Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson

"Et nytt liv -gudstjeneste"

Preken i forbindelse med den TV-aksjon-tilknyttede Atlas-gudstjenesten i Jotunhallen 20. oktober 2002

Kjære alle sammen!

" Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så skal jeg gi dere hvile".

Hvor ofte har vi ikke søkt trøst i disse ordene? Hvor ofte har vi ikke hvilt i dem? Og det skal vi.

Vi føler at vi strever i hverdagen. Vi stresser og vi maser, vi føler at vi aldri strekker til. Og mange mennesker blant oss bærer også tunge byrder. Jesus ser oss. Han ser dem. Og han sier til oss alle: Jeg skal gi dere hvile!

Blant dem som strever mest, de som bærer de tyngste byrdene, finner vi svært mange funksjonshemmede. De har det tyngre enn de fleste av oss, enten de sliter med psykiske lidelser og utviklingshemninger eller er svært bevegelseshemmet, enten de må ha hjelp til alt - eller greier det meste. Mange opplever også ensomheten og isolasjonen som en forferdelig mur rundt seg. Med debatten om sorteringssamfunnet, kommer også følelsen av mindreverd hos flere og flere. Skal sånne som meg ikke få sjansen til livet?

Det er tøft å være funksjonshemmet, også i det velstands- og velferdssamfunnet vi har bygget opp i Norge. Men setter vi dette i en global sammenheng, blir kontrastene mye større. I Norge har vi i alle fall nok å spise. Tross forskjellene, får vi våre grunnbehov dekket. Sånn er det ikke i resten av verden. Og de funksjonshemmede har det ofte verst, verst av alle.

Hvert fjerde menneske i verden lever på under en tier om dagen, - afrikanerne på under halvparten, - i ekstrem fattigdom. Mens en sveitser bruker 500 kroner hver dag på seg selv. Temmelig likt antar jeg det er for oss nordmenn. Verdens fattige mangler det meste, og får ikke oppfylt de mest grunnleggende rettighetene. De lever på stram line, - uten sikkerhetsnett.

Retten til mat er fundamental. Hvert sjuende menneske i verden lider av sult. i Bare i løpet av denne gudstjeneste-timen vil 685 barn dø av feil- eller underernæring. Retten til rent vann og helsetjenester er grunnleggende. Retten til utdanning likeså. 125 millioner barn får ingen utdanning, mer enn 30 ganger så mange som Norges befolkning får ikke gå på skole. Hvert 5. menneske i verden har ikke rent vann. Og vi kan fortsette, på område etter område. Og det dreier seg om enkeltmennesker, ett og ett og ett menneske. Gapet mellom fattig og rik er ufattelig, blodig urettferdig – og ukristelig. Dette angår oss.

For nestekjærligheten, den stopper ikke ved Svinesund eller Middelhavet. Den er global. Den krever handling. Det dreier seg om menneskeverd, om retten til frihet fra fattigdom. Dette handler om menneskerettigheter.

André Bjerkes dikt ‘Den rike yngling’ fra 1966 griper rett inn i dette. Den dreier seg om fortellingen om Jesus og den rike mannen. Diktet henvender seg til oss, sett fra den rike mannens synsvinkel;

Gjerne fulgte jeg en mann som denne

til Athen. Til Rom. Til verdens ende.

Men han sa: "Gi fra deg alt du eier

nu idag, og følg så mine veier."

Alt, sa han - som om jeg hadde røvet

mine skatter! Jeg gikk bort bedrøvet.

Noe må jeg ha som er mitt eget.

Hvorfor har han bedt meg om for meget?"

Er det for meget for oss? Har Han bedt oss om for meget? Skal vi bare resignere? Orker vi å forholde oss til dette?

Vi bør det –. Vi skal ikke resignere. Jeg tror faktisk at vi kan gjøre noe med det. Vi kan gjøre noe med det på tre nivåer, det som har med politikk å gjøre, det som har med den kristne kirke å gjøre - og det som har med oss som enkeltmennesker å gjøre.

Først, - politikken - nytter det? Verdens statsledere har valgt å satse på at det nytter! Dette må vi gjøre noe med! I det neste tusenåret kan vi ikke være bekjent av en slik fattigdom. Den må utryddes. Det kan bli vanskelig. På FNs tusenårsforsamling ved tusenårsskiftet satte de seg derfor 8 realiserbaremål, mål som alle skal nås innen 2015. Tusenårsmålene.

De handler om bekjempelse av den ekstreme fattigdommen, å halvere den og sulten innen 2015. Det handler om utdanning for absolutt alle, om å sikre jenter samme rett, om å sørge for at flere barn gjennom helsetjenester får sjansen til å overleve 5-årsdagen sin og at flere mødre overlever fødselen. Og det handler om å reversere HIV/AIDS-epidemien, som dreper hver dag. 8 mål i alt. Alt innen 2015.

