Utenriksminister Jan Petersen

NATO-toppmøtet i Praha; utvidelse, omstilling og utfordringer for Norge

Nobelinstituttet 14.11.2002

Ærede forsamling,

La meg først få rette en spesiell takk til Atlanterhavskomitéen som står som arrangør for dette arrangementet. Atlanterhavskomitéen utfører et uvurderlig arbeid i å sikre bred oppslutning om vår sikkerhetspolitikk noe dette seminaret forut for NATO-toppmøtet i Praha er et godt eksempel på.

Vi er nå inne i en meget hektisk periode på den internasjonale arena. Den mest akutte utfordringen er knyttet til håndteringen av Irak. Selv om dette spørsmålet ikke står på dagsorden for toppmøtet, vil den selvsagt bli drøftet uformelt i Praha.

Gjennom vårt eget medlemskap i FNs Sikkerhetsråd har vi deltatt aktivt i utformingen av de krav som det internasjonale samfunn nå stiller til Irak.

For regjeringen har det ved behandlingen av denne saken i Sikkerhetsrådet vært maktpåliggende å arbeide for at målsettingen om fjerning av Iraks masseødeleggelsesvåpen og leveringssystemer for slike blir oppnådd uten bruk av væpnet makt.

Et annet hovedpoeng for regjeringen har vært at enhver reaksjon mot Irak må være forankret i folkeretten.

For det tredje har det vært viktig at kravene til Irak presiseres i et nytt sikkerhetsrådsvedtak og at det ikke etterlates den minste tvil om at manglende etterlevelse vil kunne få alvorlige konsekvenser for landet. Det er spesielt viktig at Rådet står samlet slik at dets legitimitet, troverdighet og autoritet blir opprettholdt.

Resolusjon 1441 om Irak, som ble enstemmig vedtatt i Sikkerhetsrådet 8. november, ivaretar alle disse tre målsettingene.

Det fastslås i resolusjonen at Irak vesentlig misligholder Rådets tidligere pålegg, og varsler alvorlige konsekvenser av fortsatt manglende samarbeid med FN. Samtidig gis Irak en siste mulighet til å gjennomføre nedrustningspåleggene. Dersom Irak ikke samarbeider fullt ut, vil Sikkerhetsrådet behandle saken på nytt på grunnlag av rapportene fra UNMOVIC og Det internasjonale atomenergibyrå.

Jeg mener derfor at vi står ved en skillevei i arbeidet med å få fjernet Iraks masseødeleggelsesvåpen og leveringssystemer i tråd med de forutsetninger som er stilt av FNs sikkerhetsråd.

En av vår tids største sikkerhetsutfordringer er å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det samme gjelder kampen mot internasjonal terrorisme. NATO må yte sitt bidrag. Det er en av grunnene til at det er knyttet så store forventninger til Praha-toppmøtet.

Toppmøtet vil stake ut den videre kursen som skal sikre at NATO forblir det viktigste sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidsorgan for medlemsland på begge sider av Atlanteren. Det betyr at vi står overfor den største omstillingsprosessen i NATOs historie.

Vi står også overfor den mest omfattende utvidelsen i Alliansens historie. Går det som vi håper, vil syv nye land bli invitert til å slutte seg til NATO. En slik bred utvidelse vil langt på vei være det endelige farvel med den todelingen av Europa som vi opplevde under den kalde krigen, gamle skillelinjer som NATO allerede har bidratt vesentlig til å viske ut gjennom det siste tiåret.

Fra norsk side har vi arbeidet for en bred utvidelse av NATO. Vi er derfor svært tilfreds med utfallet som nå avtegner seg. Vi var også tidlig ute med politisk og praktisk støtte til de baltiske landene. Det er gledelig at Estland, Latvia og Litauen i dag fremstår som åpenbart kvalifiserte for medlemskap.

Den norske støtten og konkrete bistanden er et uttrykk for dyptfølt solidaritet med våre baltiske naboer, som har fått erfare at sikkerhet ikke kan tas for gitt. Det er også en investering i vår egen sikkerhet. Jeg er overbevist om at utvidelsen vil bidra til en vesentlig utbygging av det sikkerhetspolitiske samarbeidet og styrking av de transatlantiske bånd.

De nye medlemslandene befinner seg imidlertid fortsatt i en overgangsfase, med omfattende og kostbare reformer på mange samfunnsområder. Mye er gjort, men mye gjenstår – spesielt på det økonomiske området. Vi vil fortsette å støtte opp om disse prosessene for å gjøre overgangen så smertefri som mulig.

Vi må også sikre oss at en utvidet allianse med inntil 26 medlemsland fortsatt er i stand til å handle raskt og effektivt. Dagens beslutningsprosesser må videreføres og støtte opp under NATOs rolle som det sentrale konsultasjonsforum for utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.

Vi har nettopp lagt bak oss et meget vellykket besøk av Russlands president Putin. Besøket bekreftet at Russland er opptatt av å styrke ytterligere det tosidige samarbeidet med Norge. Vi har nå etter president Putins besøk et godt grunnlag for å få til nettopp dette.

I den senere tid har vi også vært vitne til en utdyping av det politiske og militære samarbeidet mellom NATO og Russland. I det nye NATO-Russlandrådet møtes nå de allierte og Russland som likeverdige partnere. Dette er svært positivt. Viljen til samarbeid om sentrale sikkerhetspolitiske spørsmål er nå større enn noen gang både på russisk og alliert side.

