Kjære forsamling,

Innledningsvis vil jeg gjerne minne om utgangspunktet og forutsetningene for Regjeringens EØS- melding.

Stortingsmeldingen er, som de fleste av dere vel er kjent med, en oppfølging av Stortingets vedtak som sier at det skal fremlegges en årlig melding om arbeidet med EØS. Dette er lagt til grunn for utarbeidelsen av meldingen, og innebærer at den verken tar opp, eller er ment å ta opp alternativer til EØS-avtalen, slik enkelte har etterlyst i media.

Når det er sagt vil jeg legge til at det for tiden heller ikke er lett å se alternativer til EØS-avtalen. Medlemskapsspørsmålet er som kjent ikke på dagsorden. For Høyre er medlemskap på sikt den eneste fullgode løsning. Men det ville være galt å forsere frem en ny medlemskapsdebatt før forholdene ligger til rette for det. Først må det ha inntruffet vesentlige og bevarende endringer i norsk opinion. Og Høyres syn på medlemskapsspørsmålet deles jo ikke av våre koalisjons partnere.

På denne bakgrunn forblir EØS-avtalen derfor vår viktigste forbindelseslinje til EU så lenge denne regjeringen sitter ved makten. Men regjeringen er opptatt av å legge til rette for en realistisk debatt om hvilke utfordringer Norge står overfor i et Europa i rask endring. Den debatten trenger vi, uavhengig av hva vi måtte mene om vår fremtidige tilknytningsform. EØS-meldingen og dagens seminar er etter mitt syn vesentlige bidrag til en slik debatt.

Stortingsmeldingen inneholder på denne bakgrunn i liten grad programerklæringer og operative konklusjoner. Målet med meldingen har snarere vært å gi en god og grundig beskrivelse av arbeidet med EØS og av erfaringene med samarbeidet fra 1994 til og med 2001, og dermed svare på oppdraget fra Stortinget og legge grunnlaget for en saklig og velinformert debatt. Men meldingen beskriver også, etter mitt skjønn på en nøktern og virkelighetsnær måte de utfordringer Norge står overfor som en følge av EØS-avtalens begrensninger og fordi EU-samarbeidet har endret seg, mens EØS ikke har gjort det. Regjeringens europapolitiske plattform, som ble lagt frem i slutten av februar, omhandler nettopp dette. For å møte disse utfordringer kreves det høy aktivitet og systematiske anstrengelser.

I enkelte avisoppslag den siste tiden har man kunnet lese at EØS-avtalen blir stadig mindre verd, og at den ikke fungerer etter intensjonene. Dette er ikke Regjeringens konklusjon. La meg slå det fast med en gang: Stortingsmeldingen om EØS-samarbeidet bekrefter at avtalen fungerer etter hensikten på de områdene den er ment å skulle omfatte. Avtalen har vist seg robust og funksjonsdyktig.

Men avtalen har også sine begrensninger. Det er ingen grunn til å legge skjul på at det er en grunnleggende svakhet ved EØS-avtalen er den gir Norge begrenset innflytelse på utviklingen av det som blir felles regelverk. Det er en naturlig og nødvendig konsekvens av at vi har valgt å stå utenfor EU. Det er også klart at Norge står overfor store utfordringer i forhold til EU på nye saksområder av stor viktighet for oss. Dette har sammenheng med at EU-samarbeidet har endret seg betydelig siden EØS-avtalen ble undertegnet i 1992. Nye samarbeidsområder og nye samarbeidsformer får stadig større betydning. Meldingen peker nøkternt på at EØS-avtalen gir Norge begrenset grunnlag for direkte medvirkning på disse nye samarbeidsområdene. Dette har selvfølgelig sammenheng med at samarbeidet i stor grad finner sted på områder som EØS-avtalen ikke omfatter, og som den heller aldri har vært ment å omfatte. Lisboa-strategien, som jeg vil komme nærmere tilbake til, er her ett av flere eksempler.

