Som fremført

Kjære venner,

Det er ikke bare jeg som drar til Johannesburg. Mange, mange tusen deltakere ventes fra hele verden, både representanter for regjeringer, ulike interessegrupper og næringslivet. Fra den norske regjeringen reiser statsministeren, miljøvernministeren og jeg selv. Også Norge gir dette toppmøtet høyeste prioritet.

Toppmøtet i Johannesburg er en oppfølger til FN-konferansen om miljø og utvikling som ble arrangert i Rio de Janeiro i 1992. Der ble verdens ledere enige om en ambisiøs global handlingsplan for det 21. århundre, Agenda 21, og de vedtok internasjonale avtaler på viktige områder som klima, biologisk mangfold og forørkning.

Formålet med toppmøtet i Johannesburg er at FNs medlemsland skal identifisere de viktigste utfordringene vi står overfor i dag knyttet til bærekraftig utvikling. Vi skal bli enige om mål og tiltak. Kort sagt; ambisjonene er å stake ut kursen for arbeidet de neste 10-20 årene.

Men: Hva dreier dette seg om?

Forberedelsesprosessen har vart over ett år. Mange frustrasjoner har det vært underveis – og det er det fremdeles. Toppmøtet er imidlertid en anledning til å ta et krafttak for arbeidet med bærekraftig utvikling og bringe det et godt stykke fremover.

Fjerde og siste forberedende møte for toppmøtet om bærekraftig utvikling pågår nå i Indonesia. Miljøvernministeren og jeg selv reiser ned for å delta på ministerdelen av møtet. Siktemålet er å legge best mulig til rette for et vellykket toppmøte i Johannesburg senere i år. De meldingene vi nå får er ikke gode. Motstanden mot konkrete forpliktelser er stor.

Men vi gir oss ikke. Regjeringen har høye ambisjoner for toppmøtet i Johannesburg. Vi vil arbeide for at det utarbeides et rammeverk for strategiske, globale fellessatsinger for bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse. Vi bør i Johannesburg bli enige om en plan med klare prioriteringer, mål og tidsfrister. Vi må identifisere virkemidler for å nå målene. Planen må være så klar og forpliktende at ord blir omsatt til handling etter toppmøtet. Derfor trenger vi også overvåkningsmekanismer.

Norges rolle er å være blant de offensive landene. På møtet i Sør-Afrika er det mange som vil forsøke å underminere det som er oppnådd.

Status

Toppmøtet er en ti-års markering av Rio-konferansen. Har verden blitt et bedre sted i løpet av disse 10 årene? Siden Rio har miljødimensjonen – og ikke sosiale og økonomiske spørsmål – vært dominerende i de internasjonale diskusjonene om bærekraftig utvikling. Vi har kommet noen viktige skritt videre i arbeidet med å løse miljøproblemer.

Forskere fra Universitetet i Oslo, Fridtjof Nansens Institutt og University of Washington har nylig publisert en studie som analyserte effektene av internasjonal miljøpolitikk. De slår fast at selv om den globale forurensningen øker og artsmangfoldet i naturen fortsatt er truet, og situasjonen er alvorlig, har en rekke internasjonale avtaler om miljøvern endret atferden til viktige målgrupper og gitt resultater. Det gjenstår imidlertid fortsatt mye på gjennomføringen av viktige avtaler som Klimakonvensjonen, Biodiversitetskonvensjonen og Forørkningskonvensjonen.

Klimakonvensjonen er i fare. USA, Canada, Australia og Russland tar forebehold og nøler med ratifikasjon. Alt kan falle i fisk. Klima vil derfor bli et viktig tema i Johannesburg. Og det passer godt at det er der diskusjonen kommer, for det er Afrika som vil tape mest på klimaendringer. De fattigste vil få det enda verre.

På utviklingsområdet – eller den sosiale doimensjonen av Agenda 21 har det skjedd mindre i oppfølgingen av Rio-toppmøtet. U-landene krever at vi leverer før de stiller opp på miljø. Fattigdomsbekjempelse vil være i fokus i Johannesburg.

