Sjekk mot framføring

Innledning ved utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson

Høgskolen i Stavanger 14. oktober 2002

Retten til frihet fra fattigdom

Kjære venner,

Det er en stor glede for meg å være her i Stavanger. Her er jeg hjemme. Høgskolen i Stavanger er et viktig kunnskapssenter i en ekstremt internasjonalisert by. Dette er en utmerket plattform for dialog om globale spørsmål og Norges rolle i verden. Temaet for dagen, - "Retten til frihet fra fattigdom", - står helt sentralt i forhold til mine prioriteringer som Utviklingsminister. Fattigdom er dette århundrets viktigste oppgave.

Min innledning her i dag er tredelt:

• Først vil jeg snakke litt om det normative grunnlaget og prosessen som gjør at vi i dag har stor internasjonal klangbunn for å snakke om retten til frihet fra fattigdom.
• Deretter vil jeg gi min vurdering av hva som skal til for å nå de globale målsettingene for fattigdomsbekjempelse.
• Til slutt vil jeg ta for meg vårt ansvar, - norske målsettinger i kampen mot fattigdom og oppfølgingen av disse.

Etter innledningen håper jeg at vi kan ha en fruktbar dialog om disse spørsmålene.

I. Rettighetsperspektivet

Kampen mot fattigdom henter sin ammunisjon fra nær sagt alle tenkelige leire:

• Den etisk-moralske: Fattigdom er uverdig og urettferdig.
• Den menneskerettslige: Fattigdom hindrer realiseringen av elementære menneskerettigheter.
• Den utviklings-økonomiske: Fattigdom impliserer at energi og virketrang skusles bort, - og dette hindrer økonomisk utvikling i store deler av verden.
• Den realpolitiske: Fattigdom truer internasjonal sikkerhet og skaper grobunn for konflikter og ekstremisme, som i sin tur kan føre til krig eller terrorisme.

Rettighetsperspektivet går inn i kjernen av det 50-årige norske bistandsengasjementet. I første fase av vår bistandshistorie ble det riktignok snakket mer om menneskeverd mens en var mindre eksplisitt i forhold til rettigheter. Det er først i de senere år at rettighetstankegangen er blitt skikkelig integrert i den utviklingspolitiske dagsorden. I dag vet vi at menneskerettighetene er en uløselig del av utviklingsprosessen. Utvikling handler nettopp om å realisere de friheter og muligheter som rettighetsbegrepet innbefatter. Vi vet også at fattigdom står i veien for realisering av menneskerettighetene.

Den indiske nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen, har sagt at:

" Fattigdom er mangel på frihet. Frihet til å foreta reelle valg i livet, til å kunne dekke livsnødvendige behov".

Denne innsiktsfulle betraktningen fra en prisbelønt økonom er et godt utgangspunkt for akademiske analyser innenfor mange forskjellige samfunnsfaglige disipliner. Som politiker leser jeg Amartya Sens arbeid først og fremst som et varsel om at de fattiges menneskerettigheter er svært dårlig sikret – og at verdenssamfunnet nå må våkne og kjenne sitt ansvar. Å leve under ekstrem fattigdom er som å balansere på stram line uten sikkerhetsnett. Ekstrem fattigdom betyr ekstrem utrygghet. Alt man har kan forsvinne fra det ene øyeblikket til det neste, også livet selv. Kampen mot fattigdom er derfor mye mer enn et altruistisk prosjekt, - eller et rent utviklingsspørsmål. Det dreier seg om rettigheter.

Sult, sykdom og sårbarhet er hverdagen for 1,2 milliarder mennesker som lever i absolutt fattigdom. Det dreier seg om enkeltindivider med samme rett til ett verdig liv som deg og meg. Våre rettigheter innfris og respekteres, men det samme er ikke tilfelle for ufattelige 1,2 milliarder enkeltindivider.

