Et av FNs tusenårsmål er å sørge for at i 2015 skal alle barn, alle steder, få gå på skole. Jenter skal få samme tilbud som gutter. Dette er et av de viktigste virkemidler for å løse verdens fattigdomsproblem.

Regjeringen lanserte tidligere i år en handlingsplan for fattigdomsbekjempelse i sør fram mot 2015. Handlingsplanen er en del av Norges bidrag til å oppfylle FNs tusenårsmål.

Vi legger stor vekt på utdanning. Jeg har derfor besluttet å øke satsingen på utdanning i utviklingssamarbeidet med oppunder en milliard kroner. I dag går ca 9 prosent av norsk bistand til utdanningsformål. Innen 2005 skal andelen være oppe i 15 prosent. Dette lanserer jeg på den nordiske utdannings- og utviklingsministerkonferansen i Oslo 3. og 4. juni.

Inn med utdanning, ut med fattigdom. Kan det være så enkelt? Hvis vi skal ta med oss bare en enkelt erfaring fra utviklingspolitikkens historie må det være at økonomisk utvikling ikke kan sees atskilt fra godt styresett, sosial utvikling og menneskerettigheter. Alt henger sammen. Utviklingshjelp kan bare supplere landenes egne tiltak, og har begrenset effekt om den ikke inngår i en målrettet og helhetlig utviklingspolitikk i mottakerlandet.

Nei, utdanning alene kan ikke skape utvikling. Samtidig er det vanskelig å overvurdere betydningen av utdanning for et lands utvikling. Utdanning er porten til politiske, økonomiske og sosiale rettigheter. Det er porten til produktiv deltakelse i det økonomiske liv. Utdanning setter deg i stand til å beskytte din egen og familiens helse. Utdanning lærer deg å forstå at du må beskytte naturen for å beskytte din egen framtid. Utdanning er et kraftfullt redskap i hendene på de fattige.

Mest kraftfullt er utdanning av jenter. Økonomisk sett er det en investering med høy avkastning, for når du utdanner en jente, så utdanner du hele familien. Det gir store resultater på områder som familieplanlegging, helse, hiv/aids og inntektsskapende tiltak.

Dette vet vi. Likevel stiller jenter bakerst i køen i mange samfunn. Det blir en ond sirkel. Mødre uten utdanning og tilgang til informasjon har begrensete muligheter til å forsørge og ta seg av barna. Mødre som ikke selv kan lese og skrive kan ikke hjelpe barna i læreprosessen. Fattige barn vokser opp og blir foreldre til fattige barn.

Vi vet at utdanning virker. Vi vet hvordan det virker. Likevel er det 120 millioner barn som aldri får gå på skole. Opp mot en milliard voksne kan ikke lese og skrive. I mange land har utdanningssystemet smuldret opp og analfabetismen har økt. Det ser ut til at så mange som 89 land ikke vil klare å oppfylle målet om skolegang for alle barn innen 2015.

Jeg vil ikke svartmale. Det har vært framskritt. Det er flere barn som får grunnskoleutdanning i dag enn noen gang tidligere. Likevel må vi slå fast at det går for langsomt med utdanningen, og det truer selve ambisjonen om å bekjempe verdens fattigdom.

Vi er i stor grad enige om mål og midler. Det vi mangler er mer handling. Hva må vi gjøre?

Først og fremst må vi se på prioriteringer, planer og praksis i utviklingslandene selv. Vi må se på hvordan utdanning er innarbeidet i landenes egne strategier for bekjempelse av fattigdom. Vi må bistå med kapasitetsutbygging på nasjonalt nivå. Her er ikke minst lærerutdanningen av sentral betydning.

For det andre må vi se på hvilke råd og hvilken støtte landene får fra giverlandene sett under ett og identifisere misforhold og mangler. Dette er nøkkelspørsmål for Norge og de andre nordiske landene. Her hos oss har utdanning vært motoren i vår egen utvikling. Vi er sterke på internasjonal solidaritet. Vi er sterke på utviklingssamarbeid. Vi gir høy prioritet til utdanning i bistanden. Likevel tror jeg vi kan gjøre mer, og at de nordiske landene kan oppnå mer gjennom enda bedre koordinering her hjemme, i samarbeidslandene og i FN-sammenheng.

For det tredje må vi legge større vekt på og gjøre mer effektivt bruk av en rettighetsbasert tilnærming. Ethvert individ har rett til utdanning. Det er en av de mest grunnleggende menneskelige rettigheter og nedfelt i flere menneskerettighetskonvensjoner.

For det fjerde må vi stille opp med mer ressurser. Det er mottakerlandene som har ansvaret for å oppfylle sine borgeres rettigheter på utdanningsområdet, men vi må sørge for at de som virkelig ønsker å gjøre noe ikke blir forhindret av ressursmangel.

Verdensbanken har beregnet at for mellom 2,5 og 5 milliarder dollar årlig i finansiering utenfra kan de 47 fattigste landene i verden nå målet om fem års skolegang for alle barn.

Hvis USA, EU og Japan hadde gitt en like stor andel av sine inntekter til bistand som vi gjør, hadde det ressursgapet vært dekket, og det ville også rukket langt på viktige områder som helse og økonomisk infrastruktur. Det er ikke realistisk på kort sikt. Likevel er det grunn til optimisme når det gjelder utsiktene til å få mer bistandsmidler fra de rike landene i verden. USA og EU har forpliktet seg til å øke bistanden med en fjerdedel i løpet av de neste tre årene. Det viktigste er kanskje at vi ser mye større interesse for utdanningsproblematikken internasjonalt, ikke minst i G7, der de økonomiske stormaktene møtes. Det kan derfor ligge til rette for økt internasjonal satsing på utdanning.

Vi håper at andre land vil følge vårt eksempel. Da kan vi nå tusenårsmålene.