Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson

Innlegg på seminar i regi av Initiativ for Etisk Handel

Eksportens og industriens hus, Oslo. 22. mai 2002

Kontroller mot fremføring

Næringsutvikling i Sør – på lag med landbrukssektoren

Fattigdom er vår tids største utfordring. Ca 1,2 milliarder mennesker lever i ekstrem fattigdom i verden i dag. Det sentrale målet for vårt utviklingssamarbeid er å redusere og i siste instans utrydde fattigdom i tråd med de mål som er satt opp av FN - tusenårsmålene. Det første målet er å halvere den delen av verdens befolkning som lever i esktrem fattigdom innen 2015. Det er en meget ambisiøs målsetting som vil kreve innsats på en rekke forskjellige områder. Helt sentralt står det å skape produktiv virksomhet i de fattigste utviklingslandene for å skaffe folk arbeid og inntekt.

Verdensbanken har beregnet at det for å oppnå målet om å halvere andelen fattige innen 2015 kreves en årlig økonomisk vekst på minst 7 pst i Afrika. Bare for å forhindre en økning i antallet fattige kreves en økonomisk vekst på 5 pst. Det er en kjempeutfordring. Men det er ikke tilstrekkelig med økonomisk vekst. For å skape økt velferd er det også nødvendig med en mer rettferdig fordelingspolitikk. Og vi må nå de fattigste i hvert enkelt land. Økt velferd krever bedre tilgang til arbeid, kreditt, veier, elektrisitet og markeder, utdanning og helsetjenester for å nevne noe.

I de fattigste landene livnærer opptil 90 pst seg av primærnæringene, det vil i hovedsak si landbruk. Det er det mange som glemmer. I de norske samarbeidslandene Uganda, Mosambik, Malawi og Tanzania er denne andelen nærmere 80 pst. I Nepal over 90 pst. Landbrukssektoren er ryggraden i økonomien, og man kan ikke bekjempe fattigdom i disse landene uten å spille "på lag med landbruket." Landbruk har stor betydning for sysselsetting, lønnsinntekt og eksportinntekter. Forskjellen mellom en god og en dårlig avling kan bety liv eller død for deres familie, eller det kan avgjøre om man klarer å dekke grunnleggende behov for millioner av mennesker i et land.

Det er derfor viktig at de fattigste landene fører en politikk som legger til rette for bærekraftig vekst innen produksjon av landbruksvarer. Dette vil føre til større inntekter, ikke bare innen landbrukssektoren, men også i den lokale foredlingsindustrien og innen den tjenesteytende sektor. På denne måten kan vi si at landbruket egentlig er – og bør være – dynamoen i den økonomiske utviklingen i mange av de fattigste landene. Det er ikke en overdrivelse å hevde at landets utvikling i stor grad vil avhenge av nettopp den.

Vi kan hente et eksempel fra vårt eget land for å illustrere hvilken betydning utvikling av jordbruket kan ha. I løpet av de første 30 årene av 1800-tallet økte næringsavkastningen i jordbruket med 65 pst og bidro ikke bare til å jage sulten på dør, men også til betydelige forbedringer i folks helse. Det som bidro til den økte næringsavkastningen var nybrott, bedre gjødsling, nye produkter som poteter og fôrvekster og bedre jordbruksmetoder.

En ku i Tanzania produserer i gjennomsnitt 450 liter melk i året. Til sammenlikning produserer en norsk ku i dag gjennomsnittlig 5500 liter i året. Disse tallene illustrerer at utvikling innen landbruket vil øke inntektsgrunnlaget og har et stort potensiale, både for den enkelte famile og for samfunnet som helhet.

Til tross for primærnæringenes viktige rolle i bekjempelse av fattigdom har internasjonal bistand til utvikling av landbrukssektoren falt de siste 30 årene. Det har vært omtrent minimalt fokus på denne sektoren. Enda mer betenkelig er det at utviklingslandene selv – med en del klare unntak – også har redusert nasjonale investeringer i sektoren.

De gode nyhetene er at nå er denne trenden i ferd med å snu. Flere av de store bilaterale giverne øker nå innsatsen overfor denne viktige sektoren. Det gjør vi også fra norsk side. Vi ønsker å ligge langt fremme. Som et ledd i dette arbeidet har vi nedsatt et rådgivende utvalg som skal hjelpe oss med å utvikle strategier for å styrke norsk innsats for en bred utvikling av landbrukssektoren i våre samarbeidsland.