Og nå er det enighet, ikke bare om målene, Tusenårsmålene, men også hvordan de kan nås. Gjennom å slette gjeld og en mer rettferdig handel, gjennom økt bistand og en bedre nasjonal politikk. Vi er enige om tiltak på alle disse områdene. Og alle må brette opp ermene i en internasjonal dugnad for å få dette til. Det er faktisk sånn at trenden er i ferd med å snu. Viktige land øker sin bistand dramatisk og vedtar nye opptrappingsplaner. Bare for å ta ett land, USA – med en økning på 50% fra 2004. Og nå mener ikke bare FN dette, men alle som såkalt "betyr" noe. Nå har det Internasjonale Pengefondet, Verdensbanken og Verdens Handelsorganisasjon (WTO) alle sagt: Dette er vi med på. Denne globale dugnaden skal vi være med på! Og så skal oppfølgingen overvåkes. Det vi gjør skal måles og etterprøves jevnlig fram mot 2015.

Også et lite paradoks. En tidligere kollega, Eveline Herfkens i Nederland, fortalte om tusenårsmålene på et skolebesøk for noen måneder siden. Ei lita jen te på sju år rakte opp hånden og spurte: Men hvorfor i all verden skal vi vente helt til 2015? De må jo få hjelp nå! Ja, ganske riktig.

Og de som først trenger hjelp, er de som er verst stilt, de funksjonshemmede i verden. For på omtrent alle statistikkene, i forhold til de fleste tusenårsmålene vil funksjonshemmede skore lavest. De har det som regel verst. Blant funksjonshemmede er barnedødeligheten høy. De får ofte ikke adgang til rent vann og lider gjerne av feil- og underernæring eller andre sykdommer og lidelser. Funksjonshemmede er de som oftest ikke får adgang til utdanning. For de funksjonshemmede hører til de fattigste av de fattige. De blir en belastning for sine familier og får ikke den omsorgen de har krav på. De tror ofte at det hviler en forbannelse over dem. Noen blir stuet bort i en krok. For mange, gjelder bare en ting: bunnløs nød.

Det er disse årets innsamlingsaksjon dreier seg om: Å gi millioner av fattige og utstøtte funksjonshemmede "Et nytt liv." Det er vår oppgave! For det dreier seg om disse mine minste. I Matteus-evangeliets kap. 25 står det noe om dette: "For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel og dere besøkte meg." – vers 40 "Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg."

Dette budskapet må også den kristne kirke og menighetene ta alvorlig, kirken i Norge og globalt. Kirken skal tjene sin neste på mange måter. Den skal bære byrder. Kirken skal ta imot alle som strever og bærer tune byrder. I kirken skal de få hvile. Kirken skal også dele byrdene med dem. Tjenesten for de som har det vanskelig, den diakonale tjenesten har lange tradisjoner i kirken.

Men kirken har også en viktig rolle som de fattiges og utstøttes forsvarer – som rettighetsadvokater, som vaktbikkjer -. Det gjelder også for de funksjonshemmede og deres rettigheter. Her må det mobiliseres til en internasjonal offensiv. Og her er kirken kjempeviktig. Dette er også å være Jesu etterfølger. For som det står senere i Matteus 25: "Sannelig jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg."

For Jesu radikale budskap snudde vedtatte konvensjoner på hodet. Han henvendte seg til de skitne og fillete, de utstøtte, de som ikke kunne se og ikke kunne høre, de prostituerte og de som bodde på gaten. Jesus opererte med den omvendte logikk. Det innebar også et brudd med "fariseismen" – med datidens logikk – der det var dem som kunne alt og gjorde alt rett som sto høyest i kurs. Nei, Jesus la ikke vekt på prestasjonene, på å være pyntelig og perfekt. Han utfordret de rike og vellykkede. Og han var mest opptatt av hjertet. Hans budskap om tilgivelse, frelse og et nytt liv var til alle. Men han brukte mest tid på å få sagt det klart og tydelig til de fattige og utstøtte, de halte og blinde – til dem som aller mest trengte å høre det. Noen av dem har også jeg møtt:

• Tenåringsjenta i Gulu – i Nord-Uganda. Sammen med tusener av andre barn hadde hun blitt kidnappet av "Lord’s Resistance Army" – tvunget til å være barnesoldat. Kidnappet, bakbundet, tvunget til å drepe både venner og kjente. Tvunget til å gjøre raids i egne landsbyer. Hvis ikke ville hun selv bli drept. Tvunget til å være sexslave som en av mange koner for kommandanten for "Herrens motstandshær". Nå var hun fri. Men med et stempel på sin panne. Øynene var mørke av sorg. Etter fire år var hun blitt en gammel kvinne på 16. Jeg håper at smilet en gang skal nå øynene hennes.

• Den lille gutten ved matstasjonen i Sør-Sudan. I 42 graders varme i Bahr el Gazal. En levende, liten gutt med en altfor stor mage og noen "pipestilker" av noen bein. Ingen kunne si hvor gammel han kunne være. Sammen med tusener av barn ventet han tålmodig på mat. Fillete, skitten og nesten uten klær, men med en gnist og livsvilje i øynene som brente seg fast. Midt i sulten, midt i katastrofen, var smilet varmt og bredt og øynene spill levende. Han måtte overleve, håpet jeg – ba jeg. Jeg glemmer ham aldri.