Vi har noen gode resultater å vise til. I løpet av de siste 40 årene har forventet levealder i utviklingslandene økt med 20 år. Det er det største sprang framover i menneskehetens historie. I den samme perioden er analfabetismen i utviklingslandene nesten halvert blant den voksne befolkningen. Det er et bemerkelsesverdig fremskritt. Gjennomsnittsinntekten for mennesker i utviklingslandene er mer enn fordoblet. I løpet av det siste tiåret er barnedødeligheten redusert betydelig. Nesten en milliard flere mennesker har fått tilgang til rent vann. Vaksinasjonsprogrammer redder livene til 2,5 millioner barn hvert år.

Det går framover. Dette har Norge vært med på å bidra til.

Men fortsatt lever over en milliard mennesker i den dypeste fattigdom. Forskjellene mellom fattig og rik har økt.

I Rio erkjente man at for å redusere fattigdommen og bedre verdens miljøtilstand, kreves en integrert tilnærming. Utfordringene må sees i sammenheng. Det er ikke noe enten – eller. En snever sektortilnærming vil heller ikke bringe verden vesentlig fremover. Her har ikke verdens ledere klart å følge opp.

Tusenårserklæringen

I 2000 vedtok FNs generalforsamling tusenårserklæringen om hvordan vi skal møte de viktigste utfordringene vi står overfor i det nye årtusen. Erklæringen markerer en milepæl i det internasjonale samarbeidet. Andelen mennesker som lever i den ytterste fattigdom og sult, og andelen som mangler rent drikkevann, skal være halvert innen 2015. Antallet småbarn som dør før de fyller fem år skal reduseres med to tredjedeler. Spredningen av hiv/aids skal reverseres. Skolegang for alle barn, jenter såvel som gutter, skal sikres. Ett av tusenårsmålene dreier seg dessuten om bærekraftig utvikling.

Frem mot toppmøtet i Johannesburg vil vi arbeide for ytterligere konkretisering av disse og andre målsetninger for bærekraftig utvikling. Vi vil arbeide for at verdens ledere blir enige om handlingsrettede tiltak for å følge opp disse målene.

Også resultater fra andre prosesser har stor betydning for toppmøtet i Johannesburg. Drøftelsene på konferansen om Finansiering for utvikling i Monterrey i Mexico tidligere i vår viste at de rike landene nå begynner å forstå at bidrag til kampen mot fattigdommen også er bidrag til global sikkerhet. Det er gitt løfter om mer bistand på om lag 20-25 pst fra 2004-06, og det er bra. Selv om det er langt fra nok – vi trenger en fordobling – viser det at trenden er reversert. Monterrey-konferansen kan bety et brudd med en langvarig trend med fallende bistandsvolum. USA og EU varslet konkrete opptrappingsplaner. Vi vil forsvare dette resultatet i Johannesburg, og utfordre til å stille opp med mer ressurser.

Bedre markedsadgang og investeringer er andre tiltak de rike landene må bidra med. Dette er ikke vårt krav - det er de fattigste utviklingslandenes viktigste krav i WTO-sammenheng.

Hvis ikke vi leverer på disse områdene vil det være vanskelig for utviklingslandene å levere på miljøsiden. Dette er perspektiver som ligger til grunn for Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse i sør som vi presenterte tidligere i år. Den vil vi ta med oss til Johannesburg.

Det har de seneste 10 årene vært avholdt mange konferanser om tema som alle har betydning for om den fremtidige utviklingen blir bærekraftig eller ikke. Det dreier seg om kvinners rettigheter, urfolks rettigheter, barns rettigheter, matvaresikkerhet, hiv/aids osv. Store ressurser er investert. Det er en vanskelig, men viktig utfordring for toppmøtet i Johannesburg å samle trådene og sørge for at det nå, ut fra et helhetlig perspektiv, blir tatt noen overordnede grep som bringer verden fremover. Vi må holde fokus på strategisk viktige områder som har betydning både for bevaring av miljøet – og for sosial og økonomisk utvikling for verdens fattige.

Norske prioriteringer

Fattigdomsbekjempelse er nå oppgave nr. 1. Norge har bidratt til å sette søkelyset på sammenhengene mellom fattigdom, miljø og utvikling. I våre forslag i Johannesburg-prosessen har vi fokusert særlig på naturressursforvaltning, inkludert landbruk og vann, energi, og helse og miljø. Dette krever tilstrekkelige ressurser, kompetanse og forvaltningssystemer og bedre styring og styresett på globalt, regionalt og nasjonalt nivå.