Landbruk og næringsutvikling

For å oppnå bedre levekår for de fattigste må utvikling og økt produktivitet innen landbrukssektoren prioriteres høyere. Høyere levestandard og bedre kvalitet på befolkningens matinntak forutsetter bedre vilkår for utviklingslandenes landbruk. Mangel på velfungerende markeder, svakt utviklede produsentorganisasjoner, manglende kommunikasjoner på landsbygda og begrensede muligheter til å frakte avlingene til markedene er viktige grunner til manglende utvikling av landbrukssektoren.

En annen viktig grunn er vansker med å skaffe kreditt til utvidelse og modernisering av driften, bl.a. på grunn av uklare eller skjeve eiendoms- og rettighetsforhold til jorda. Kreditt er ofte også langt dyrere på landsbygda enn i byene. Manglende prioritering av forskning på vekster og produksjonsforhold har også medvirket til problemene. I tillegg har omleggingen av landbrukspolitikk fra statlige kooperativer til privat sektor vært en utfordring.

Vi må ha bred tilnærming når vi skal arbeide for å bedre forholdene for en bærekraftig utvikling i denne sektoren. Tradisjonelt sett har bistand på landbruksområdet vært opptatt av de faglige sidene ved landbruksutvikling. Vi må i større grad se landbruket som en integrert del av utviklingslandenes økonomi. Dette innebærer blant annet at vi må se på sammenhengen mellom landbruksproduksjon og tilgang på kreditt, at bøndene får avsetning for sine produkter – også utenfor landets grenser – mulighetene for videreforedling og kvalitetsforbedring av landbruksprodukter osv.

Alt for ofte ser vi i utviklingsland at sektorene er uten forbindelse med hverandre, at de opererer i isolerte skott og dermed ikke skaper den gjensidig forsterkende effekten som kan skape resultater på makronivå og bidra til et samlet løft for landbruket.

Et eksempel på denne brede tilnærmingen er sammenhengen mellom landbruksutvikling og eiendomsrett. For de fattige er det viktig å få klar bruksrett til jorda, ikke minst for å gi incentiver til å investere og produsere mer effektivt. Dersom de fattige i tillegg tilkjennes dokumentert eiendomsrett til bolig, jord, redskaper, forretningslokaler og andre ressurser de rår over til daglig, kan dette fungere som lånepant og dermed som garanti for lån til å konsolidere og utvide den virksomheten de driver. Verdens fattige disponerer store ressurser – dersom de får råderetten over det som tilhører dem. Svært mange ville bli løftet ut av fattigdom om de formelt fikk slike rettigheter og hjelp til å utnytte dem. Dette er vi opptatt av, og vi vil legge stor vekt på dette aspektet i vår nye landbruksstrategi. Det er viktig å ha et menneskerettighetsperspektiv og et rettighetsperspektiv i dette arbeidet.

Spesielt viktig er det at virkemidler rettes inn mot at de fattigste og kvinnene skal oppnå slike rettigheter. Antallet kvinner på landsbygda i utviklingsland er beregnet til ca 1,6 milliarder og representerer mer enn en fjerdedel av verdens befolkning. Kvinner produserer mer enn halvparten av all mat i utviklingslandene – opp til 80 pst i Afrika og 60 pst i Asia. De eier derimot bare to prosent av jorda og mottar bare én prosent av alle jordbrukskreditter. Vi vil legge spesiell vekt på styrke kvinnene rettigheter og økonomiske og sosiale stilling i arbeidet med en videreutvikling av norske strategiske satsinger på landbruk i utviklingssamarbeidet.

Regjeringen la i mars frem sin handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i Sør. I denne planen legges det vekt på at primærnæringene, og særlig landbruket, må styrkes. En viktig betingelse for landbruksutvikling er gode nasjonale rammebetingelser. Støtte til forbedring av rammebetingelser er en viktig del av norsk støtte til næringsutvikling.

Flere typer tiltak vil være viktige i den norske støtten til utvikling av landbruket i sør. Vi ønsker å bidra til å forbedre fysiske rammebetingelser, som f.eks. infrastruktur, bl.a. gjennom bedre kommunikasjoner på landsbygda. Vi er opptatt av at utviklingslandene i større grad kan diversifisere sin produksjon, og ønsker å støtte tiltak som bidrar til økt videreforedling og kvalitetsheving av landbruksprodukter i utviklingslandene. Kapasiteten i landbrukssektoren må utvikles og økes. Dette kan vi bidra til gjennom støtte til utdanning, forskning, opplærings- og veiledningstjenester. Forskning på landbruk og teknologiske fremskritt er etter min oppfatning av stor betydning for å øke produktiviteten og inntektsgrunnlaget fra landbruksproduksjon. Bedre tilgang på kreditt på landsbygda, bl.a. gjennom mikrofinansprogrammer, står sentralt. Det er en forutsetning for økt satsing på landbruksproduksjon og eksport at varene får bedret markedsadgang til industrilandenes markeder.

