- Jeg setter pris på denne anledning til en gjennomgang og dialog med dere om viktige spørsmål på den internasjonale nedrustningsagenda. Nedrustning og ikke-spredning er høyt prioriterte spørsmål for Regjeringen. Jeg tror vi er enige om målsettingene. Vi vil ha en verden fri for masseødeleggelsesvåpen og med et så lavt konvensjonelt rustningsnivå som mulig.

- Jeg vil først si litt om bakteppet for det arbeid vi gjør. I perioden etter murens fall var det i mange år mye å glede seg over. Årene frem til 1996-97 var preget av historiske kutt i kjernevåpnene, både strategiske og taktiske. Prosessen med å få en ordnet tilbaketrekking av kjernevåpnene til Russland fra andre stater i det tidligere Sovjetunionen ble vellykket. Kjemivåpenkonvensjonen trådte i kraft og Prøvestansavtalen ble vedtatt. Det var enighet om et mandat for forhandlinger om en avtale om forbud mot produksjon av spaltbart kjernefysisk materiale. Det ble vedtatt å igangsette forhandlinger med sikte på å etablere verifikasjonsordninger for Biologivåpenkonvensjonen.

På den konvensjonelle siden fikk vi historiske våpenreduksjoner i Europa gjennom CFE-avtalen. 63 500 tunge våpenenheter ble på få år ødelagt. Avtalen om "Åpne luftrom" gjør at knapt noe militært anlegg på bakken kan skjules. Omfattende sikkerhets-og tillitsskapende tiltak mellom militære ble igangsatt.

- Mot slutten av tiåret fikk vi minekonvensjonen, og håndvåpenproblemet ble satt på den internasjonale dagsordenen med tyngde, ikke minst takket være Norges innsats. Men det kom etterhvert sand i maskineriet og flere viktige prosesser ble bremset eller stoppet opp. Mange land har vært svært kritiske til USA beslutning om å utvikle et missilforsvar. Kina blokkerte alt arbeid ved Nedrustningskonferansen i Geneve. Kjernevåpnenes rolle i russisk militær tenkning syntes økende, og Russland gjennomførte heller ikke de store gjensidige nedskjæringer i taktiske kjernevåpen som ble forespeilet i 1991/2.Opplistingen er langt fra uttømmende.

- Dessto større var tilfredsheten etter det betydelige gjennombrudd vi så på NPT 2000s tilsynskonferanse. Jeg vil ta utgangspunkt i denne og det 13 punkters handlingsprogram som konferansen ble enig om. Disse 13 punktene representerer på sett å vis det vi måler framgangen eller ikke på nedrustningsområdet opp mot i dag.

- Jeg vil innledningsvis imidlertid dvele ved enkelte andre spørsmål som har stått øverst på vår og de fleste andre lands agenda det siste året. Spørsmålene er i høyeste grad relevante i en ikke-sprednings- og nedrustningssammenheng. Spørsmålene illustrerer hvorfor fortsatt full innsats og oppmerksomhet om disse spørsmålene er så viktig. Dere vet alle hva jeg sikter til: kampen mot terrorisme, krigen i Afghanistan og situasjonen i Irak:

- Vi kan vise til en rekke konkrete og positive resultater i kampen mot internasjonal terrorisme. Trenings- og opplæringsleirene til terroristorganisasjonen Al Qaida er ødelagt. Taliban-regimet, som satte utviklingen i Afghanistan flere tiår tilbake, er nedkjempet. Gjenoppbyggingen av landet er kommet godt igang. Selv om store utfordringer gjenstår i Afghanistan, er grunnlaget nå lagt for en positiv utvikling.

- Kampen mot internasjonal terrorisme er ennå ikke avsluttet. Al Qaidas lederskap er fortsatt på frifot og deler av nettverket synes å være intakt. Al Qaida har til nå alltid operert med en lang tidshorisont og med høyst ulike fremgangsmåter. Vi må derfor fortsatt legge til grunn at de er i stand til å planlegge og gjennomføre omfattende terroraksjoner.

- 11. september har demonstrert i skremmende klartekst at enkelte terrorgrupper ikke skyr noe middel for å ramme sivile mål. Tanken på at terrorister skulle få tilgang til masseødeleggelsesvåpen (MØV) og bestemme seg for å bruke dem er skremmende. For oss betyr det at et hovedmål fremover må være å hindre at masseødeleggelsesvåpen kommer på avveie og at terrorister eller stater uten respekt for internasjonal lov og rett får anledning til utpressing og ødeleggelse. Her har vi store og viktige oppgaver også i tilknytning til atomsikkerhet i nordområdene, noe jeg skal komme tilbake til.