FNs generalsekretær gikk nylig ut med fem nøkkelområder som han mener det er helt nødvendig å oppnå konkrete resultater på i Johannesburg; vann og sanitær, energi, helse, landbruk og biodiversitet. Han lanserte akronymet WEHAB: " We in habit the earth. And we must re habilitate our one and only planet." WEHAB står for Water and sanitation, Energy, Health, Agriculture, Biodiversity. Jeg håper at generalsekretærens utspill vil bidra til å mobilisere politisk vilje til å ta et krafttak.

Jeg skal si litt om enkelte områder som nå seiler opp som særlig prioriterte bl.a. etter påtrykk fra Norge. Det er mye jeg nå ikke vil ta opp. Det betyr ikke at vi ikke følger opp, men vi har noen særlig prioriterte områder:

Naturressurser

Det eksisterer en del myter om forholdet mellom fattigdom og miljø, bl.a. at fattigdom i seg selv utgjør den største miljøtrussel. Men det er jo slik at rike menneskers forbruk utgjør et mye større problem. En innbygger i USA bruker 300 ganger så mye papir og 80 ganger så mye stål som en innbygger i Bangladesh. Energiforbruket i Tyskland er nesten 100 ganger så høyt som i Tanzania. En norsk gjennomsnittsfamile kvitter seg med rundt 800 kilo søppel hvert år. Den en rike milliarden av verdens befolkning står for mesteparten av utslippene av forurensende stoffer, enten det er CO2, NOX eller andre stoffer.

Derfor må OECD-landene ta et større ansvar. Skulle resten av verden følge våre produksjons- og forbruksmønstre ville vi ifølge enkelte beregninger trenge 10 planeter! Men så har vi bare én. Derfor ønsker vi fokus nettopp på dette.

Det er de fattige som særlig rammes av miljøproblemer og dårlig forvaltning av naturressursene. 60 % av verdens fattigste bor i økologisk sårbare områder. Millioner av mennesker bor i slumområder – som i realiteten er økologiske kriseområder. Fattigdom og miljøproblemer er ofte to sider av samme sak.

Bærekraftig naturressursforvaltning – enten vi snakker om havressurser eller ressurser på land – er en forutsetning for at folk skal kunne overleve. Fra norsk side setter vi fokus på hvordan naturressursene forvaltes. Ved å anvende en økosystemtilnærming ved forvaltning av naturresurser, vil man legge til rette for å nå miljømål og utviklingsmål – samtidig. Vi er opptatt av at det utvikles gode strategier for lokalforvaltning av naturressurser i fattige områder – både for å sikre livsgrunnlaget for kommende generasjoner og for å ivareta det biologiske mangfoldet.

Et viktig resultat etter Rio har vært Biodiversitetskonvensjonen og ikke minst Biosafety-protokollen – et gjennombrudd internasjonalt. Dette må vi bygge videre på. Vi har vår egen biomangfoldsatsning som vi bidrar med i Johannesburg.

Ferskvann

Et viktig mål i Tusenårserklæringen er å halvere andelen av verdens befolkning som ikke har tilgang til rent drikkevann innen 2015. Dette målet er nært knyttet til målet om halvering av andelen fattige. Vi ønsker også at toppmøtet skal vedta et konkret mål om å øke tilgangen på vann og bedre sanitærsystemer. Manglende eller utilstrekkelige sanitær systemer henger nøye sammen med forurensning av drikkevann. Vann er en livsviktig ressurs og en kilde til økonomisk utvikling. Verdens totale vannforbruk er seksdoblet i løpet av de siste hundrede år!

Dersom tendensene fortsetter med befolkningsvekst i utviklingslandene, økende grad av urbanisering og intensivering av landbruket, vil i år 2015 nærmere halve jordens befolkning – mer enn 3 milliarder mennesker – bo i områder som lider av vannmangel. Det utgjør halvparten av verdens befolkning. Dette vil for det meste være land i Afrika, Midtøsten, Sør-Asia og Nord-Kina.

Det er et overordnet mål i norsk utviklings- og utenrikspolitikk å bidra til en fredelig og stabil utvikling i verden. Arbeidet for å fremme en rettferdig og bærekraftig forvaltning av vannressursene er en del av dette arbeidet – så vel som en del av arbeidet mot fattigdom og for et bedre miljø. Det er et viktig element i forebyggelse av fremtidige konflikter. Vi har i norske fremlegg valgt å sette søkelyset særlig på vannressursforvaltning.