EØS-avtalen – en suksess ut fra dens forutsetninger

Men la meg først gå tilbake til EØS-avtalens utgangspunkt - som er å gjøre EØS/EFTA-landene til en del av EUs indre marked. Etter åtte års erfaring er det liten tvil om at EØS-avtalen i hovedsak har oppfylt de forventninger som er angitt i avtalens artikkel 1; nemlig å sikre næringslivet likeverdig adgang til sitt viktigste marked - på de områdene avtalen omfatter. Avtalen har bidratt til en vedvarende og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme reglene. Fritt varebytte og fri bevegelighet for tjenester, personer og kapital er med enkelte vesentlige unntak (handel med fiskeprodukter og landbruksvarer) oppnådd og blir praktisert på en god måte. Et system som sikrer at konkurransen ikke vris og at reglene overholdes på samme måte, er opprettet og fungerer tilfredsstillende.

Men EØS-avtalen ivaretar ikke fullt ut norske interesser innenfor viktige sektorer. Særlig gjelder dette fiskerisektoren. EU-markedet vil også i fremtiden være det viktigste for eksport av norsk sjømat. Men de eksisterende rammevilkår legger pr. i dag ikke forholdene godt nok til rette for å oppnå målet om en sterkt økende eksport til EU. På grunn av handelshindringer ikke minst for lakseprodukter, har eksportandelen til EU tvert i mot falt vesentlig. Selv om det etter min oppfatning bør være mulig å framforhandle forbedrede betingelser innenfor rammen av EØS-avtalen, kan jeg ikke se at slike løsninger fullt ut vil dekke de behov fiskerinæringen har på dette markedet. Det gjelder særlig oppdrettsnæringen, som vil måtte stå for mye av den fremtidige verdiskapningen. Her er det som kjent også et vesentlig problem at EØS-avtalen ikke gir beskyttelse mot anti-dumpingtiltak og annen konkurranseregulerende tiltak.

Markedsadgangen til EU er dessverre dårligere for fisk og fiskeprodukter enn for andre varer. I tillegg til de problemer lakseavtalen forårsaker, kommer tollsatser som begrenser eksporten til EU. Norge tok et valg om å stå utenfor EU - fiskerinæringens viktigste marked. Det må vi ta konsekvensen av. Regjeringen vil gjøre hva den kan for å bistå fiskeri- og havbruksnæringen. Men mange av de problemer vi står ovenfor henger sammen med Norges stilling som et land utenfor EUs beslutningsprosesser.

På fiskeområdet blir det en særlig utfordring å unngå at utvidelsen av EU blir et tilbakeslag for norske sjømateksportører. Som meldingen påpeker, har EFTA-landene i dag tollfri adgang til kandidatlandenes markeder. Når kandidatlandene blir EU-medlemmer vil imidlertid frihandelsavtalene bli erstattet med regimet for eksport av norsk sjømat til EU - den så mye omtalte protokoll 9 - som er betydelig mindre gunstig for oss. Ved tidligere utvidelser av EU - både i 1986 og 1995 - har Norge forhandlet fram tollfrie kompensasjonskvoter. Disse var basert på historisk dokumenterte eksportvolumer. Regjeringen vil også i forbindelse med denne utvidelsen søke å forhandle frem kompensasjonsordninger. Jeg mener det bør være mulig å få politisk gjennomslag på EU-siden for at et utvidet EU ikke skal medføre at det innføres nye handelsbarrierer mellom eksisterende frihandelspartnere.

Selv om EØS-avtalen ikke fullt ut ivaretar norske eksportinteresser i fiskerisektoren, mener jeg avtalen generelt sett har hatt positiv virkning for distrikts-Norge. En betydelig andel av norsk eksportindustri ligger i distriktene. Like konkurransevilkår med våre viktigste handelspartnere gir større grad av forutsigbarhet, en unngår antidumpinganklager og får gjennom økt konkurranse en spore til bedre ressursutnyttelse og større effektivitet i produksjonen. EØS-avtalen har på denne måten bidratt til å sikre næringsgrunnlaget og bosettingen i distriktene, selv om det omfattende EØS-regelverket nok også har medført omstillingsproblemer for en del bedrifter og næringer.