- Styrking av internasjonale avtaler for ikke-spredning, rustningskontroll og nedrustning er en hjørnesten i kampen mot internasjonal terrorisme. Det er ingen motsetning mellom å følge et aktivt multilateralt spor og styrke samarbeidet mellom allierte. Snarere tvert om.

- Vi deltar aktivt både i de amerikansk og FN-ledete militære operasjonene i Afghanistan. Men det er også i norsk interesse å delta aktivt i gjenoppbyggingen av Afghanistan. Dette vil kreve et langsiktig engasjement, også etter at verdens mediaoppmerksomhet flytter seg andre steder. Vi deltar tungt i gjenoppbyggingen av Afghanistan. Men gjenoppbygging forutsetter sikkerhet på bakken. Derfor er også forsatt militært og politimessig engasjement påkrevd.

- Irak har i en årrekke trosset FN, det øvrige internasjonale samfunnet og de forpliktelser som bl.a landet har som part i en rekke folkerettslige konvensjoner. Bagdad har neglisjert en rekke Sikkerhetsrådsresolusjoner som har krevd uhindret tilgang for FNs våpeninspektører. Man har systematisk arbeidet for å videreutvikle sitt MØV-potensiale, det være seg biologiske, eller kjemiske våpen. Det synes klart at Saddam Hussein har hatt som mål å skaffe seg kjernevåpen. Regimet har allerede brukt kjemiske våpen – mot sitt eget folk og i krigen mot Iran.

- Vårt mål er nedrustning og ikke regimeskifte. En annen sak er det at Saddam neppe vil bli savnet om han skulle bli borte, verken i regionen eller i verden forøvrig.Vi ønsker at sikkerhet for fjerning av Iraks MØV og leveringssystemer blir oppnådd uten bruk av militærmakt. Men skal vi ha noe håp om å klare det, er det viktig at FN gir et klart signal om at Saddam må rette seg etter FNs krav og at det vil medføre alvorlige konsekvenser for ham om nok en gang trosser FN. Det er et meget dårlig alternativ å la Irak beholde sine MØV. Enhver reaksjon mot Irak må være forankret i folkeretten. Vi legger stor vekt på at Sikkerhetsrådet vedtar et klart FN-mandat om at våpeninspektører skal få fri og uhindret tilgang overalt i Irak, inkludert de såkalte Presidentpalassene. Dette er "palasser" som i realiteten kan være svære industrielle komplekser. Dersom de irakiske lederne ikke etterkommer slike krav, ber de om konflikt med det internasjonale samfunnet.

- Oppsummert: Irak-spørsmålet må være forankret i FN og i samsvar med folkeretten.

- Så over til de 13 punktene fra NPT 2000. Ett av disse var å få til en snarlig ikrafttreden av Prøvestansavtalen (CTBT). Vi vet nå at USA ikke ønsker å ratifisere denne avtalen. Dette har vi ved gjentatte anledninger beklaget overfor amerikanerne. Samtidig innebærer USAs holdning at det ikke er utsikter til at avtalen kan tre i kraft med det første. Vi er imidlertid tilfreds med at USA viderefører sitt ensidige prøvestansmoratorium, og vi er bekymret over det press moratoriumet tidvis settes under fra enkelte i USA.

- Vi vil fortsette arbeidet for amerikansk ratifikasjon og ikrafttreden av CTBT. USA og Kina må følge de tre andre kjernevåpenstatene og folkerettslig binde seg til CTBT.

- Vi støtter også aktivt opp, politisk og finansielt, om det forberedende arbeid som videreføres med sikte på en senere ikrafttreden for CTBT. NORSAR på Kjeller er et viktig instrument fra vår side i dette arbeidet. Institusjonens målestasjoner på norsk jord er sentrale element i CTBTs verifikasjonsnettverk som er under utbygging over hele verden. NORSARs stasjoner er også viktige for egen kunnskap om hva som skjer i våre nære og fjernere områder. Prøvesprengningene i India/Pakistan og eksplosjonene ombord på Kursk ble fanget opp få sekunder etter at de de fant sted. NORSARs eksperter er blant de ypperste i verden på sitt felt og nyter stor internasjonal tillit.