Norge ønsker at WSSD knesetter viktige prinsipper for naturressursforvaltning som økosystemtilnærming og føre vâr-prinsippet og at verdens ledere initierer utarbeidelsen av en global handlingsplan på vannområdet som forankres i FN.

Hovedansvaret for å sikre bærekraftig og rettferdig forvaltning av vannressursene ligger hos regjeringene. Men det internasjonale samfunnet har et særlig ansvar for å mobilisere ressurser og støtte til land som trenger det og for å overvåke oppfølgingen. tøtte til regionalt samarbeid om grenseoverskridende vannressurser er et slikt område. Det er behov for å styrke FNs koordinering internt og styrke samarbeidet mellom FN og finansieringsinstitusjonene – særlig på ferskvannsområdet.

Energi

Ett annet viktig satsingsområde er energi. Over to milliarder mennesker mangler tilgang på elektrisitet – noe som er en grunnleggende forutsetning for utvikling. Norge vil arbeide for et forhandlingsresultat som gir økt tilgang på energi for de fattigste, økt satsing på mer miljøvennlige energisystemer og fornybare energikilder, og bedre teknologi for mer effektiv bruk av energi.

Utfra Norges profil som miljøbevisst energinasjon vil vi støtte samarbeidsopplegg og initiativ som samler bred oppslutning. Vi ønsker klare målformuleringer om behovet for å økte adgangen til miljøvennlige energikilder for de fattigste.

Tilgang til fornybare energikilder, bruk av trekull istedenfor ved, elektrifisering, renere produksjon og bedre transportsystemer i byene kan bidra til miljøforbedringer, bl.a. bedre innendørs- og utendørsklima. Vi må også se på tiltak for mer energieffektivt forbruk slik at hele energisystemet kan gi mest mulig nytteverdi. Fra norsk side vil vi støtte opp om initiativ på dette området.

På norsk side ønsker vi å medvirke til en energisatsing som kan gi varig bedring i de fattiges situasjon. Vi har mottatt forslag om samarbeid med myndighetene i det sørlige Afrika om å bygge ut teknologisk kapasitet for å utnytte potensialet for solenergi. Vi har blant annet sammen med Verdensbanken tatt initiativ til reduksjon i gassavfakling. EU-landene har flere ambisiøse forslag som de innbyr andre til å delta i. Når vi skal vurdere de ulike aktuelle tiltakene vil vi se på den langsiktige effekten for fattigdomsbekjempelse som initiativene vil ha.

Helse

Forurensning av jord, vann, luft og hav har konsekvenser for menneskets helse. WHO har beregnet at 25% av alle forebyggbare sykdommer er miljørelaterte.

Særlig forurenset vann og luft utgjør et stort helsemessig problem. Omlag tre millioner mennesker dør hvert år på grunn av lokal luftforurensning. Innendørs luftforurensning forårsakes i stor grad av vedfyring og bruk av annet organisk materiale i små rom uten avtrekk. Det er et stort helseproblem blant fattige i mange deler av verden og sammen med utendørs forurensning i byområder fra biler og industri fører dette til alvorlige luftveisinfeksjoner, bl.a. tuberkulose. Igjen er kvinner og barn mest utsatt.

Mer enn en femtedel av verdens befolkning har ikke tilgang til rent drikkevann og 80 % av sykdom og død i utviklingslandene skyldes mangler i vannforvaltningen! Opptil en halv million mennesker dør hvert år på grunn sykdommer som overføres i vann. De fleste av disse menneskene er små barn i fattige lokalsamfunn. Det er for galt at vi ikke klarer å ivareta fattige barns rettigheter på en bedre måte.

Blant tusenårsmålene har helse naturlig nok en sentral plass. Det er nå bred erkjennelse av at satsing på bedring av helseforholdene er effektivt for å bekjempe fattigdom. Investering i forbygging av helseproblemer er god samfunnsøkonomi! Det skaper økonomisk utvikling og vekst.