Det felles EØS-regelverket har i tillegg i hovedsak medført en heving av nivået for beskyttelse av miljø, helse og forbrukerinteresser i Norge. Vi ser også at samarbeidet mellom EØS/EFTA-landene og EU om forskning og utvikling, utdannelse, miljø, forbrukerbeskyttelse og sosialpolitikk vokser og gir gode resultater. Dette er ikke minst tydelig i forhold til programsamarbeidet, som har vært i sterk vekst de senere årene. Dette samarbeidet vurderes som meget positivt fra norsk side.

Forvaltningens arbeid med EØS-avtalen er grundig behandlet i meldingen, i tråd med de uttrykte intensjonene bak Stortingets ønske om årlige meldinger om EØS-arbeidet. Gjennomgangen av arbeidet med EØS viser at forvaltningen har maktet den store oppgaven det var å gjennomføre og forvalte EØS-regelverket i Norge på en generelt akseptabel måte, men at det også er et betydelig potensial for forbedringer. Dette slås også fast i den mye omtalte rapporten Statskonsult nylig fremla om EØS-arbeidet i norsk forvaltning. Denne rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Utenriksdepartementet i forbindelse med departementets arbeid med EØS-meldingen. Rapporten gir en realistisk beskrivelse av EØS-arbeidet i Norge.

Arbeidet med å forbedre EØS-arbeidet i forvaltningen er allerede i gang. Dette arbeidet er basert på en helhetlig strategi, som er nedfelt i Regjeringens europapolitiske plattform. Blant annet er det utarbeidet reviderte retningslinjer for departementenes arbeid med EØS-saker (oktober 2001), samt at det er utarbeidet en ny og forbedret håndbok om EØS-arbeidet for saksbehandlere. Den kommer ut i nærmeste fremtid. Kompetansebygging for de som skal delta i EØS-arbeidet er av grunnleggende betydning for å kunne gjennomføre og bruke avtalen best mulig. Dette er et sentralt element i regjeringens Europapolitiske plattform, som nå er under systematisk oppfølging.

EØS-avtalen gir som sagt EØS/EFTA-landene en viss begrenset anledning til å medvirke til utformingen av nytt EØS-relevant regelverk i EU. Mangelen på innflytelse er en utfordring som vil bli betydeligere etter hvert, ikke minst som en følge av EUs utvidelse mot øst og sør. Utvidelsen vil forskyve styrkeforholdet mellom de to "pilarene" i EØS ytterligere. Den vil i hvertfall til å begynne med gjøre EU mer innadvendt. Når det i kommentarer til meldingen trekkes fram som et problem, eller som nærmest i strid med avtalen, at Norge ikke får tilgang til møtereferater fra Rådet, og at Norge må skaffe seg denne informasjonen selv, er det imidlertid på sin plass å gjøre oppmerksom på at dette aldri har vært forutsett. Rådets møtereferater har alltid vært forbeholdt EUs medlemsland og institusjoner. Men det er klart vi alltid kan bli bedre på å utnytte de muligheter for innflytelse avtalen tross alt gir oss.

Regjeringen har derfor, som nevnt, lagt stor vekt på å iverksette tiltak som kan styrke arbeidet med EØS-sakene og bedre kontakten med aktører i næringslivet og det sivile samfunn. Vi vil aktivt utnytte de muligheter EØS-avtalen gir norske eksperter og norske myndigheter til medvirkning og innflytelse i EU-prosessene, i tillegg til Norges fulle deltakelse i EØS- og EFTA-organene. Vi må bli bedre på å utnytte de muligheter systemet gir oss. Men vi må være klar over at det ikke finnes tryllestaver eller mirakelløsninger. Mangelen på innflytelse når det gjelder utformingen av regelverk vil bestå, selv om vi styrker vår egen samordning og kompetanse. Det ligger i EØS-avtalens natur.