Norsk støtte til landbruksutvikling har vært for dårlig. I 2001 beløp den bilaterale norske støtten til landbruk seg til i overkant av 290 millioner kroner. Det har vært en viss økning i støtten til primærnæringene de siste årene. (I 2001 med fisk og skogbruk inkludert: 460 mill kroner. I 1999 var den tilsvarende støtten på 330 mill kroner.) Multilateralt gir vi betydelig støtte via FAO, Det internasjonale fond for jordbruksutvikling, IFAD og Den konsultative gruppen for internasjonal landbruksforskning, CGIAR. (Totalt beløp den norske støtten via disse kanalene seg i fjor til 120 millioner.)

Landbruksutvikling og handel

Landbruksutvikling, handel og næringsutvikling henger nært sammen. Landbrukssektoren er, som den viktigste sektor for økonomisk virksomhet i de fleste fattige utviklingsland, hovedgrunnlaget for utvikling av handel og bredere industrialisering i samfunnet. Eksport av landbruksvarer er i mange tilfeller den eneste mulighet fattige land har til å tjene utenlandsk valuta som igjen kan benyttes til å skaffe innsatsvarer og andre varer og tjenester som landet selv ikke produserer. Den er også avgjørende for å kunne å finansiere utdannelse, sosiale tjenester, infrastruktur og industriutvikling i samfunnet. Handel med landbruksvarer vil kunne ha en vesentlig betydning for den økonomiske og velferdsmessige utviklingen i de fattigste utviklingslandene. Med økte eksportinntekter skapes også muligheter for å gjøre utviklingslandenes økonomier mer allsidige. Ved å få flere ben å stå på vil økonomiene bli mindre sårbare overfor svingninger i markedsprisene for et fåtall varer.

Handel og eksport av landbruksvarer er ikke tilstrekkelig for å skape en langsiktig og bærekraftig næringsutvikling som er nødvendig for å bekjempe fattigdommen i utviklingslandene. Til dette kreves også godt styresett og en forsvarlig fordelingspoltikk. Økte eksportinntekter og et bredere skattegrunnlag har liten virkning på fattige folks levevilkår og muligheter dersom verdiene ikke kanaliseres inn i ny produktiv virksomhet og oppbygging av nødvendige sosial og fysisk infrastruktur som kan komme hele samfunnet til gode.

Erfaringer har klart vist at utviklingsland som har satset på liberalisering og handel har opplevd en sterkere vekst med høyere sysselsetting og inntjening enn land som har hatt en mer "innadvendt" strategi. Studier i Tanzania viser f.eks. også at bøndenes inntekter og ernæring er blitt bedret etter at mulighetene for å frakte mat rundt i landet og handle med mat - samt for å eksportere - ble forbedret.

Det har vært snakket mye om "trade not aid". Men handel og eksport forutsetter både markedsadgang og at landene klarer å produsere varer som etterspørres på det internasjonale markedet. På begge disse områder møter de fattigste land betydelige hindringer. Derfor må vi også snakke om "aid for trade". Industrilandenes landbrukssubsidier og høye tollsatser for å beskytte egen næring, hindrer mange utviklingsland i å få adgang til industrilandenes markeder. Samtidig som subsidiert eksport fra industriland kan rive grunnlaget vekk for produksjon av landbruksvarer som utviklingslandene har gode forutsetninger for å produsere. Bedre markedsadgang og reduksjon i landbrukssubsidier er ikke uten grunn hovedkrav fra utviklingslandene i pågående drøftelser i Verdens handelsorganisasjon, WTO.

