Voksenåsen hotell

Kjære venner,

I Afrika er det et uttrykk som sier: "Det er tre gode venner i verden: mot, fornuft og innsikt. Hvis man har alle tre med seg, går man trygt."

Forskningen er en viktig venn å ha med seg. Jeg har sett frem til å åpne denne konferansen om forskningens rolle for å få til bærekraftig utvikling på nasjonalt og globalt nivå. Regjeringen har iverksatt arbeidet med en nasjonal strategi eller visjon for en bærekraftig utvikling i Norge, og mange av dere vil nok delta i den debatten. Som forskere har dere mange utfordringer foran dere også i forhold til utviklings- og utenrikspolitikken.

Over en milliard mennesker i verden lever på mindre enn en dollar om dagen. I mange land er forventet levealder tilbake der den var for 100 år siden. Nye sykdommer har oppstått, og da tenker jeg særlig på AIDS, mens gamle sykdommer som malaria og tuberkulose består. Økende forskjeller i verden bidrar til økte konflikter, ustabilitet og grenseoverskridende problemer som vi alle før eller siden får i fanget.

Samtidig ser vi at bistanden per fattig person i verden har falt dramatisk det siste tiåret, til tross for at den rike del av verden er rikere enn noensinne. I dag er det bare fem land som oppfyller FNs mål på 0,7 pst av BNI til utvikling. Vi går under navnet "G-0,7".

Det er beregnet at den verste fattigdommen i verden kunne utryddes om den totale bistanden ble fordoblet. Hvis bare USA alene kunne økt til 0,7 pst av BNI ville dette målet vært innen rekkevidde.

Internasjonalt har vi oppnådd flere store gjennombrudd de siste årene. Ett av dem er gjeldsletteplanen og HIPC. Et annet er utviklingsagendaen fra WTO-møtet i Doha. Etter 11. september har vi sett at flere toneangivende land, spesielt USA, har vist ny interesse for globale sammenhenger og betydningen av internasjonalt samarbeid gjennom FN.

Det lover godt i et år da vi står overfor flere meget viktige møter: Rett rundt hjørnet ligger FN-konferansen om finansiering av utvikling i Monterrey, om hvordan vi skal nå Tusenårsmålene. Vi har FNs spesialsesjon om barn, og ikke minst har vi Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg.

Regjeringen legger vekt på at man i Johannesburg må fokusere på fattigdomsbekjempelse og sammenhengen mellom miljø og fattigdom. Vi må få en bedre og mer operasjonell kobling mellom fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling. Under forberedelsene har flere land pekt på at den sosiale dimensjonen, fattigdomsbekjempelse, må komme tydeligere fram. G 77 har etterlyst behovet for å sette miljø inn i en bredere utviklingskontekst.

Jeg inviterer dere som forskere til en revitalisering av debatten om bærekraftig utvikling i en sammenheng av gjensidige forpliktelser mellom nord og sør.

Forskjellige FN-konferanser gjennom 1990-tallet har vedtatt tallfestede mål på ulike områder i utviklingspolitikken. FNs Tusenårsforsamling vedtok de såkalte Tusenårsmålene for bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon. Det mest sentrale målet er halvering av andelen som lever i ekstrem fattigdom innen 2015.

Mange land – særlig i Afrika – vil ikke kunne nå dette målet uten en betydelig økning av bistanden og langt bedre rammebetingelser for investeringer og handel. Beregninger har vist hva som trengs av bistand for å nå dette målet. FN-systemet har påtatt seg et ansvar for å måle framgangen for oppfyllelse av Tusenårsmålene. Dette krever et betydelig arbeid på det statistiske området og vedrørende målbarhet og indikatorutvikling. Det må bli en av utfordringene i Johannesburg å vise hvordan disse målene kan nås.

Som et utgangspunkt for arbeidet fram mot Johannesburg la FNs Generalsekretær sist desember fram en rapport om gjennomføringen av Agenda 21. Ifølge Kofi Annan er visjonen i Agenda 21 like aktuell i dag som da den ble vedtatt for 10 år siden. Verdens miljø er fortsatt sårbart, og tiltakene for å bevare det har ikke vært gode nok.