Det er behov for tiltak på mange fronter samtidig for å få til bedre helse. I toppmøtesammenheng vil vi fra norsk side spesielt sette fokus på miljørelaterte helseproblemer og såkalte "neglisjerte infeksjonssykdommer" som f.eks. elveblindhet og sovesyke. Dette er de fattiges sykdommer. Derfor er de glemt. Legemiddelindustrien investerer i forskning på områder hvor det er kjøpekraft. Fattige mangler kjøpekraft. Det er behov for forskning og investeringer for å gjøre noe med de neglisjerte sykdommene. Det internasjonale samfunn må sette et søkelys på slike sykdommer og på ulike måter bidra til bekjempelse av disse. I forbindelse med toppmøtet håper vi at også det private næringsliv kan være med i partnerskap for å bekjempe disse sykdommene.

Styresett og virkemidler

Skal vi løse problemene som jeg nå har skissert trenger vi godt styresett og effektive virkemidler.

Godt og grønt styresett (både nasjonalt, regionalt og globalt) er en forutsetning for bærekraftig utvikling. I WSSD-prosessen legger Norge vekt på dette. Kampen mot fattigdom er også en kamp mot korrupsjon og undertrykkelse og for menneskerettighetene. Her må regjeringene ta ansvar.

Vi vil også fremme godt styresett globalt ved å styrke FNs ledende rolle i arbeidet med bærekraftig utvikling. Vi ser imidlertid ikke behov for å sette igang radikale nye institusjonelle endringer. Det viktigste er å mobilisere politisk vilje og nødvendige ressurser til å gjennomføre forpliktelser og strategier som allerede foreligger – og øke effektiviteten. Vi ønsker bl.a. å styrke FNs kommisjon for bærekraftig utvikling og gjøre denne til et mer relevant dialogforum for også den sosiale og økonomiske pilaren i bærekraftsbegrepet.

I handlingsplanen som nå forhandles – den nye Agenda 21 – er oppfølgingsdelen, "Means of implementation", svak. Derfor er overvåking viktig.

FN skal overvåke hvordan tusenårsmålene følges opp og oppfylles. OECD/DAC må holde medlemslandene til regnskap for hvordan de utformer sin politikk for å gjøre den mer effektiv i kampen mot fattigdommen. Norge vil bidra til utvikling av indikatorer for måling og rapportering av fremgang i denne kampen. Tilsvarende mål og indikatorer bør etableres på bærekraftområdet.

Fattigdomsbekjempelse kan bare nås gjennom forsterket innsats på flere områder – gjennom utenlandske investeringer, handel, gjeldslette og bistand – og selvfølgelig først og fremst ved at landene selv forbedrer sin politikk.

Vi vet at god bistand gir resultater. Ifølge Verdensbanken vil en dobling av internasjonal bistand fra dagens nivå på drøyt 50 milliarder amerikanske dollar bli nødvendig for å nå Tusenårsmålene, og det er godt stykke dit. Norge har under prosessen forut for Monterrey-konferansen vært en pådriver for å sette de rike landenes bistandsforpliktelser i sentrum. Vi følger også opp på hjemmebane. Regjeringen har som mål å øke bistandsbudsjettet til 1 prosent av bruttonasjonalinntekten innen 2005.

Miljøforpliktelser inngår i tusenårsmålene. Mye gjenstår av oppfølging av konvensjonsforpliktelser på Klimakonvensjonen, Biodiversitetskonvensjonen og Forørkningskonvensjonen, og på Agenda 21. Konvensjonene har overvåkningsmekanismer. Klarer vi å gi FN mandat til en overordnet overvåking og oppdatering for hele bærekraftfeltet kan vi oppnå ganske mye. Det må stå i fokus på møtet i Sør-Afrika. Det er langt igjen.

Avslutning

Jeg reiser til Indonesia om noen få dager sammen med Miljøvernministeren. Ut fra våre ambisjoner om å få til et handlingsrettet resultat fra toppmøtet vil Norge spille en aktiv pådriverrolle også på denne prep.com’en. Det er en utfordring å få frem globale handlingsrettete initiativ. Vi arbeider nå for at dette siste forberedende forhandlingsmøtet skal gi god fremgang og sikre konkrete resultater i Johannesburg.

Hva hvis vi svikter?

Det kan vi ikke. Miljø og utvikling dreier seg om å forhindre urett. Urett mot verdens fattige og urett mot kommende generasjoner.

Ingenting kan være viktigere enn det.

Takk for oppmerksomheten.