Det er viktig å utnytte alle også andre kommunikasjons- og påvirkningskanaler enn de som disponeres av det offentlige. Ikke bare store industriselskaper, men også regionale myndigheter og frivillige organisasjoner deltar da og så aktivt og direkte i lobbyarbeid eller meningsdannende arbeidet i forhold til EU. Her finnes andre kanaler og nettverk enn de norske myndigheter primært forholder seg til – og dette skaper nyttige tilleggsmuligheter til påvirkning som er svært interessante. Fra regjeringens side er vi opptatt av å legge til rette for at også organisasjoner med begrensede midler kan skolere seg og knytte nettverk som kan være nyttige for det arbeidet nettopp de driver. UD vil jobbe for romsligere budsjettrammer for dette formål.

Meldingen gir også en fremstilling av ESAs og EFTA-domstolens virksomhet, med blant annet en kortfattet omtale av de viktigste sakene disse institusjonene har behandlet. Flere saker av stor innenrikspolitisk betydning behandles for tiden av ESA. Mange av disse sakene at de berører områder folk flest tradisjonelt forbinder med nasjonal politikk; distriktspolitiske virkemidler, nasjonalt eierskap og ressursforvaltning.

I Norge har dette ført til at det stilles spørsmålstegn ved ESAs rolle. Noen hevder at ESA behandler EØS/EFTA landene strengere enn Kommisjonen handler EU-landene. Vi kan imidlertid ikke se noe belegg for å hevde at ESA er mer katolsk enn paven. En undersøkelse gjennomført av ARENA forskerne Hans Petter Graver og Ulf Sverdrup trekker samme konklusjon, riktignok med visse metodologiske forbehold .For det første har ESA et meget tett og godt samarbeid med Kommisjonen nettopp for å sikre at de følger tilnærmet samme linje. For det andre viser en nylig oversikt over uløste saker mellom Kommisjonen og EU-medlemmene på den ene siden og mellom ESA og EØS/EFTA-landene på den andre, at antallet uløste saker i EFTA-pilaren er langt lavere enn gjennomsnittet i EU-pilaren. Med andre ord: ESA gjør jobben sin. Det er viktig at overvåkningsorganet gjør det. Hvis ikke, vil avtalen som sådan kunne undermineres. Det et er ikke i norsk interesse å undergrave overvåkningsorganets troverdighet, særlig i en situasjon der EU-siden har mindre kunnskaper om og interesse for EØS.

Utfordringer framover

Som nevnt innledningsvis er det en stor utfordring for Norge at EU-samarbeidet utvikler seg på områder som ikke dekkes av EØS-avtalen. Avtalen var, som kjent, ikke ment å være heldekkende for Norges forhold til EU. EØS-avtalen gir oss således ingen rettigheter til medvirkning når det gjelder den økonomiske og monetære union (ØMU), EU-utvidelsen, EUs felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk (FUSP og ESDP), justissamarbeidet, og selvsagt ikke til debatten/konventet om EUs fremtid. På noen av disse områdene har vi likevel gjennom vår aktive europapolitikk etablert samarbeids- og konsultasjonsordninger og –avtaler, primært da om FUSP og ESDP, og om Schengen-samarbeidet. Ikke minst på det utenriks- og sikkerhetspolitiske felt, samt på justissektoren foregår det en rivende utvikling som også berører norske interesser. EU har besluttet å ta over politioperasjonen etter FN i Bosnia, og er i prinsippet beredt til å ta over den militære opersjonen etter NATO i Makedonia. EUs medvirkning sammen med FN, USA og Russland i det såkalte kvintett-samarbeidet om Midtøsten er også et utrykk for høyere ambisjoner, og kan på sikt berøre Norges handlingsrom.

På andre EU-saksområder skjer det en utvikling som mer direkte berører EØS-avtalen, eller i alle fall rammevilkårene for den, men der vi i all hovedsak må nøye oss med tilskuerrollen. Dette er den rollen vi stort sett har når det gjelder EUs utvidelse. Vi støtter naturligvis utvidelsen mot øst og sør, som betyr at EU om to år trolig vil ha 25 medlemsland. Dette vil være et vesentlig bidrag til stabilitet, sikkerhet og velferd Europa.