Jeg holder meg til definisjonen om bærekraftig utvikling som en "utvikling som ivaretar nåtidens behov uten å stå i vegen for at fremtidige generasjoner klarer å ivareta sine". Bærekraftig utvikling forutsetter altså en økonomi som gir handlefrihet. Et samfunn som når et minimum av velferd, og som makter å legge grunnlaget for at menneskene kan få realisert sitt potensiale, til eget og fellesskapets beste, er godt rustet til å sikre en bærekraftig utvikling. Men det må altså skje innenfor de rammer miljøet setter.

Den norske handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse som jeg presenterte for to dager siden, tar utgangspunkt i fattige menneskers rettigheter og behovet for å oppfylle disse. Planen vil bli presentert i forbindelse med Finansiering for utviklingskonferansen senere i mars og vil være et viktig innspill til Johannesburg. Handlingsplanen bygger på at prioriteringene i landenes egne nasjonale fattigdomsstrategier skal ligge til grunn for norsk bistand.

Innen år 2015 skal som nevnt andelen som lever i absolutt fattigdom halveres. Andre tusenårsmål som vi og alle FNs medlemsland har forpliktet oss på, er å bidra til at både jenter og gutter får fullverdig allmenn skolegang, til å bekjempe HIV/AIDS, til å bedre den generelle helsetilstanden, og sikre miljømessig bærekraftig utvikling og et globalt partnerskap.

Det er dokumentert at norsk bistand er langt mer effektiv enn gjennomsnittet for industrilandene når det gjelder å bidra til reduksjon av fattigdom. Det er mange årsaker til dette. Aller viktigst er det trolig at vi har konsentrert mye av vår innsats om de fattigste utviklingsland. Og vi legger opp til ytterligere konsentrasjon med ca 40 pst for MUL.

Utviklingspolitikk er mer enn bistandspolitikk. Bistandsoverføringer kan ikke alene lukke gapet mellom rike og fattige land. Bistand kan ikke erstatte handel og investeringer, eller løse utviklingslandenes gjeldskrise. Vi trenger en helhetlig utviklingspolitikk som omfatter all politikk som har konsekvenser og relevans for fattige utviklingsland. Vi må ha sammenheng mellom utviklingspolitikken og norsk politikk på andre områder som energi, jordbruk, fiske, utdanning og handel.

Store deler av verdens befolkning lever på eller nær eksistensminimum – samtidig som menneskenes samlede produksjon og forbruk allerede truer naturgrunnlaget. De økonomiske forskjellene mellom rike og fattige øker både innenfor land og mellom land. En global politikk for bærekraftig utvikling må derfor prioritere grunnleggende behov, i dag og i fremtiden. Fattigdomsproblemet er en av de største utfordringene i vår tid.

Det vil fortsatt være helt fundamentalt for norsk utviklingspolitikk å arbeide for å finne løsninger på globale problemer gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Kampen mot fattigdom kommer til å kreve store finansielle ressurser. Regjeringen vil trappe opp norsk bistand til 1 pst av brutto nasjonalinntekt innen 2005. Vi må arbeide målrettet for at også andre rike land skal følge opp.

Det å bringe 1,2 mrd mennesker ut av nød og fornedrelse er en langsiktig oppgave som krever mobilisering av store ressurser. Skal vi lykkes med denne formidable oppgaven, krever det internasjonalt samarbeid langt utover det tradisjonelle bistandsområdet. Våre bidrag må brukes målrettet og settes inn i en større sammenheng om de skal monne. Dette er et klart budskap i vår handlingsplan.

Generalsekretærens rapport inneholder mange fakta om fattige i utviklingsland og hvordan deres daglige situasjon er. Vi vet mye om hvem de er, og hvor mange de er i hvert land. Det vi vet mindre om er de strukturelle forholdene på og mellom globalt, nasjonalt og lokalt nivå og hvorfor folk er fattige. Ikke minst vet vi for lite om hva som skal til for å bekjempe fattigdommen. Her trenger vi mer forskning. Skal vi få mest mulig fattigdomsbekjempelse for hver krone, trenger vi å vite mer om hva som gir effektiv måloppnåelse, hva som gir resultater.