Hvordan kan forholdene i verden fortsatt være slik i 2002? Hvordan kan 1,2 milliarder mennesker stenges ute fra verdige livsvilkår og elementære menneskerettigheter samtidig som forestillingen om at vi alle er borgere i den globale landsbyen brer om seg? Kontrastene og gapet mellom fattig og rik er både en moralsk fallitterklæring for oss som lever i velstandssamfunn og en dødelig realitet for de som er rammet av fattigdommen. Kontrastene er også en tikkende bombe i forhold til internasjonal fred og stabilitet. FNs Generalsekretær, Kofi Annan, har nylig fastslått det uholdbare i dette på en måte som oppsummerer mye av dagens utviklings- og globaliseringsdebatt:

" Either we help the outsiders in a globalized world out of a sense of moral obligation and enlightened self-interest, or we will find ourselves compelled to do so tomorrow, when their problems become our problems in a world without walls".

Ved samme anledning minnet Kofi Annan også om den arabiske oversettelsen av globalisering, der ordet, - oversatt til engelsk, - betyr "world inclusivity".

På norsk side arbeidet Fridtjof Nansen allerede i mellomkrigstiden ut i fra det perspektivet som Kofi Annan er talsmann for. Nansen ble i 1922 utnevnt av Folkeforbundet til verdens første høykommissær for flyktninger. I mellomkrigstiden startet han sitt omfattende engasjement overfor armenske og russiske flyktninger. I denne sammenheng lanserte han en ny måte å tenke på i internasjonal politikk med sitt valgspråk:

"Nestekjærlighet er realpolitikk - den eneste mulige"

Han argumenterte altså for at det å lindre andre menneskers lidelse ikke var noe som bare skulle gjøres ut fra veldedighet, men at det var et statlig ansvar og i statenes egen interesse.

Nansen lå i forkant av folkeretten og internasjonalt diplomati. I FN fikk prinsippet om individuelle menneskerettigheter sitt definitive gjennombrudd i 1948 med Menneskerettighetserklæringen. Menneskerettighetserklæringens artikkel 3 slår fast at :

Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

I erklæringens artikkel 28 slås det også fast at:

Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring

Jeg mener at Menneskerettighetserklæringen allerede for 54 år siden innebar en utvetydig folkerettslig plikt til å kjempe mot fattigdom på tvers av landegrenser. Likevel er internasjonal aksept for den rettighetsbaserte tilnærmingen til utvikling og fattigdomsbekjempelse en nyvinning. Norge har bidratt aktivt til dette i samarbeid utviklingslandene, andre likesinnede land og NGO-er på utviklingssiden. Forestillingen om at menneskerettigheter først og fremst dreier seg om politiske rettigheter, - mens utvikling handler om økonomisk vekst, - er i beste fall er misforstått. De økonomiske og sosiale menneskerettigheter er like grunnleggende som de sivile og politiske menneskerettigheter og må få lik oppmerksomhet. Menneskerettighetene er gjensidig forsterkende og de er alle forutsetninger for utvikling.

FN har på linje med Amartya Sens tenkning definert utvikling som en prosess med sikte på å utvide folks valgmuligheter. Brudd på individuelle rettigheter begrenser folks muligheter til å velge sin egen utvikling, og de fattigste og mest undertrykte sitter ikke igjen med noen valg eller noen som helst muligheter.

Sammen med likesinnede land og NGO’er har vi gjennom et langsiktig og møysommelig engasjement i prosesser, konferanser og internasjonale toppmøter i regi av FN og andre, bidratt til å skape et normativt grunnlag for fattigdomsbekjempelse på globalt plan.

Internasjonale prosesser, konferanser og toppmøter som isolert sett har blitt kritisert fra flere hold for å være trege, dyre, og topptunge, - uten å gagne verdens fattige, - har samlet sett ført til ett viktig gjennombrudd. Uten dette langsiktige grunnarbeidet er det slett ikke sikkert at 180 land hadde kunnet enes om FNs Tusenårsmål.

II. Hva skal til for å nå de globale målene for fattigdomsbekjempelse

Nå må ord og prinsipper følges opp med handling, - og det må handles raskt. Med den globale enigheten om FNs Tusenårsmål har verden innsett at nok er nok! Noe må gjøres, – og det må gjøres nå! Målsettingen - og vårt århundres viktigste oppgave - er å utrydde ekstrem fattigdom og sult. Delmålet, - slik som FNs Milenniumsforsamling erklærte det i Tusenårsmålene, - er å halvere andelen av verdens befolkning som lever på under en dollar om dagen og andelen mennesker som sulter, innen 2015.