Norge har vært en pådriver for et nærmere og tettere alliert samarbeid med Russland. Dette er en linje vi vil videreføre. Jeg ser store muligheter for å styrke samarbeidet ytterligere. Vi har derfor fra norsk side foreslått at det nye samarbeidet med Russland brukes aktivt for en styrket felles innsats på atomsikkerhetsområdet. Gjennom slike felles anstrengelser kan vi forhindre at terroristorganisasjoner får tilgang til kjernevåpenmateriale. Vi kan samtidig engasjere en rekke europeiske land til å ta aktivt del i det pågående arbeidet med å beskytte miljøet og styrke atomsikkerheten bl.a. i Nordvest-Russland.

Fra norsk side støtter vi fullt opp om det amerikanske forslaget om en alliert innsatsstyrke som raskt skal kunne settes inn der det måtte være behov. Opprettelsen av en slik styrke vil være et viktig bidrag for å styrke NATOs muligheter til å møte de nye sikkerhetsutfordringer. Styrken vil selvsagt bare bli benyttet når det er bred alliert enighet om dette. Innsatsstyrken vil utvilsomt bidra til å styrke NATOs kapasitet for konfliktforebygging og muligheter for rask inngripen i situasjoner der innsats fra tredjeparter vil være nødvendig som bidrag til stabilisering og fred.

På toppmøtet vil allianselandene også uttrykke vilje til å stille ytterligere militære ressurser til rådighet for alliansen. Erfaringene har vist at NATO trenger å styrke sin militære evne for at Alliansen skal være i stand til å utføre de polisk vedtatte oppgaver. Dette er et spørsmål av betydning for NATOs fremtidige troverdighet og relevans. Det er også et spørsmål av grunnlegende betydning for europeisk sikkerhet og samarbeid over Atlanteren. Vi vil fra norsk side støtte aktivt opp om arbeidet med å styrke NATOs militære ressurser.

Den vekt som NATO legger på økt mobilitet og fleksibilitet for alliansens militære styrker, har medført at det nå også er behov for en tilsvarende omlegging av NATOs kommandostruktur. Til tross for reformer som er blitt gjennomført det siste tiåret, har vi fortsatt en alliert kommandostruktur som i for stor grad reflekterer behovene under den kalde krigen.

Fra norsk side er vi positive til det arbeidet som er igangsatt for å modernisere NATOs militære strukturer. En mer fleksibel kommandostruktur er nødvendig for at vi på en effektiv måte skal kunne forsvare NATOs medlemsland mot de nye sikkerhetstrusler. Toppmøtet i Praha vil trekke opp retningslinjene for det videre arbeidet med kommandostrukturen.

For Norge er det likevel av stor betydning at en fremtidig modernisert kommandostruktur ytterligere bidrar til en styrking av de gode og tette transatlantiske forbindelser. Samtidig vil vi arbeide aktivt for et fortsatt alliert militært nærvær på norsk jord.

Det har i lang tid vært en alliert målsetting å få til en bedre militær byrdefordeling mellom Europa og USA. Erfaringene fra de militære operasjonene på Balkan og i Afghanistan har påny vist behovet for dette.

Det er derfor naturlig og gledelig at Europa nå tar et større ansvar for sikkerheten på det europeiske kontinent. Vår støtte til EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk må ses i et slikt perspektiv. Vi ønsker selv å bidra til utviklingen av en egen europeisk krisehåndteringsevne og vi har som dere vet allerede innmeldt både sivile og militære bidrag til EU.

NATOs militære og politiske samarbeid med partnerlandene har vært en suksess. Partnerlandenes aktive deltakelse i de NATO-ledete krisehåndteringsoperasjonene på Balkan og de pågående militære operasjonene i Afghanistan har vist deres sterke vilje til å bidra til vår felles sikkerhet.

Toppmøtet vil gi oss en utmerket anledning til å styrke dette samarbeidet ytterligere. Det vil bli gjort i et eget møte med partnerlandenes stats- og regjeringssjefer. På dette møtet vil det bli vedtatt en omfattende handlingsplan mot terrorisme, som inkluderer styrket samarbeid om bl.a. etterretning og informasjonsutveksling og sivilt beredskap.

Den brede utvidelsen det nå er lagt opp til innebærer en betydelig reduksjon av antall partnerland. Selv med et mindre antall partnerland vil dette være et viktig samarbeidsforum.

Fra norsk side har vi konsekvent arbeidet for at partnersamarbeidet må få en form som imøtekommer partnerlandenes individuelle sikkerhetsbehov. Dette vil nå sikres i første rekke gjennom retningslinjer for et mer individuelt tilpasset partnerskap. Jeg er overbevist om at en mer helhetlig, skreddersydd og differensiert tilnærming til partnerskapet vil styrke samarbeidet mellom de allierte og partnerlandene.

Innenfor partnersamarbeidet har vi fra norsk side utviklet et spesielt nært samarbeid med Finland og Sverige. Vi har i fellesskap tatt initiativ til at det på toppmøtet vedtas retningslinjer for beskyttelse av sivilbefolkningen. Vi har håp om at disse retningslinjene også vil være verdifulle for andre land i deres innsats for å gi dette arbeidet høyere prioritet.

Som jeg har redegjort for, vil Praha-toppmøtet bekrefte NATOs vilje til å ta aktivt del i kampen mot internasjonal terrorisme og å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Vedtakene fra NATO-toppmøtet vil trekke opp rammene for det videre allierte samarbeidet om disse spørsmålene.

For at alliansen skal lykkes, er det avgjørende at alle NATOs medlemsland er seg sitt ansvar bevisst. Politisk vilje må følges av konkret handling for å bevare NATO som historiens mest vellykkede allianse. Norge vil selvsagt ta sin del av dette ansvaret.