Utviklingssamarbeidet er dels fundert på forskningsresultater, men like ofte på hva vi tror vil gagne et samfunn. Vi vet at utviklingssamarbeid bidrar til å redusere fattigdom. Fattige land er i ferd med å bygge opp kompetanse for å ta bedre ansvar for egen utvikling. Barn har fått utdanning og helsevesenet er blitt utbygd. Tilgang på rent drikkevann og elektrisitet har forandret livet for mange mennesker, ikke minst på landsbygda.

Jeg vet at mange av dere som er her i dag, også var til stede å hørte på professor Amartya Sen på symposiet sist mandag. Hans bidrag til både tenkning og forskning rundt fattigdomsproblematikken er meget betydningsfull og representerer på mange måter et paradigmeskifte. Amartya Sen peker på at: "Fattigdom er mangel på frihet - frihet til å foreta reelle valg i livet, til å kunne dekke livsnødvendige behov." Dette brede perspektivet tar vi med oss når vi i utviklingspolitikken ønsker et sterkere fokus på enkeltmenneskets rettigheter som forutsetning for sosial og økonomisk utvikling. Dette lå til grunn for Handlingsplanen for menneskerettigheter under Sentrumsregjeringen, og blir fulgt opp i denne regjeringens utviklingspolitikk.

Forsknings- og utdanningsinstitusjoner spiller en viktig rolle i utviklingslandenes langsiktige økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Forskning er dessuten et viktig virkemiddel for å generere kunnskap om sentrale utviklingsspørsmål og i forhold til utviklingsland. Slik kunnskap er en viktig kunnskapskilde for departementets politikk utforming og oppfølging av bistanden. Dette ble i sin tid utformet i "Strategi for styrking av forskning og høyere utdanning i tilknytning til Norges forhold til utviklingslandene" i 1999.

Gjennom vår støtte til temaprogrammer til norsk utviklingsforskning gjennom Norges Forskningsråd har vi flere mål: Vi vil bidra til en kritisk masse av norske forskere som har kjennskap til relevante utviklingsspørsmål. Disse kan bidra til kunnskap i sør om sørs utfordringer på ulike fagfelt, og de kan bruke den kunnskap og ekspertise de besitter som innspill til vår politikk utforming på utviklingsfeltet.

Forskningsfrontene på fattigdom og sosioøkonomiske forhold er mange. De spenner fra fattigdom, styresett og fordelingsproblematikk, til lokale forvaltningsspørsmål koblet til nasjonale og globale prosesser, til diskusjoner om sammenhengen mellom lokale bønder, staten og markedet bare for å nevne noen. Forskningsdata som kan bidra til å bedre utviklingssamarbeidet er i dag mangelfullt og det er en utfordring for dere å videreformidle forskningsresultater til politikere.

Analysene av miljøproblemene prioriteres høyt i norsk forskningssammenheng. Det er gjort mye substansiell forskning for å følge opp alle kapitlene i Agenda 21 og Rio-konvensjonene om klima og biologisk mangfold både på globalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Menneskeskapte klimaendringer og tap av biologisk mangfold er sammen med miljøgifter de største globale miljøutfordringer som får regionale og lokale følger. Miljøproblemene er i dag langt mer grenseoverskridende og globale enn før.

Det er nær forbindelse mellom globale, nasjonale og lokale miljøutfordringer. Problemer på ulike nivåer vil ofte ha sitt utspring i samme type kilde eller virksomhet. Dessuten vil alle miljøutfordringer, også de globale, være summen av lokale handlinger og dermed kan de bare møtes gjennom samordnede internasjonale og nasjonale rammebetingelser og tiltak.

Forskningsfrontene på miljøfeltet er så mange at det fører for langt å berøre dem her. For enkelte miljøproblemer mangler data og det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget må styrkes gjennom forskning. Økt kunnskap vil gi bedre grunnlag for forvaltning av globale og nasjonale miljøproblemer og ressurser.