FNs Tusenårsmål er ett sett utvetydige, ambisiøse og kvantifiserbare målsettinger. Mange av dem har kommet opp gjennom den serie FN-toppmøter som ble holdt på 90-tallet. FNs sosiale toppmøte i København, FNs konferanse om befolkning og utvikling i Bejing og FNs toppmøte om miljø og utvikling i Rio de Janeiro var viktige i så måte. Tusenårsmålene har én ting til felles: De uttrykker fattigdommens ulike ansikter – de beskriver hverdagen for over én milliard mennesker. Tusenårsmålene setter mennesket i sentrum. De har også et rettighetsbasert uviklingsperspektiv. La meg kort gå gjennom dem:

1. Utrydde ekstrem fattigdom og sult. Bl.a. halvere andelen av verdens befolkning som lever på under en dollar om dagen og andelen av mennesker som sulter, innen 2015.
2. Sikre full grunnskoleutdanning for alle gutter og jenter innen 2015.
3. Fremme likestilling og styrke kvinners stilling. Bl.a. ved å fjerne forskjellene mellom andelen gutter og jenter i grunnskole og videregående skole.
4. Redusere dødeligheten blant barn under 5 år med 2/3 innen 2015
5. Redusere dødeligheten blant gravide og fødende kvinner med 3/4 innen 2015.
6. Stoppe og reversere spredningen av hiv/aids, malaria og andre sykdommer som truer menneskeheten innen 2015.
7. Sikre miljømessig bærekraftig utvikling. Bl.a. gjennom å halvere i andelen mennesker uten tilgang på sikkert drikkevann innen 2015, og oppnå betydelig bedring i leveforholdene for minst 100 millioner mennesker som bor i slumområder innen 2020.
8. Utvikle et globalt partnerskap for utvikling. Det skal inneholde et åpent, regelbasert, forutsigbart og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem. Vi skal ta hensyn til de særlige behovene til MUL landene, utviklingsland uten kystlinje og små øystater. Det skal inneholde tiltak for å løse gjeldsproblemene til utviklingsland gjennom nasjonale og internasjonale tiltak for bærekraftig gjeldslette. Og det skal gi folk i utviklingsland tilgang til billige nødvendige medisiner i samarbeid med farmasøytisk industri.

For å nå målene kreves intet mindre enn en gigantisk internasjonal dugnad. Land og folk må stå side om side for å få bukt med fattigdommen. Det handler om å bidra til mer rettferdighet i en blodig urettferdig verden. Kravene dette stiller til oss alle er store. For å oppnå målsettingene om å utrydde ekstrem fattigdom og sult kreves omstillinger som vil gripe direkte inn i hverdagen til folk i sør og nord.

For det første må de fattige landene selv foreta prioriteringer og lage strategier som er innrettet mot fattigdomsreduksjon. Dette går på godt styresett, effektiv forvaltning av egne ressurser og andre forhold som er viktige for næringsliv og investeringer, - og som bereder grunnen for å kunne motta og nyttegjøre seg internasjonal bistand.

For det andre må internasjonale rammevilkår for gjeld, handel og investeringer bedres og bringes i samsvar med de globale målsettingene i kampen mot fattigdom. I det lange løp er det bare mer likeverdige internasjonale rammebetingelser som kan befri også disse landene fra fattigdommens åk og sikre en bærekraftig utvikling.

For det tredje må volumet på bidraget og innsatsen i den rike del av verden jekkes opp betraktelig. Den må faktisk fordobles hvis en skal ha en sjangse til å nå Tusenårsmålene. Hvis giverlandene øker sin bistand til 0,7 prosent av sin bruttonasjonalinntekt, – i tråd med FN-målsettingen fra 1970, - ville det hjelpe betydelig. Trettito år etter FN-vedtaket om 0,7 prosent målsettingen er det desverre kun en håndfull land som oppfyller målsettingen. Gjennomsnittet for de 22 viktigste giverlandene – dvs. OECD landene - var i 2000 kun 0,22 %.

