Sjekkes mot fremføringen

Utenriksminister Jan Petersen

Innlegg ved NHOs årskonferanse

Oslo, 8. januar 2002

President,

Kjære forsamling,

Hjertelig takk til NHOs president for hyggelige ord og klare utfordringer. Tillat meg å starte med en personlig erkjennelse: jeg føler meg hjemme i påpekningen av at det tar tid å oppnå merkbare forbedringer i konkurranseevnen. Som leder i Høyre i snart 8 år har jeg erfart at det er langsiktig og tålmodig innsats som må til for å skape forbedringer i konkurranseevnen. Men det går!

Min erfaring er også at det er lettere å være langsiktig og tålmodig hvis en velger å fokusere på muligheter i stedet for problemer. Dette er en viktig lærdom å ha med seg i møtet med globaliseringen.

Globaliseringen gir Norge, som NHO uttrykker det, "en verden av muligheter." I samarbeidspartienes Sem-erklæring har også regjeringen valgt en positiv og offensiv holdning til globaliseringen.

Jeg sier valgt, for vi har et valg. Selv om globaliseringen stiller alle land på nye prøver, er det ikke slik at det er likegyldig hvilken politikk det enkelte land fører. Derfor har Norge et valg med hensyn til hvordan vi vil gripe an globaliseringen. Regjeringens første måneder har demonstrert at nasjonal politikk har betydning. Vi er i gang med å gjennomføre et kursskifte.

Globaliseringsmotstanderne byr på alternativer. Men det er alternativer som har en høy pris både for norsk økonomi, for fattige lands økonomi og for det politiske samarbeidet over landegrensene. Vi ønsker ikke å reservere oss mot globale drivkrefter som styrker den gjensidige avhengighet mellom verdens land. Norge er ikke noe annerledesland, og skal heller ikke bli det.

Vi legger ikke skjul på at den globale tidsalder byr på vanskelige utfordringer, som internasjonal terrorisme, miljøproblemer og en mer synlig fattigdomskløft. Dette er utfordringer som verdens nasjoner må møte i fellesskap. Det gjør vi best med en åpen og positiv holdning til samarbeid over landegrensene; økonomisk ved å arbeide for rettferdig, regulert frihandel og politisk ved å delta aktivt i europeisk og internasjonalt samarbeid.

Å se mulighetene i globaliseringen dreier seg ikke minst om å gi norsk næringsliv større armslag og å gjøre Norge til et mer attraktivt lokaliseringsland. Derfor er det heller ingen tvil om vårt svar på de utfordringer NHOs president gav meg i sin introduksjon:

For det første: Vi må forbedre vår konkurranseevne.

For det andre: Vi må innse at det vil ta tid, og derfor har vi heller ingen tid å miste.

For det tredje: Skal vi bruke tiden godt, må verdiskaping og konkurranseevne stå høyt på den politiske dagsorden.

I Sem-erklæringen gjør regjeringspartiene det klart at velferdsutviklingen i Norge bestemmes av vekstevnen i fastlandsøkonomien. Derfor vil vi legge vekt på tiltak som fremmer verdiskaping og økt produktivitet i både offentlig og privat sektor.

Slike tiltak krever vilje til forandring.

På årskonferansen for to år siden reiste NHO en viktig debatt: et lands evne til å mestre utviklingen avhenger av dets evne og vilje til å fornye seg, til å reformere. Endringskompetanse kalte man det.

Noen vil spørre hvorfor Norge trenger endringskompetanse, vi som er et av verdens beste land å leve i og med store penger på bok. Svaret er at vi ikke kan sitte stille og nyte vår velstand mens verden går raskt forbi oss. Som Jan P. Syse i sin tid sa: "Det hjelper ikke å være på rett vei hvis du bare sitter der."

Denne erkjennelsen kunne vel preget samfunnsdebatten langt mer om man ikke hadde funnet en så antitabloid merkelapp som "endringskompetanse." Men erkjennelsen lå der i arbeidet med Sem-erklæringen.

Regjeringen ønsker mange reformer og vi ønsker dem raskt. Jeg er ubeskjeden nok til å mene at vi er kommet godt i gang. Før regjeringen tiltrådte, var det vanlig blant politiske kommentatorer å fastslå at enhver norsk regjering vil føre mer eller mindre den samme politikken. Det begynner nå å bli en stund siden jeg har lest slike analyser.

Kjære forsamling,

En politikk for økt konkurranseevne krever vilje til forandring på en rekke områder. Og øverst på min prioriteringsliste i så måte står utdannings-politikken. "Bedre skole" – er det noen som har hørt det før?