• Eller mannen i gata i Arusha, Tanzania, der jeg vokste opp som liten. Hver dag satt han der og tigget og ba. Med noen stumper til bein – og utrolig lange armer. Lange av å trekke kroppen etter seg, - for noen hjelp og rullestol fantes ikke. Lange av å strekke hendene fram og be tynt om en slant eller to. Jeg kjente ikke hans histoire, om familien ville vite av aom, - om de så på ham som uren, - en person som brakte forbannelse over dem. Jeg visste ikke. Han overlevde på slantene han fikk. Han har brent seg fast på netthinnen. Jeg bærer ham alltid med meg.

Det var et dramatisk skille mellom hun som hadde alt – meg - og disse som hadde intet. Og det er et dramatisk skille mellom oss som har alle funksjoner i orden, og de som sliter med utviklingshemninger og funksjonshemninger. Men med samme menneskeverd. Alle har vi samme menneskeverd! Det er dette kunstige menneskeskapte skillet vi må bekjempe. Gjør vi ikke det, håner vi menneskeverdet – og Mesteren. For alle er vi skapt i Guds bilde, - uendelig verdifulle og unike.

"For det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere mot meg".

Det var Jesus jeg møtte i Nord-Uganda, i Bahr el Gazal, - og det er også Jesus vi møter i de lidende menneskene vi skal bidra til å gi et nytt liv. For Jesus finnes ingen statistikker. For Jesus finnes det bare enkeltmennesker. Ett og ett og ett menneske. Alle har et navn. Alle er nevnt ved navn. Uendelig verdifulle i Hans øyne.

Det er du også. Ditt navn ble nevnt ved dåpen. Ditt navn forteller noe om ditt menneskeverd. Bare ved det at vi er til. Og ved at vi er til er vi ikke bare til for oss selv. Vi er også til for andre. Vi er del av et fellesskap. Det gir oss ansvar.

Jesus så de fattige og lidende. Og han gir oss en sterk utfordring til handling. Til å stille opp. Til å la den omvendte logikk bli vår; jo mer vi deler, jo mer vi yter for dem som trenger vår hjelp, desto mer får vi igjen. Jesus ser oss også. Hver enkelt av oss. Å følge Jesus er å ta et daglig oppgjør med stemmene som vil få oss og våre medmennesker til å tro at vi ikke er verdt noe, eller at de fattige og utstøtte og funksjonshemmmede ikke er verdt noe. At de har seg selv å takke. At de ikke har samme menneskeverd og rettigheter som oss. Eller at vi uansett ikke kan gjøre noe med det. At det ikke nytter. Det er liksom ikke noe poeng å prøve engang.

Men – det gjør det! Det nytter.

Og da er vi over på oss som enkeltmennesker. På hva vi kan gjøre for andre. Hva vi kan gjøre for at andre skal få et nytt liv. For vi har også en jobb å gjøre! Vi kan ikke bare sukke å si: "Hvorfor har han bedt meg om for meget?", og resignert sette seg ned med hendene i fanget. Eller gjøre som den rike mannen og gå bedrøvet bort.

Dagens tekst har et svar til oss:

" Ta mitt åk på dere og lær av meg,"... " For mitt åk er godt og min byrde lett."

Mitt åk er godt – og min byrde lett. Se det! "Åk" er et ord vi ikke liker. Det høres slitsomt ut, tungt ut. Uff. Men jeg tror vi har glemt ordets egentlige betydning. For et åk, det skal hjelpe oss å bære. Med et åk til å hjelpe oss blir det lettere å bære to bøtter vann enn en! Tenk så tungt det er å gå langt med en full bøtte. Åket er en avlastning, den gir oss bærehjelp. Flott, ikke sant? Hvem er det som hjelper oss? Jesus gjør det.

Vi skal ikke gå bedrøvet bort. For Jesus ser også oss og våre begrensninger også. Vi er sett! Han stiller oss ikke overfor det umulige. Han vil ikke bare gi oss mer strev og tyngre byrder. Han hjelper oss å bære til og med! Og med Hans assistanse - åk – kan vi bære mer. Han hjelper oss. Og enda bedre: vi får til og med hvile hos Ham!

Vi har en sjanse til å vise dette idag. Til å melde oss til tjeneste for de som trenger oss mest. Til å gi så det monner. til å vandre med bøsser. Til å vise at alle har samme menneskeverd, at menneskerettighetene gjelder alle. Til å vise at vi stiller opp for de fattigste av de fattige, for disse mine minste. Til å handle til beste for vår neste. Til å være med og gi dem et nytt liv.

Da er vi Jesu etterfølger. Og da ærer vi Gud. Og så skal vi få hvile hos Ham.

"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så skal jeg gi dere hvile."

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet.

Amen.