- Handlingsprogrammet tok også til orde for styrking av ABM-avtalen og START-prosessen. I dag vet vi at realitetene er annerledes. USA sa opp ABM-avtalen og la til side videre arbeid på START-sporet. Det var flere grunner til USAs holdning, bl.a. målsettingen om å utvikle et missilforsvar. Det ble også vist til at både ABM og START var konstruksjoner som tilhørte den kalde krigens epoke. Avtalenes underliggende filosofi var gjensidig totalødeleggelse. Russland var forbausende lavmælt i forbindelse med opphevelsen av ABM-avtalen.

- Vårt budskap i denne situasjonen var at dersom partene ønsket å gå nye veier, var det viktig å videreføre den strategiske stabilitet som ABM-avtalen bidro til å sikre. Samtidig så vi fram til nye betydelige og irreversible nedskjæringer i de strategiske våpen i avtalefestet form.

- Det resultat presidentene Bush og Putin kom fram til i Moskva i mai i år må betegnes som viktig. Dokumentet om et strategisk partnerskap etablerer et kvalitativt nytt forhold mellom de to land. De omforente nedskjæringene i strategiske kjernevåpen er langt mer omfattende enn hva START II stipulerte.

- Mange hevder at Moskva-avtalen ikke er en reell nedrustningsavtale på samme måte som tidligere nedrustningsavtaler. Man viser her til spørsmålet om irreversibilitet, verifikasjon, implementeringsbestemmelser, definisjoner, manglende destruksjonskrav etc. Det er forståelig at slike spørsmål reises.

- Jeg vil likevel mene at det som ble oppnådd i Moskva var et skritt i riktig retning. Kuttene i de strategiske våpen er betydelige, lagring av slike våpen er langt å foretrekke framfor utplassering og beredskapsnivået er betydelig redusert. Vi håper at den nye tillit mellom partene og verdenssituasjonen forøvrig i neste omgang vil gjøre disse kuttene irreversible og gi grunnlag for å videreføre reduksjonene utover det som ligger i Moskva-avtalen.

- I likhet med flere andre europeiske land, er Norge også opptatt av å få ny fremdrift i nedbyggingen av de taktiske kjernevåpen på vårt kontinent. Grunnlaget for dette arbeidet er lagt i president-erklæringene fra 1991/92, som stipulerte store kutt. USA og NATO har kommet svært langt i nedbyggingen av sine taktiske kjernevåpen i Europa. Bare et beskjedent antall er fortsatt lagret i enkelte europeiske land. Vi vet mindre om Russlands oppfølging. Ballen ligger på russisk side når det gjelder å komme videre på dette området.

- Men jeg tror samtidig det er viktig at Russland og USA sammen blir enige om å arbeide videre med nedskjæringer i de taktiske våpen. Dette vil også kunnet være et egnet område for NATO-Russland samarbeidet. Vi vil se det som ønskelig at det blir iverksatt åpenhetstiltak som rapportering om oppfølging av de to presidentinitiativene fra 91/92 og gjensidig informasjonsutveksling. Dette er foreslått fra NATOs side overfor Russland. Noen klar respons har vi så langt ikke fått.

-Forsvarlig kontroll, lagring og demontering er også av stor betydning. En mulig innfallsvinkel her vil kunne være Nunn-Lugar programmet og det amerikanske "Cooperative Threat Reduction Programme". Jeg hadde gleden av å drøfte disse spørsmål med de to senatorer i Oslo på forsommeren. Det var stor enighet mellom oss og vi har etablert et godt og nært samarbeid.

- NPTs tilsynskonferanse tok også til orde for en snarlig igangsetting av forhandlinger om en avtale for forbud i produksjon av spaltbart kjernefysisk materiale (FMCT). Slike forhandlinger vil være det neste logiske skrittet i multilaterale forhandlinger innen kjernevåpen. Å forby fremtidig utvikling av den viktigste innsatsfaktoren for fremstilling av kjernevåpen, vil styrke ikke-spredningsarbeidet i betydelig grad. Vi mener det samtidig er behov for ledsagende tiltak for håndtering av eksisterende lagre av spaltbart materiale.

- Et mandat for slike forhandlinger ble vedtatt for flere år siden. Nedrustningskonferansen (CD) i Genève har likevel dessverre ikke kommet i gang med slike forhandlinger, fordi CD ikke kan bli enig om et arbeidsprogram. Dette er selvsagt frustrerende for oss og andre. Verre er det at engasjementet for en avtale om spaltbart materiale synes synkende.

