Sjekkes mot fremføringen

Utenriksminister Jan Petersen

Åpningsinnlegg EØS-seminar

Stortinget, 16. april 2002

Vi ser i dag et Europa i kontinuerlig endring.

Vi ser konturene av et EU med opp til 25 medlemsland, samtidig som samarbeidet innad i EU utvides både i dybden og bredden.

Regjeringen vedtok nylig en europapolitisk plattform, som skal danne grunnlaget for en målrettet utøvelse av norsk europapolitikk frem til Stortingsvalget i 2005. Den slår fast at EØS-avtalen er ankerfestet for norsk europapolitikk. Topprioriteten er god forvaltning og effektiv oppfølging av EØS-avtalen. Plattformen inneholder en rekke konkrete tiltak som skal følges opp i praksis. I tillegg er det viktig å komme i inntak med EU på en rekke samarbeidsområder som faller utenom EØS-avtalen.

Regjeringen står med plattformen samlet om det vi kaller en aktiv og realistisk norsk europapolitikk.

Aktiv fordi vi må være fremoverlente i forhold til den dynamiske utviklingen i det europeiske samarbeidet - hvor EU er den sentrale pådriver.

Realistisk fordi vi må ha en nøktern holdning til de utfordringer og muligheter vår nåværende tilknytningsform til EU - og vår stilling i Europa generelt - representerer.

Vi vil derfor være aktive innenfor de rammer EØS-avtalen og andre formelle og uformelle samarbeids-ordninger gir. Men vi hverken vil eller kan legge skjul på at det er grenser for hva det er mulig å oppnå som ikke-medlem. Jeg ønsker derfor også en åpen og fordomsfri debatt om hvilke nye utfordringer og muligheter vi står overfor i årene som kommer.

Et godt grunnlag for en realistisk debatt vil være stortingsmeldingen om EØS-samarbeidet som skal legges frem for Stortinget 26. april. I og med at meldingen vil bli den første i sitt slag, vil den dekke hele EØS-avtalens åtte årige levetid. Meldingen vil gi en god anledning til å gjøre opp status for hvordan avtalen har fungert i forhold til forventningene.

Dagens seminar er et godt initiativ.

For å forstå EØS-avtalen dynamikk og funksjonsmåte er det nødvendig å ha godt kjennskap til det institusjonelle rammeverk som er bygget opp rundt avtalen, samt vite hvilken rolle de enkelte institusjoner innenfor dette rammeverk har og hvordan de utfører sine roller. Slik kunnskap er ikke minst nødvendig for at vi skal kunne delta aktivt i de ordninger som følger av avtalen, og dermed på best mulig måte bidra til å utnytte de muligheter avtalen gir.

Før jeg slipper til foredragsholderne, vil jeg benytte anledningen til å komme med noen korte betraktninger:

EØS-avtalen har vært og er en god avtale for Norge på mange viktige områder. Den gir norske eksportører langt på vei samme adgang til og rettigheter i EUs indre marked - som aktører i EUs egne medlemsland. Like regler for næringslivets virksomhet i hele EØS-området skaper stor forutsigbarhet.

I tillegg dekker EØS-avtalen en rekke samarbeids-områder utover det indre marked, som også er av stor betydning for vårt land. Her kan jeg nevne blant annet forskning, utdanning, miljøpolitikk og sosiale spørsmål. Jeg vil likevel ikke legge skjul på at EØS-avtalen - og de muligheter den gir oss - også har sine begrensninger.

Mediene gir et bilde av en EØS-avtale under press. Til det vil jeg si både ja og nei.

Alt samarbeid er i utgangspunktet tjent med kontinuitet og forutsigbarhet. Det er utvilsomt en stor utfordring for oss på EØS/EFTA siden at mye av Kommisjonens institusjonelle hukommelse er gått tapt. Personer som var med under EØS-forhandlingene og avtalens første leveår - og som fikk både kunnskap om og forståelse for EØS/EFTA landenes spesielle problemer - tjenestegjør ikke lenger i Brussel. Forståelsen har på mange måter blitt mindre - og tonen tøffere.

Samtidig er det en utfordring å finne et rom for handling og innflytelse i en situasjon hvor EU - naturlig nok - er mest opptatt av utvidelsesprosessen og kandidatlandene.

Vi har frem til denne dag funnet pragmatiske løsninger på våre anmodninger om deltakelse på ulike områder. Imidlertid tyder mye på at vi er kommet til veis ende når det gjelder etableringen av nye formelle samarbeidsordninger med EU. EU har nok nådd et metningspunkt når det gjelder etableringen av nye formelle møter eller ad-hoc arrangementer for oss. Jeg ser da bort fra arrangementer som skal knytte oss til nye EU-byråer. Uformelle møter, bilaterale kontakter og tradisjonelt diplomatisk arbeid vil derfor i stor grad måtte supplere de formelle kanalene vi har i dag. Her ligger det åpenbart en stor utfordring.

Men for både EØS/EFTA-landene og Kommisjonen har det sentrale vært at avtalen fungerer etter hensikten. Kommisjonen har imidlertid over tid skjerpet kravet til tilpasning. Vi ser at det blir stadig vanskeligere å få aksept for at EØS/EFTA-landene har behov for nasjonale tilpasninger - når nytt EØS-relevant regelverk skal implementeres. Jeg trenger bare nevne matsminke-, "ny mat-" og barnemat-direktivene.

Det har den seneste tiden vært satt et fokus på ESAs spesielle rolle.

Når det gjelder påstanden om at "ESA er mer katolsk enn paven" er det så langt ikke dokumentert noe belegg for dette. For det første har ESA et meget tett og godt samarbeid med Kommisjonen. Formålet er nettopp å sikre at de følger tilnærmet samme overvåkningspraksis. For det andre er antall saker ESA fører mot Norge noe lavere enn det antall saker Kommisjonen har gående i forhold til EUs medlemsland. For øvrig viser jeg til den nylige rapporten om ESA utarbeidet av NHO, som er kopiert og gjort tilgjengelig for dere alle her i dag.

Når det gjelder det sterke fokuset på økt regelstyring savner jeg en tydeliggjøring av forskjellene i situasjonen til EØS/EFTA landene og EUs medlemsland. Norges samarbeid med EU har for en stor del sin basis i det fellesskapelige og regelbaserte arbeidet med Kommisjonen. Derimot vil vi i liten grad involveres i den mer politiske og prosessbaserte delen av EU-samarbeidet.

Med disse ord takker jeg for oppmerksomheten og håper seminaret blir både nyttig og lærerikt.

Vedlegg