En åpnere handel med økt markedsadgang for utviklingslandenes produkter er viktigere for fattigdomsbekjempelse enn bistand. Det er veldig tydelig for mellomiinntektsland, men ikke så tydelig for de minst utviklede landene som trenger "aid for trade". Verdensbanken og andre organisasjoner har beregnet at proteksjonisme i rike land koster utviklingslandene mellom 100 – 150 milliarder USD per år, dvs. minst det dobbelte av det de får i bistand. I følge finansministeren i Storbritannia, Gordon Brown, er det anslått at dersom USA, Canada og Japan innfører toll- og kvotefri markedsadgang for verdens 49 fattigste land vil det kunne medføre at den økonomiske veksten i disse landene øker med 11 prosent. Norge har, i likhet med EU og New Zealand, vedtatt å gi toll- og kvotefri markedsadgang for alle varer fra de minst utviklede landene. På WTOs ministermøtet i Doha ble man enige om at alle WTO medlemmer skulle arbeide for null-toll for MUL. Det er nå å håpe at flere land følger vårt eksempel.

Økt markedsadgang og lavere tollsatser i sør vil også være viktig for å stimulere til regional, eller såkalt sør-sør, handel. Nabohandel har vist seg å være viktig i flere regioner, ikke minst i Europa, og også utviklingslandene vil kunne tjene på å legge til rette for slik handel. Det er lettere og bedre å selge vare rett over grensa fremfor å frakte dem tusenvis av kilometer.

Som vi alle vet er ikke formell markedsadgang tilstrekkelig for å sikre at utviklingslandene kan utnytte de markedsåpninger som gis. De få eksportproduktene de fattigste utviklingslandene har å selge, tilfredsstiller ofte ikke de krav til merking, helse, sikkerhet og miljø som konsumentene i industrilandene stiller. Faglig bistand og kapasitetsbygging er nødvendig for å sette utviklingslandene i stand til å produsere varer som tilfredsstiller disse kravene. Dette gjelder ikke minst på landbruksområdet hvor kravene til helse og sanitære forhold er svært strenge. Det er viktig med slik handelsrelatert bistand for å bidra til å bygge opp produksjonskapasitet og handels- og eksportkompetanse i utviklingslandene som gjør at de kan eksportere varer som etterspørres på det internasjonale marked. Det også viktig å gi bistand og opplæring slik at utviklingslandene skal kunne delta mer aktivt i multilaterale forhandlinger og i arbeidet i WTO for å fremme sine interesser.

Samtidig må vi være veldig på vakt mot at de rike landene misbruker kvalitetskrav som nye handelshindringer.

Fra norsk side støtter vi aktivt opp om utviklingsprofilen i den nye forhandlingsrunden i WTO og de anstrengelser som blir gjort for at utviklingslandene, og da særlig de fattigste, skal kunne dra større nytte av sin deltakelse i handelssystemet. Et stort problem for mange utviklingsland er at de ikke har de nødvendige ressurser til å fremme sine interesser i forhandlingene. Vi bidrar både bilateralt via NORAD og multilateralt i WTO, UNCTAD, FAO, Det internasjonale handelssenter (ITC) og Verdensbanksystemet med faglig bistand som skal gjøre det mulig for disse landene å eksportere mer til Norge og andre land samt for å tilpasse handelsregelverket bedre til disse landenes behov.

Når det gjelder det norske marked – som vi alle vet er både lite og "kresent" – har vi igangsatt et arbeid med sikte på å få flere u-landsvarer ut i hyllene og til den norske forbruker. Fra myndighetenes side har vi gitt fri markedsadgang for de fattigste landene for alle varer. Vi vil nå også se på mulighetene for å øke markedsadgangen for landbruksvarer også fra andre utviklingsland. Vi styrker innsatsen for å bedre rammebetingelsene i våre samarbeidsland for å kunne eksportere varer som tilfredsstiller nødvendige krav til helse, sanitære forhold og miljø.

Vi vil spesielt gripe fatt i det sanitære området, hvor det ofte stilles krav til kvalitet og kontroll som effektivt kan sette en stopper for importen fra fattige utviklingsland. Mulighetene for å misbruke kvalitetskrav for å beskytte egen produksjon er her klart til stede, og vi må aktivt arbeide mot en slik utvikling – som vi dessverre har mange eksempler på i vår del av verden. På den annen side kan vi heller ikke kompromisse med forbrukernes helse. Løsningen slik vi ser det er å bistå utviklingslandene i å utvikle de kvaliteter og kontroller som er nødvendige for å sikre helse- og miljøforsvarlige produkter. Samtidig må vi unngå å innføre regler og forskrifter som ikke klart er nødvendige ut fra slike hensyn.