Disse tallene er hentet fra samme år som Tusenårsmålene ble vedtatt. FNs storstilte prosjekt for tusenårsmålene må derfor sees i lys av to enkle erkjennelser som etterhvert har fått global gjennomslagskraft. Den ene er at fattigdom må bekjempes. Den andre erkjennelsen er at nivået på den internasjonale innsatsen så langt ikke monner.

Nå har man tallfestet målsettingene. Nå gjelder det å kalibrere og mobilisere innsatsen. En utredningsgruppe ledet av økonomen Jeffrey Sachs skal derfor se på tiltak rettet mot oppnåelse av Tusenårsmålene, og hva det vil koste å nå dem. Mer bistand må til. Mye mer bistand. I tillegg skal det drives kampanjearbeid på landnivå ledet av UNDP og FNs landteam. Resultater og framgang mot målsettingene skal følges opp og dokumenteres både multilateralt og nasjonalt. Nasjonalt skal framgangen overvåkes av de fattige landene selv med støtte fra alle involverte partnere, inkludert Verdensbanken, IMF og bilaterale partnere.

Ved å nå tusenårsmålene for helse, utdanning og miljø, vil en også langt på vei bidra til å oppfylle det første målet – å redusere nivået for ekstrem fattigdom fra 1995 til halvparten innen 2015.

En overfladisk og global vurdering tilsier at det første tusenårsmålet målet kan oppfylles på verdensbasis uten at en behøver gjøre så mye for det. På globalt nivå slår imidlertid veksten i Kina sterkt ut og kamuflerer forskjellene. Hvis vi ekskluderer Kina fra regnestykkene, er framgangen plutselig bare omtrent halvparten av det som trengs. Antallet fattige i Afrika sør for Sahara, i Sør Asia og i Latin-Amerika har f.eks. økt med 10 millioner hvert år siden 1990.

Når en ser på oppgaven med å oppfylle tusenårsmålene land for land – slik meningen er – blir bildet et ganske annet. Verdensbankens siste beregninger viser at av 65 fattige land som mottar bistand, vil 43 antakelig nå inntektsmålet, men da må bistanden de mottar øke med 39 milliarder USD pr år. Av de resterende landene er det 22 som trenger ca 15 milliarder USD ekstra i bistand, men som likevel ikke vil nå målet hvis de ikke også forbedrer den økonomiske og sosiale politikken. Summen av ekstra bistand som trengs er da ca 54 milliarder USD for å nå det første tusenårsmålet. Dette tilsvarer omtrent nivået for bistanden i 2000.

Bistanden må altså fordobles om dette tusenårsmålet skal nås. Som konferansen om finansiering for utvikling viste, er giverne på rett vei. Det er vilje til stede, men tempoet er alt for lavt. FNs formaninger til giversamfunnet om at ressursinnsatsen må økes radikalt om den skal stå i forhold til problemet, er på sin plass.

Det er forutsatt i beregningene at investeringene i de fattigste landene fortsetter på omlag samme lave nivå som før og at verdens handelssystem ikke forandrer seg nevneverdig. Redusert proteksjonisme, for eksempel som resultat av utviklingsrunden i WTO, ville imidlertid bety betydelig bedre markedstilgang for utviklingslandene totalt. For de aller fattigste landene i Afrika og Sør-Asia, som får lite private investeringer og lite drahjelp fra bedre markedsadgang i nord, betyr dette likevel bare en inntektsøkning på rundt 6 milliarder USD. Og selv realiseringen av dette potensialet krever betydelig bistand for å utvikle f.eks. infrastruktur, telekommunikasjoner og toll- og skattevesenet.

Jeg er optimist når det gjelder å nå dette første og viktige tusenårsmålet. Men det kommer altså ikke uten en ekstraordinær innsats fra giversamfunnet.

Utdanningsmålet

Hva så med utdanningsmålet? Kan vi sikre at alle barn får et tilbud om grunnutdanning i 2015?

Vi har bommet på dette før. "Education for All" konferansen i Jomtien i 1990, satte som mål for FNs medlemsland at alle barn i grunnskolealder – jenter som gutter – skulle få tilbud om primærutdanning i 2000. I 1999 var det fremdeles 120 millioner barn på dette alderstrinnet som ikke gikk på skolen. 53 prosent av disse var jenter og 74 prosent bodde i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara. Dakarkonferansen i 2000 og Tusenårsmålene flyttet denne milepælen til 2015. Det gir et mer realistisk, men stadig vanskelig mål.