- Grunnen til mangelen på fremgang er at Kina så langt blokkerer alle forslag om å begynne arbeidet. Kina vil at forhandlinger om å hindre et våpenkappløp i det ytre rom (PAROS) skal ha samme status som FMCT. Vi beklager sterkt denne koplingen som blokkerer alt arbeid i CD. Dette betyr ikke at vi ikke finner det naturlig og riktig å drøfte spørsmålet om et våpenkappløp i rommet i CD. Vi mener CD bør opprette en egen arbeidsgruppe for å vurdere alle sider ved dette spørsmålet og dernest ta stilling til om det er behov for et eget forhandlingsmandat.

- NPT er mer enn en ikke-spredningsavtale. Den sentrale pilar i NPT er kjernevåpenmaktenes forpliktelse til nedrustning og eliminering av sine kjernevåpen som motytelse for at de øvrige parter ikke søker å skaffe seg kjernevåpen. Derfor er Artikkel VI i NPT så viktig. Når det tidvis oppstår skuffelse over manglende fremgang i nedrustningen skyldes det en følelse av at kjernevåpenmaktene er mer opptatt av ikke-spredningsaspektet enn nedrustningsaspektet. Fra norsk side ønsker vi å holde begge fanene høyt. Vi legger også stor vekt på at India, Pakistan og Israel blir parter i NPT som snart samler alle verdens land unntatt disse tre. Cuba er det siste som annonserte sin tilslutning. Vi har hilst dette velkommen.

- Jeg vil kort minne om at regjeringens linje på kjernefysisk nedrustning er å påvirke kjernevåpenstatene til å følge opp sitt ansvar i henhold til artikkel VI av NPT. Vi tviler sterkt på at globale forhandlinger i FN vil kunne gi konkrete resultater. Vi frykter snarere at presset på kjernevåpenstatene vil avta. Selv om vi kan oppleve tilbakeslag, må vi støtte opp om positive prosesser som det nye strategiske partnerskapet mellom USA og Russland. Vi håper at den amerikansk-kinesiske dialogen også vil gi resultater. Vi holder fast ved betydningen av både CTBT og FMCT og en skrittvis tilnærming.

- Mange av dere vil være opptatt av hvordan Norge stiller seg til årets "Ny Agenda"- resolusjon som for tiden drøftes i 1. komite i New York. Vår stemmegivning vil selvsagt avhenge av hvordan den endelige tekst blir seende ut. Vi har gitt en rekke kommentarer til det utkast Ny Agenda-landene har lagt fram. Vårt inntrykk så langt er at landene i år har vært mindre imøtekommende m.h.t. å ta inn tekster som gjør det mulig å få tilslutning fra en større gruppe land.

- La meg også si noen ord om de to andre hovedkategoriene av masseødeleggelsesvåpen, biologiske og kjemiske våpen. Innenfor rammen av Biologivåpenkonvensjonen (BTWC) har vi i flere år forhandlet en protokoll for å etablere etterlevelsesbestemmelser for konvensjonen. I fjor varslet USA at de ikke lenger kunne godta den tekst man etter flere år hadde framforhandlet. Amerikanerne gjorde det klart at de anså at den tekst som forelå, ikke i tilstrekkelig grad kunne sikre konvensjonens etterlevelse. USA tok til orde for at partene til Biologivåpenkonvensjonen snarere burde styrke sine nasjonale lovverk og ansvarliggjøre deres forskere og næringsliv innen bioindustrien.

- Amerikanernes manglende støtte til en verifikasjonsprotokoll bidro til at BTWCs femte tilsynskonferanse brøt sammen i fjor høst. I likhet med EU, Canada og Australia beklaget Norge USAs holdning. Vi ser etterlevelse som en viktig problemstilling og ser ikke noen motsetning mellom styrket nasjonal innsats, økt samarbeid mellom allierte på bekjempelse av biologiske våpen og et forsterket bredt internasjonalt samarbeid. Vi synes også det er uheldig at land som vi frykter har aktive biovåpenprogrammer kunne skjule sin motstand mot en verifikasjonsprotokoll bak amerikanernes brede rygg.