Norsk skole er de siste tiår blitt de tapte muligheters arena. Det er på høy tid at vi satser mer på menneskelig vekst og utvikling gjennom kvalitetstiltak i utdanningssystemet. Det er avgjørende for den enkeltes muligheter, og det er det fremste vilkår for økt verdiskaping.

Vi vil satse på skolen ikke bare med økte midler, men ved å gi den enkelte skole større handlefrihet og mer spillerom for lokal entusiasme og kreative lærere. Som et første skritt har vi bestemt at lokale forsøk som har tilslutning fra lærere, elever, foreldre og kommuner, ikke skal overprøves av sentrale myndigheter.

Den største oppgaven er å øke kvaliteten på grunnutdanningen. Vi skal ikke være fornøyd før Norge ligger i toppen av internasjonale kvalitetsundersøkelser innenfor alle basisfagene. "Mye bra" er ikke godt nok. Idag skårer vi gjennomsnittlig, og vi er heller ikke gode til å utjevne forskjeller: Norge er blant de land som har størst spredning i leseferdighetene.

Regjeringen gjennomgår nå hele det 13-årige skoleløpet. Vi stiller spørsmålet om vi kan få vel så høy kvalitet ved å konsentrere tilsvarende ressurser på 12 år. Det klarer man i mange andre land. I en situasjon der stadig større vekt legges på læring i arbeidslivet, er det heller ikke unaturlig at vi til enhver tid vurderer hvor lenge grunnutdanningen skal vare. Dette er også et spørsmål om å ta hensyn til elever som ønsker mer praktisk rettet opplæring tidligere enn de får idag.

Når vi skal styrke skolen, er ingen viktigere enn læreren. Det vet foreldrene, og derfor er alltid spørsmålet etter første skoledag: "hvem fikk du i år?" Økt kvalitet i grunnopplæringen vil kreve forbedringer i lærerutdanningen, med mer faglig fordypning, færre obligatoriske fag og større vekt på basisfagene norsk og matematikk. Etter- og videreutdanning er også sentralt. I løpet av de to neste skoleårene vil vi sørge for at 40.000 lærere får etterutdanning innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Vi er også midt i en reform av det høyere utdannings-systemet. Kvalitet skal belønnes, både i utdanning og forskning. Universiteter og høyskoler vil få større frihet til å organisere sin virksomhet.

Læring skjer ikke bare på skolebenken. NHO har anslått at det brukes vel så store ressurser på opplæring i arbeidslivet som i hele det offentlige utdanningssystemet. Dette skyldes ikke minst de raske endringene i teknologi i arbeidslivet, som nødvendiggjør læring gjennom hele yrkesløpet. Norge ligger svært langt fremme når det gjelder livslang læring, takket være et ansvarbevisst og fremsynt næringsliv.

Regjeringen ønsker ytterligere å styrke den livslange læringen gjennom et bedre samspill mellom det offentlige utdanningssystemet og opplæringen i arbeidslivet. Vi vil blant annet legge opp til en åpnere vurdering av realkompetanse, noe som er spesielt viktig for innvandrere og minoriteter. En egen ordning med yrkesprøvning vil bli gjennomført i løpet av kort tid, i samarbeid med næringslivet.

Kjære tilhørere,

Kunnskap skal ikke bare formidles, den skal også skapes. Forskning og utvikling er styrende for kvaliteten på våre utdanningsinstitusjoner og for bedriftenes evne til innovasjon og nyskaping.

Norge ligger ikke spesielt godt an internasjonalt når det gjelder satsing på forskning og utvikling. Det er behov for økte midler, både offentlige og private. Stortinget og Regjeringen har som mål at Norge minst skal opp på OECD-gjennomsnittet for FoU som andel av nasjonalproduktet innen 2005. En viktig del av denne økningen må komme i næringslivet. Innføring av et skatteincentiv for bedriftenes innsats på dette området var første skritt på denne veien. Utvidelser av denne ordningen blir neste skritt.

Senere i dag vil forskningsminister Kristin Clemet informere nærmere om regjeringens satsning innenfor forskning og utvikling.

Kjære tilhørere,

Skatte- og avgiftspolitikken er et av de viktigste virkemidler for å gjøre Norge til et mer attraktivt land for bedriftsetableringer. "Lavere skatt – er det noen som har hørt det før?

Til neste år går skattene og avgiftene ned med 12,4 mrd kroner.

I løpet av året forsvinner investeringsavgiften, flypassasjeravgiften og dobbeltbeskatningen på aksjeutbytte. Det er viktige bidrag til å gjøre 2002 til et godt år for næringslivet, for norsk økonomi og for norske husholdninger.