Dagens rater for innskrivning av barn i grunnskolen gir en viss grunn til optimisme. De fleste regioner har eller er i ferd med å nå et nivå som kan bidra til at målet realiseres. Demografiske endringer de neste 15 årene, med færre barn i skolealder og en større arbeidsaktiv befolkning, gir god drahjelp. I Afrika er det imidlertid nødvendig å etablere nesten 80 millioner nye skoleplasser for å nå målet.

Men det er selvsagt ikke nok å få barna inn i skolen. De må bli der så lenge og få så god undervisning at de lærer nok til å bedre sin livssituasjon – og de må få eksamen. I mange land er det store forskjeller mellom antallet som skrives inn, som faktisk går på skolen og som fullfører. Frafallet skyldes svært ofte at familien trenger deres arbeidskraft. I dag er det 79 utviklingsland som har tilstrekkelig kapasitet til å tilby undervisning til alle barn i grunnskolealder, men det er bare 27 av disse som greier å sikre at 100 prosent av barna faktisk fullfører. I en rekke land har faktisk andelen som fullfører falt siden 1990.

Men også her har en lov å være optimist. Nye estimater for fullføring av grunnskole viser framgang, mest i Afrika sør for Sahara og i Europa/Sentral-Asia. Globalt har 36 land nå oppnådd at 100 prosent av barna fullfører og en regner med at ytterligere 30 land kan nå dette målet i 2015.

Oppfyllelsen av utdanningsmålet forutsetter at alle land setter i verk de reformer som er nødvendige for at alle – både jenter og gutter – skal få gå på skole. Dette er det langt fra alle som kan forventes å gjøre uten en meget aktiv dialog. Vi skal være pådrivere i denne dialogen.

Det vil koste å realisere utdanningsmålet. Verdensbanken har kalkulert de årlige tilleggsutgiftene for å nå det til et sted mellom 10 og 30 milliarder USD, sannsynligvis nærmere 30 enn 10.

Det samlede behovet i forhold til Tusenårsmålene: økt bistand er viktig men ikke svaret på alt.

Om det regnes på den ene eller den andre måten, er det behov for mellom 40 og 60 milliarder USD hvert år i ny bistand for å oppfylle tusenårsmålene – i tillegg til dagens nivå. Dette er penger som ikke kommer av seg selv. FN, Verdensbanken OECD og andre kommer til å ha en høy profil for å holde søkelys på de giverne som ligger lavt på bistandsrangeringen og som virkelig kan gjøre noe som monner ved å øke sin bistand. Dette presset skal vi bidra til.

Samtidig må vi sørge for at alle parter har en klar forståelse av at penger alene ikke er løsningen på alle problemer. Andre deler av industrilandenes politikk kan ha større konsekvenser for situasjonen i fattige land enn bistanden. Internasjonale rammebetingelser som gjeld, handel og investeringer, samt makroøkonomiske krav, har ofte vel så stor innflytelse på utviklingen. Med unntak av de minst utviklede land betyr disse rammebetingelsene antakelig mer enn bistanden. Dette har vært grovt undervurdert. Og i mange år og i mange tilfeller har urettferdige og dårlige rammebetingelser undergravd det en har forsøkt å få til nasjonalt og på bistandssiden. Det er desverre ikke vanskelig å finne tall og statistiske data som viser dette. Internasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer må bedres og bringes i samsvar med Tusenårsmålene.

Nasjonal politikk er viktig. Derfor er planmessig kapasitetsbygging og utvikling av godt styresett viktige elementer i alle nasjonale fattigdomsstrategier.

III. Norske målsettinger i kampen mot fattigdom. Vårt ansvar og vår oppfølging.

Norges innsats i kampen mot fattigdom skal stå i samsvar med vår status som et av verdens absolutt rikeste land og vår internasjonale pådriverrolle for å befeste prinsippet om retten til frihet fra fattigdom. Våre Ressurser, vår Rolle og vårt Rettighetsfokus er tre R’er som henger sammen i norsk utviklingspolitikk. Våre ressurser og innretningen av vårt utviklingssamarbeid muliggjør en framskutt rolle i det internasjonale arbeidet. Det gjelder også rettighetsdimensjonen. Og det gjelder multilateralt og bilateralt.