-Vi setter vår lit til at den gjenopptatte sesjonen av Tilsynskonferansen i november vil gi et bedre resultat. Her må alle vise fleksibilitet. Det er viktig med et positivt resultat slik at vi kan sette inn økte krefter mot et våpen terrorister mer enn gjerne vil få tak i. Vi har alle miltbrannalarmen friskt i minnet.

- Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) er også et viktig instrument i kampen for å hindre at masseødeleggelsesvåpen kommer på avveie. Som jeg tidligere sa er det ikke mange år siden Irak brukte kjemiske våpen både mot egen befolkning og iranske soldater. I motsetning til Biologivåpenkonvensjonen har CWC stramme etterlevelsesinstrumenter for å sikre at den følges av partene. Den primære utfordringen er å sikre at partene faktisk ødelegger sine lagre av kjemiske våpen. Russland trenger her betydelig assistanse. Totalkostnadene for å destruere alle eksisterende kjemiske våpen i Russland på en forsvarlig måte er anslått til USD 8 – 9 milliarder. Norge bidrar til den internasjonale dugnad som er på gang for å hjelpe Russland. I år har vårt bidrag til Russland på dette feltet vært vel NOK 18 millioner. Etterhvert kommer også de store landene på banen med omfattende bistandsprogrammer til Russland.

- La meg også kort ta opp spørsmålet om leveringsmidler for MØV. Raketter er nok mest relevant for de fleste sammenhenger. Spredning av raketter og rakett-teknologi er et alvorlig internasjonalt sikkerhetsproblem. Uten leveringsmidlene representerer tilstedeværelse av MØV et mindre problem enn med. Vi ser at det er land som enten har eller aspirerer til å skaffe seg MØV som er de mest aktive med sikte på å etablere egen missilkapasitet. Vi er alle kjent med de omfattende missiltester som India og Pakistan gjennomfører. Iran og Irak er aktive i markedet for å skaffe slik teknologi i vestlige land – som regel ved hjelp av stråselskaper. Nord-Korea er til tross for sin generelle fattigdom og teknologiske tilbakeståenhet på de fleste områder en aktiv bidragsyter til spredningen av missilteknologi til land som etterstreber MØV. Problemet krever internasjonale tiltak av eksportkontrollmessig karakter. Vi deltar aktivt i dette arbeidet.

- Jeg har hittil lagt vekt på de globale nedrustnings- og ikke-spredningsprosessene. Disse er viktige, men ikke tilstrekkelige. Vår globale innsats må kompletteres med innsats langs andre spor. Engasjement innen NATO er av avgjørende betydning for oss. La meg her peke på noen viktige satsningsområder i NATO.

- NATOs toppmøte i Washington i april 1999, besluttet at Alliansen skulle foreta en gjennomgang av sin innsats for ikke-spredning, rustningskontroll og nedrustning med sikte på å styrke arbeidet på disse områdene. Rapporten fra dette arbeidet, den såkalte § 32-rapporten, bekrefter NATOs brede engasjement for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning. Alliansen ser dette arbeidet som et viktig bidrag til oppfyllelse av dens sikkerhetsmål.

- NATO-Russlandrådet (NRC) ble opprettet på toppmøtet i Roma 28. mai i år. Etableringen avspeiler den raske fremveksten av et mer likeverdig samarbeid mellom Russland og de 19 NATO-landene. Norge var blant de allierte som tidligst og sterkest gikk inn for å gjøre rådet til et likeverdig og substansielt samarbeidsorgan. Kampen mot internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen vil bli sentrale arbeidsoppgaver for det nye forumet. Her er det betydelige felles interesser mellom Russland og allierte land. Fra norsk side arbeider vi for at Rådet også tar tak i atomsikkerhet, som er et viktig element i ikke-spredningsarbeidet med klar forbindelse til kampen mot terrorisme.

- Eksportkontroll er en viktig del av "førstelinjeforsvaret" mot terrorisme og spredning av MØV. Vi vil således også arbeide for at saksfeltet settes på dagsorden i NATO-Russlandrådet. Norge deltar aktivt i de mange NRC arbeids- og ekspertgrupper som er opprettet, deriblant om ikke-spredning, teater-missilforsvar og kjernevåpen.