Men vi slår oss ikke til ro med dette. Landene rundt oss setter nemlig ned skatter og avgifter i stor stil, uansett regjeringenes politiske farge. Som vi påpeker i Sem-erklæringen, betyr nasjonale landegrenser stadig mindre for næringslivet. Ideer blir til og nyskapning oppstår der rammebetingelsene for verdiskaping er gode. Et for høyt skatte- og avgiftsnivå kan føre til at bedrifter velger å flytte, og at nyetableringer i stedet skjer i andre land. Resultatet er færre arbeidsplasser, lavere investeringer og lavere skatteinntekter for Norge. Over tid vil dette undergrave velferdsstaten. Denne utviklingen er det avgjørende å motvirke.

Derfor vil Regjeringen år for år sette ned det samlede skatte- og avgiftsnivået i Norge. Vi skal redusere skatter og avgifter med rundt 30 milliarder kroner i løpet av stortingsperioden og vi skal reformere skattesystemet. Dette vil finansministeren si mer om senere idag.

Samtidig satser vi på viktige velferdsgoder som skole, helse og omsorg. Vår utviklingsbistand øker også. De mange som har hevdet at det er umulig å senke skattene og samtidig øke satsningen på viktige velferdsområder, har et og annet å lære av regjeringens budsjett for 2002.

Jeg har besøkt mange bedrifter rundt i Norge. Det har lært meg mye om hvilken idérikdom, skaperkraft og mangfold vi har her i landet. Men selv om aktiviteten er mangesidig, er kravet om "forutsigbarhet" og "bedre rammevilkår" unisont.

Regjeringen legger til rette for økt forutsigbarhet i den økonomiske politikken, til tross for et til tider labilt politisk klima. Vi har fått et bedre samspill mellom pengepolitikken og finanspolitikken. Sentralbanksjefen har fått et mandat om å holde inflasjonen på 2,5 pst. Politikere, låntagere og markedet vet hvor Norges Banks fokus er. Dette har økt forutsigbarheten i utøvelsen av pengepolitikken.

Den nye handlingsregelen for uttak av oljepenger gir også budsjettpolitikken fastere rammer. Vi bygger opp reserver for fremtidige pensjonsforpliktelser, og bruker kun realavkastningen av Petroleumsfondet. Slik gjør vi Norge mindre oljeavhengig og anvender oljepenger på en ansvarlig måte. Regjeringen har lagt stor vekt på å følge denne handlingsregelen. Dette har vært med på å bidra til den rentenedgang vi fikk før jul.

Når det gjelder ønsket om "bedre rammevilkår", så er den politiske oppgaven etter min mening å gi muligheter for at de beste ideene kan bli realisert. "Bedre rammevilkår" skal ikke bety et vern mot markedet. Når vi ønsker bedre konkurranseevne, må vi også akseptere resultatene av skjerpet konkurranse.

Det er en konkurranseutfordring for Norge at den felles europeiske valuta, euroen, nå er etablert. Euroen fjerner valutakostnader mellom eurolandene og gjør det lettere å sammenligne priser over landegrensene. For næringslivet i eurosonen betyr det økt konkurranse og etableringen av verdens største hjemmemarked. Norsk næringsliv må derimot fortsatt forholde seg til valutausikkerhet og et særnorsk rentenivå. Bedrifter innenfor eurosonen har derfor en konkurransefordel. For at norske bedrifter skal kunne konkurrere og Norge oppfattes som et jevnbyrdig investeringsområde både for norske og utenlandske investorer, må de norske rammebetingelsene dermed ikke bare være like gode som andre land, men helst litt bedre.

Det er paradoksalt at vi med vårt utenforskap må være vel så EU-markedstilpasset som EU-landene selv. Av dette følger også at vi må ha en løpende og levende debatt om Norges posisjon i Europa. Direktiver kommer på rekke og rad fra Brüssel. De innlemmes i vår egen lovgivning, og vår rolle i beslutningsprosessen er begrenset. Vi står nå foran en utvidelse av EU, samtidig som samarbeidet innad i EU blir både utdypet og mer omfattende.

Det er ikke mulig i dag å vurdere når tiden er moden for en ny folkeavstemning om EU-medlemskap. Men en løpende debatt om Europaspørsmål er nødvendig, for vi er en del av Europa og det er EU som leder an i Europas utvikling.