Handel, næringsvirksomhet og sosialt ansvar

Som myndigheter føler vi også et ansvar for å legge til rette for at næringsvirksomhet både i eget land og i våre samarbeidsland oppfyller internasjonalt aksepterte normer når det gjelder sosiale forhold, arbeidsstandarder og miljø. Når vi støtter utvikling av næringsvirksomhet i våre samarbeidsland via NORADs og NORFUNDs ordninger stiller vi slike krav til investor/samarbeidspartner. Dette er sentralt for oss, og det er også hva Initiativ for etisk handel bygger sin virksomhet på. Etisk handel setter fokus på arbeidsforhold og lønnsforhold på en måte som både vekker oss som forbrukere og gjør noe med forholdene i produksjonslandet. Det er prisverdig.

Det er også i tråd med de prinsipper vi som myndigheter forsøker å legge til rette for når det gjelder næringslivets sosiale ansvar eller CSR (Corporate Social Responsibility). Vi forsøker å bidra med kunnskap, vilje og mulighet til å gjøre CSR til en del av bedriftenes daglige virksomhet. Arbeidet for etisk bevissthet i arbeidet må selvsagt først og fremst gjøres i og av bedriftene selv. Som myndigheter har vi ansvar for at den politikk vi fører, både nasjonalt og i internasjonal sammenheng, også er i tråd med de verdier vi forfekter på et prinsipielt grunnlag. Og det kreves aktiv handling og initiativ fra vår side.

UD har f.eks. etablert Kompakt: Det konsultative organ for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet. Formålet med Kompakt er å bidra til å styrke menneskerettighetene, blant annet gjennom å bidra til økt bevissthet om menneskerettighetsspørsmål i næringslivet. Kompakt samler deltakere fra næringsorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner, NGO’er, forskningsinstitusjoner, bedrifter og myndigheter. Det er gledelig at Initiativ for Etisk Handel fra nå av skal være med i Kompakt, en arena for dialog og debatt, men også for informasjonsutveksling og læring.

Samsvar i politikken - coherence

Landbruk og handel er kanskje det som best illustrerer bredden i utviklingspolitikken. I handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse definerer regjeringen utviklingspolitikk som all politikk med vesentlig relevans for utvikling og fattigdomsbekjempelse i utviklingsland. Det er f.eks. god utviklingspolitikk å åpne markedene våre for varer de fattige landene er avhengig av å eksportere. Likedan er det dårlig utviklingspolitikk å de samme varene ute. Det blir problematisk når hjemlige politiske mål fører til en politikk som kan bidra til å opprettholde nøden i fattige land. Vi har nå startet en gjennomgang av de ulike politikkområdene i Utenriksdepartementet for å identifisere potensielle problemområder. I den grad vi finner slike, skal vi drøfte hva vi kan gjøre for å fjerne eller redusere manglende samsvar og sikre konsistens. Senere i år skal vi utvide denne gjennomgangen i samarbeid med flere andre departementer.

Avslutning

Med disse gjennomgangene ønsker vi å styrke bredden i vår utviklingspolitkk og sikre samsvar mellom de ulike politikkområder som kan påvirke den økonomiske og sosiale utvikling i våre samarbeidsland. Landbruksutvikling, handel og næringsutvikling må ses i sammenheng. Utvikling på ett område vil ofte avhenge av utvikling på de andre. Erfaringer viser at vi må satse på landbruksproduksjon og handel for å bekjempe fattigdommen. Landbruket vil kunne være en dynamo i den økonomiske og sosiale utvikling i de fleste av de fattigste landene. Men dette krever at landbrukssatsingen inngår i en bredere næringslivssatsing i landet. Det krever også at vi åpner våre markeder for landbruksprodukter fra disse landene. Dette er grunnen for at regjeringen har innført tollfrihet for alle varer fra de fattigste utviklingslandene. Dette er også grunnen til at vi vil styrke innsatsen for næringsutvikling "på lag med landbrukssektoren" i årene fremover.

La meg avslutte med et sitat fra Guatemala i "Voices of the Poor", som er en sitatsamling Verdensbanken har utarbeidet:

"Vi synes at jorden er generøs. Men hvorfor skal vi dyrke mer enn familien trenger når det ikke finnes veier å bringe det til markedet på?"

Det er mange bønder som har den erfaringen. Vi vil være med på å gi bøndene i utviklingsland muligheten til å bringe sine varer til markedene nasjonalt og internasjonalt, med de kvalitetsstempler som skal til. Da vil de få den anerkjennelsen og stoltheten de fortjener.

Takk for oppmerksomheten.