Vi må gjøre vårt for å følge opp Tusenårsmålene. Derfor vedtok regjeringen i mars i år en handlingsplan for fattigdomsbekjempelse. Handlingsplanen er også et arbeidsredskap som skal sikre best mulig konsistens og sammenheng mellom utviklingspolitikken og norsk politikk på andre områder som gjeld, handel, investeringer, landbruk, miljø og energi. Vår samlede politikk må bli mest mulig konsistent med utviklingspolitikken og den helhetlige kampen mot fattigdom.Ved å arbeide helhetlig skal norsk politikk bidra til å bekjempe fattigdommen på bred basis.

Satsing på økonomisk vekst er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å bringe folk ut av fattigdom. Handlingsplanen legger stor vekt på at menneskerettighetene skal være en integrert del av norsk utviklingspolitikk både på landnivå og i internasjonale fora. Handlingsplanen har som utgangspunkt at grunnleggende menneskerettigheter både er et overordnet mål for utvikling, - og et middel for å skape bærekraftig utvikling. Retten til utdanning og ytringsfrihet, for eksempel, er menneskerettigheter og skal fremmes av nettopp den enkle grunn. Samtidig frigjør disse rettighetene krefter som skaper og stimulerer utvikling.

Samtidig er nasjonal politikk viktig. Derfor legger handlingsplanen stor vekt på godt styresett og kamp mot korrupsjon. Det er de som lever med fattigdommen som må legge forholdene til rette for at folk skal komme seg ut av den. Det er de som må bedre forvaltningen av offentlige resurser og naturgrunnlaget, som må utvikle rammebetingelsene for næringslivet, investeringer og handel. Det er de fattige landene selv som må få på plass det rettslige fundamentet for vern av fundamentale menneskerettigheter. Godt styresett er helt avgjørende for at de fattige utviklingslandene selv skal kunne føre kampen mot fattigdommen videre og for at de gradvis skal kunne skaffe seg og trekke på egne ressurser til å finansiere dette. Mer bistand må til for å støtte utviklingslandenes eget arbeid med å bygge institusjoner og annen kapasitet for å styre godt og, - slik vi og andre bidragsytere ser det – vilje til god styring er en forutsetning for å få mer bistand.

Handlingsplanen sier klart at økt bistand en sentral faktor for å nå målene.

– Og vi nøyer oss ikke med 0,7 prosent av BNI. Vi har satt oss fore å klare 1 prosent innen 2005. Budsjettforslaget for 2003, der utviklingsbudsjettet utgjør 0,93 % er et ytterligere steg på veien mot dette målet.

Helse og utdanning er sentrale elementer både i tusenårsmålene og i vår handlingsplan. Uten utdanning kan ikke de fattige landene utvikle sitt menneskelige og økonomiske potensiale. Jeg har sagt at utdanning er jobb nr. 1 og det er jeg fremdeles overbevist om. Lese- og regneferdigheter gir bedre muligheter til å få arbeid eller starte egen virksomhet og dermed til å tjene mer penger og utvikle lokale markeder. Det viktigste er å utdanne jenter og kvinner. Mødre som har utdanning sørger bedre for familiens ernæring og helse og bidrar dermed til en mer arbeidsfør befolkning. Mødre som er informert om hiv/aids bringer kunnskapen videre til sine barn, som på den måten får den kunnskapen de trenger for å beskytte seg selv mot sykdommen. Jeg sier mødre, for i fattige land spiller spesielt kvinnene en avgjørende rolle på mange områder i samfunnet og i økonomien. Det er derfor svært viktig at de får utdanning slik at de i større grad kan bidra til en positiv samfunnsutvikling.

Forbedret helsetilstand for befolkningen i fattige land er nødvendig for at disse landene skal kunne oppleve økonomisk vekst. Sammenhengen mellom forbedret helse og økonomisk situasjon både på individnivå og samfunnsnivå er helt sentral. Derfor er helse et element i flere av tusenårsmålene. Immunisering og bekjempelse av diaré og andre sykdommer gir redusert barnedødelighet som igjen gir reduserte barnekull og bedre helse både for mødre og barn. WHOs kommisjon for økt helseinnsats i fattige land har allerede gitt oss mange av argumentene for økt ressursbruk på dette området. Investering i helse genererer økonomisk vekst. Arbeidet med ressursmobilisering er i gang.