Kjære forsamling,

Selv om globalisering er et relativt nytt begrep, har utviklingen mot en mer åpen verdenshandel pågått i flere tiår. Verdenshandelen er mer enn 15-doblet over de siste 50 år. Resultatet er en betydelig velstandsøkning. Til tross for befolkningsøkningen har den gjennomsnittlige inntekten pr innbygger på jorden blitt mer enn fordoblet på bare 30 år. Flere mennesker er blitt løftet ut av fattigdom siden Den andre verdenskrig enn i løpet av de tidligere 500 år.

Også vår egen velstand skyldes at vi kunne dra nytte av det internasjonale markedet.

Ikke alle har lykkes like godt. Mange land har vanskeligheter med å dra veksler på globaliseringen, og da spesielt landene i Afrika sør for Sahara. Globale forskjeller har økt.

Vårt mål må være å gi alle anledning til å dra nytte av de muligheter globaliseringen skaper. Derfor er arbeidet innen Verdens Handelsorganisasjon (WTO) så viktig. I lys av terroranslagene 11. september og dystre økonomiske utsikter internasjonalt, var det av stor betydning for verdensøkonomien at man kom frem til enighet på WTO-ministerkonferansen i Qatar. Det er her grunn til å rette en særskilt takk til WTOs Generaldirektør, Mike Moore, for hans personlige engasjement og innsats.

Norge – som en tradisjonell skipsfarts- og handelsnasjon med en av verdens mest åpne økonomier – har en sterk egeninteresse av å arbeide for et åpent og regelstyrt frihandelssystem. Mer alment har vi en politisk egeninteresse i å fremme et forpliktende mellomstatlig samarbeid basert på folkeretten og statenes likeverd. Dette er interesser vi deler med alle mindre stater - uansett utviklingsnivå og geografisk plassering.

For utviklingslandene vil bedre markedsadgang være helt avgjørende. I WTO er det stor oppslutning om å gi utviklingslandene økt adgang til industrilandens markeder. OECD har beregnet at utviklingslandene har et økonomisk tap på grunn av handelsrestriksjoner som bare på landbruksområdet er fire ganger større enn den totale gavebistanden de mottar. Et mer utviklet frihandelsregelverk er en fordel både for oss og for fattige land. Handel vil gi u-landene muligheter til å ta del i globaliseringen og oppnå en varig og positiv utvikling.

Samarbeidsregjeringen kombinerer KrFs bistands-politikk med Høyres frihandelspolitikk. Norge skal bidra aktivt til å oppfylle de inter-nasjonale utviklingsmålene som er vedtatt av FN med tilslutning fra Verdensbanken, Det internasjonale Valutafondet IMF og OECD. Norsk bistand skal i større grad bidra til å styrke utviklingslandenes egen økonomiske vekstkraft og demokratiske institusjoner. Regjeringen legger vekt på å styrke ivaretagelsen av menneske-rettighetene, lovverk og rettstatsinstitusjoner, offentlige forvaltningssystemer og det sivile samfunn, samt å bedre rammebetingelsene for investeringer og næringsutvikling. På samme måte som utdanning gir vilkår for vekst i Norge, er satsning på utdanning den beste investering også for utviklingsbistanden.

Kjære tilhørere,

Globaliseringen drives ikke minst frem av veksten i flernasjonale selskap. Disse selskapene må også bidra til en bærekraftig utvikling og respekt for menneskerettigheter. Dette er hovedinnholdet i det såkalte "Global Compact"-initiativet til FNs generalsekretær Kofi Annan. Norge støtter aktivt opp om dette og vi har her hjemme et godt samspill med næringsliv og fagbevegelse i KOMpakt-samarbeidet om næringsliv og menneskerettigheter. Her har ikke minst NHO spilt en forbilledlig rolle, og som utenriksminister ønsker jeg en revitalisering av KOMpakt-arbeidet.

Kjære tilhørere,

Verdiskaping i norsk næringsliv er også et mål for norsk utenrikstjeneste. Det er en viktig oppgave for oss å fremme norske næringsinteresser i utlandet. Dette arbeidet må skje i et partnerskap med næringslivet selv.

Denne konferansen viser et slikt partnerskap, i den forstand at både næringslivet og regjeringen har valgt å fokusere på mulighetene i globaliseringen: Muligheter til mer vekst og velstand, til mer kontakt mellom kulturer, og til et stadig sterkere internasjonalt samarbeid.

NHO har valgt å kalle det "en verden av muligheter." I denne verden har også Norge store muligheter. Den internasjonale konkurransen er krevende, men både norsk næringsliv og vår offentlige sektor er preget av mange kvaliteter. Hvis vi utløser mer av den idérikdom og skapertrang som finnes, kan vi sammen styrke vår konkurranseevne, øke verdiskapningen og trygge vår fremtid.

_____

Vedlegg