Utvidelsen vil som kjent også innebære en utvidelse av EØS. Dette følger av EØS-avtalen, som i denne forbindelse er å anse som såkalt acquis som nye medlemsland må overta. Det er full enighet mellom EØS/EFTA-siden og EU-siden om at utvidelsen av EU og EØS bør skje samtidig. Vi forutser ikke betydelige tekniske eller formelle problemer med dette. Men det vil fortsatt kreve en betydelig informasjonsinnsats å gjøre alle berørte instanser i nye EU-land bevisst på at Norge, Island og Liechtenstein faktisk er en del av det indre marked. Dette arbeider vi aktivt med.

I forbindelse med utvidelsen av EU og EØS har vi sammen med EU vurdert en teknisk oppdatering av EØS-avtalen. Dette fordi EUs traktatgrunnlag på enkelte EØS-relevante områder har endret seg etter at EØS-avtalen ble undertegnet i 1992. Dette er imidlertid foreløpig stilt i bero fordi EU i utvetydige vendinger både skriftlig og muntlig har meddelt at en slik oppdatering av kapasitetshensyn ikke vil kunne være aktuelt før etter utvidelsen. Det er selvsagt ikke til hinder for at vi kan komme tilbake til dette spørsmålet på et senere tidspunkt.

Et nytt samarbeidsområde innen EU som i det minste er EØS-relevant, men der vi i betydelig grad har måttet innta en tilskuerrolle, er Lisboa-strategien. Strategien har siden toppmøtet i Lisboa mars 2000 stått meget sentralt i EUs arbeid. Den integrerer gamle områder og nye samarbeidsfelter som miljø, utdanning og sosial politikk. Målet er innen 2010 å gjøre EU til verdens mest konkurransekraftige, kunnskapsbaserte økonomi på et bærekraftig og sosialt grunnlag. En vesentlig del av arbeidet er mellomstatlig. Selv om det kan legge grunnlag for EØS-relevante initiativer, dekker ikke EØS-avtalen denne mellomstatlige delen av samarbeidet. I den grad Lisboastrategien fører til nytt regelverk for det indre marked eller nytt EØS-relevant programsamarbeid, vil EØS/EFTA-landene bli trukket inn i saksbehandlingen slik EØS-avtalen foreskriver. EØS/EFTA-landene har på eget initiativ fulgt Lisboa-prosessen og kommet med innspill og bidrag også til den mellomstatlige delen av EUs arbeid med strategien. Men hittil uten å få det gjennomslag vi har ønsket. Her er det behov for nye krafttak. Lisboa-prosessen er viktig for velferdsutviklingen i Norge og for norsk næringslivs konkurransedyktighet.

La meg avslutningsvis vende tilbake til EØS-meldingens hovedkonklusjon. Avtalen fungerer i et helhetsperspektiv etter hensikten og forutsetningene. Men samtidig er meldingen veldig klar på at vi står overfor utfordringer som EØS-avtalen ikke kan og ikke var ment å skulle ivareta.

Disse utfordringen henger først og fremst sammen med at EU samarbeidet har forandret seg siden 1994, mens EØS-avtalen ikke har gjort det. Samtidig har EØS-avtalens relative betydning for EU avtatt betydelig i forhold til for åtte år siden. I tiden som kommer står vi derfor overfor to hovedoppgaver: For det første å sørge for at EØS-avtalen forvaltes og vedlikeholdes optimalt. For det andre å ivareta best mulig norske interesser på områder som helt eller delvis ikke omfattes av EØS-avtalen. Begge deler er viktig og begge deler er svært vanskelige.

Regjeringen tar sikte på å føre en aktiv europapolitikk innenfor de rammer EØS-avtalen og andre formelle og uformelle samarbeidsordninger sette. Det skal ikke stå på aktivitet og innsats fra regjeringens side. Men samtidig må vi være realistiske. De resultater vi kan oppnå vil like mye være en funksjon av EUs prioriteringer og imøtekommenhet som av våre egne anstrengelser.

Med disse ord takker jeg for oppmerksomheten og håper seminaret blir både nyttig og lærerikt.