- Jeg vil også understreke betydningen av vårt samarbeid med EU. EUs utenriksministre vedtok i april i år konkrete tiltak innenfor nedrustnings- og ikke-spredningsfeltet i kampen mot terrorismen. EU vil bl.a. prioritere arbeidet med styrkingen av de globale og regionale avtalene på nedrustning og ikke-spredning. EU og EU-landene er drivkrefter i det internasjonale samarbeid for nedrustning og ikke-spredning. Disse saksfeltene er sentrale element i deres felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. EUs grunnholdninger i nedrustningsspørsmål samsvarer godt med våre egne. Det er sjelden vi ikke kan si oss enige i omforente EU-standpunkter. Vi forsøker derfor også å samarbeide så tett som mulig på disse områdene, så langt vårt ikke-medlemskap tillater det.

- Likeledes er vi glade for at G8-landene (dvs. G7 og Russland) 27. juni i år lanserte et nytt initiativ kalt "Globalt Partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og annet materiale for masseødeleggelse" ("Global Partnership Against the Spread of Weapons and Materials of Mass Destruction"). G7-landene forpliktet seg til å yte opptil USD 20 milliarder de neste 10 årene til å finansiere ikke-sprednings- og destruksjonsprosjekter, særlig i Russland. Initiativet er blitt kalt "10+10 over 10 initiativet" fordi USA vil bidra med USD 10 milliarder og de øvrige G7-landene med USD 10 milliarder over 10 år. Det nye initiativet er en forlengelse av Nunn-Lugar programmet som jeg tidligere har vært inne på. G-8 vedtaket vil forhåpentligvis bidra til en ny giv i atomsikkerhetsarbeidet. Det bekrefter at det atomsikkerhetsarbeid vi gjør i Nordvest-Russland nå for alvor bærer frukter.

- Jeg vil også benytte anledningen til å si noen ord om et saksfelt vi har gitt høy prioritet de siste par årene. Håndvåpen er blitt karakterisert som et MØV "in slow motion". Omsetting av ulovlig håndvåpen skaper krig og hindrer fredsbygging i altfor mange land. Terrorister er med på å skape et marked for håndvåpen. I fjor sommer vedtok FN et handlingsprogram for bekjempelse av ulovlig handel og omsetting av håndvåpen. Norge har engasjert seg sterkt i gjennomføringen av dette. Vi har konsentrert vårt arbeid mot Afrika, en verdensdel som er hardest rammet av fri flyt av ulovlig håndvåpen, men vi har også gitt viktige bidrag på Balkan, bl.a. i Albania og innen rammen av Stabilitetspakten. Vi har vært pådrivere for at Sikkerhetsrådet følger opp sitt ansvar, bl.a. styrke etterlevelse av våpenembargoer og påse at fredsoperasjoner også har en håndvåpenkomponent.

- Avslutningsvis vil jeg si noen ord om et tema som sikkert interesserer mange av dere: missilforsvar. Vi må erkjenne at risikoen for spredning av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler er stor og sannsynligvis voksende. Det finnes uansvarlige regimer og grupper som sannsynligvis kan tenkes å benytte slike våpen. Igjen er 11. september et eksempel på at hensynsløsheten kan være grenseløs. Det må være forståelig at man ønsker å beskytte seg mot de risiki vi her snakker om.

- Missilforsvar kan være en måte å forsvare seg på. Men det finnes også andre og sannsynligvis mer effektive måter av politisk, diplomatisk, økonomisk og juridisk karakter. USAs missilforsvarsplaner er fortsatt på et foreløpig stadium. 11. september har imidlertid bidratt til bred oppslutning i USA om disse planene og voksende forståelse i Europa. Den amerikansk – russiske avtale og Kinas holdning etter 11. september innebærer at missilforsvarsplanene ikke nødvendigvis vil være negativt for videre nedrustning, ihvertfall ikke så negativt som det tidligere så ut til.

- NATO har i en årrekke drevet studier med sikte på hensiktsmessigheten av å etablere såkalt "teater missil forsvar"; dvs. våpen til forsvar av militære styrker på slagmarken, jfr. Patriot og Gulfkrigen. Man vurderer nå om tilsvarende studier skal igangsettes for et mer omfattende missilforsvar, dvs forsvar av av store landterritorier. Toppmøtet i Praha vil sannsynligvis bringe oss nærmere en avklaring.

- La meg avslutningsvis si at nedrustningsarbeidet er like viktig som noensinne. I en verden preget av uro og voksende terrortrussler er det viktig å styrke de multilaterale samarbeidsmekanisme på nedrustningsområdet. Det har vært vårt hovedbudskap til FN og FNs medlemsland under Generalforsamlingens første komité i høst.