Det som jeg anser som en mangel både når det gjelder forskningen på fattigdom såvel som på naturressurser og miljø er en forståelse av samspillet mellom disse temaene. Her ligger det fremdeles forskningsutfordringer som kan gi oss politikere grunnleggende data for viktige beslutninger.

Det gjenstår å omsette det forskerne til nå har fortalt oss i konkrete politiske handlinger. En av mulighetene til å gjøre dette har vi i Johannesburg når vi skal gjøre opp status for det internasjonale arbeidet med miljø og bærekraftig utvikling de siste 10 årene.

Mye arbeid på det strategiske plan har blitt gjennomført på 90-tallet. Rio-konvensjonene er under implementering. Det samme er Agenda 21. Disse bygger på politisk vilje og en god del vitenskapelig analyse. Gjennom 90-tallet har vi hatt en rekke globale dialogprosesser. Alle disse, samt forberedelsene til Johannesburg og resultatene fra Monterrey, være meget viktige for forhandlingsklimaet og utfallet i Johannesburg.

Det er et mål at toppmøtet i Johannesburg bidrar til å revitalisere arbeidet med bærekraftig utvikling og styrker integrasjonen av strategier for reduksjon av fattigdom og strategier for bedring av miljøtilstanden.

Det er også et mål fra norsk side at toppmøtet bidrar til å fremme gjennomføring av Agenda 21 og FNs Tusenårserklæring. Vi er også opptatt av at FNs ledende rolle i arbeidet for bærekraftig utvikling bør styrkes.

Norge har valgt å framheve den sosiale dimensjonen i begrepet ’bærekraftig utvikling’ og områder som har særlig potensiale til å møte både fattigdoms- og miljøutfordringer gjennom en integrert tilnærming. Vi har valgt å gi særlig prioritet til fattigdomsreduksjon, med fokus på Afrika; helse, fattigdom og miljø; naturressursforvaltning og rettferdig forvaltning av ferskvann; og ikke minst godt styresett, både nasjonalt, regionalt og globalt.

I tillegg er en fra norsk side forberedt på at energi og marine ressurser vil bli viktige temaer. Vi legger vekt på arbeidet med å styrke det globale styresettet for bærekraftig utvikling via FN systemet og særlig UNEP.

Det var et uformelt miljøvernministermøte i Cartagena for en måned siden. Der ble man enige om å utarbeide en implementeringsplan for iverksettelse av internasjonale miljøforpliktelser i utviklingsland som selv mangler kapasitet og ressurser. Man fikk også gjennomslag for å styrke UNEPs vitenskapelige kapasitet for å kunne håndtere globale miljøendringer.

Det er stort behov for systematisk kunnskap om fattigdom, miljø, utvikling, godt styresett, konflikt og demokrati, bare for å nevne noen områder.

Det ligger mange oppmuntringer i forskningen. Siden 1980 har antallet mennesker som lever på under en dollar om dagen falt med 200 millioner, selv om verdens befolkning i den samme perioden har økt med 1,6 milliarder mennesker. Det er første gang på flere hundre år at økningen i det totale antallet fattige i verden er snudd til nedgang. Verdensbanken har beregnet at 1 mrd dollar i økt bistand kan løfte ytterligere en kvart million mennesker over grensen på 1 dollar om dagen.

Analfabetismen i verden er halvert på 30 år, og gjennomsnittlig forventet levealder har økt med 20 år fra sekstiårene til i dag. Det er en fantastisk forbedring.

Nå er en særlig utfordring å bidra i utviklingen av indikatorer og stistisk kapasitet, målbarhet og overvåking i forhold til Tusenårsmålene. Slik kan vi vise at vi er på rett vei.

Vi trenger å se at det nytter, og vi trenger å vite hva som nytter. Jeg håper dette er problemstillinger dere vil arbeide med, til nytte for de politiske beslutninger som vil treffes på dette viktige området både i Monterrey, Johannesburg og i årene som kommer.

Dersom vi om 10 år kan se oss tilbake og måle at vi har kommet et godt stykke på vei i å nå Tusenårsmålene, med målbare tall, - ja, da har både dere og vi gjort jobben vår.

Takk for oppmerksomheten.