessimist. Som tittel på denne innledningen har jeg satt "Det umuliges kunst ...." I min hverdag møter jeg dette i diskusjonen om en bærekraftig utviklingspolitikk, om fattigdomsbekjempelse, om menneskerettigheter, om fred og frihet. Det er lett å bli kynisk. Det er lett å slå seg til ro med at dette – dette kan jeg ikke gjøre noe med, dette er for stort for meg.

Som ung stortingsrepresentant stilte jeg spørsmål til finansministeren i spørretimen. Jeg spurte om ikke Norge kunne stille seg bak et forslag om å la det internasjonale pengefondet selge ut noe av gullbeholdningen for å redusere de fattige landenes gjeldsbyrde. Det var ikke måte på hvilke problemer et slikt vedtak ville medføre, ble jeg fortalt den gangen. Desto større var min glede fem år senere, i september 1999, da jeg satt i Washington D.C. og var med på å vedta at IMF skulle gjøre det likevel.

Det skjer ikke så mange undere i internasjonal politikk, men det skjer noen. De kommer når progressive politikere og mannen i gata slår seg sammen. Utviklingspolitikken er i seg selv et bevis på at det umulige er mulig. For 50 år siden var den et helt marginalt tema. De siste ti årene har den blitt fast tema på toppmøtene i G-7. Verdens toppledere kan ikke møtes uten å diskutere fattigdomsbekjempelse.

Hele etterkrigstiden har vært preget av en økende global konsensusbygging i utviklingspolitikken. I FN har verdenssamfunnet prøvd å bygge broer mellom kulturer, økonomier, holdninger, utviklingsmål, befolkningsgrupper og verdensdeler. Dette har ofte vært avgjørende for utvikling av folkerettslige prinsipper og normer.

Noen ganger har man lykkes. På noen områder har man feilet. Men i enhver krise ligger det muligheter. Noe av det umulige er blitt mulig.

Vi har fått en gjeldsplan som Norge har vært en drivende kraft bak å få gjennom i Verdensbanken og IMF. Vi har fått på plass viktige protokoller om barnesoldater, om håndvåpen, om landminer. Vi har fått til noe så vanskelig som den internasjonale straffedomsstolen. Og vi har fått til miljøkonvensjoner.

Vi har fått noen gjennombrudd som vi skal ta med oss på veien. Det mest opplagte er Berlinmurens fall – og noen av fredsprosessene. Vi har fått noen håndtrykk for fred.

Det vi trenger er en internasjonal dugnad for utvikling, og en internasjonal dugnad for miljø. De to må ikke stå imot hverandre.

Ingen seier er absolutt, men vi har tatt viktige skritt.

Fremfor alt må vi bevare troen.

"Der e nok av de som ikkje syns de e så lett" som Sigvart Dagsland sier i sangen.

"Men her komme me
de umulige
hånd i hånd med de utrolige
Me ska få te de umuliga
og me må gørra det utroliga"

Vi som er her er ikke umulige. Så skal vi prøve å få til det utrolige!

Lykke til med konferansen.