Avslutning

Norge har alltid vært en pådriver for økt innsats for verdens fattige. Det forutsetter en helhetlig utviklingspolitikk. Vi skal fortsatt være en slik pådriver, og vi skal heve røsten i takt med behovet etter hvert som 2015 nærmer seg. Våre Ressurser, vår Rolle og vårt Rettighetsperspektiv skal sette spor etter seg i den globale kampen mot fattigdom.

Nytter det? Mitt svar er et ubetinget ja! Internasjonalt utviklingssamarbeid har en rekke gode resultater å vise til:

• I løpet av de siste 40 årene har forventet levealder i utviklingslandene økt med 20 år. Det er det største sprang fremover i menneskehetens historie.
• I den samme perioden er analfabetismen i utviklingslandene nesten halvert blant den voksne befolkningen. Det er et bemerkelsesverdig fremskritt.
• Gjennomsnittsinntekten for mennesker i utviklingslandene er mer enn fordoblet.
• I løpet av det siste tiåret er barnedødeligheten redusert betydelig.
• Nesten en milliard flere mennesker har fått tilgang til rent vann, og
• vaksinasjonsprogrammer redder livene til 2,5 millioner barn hvert år.

Alt dette har Norge vært med på å bidra til. Vi har ikke kunnet hjelpe alle. Men våre bidrag har grepet inn positivt i livene til utallige enkeltindivider.

I tillegg til de konkrete resultatene av bistanden har vi også vært aktivt involvert arbeid som har ført til viktige gjennombrudd i den internasjonale dagsorden. Dette arbeidet har gjort at utviklingslandenes behov og prioriteringer ikke lenger er marginalisert. G-8-landene setter nå fattigdomsbekjempelse og utviklingspolitikk svært høyt på sin dagsorden. Presidenter og regjeringssjefer snakker fattigdomsbekjempelse i taler og samtaler, og finansministere tilsvarende i sine internasjonale møter og i Verdensbanken og IMF. La meg nevne fire konkrete gjennomslag for fattige lands interesser hvor Norge -, i samarbeid med Utstein-partnerne og andre, - har vært aktivt involvert i løpet av de siste 3 årene:

• Vi har fått et gjennombrudd for gjeldslette ved tusenårsskiftet, der 40 milliarder USD er stilt til disposisjon for sanering av gjelden til 26 land.
• Vi har fått et gjennombrudd for FNs tusenårsmål for utvikling. Det er nå enighet, også med det internasjonale Pengefondet (IMF), Verdensbanken og Verdens Handelsorganisasjon (WTO) om et krafttak for å nå dem.
• Vi har fått et gjennombrudd på handelssiden, med rammeverket for den nye forhandlingsrunden i WTO, Doha Development Round.
• Vi har fått et gjennombrudd på bistandssiden. Det skjedde på konferansen om finansiering for utvikling i vår i Monterrey, Mexico. Etter tiår med nedgang og store kutt i internasjonal bistand, reverseres nå trenden. Med USAs og EUs nye bistandsforpliktelser vil vi få 20 – 25 % økning i den globale bistanden fra 2004.

Alt dette er svært gledelige og gir oss energi i arbeidet videre.

Kampen mot fattigdom dreier seg ikke først og fremst om makrotall og endrede internasjonale proriteringer. Den dreier seg om enkeltmennesker som lever uverdige liv i bunnløs fattigdom. Verdensbanken har gjennom sitt "Voices of the poor"-prosjekt samlet hundrevis av sitater fra de fattigste av de fattige. Jeg har funnet fram et sitat fra Vietnam som rommer en hel livsanskuelse i to korte utsagn:

" If you are hungry, you will always be hungry;

if you are poor, you will always be poor".

Det er et hån mot selve menneskeverdet og de mest elementære menneskerettigheter at en slik livsanskuelse har kunnet slå rot. Tiden er for lengst inne til å stille opp for de fattigste, - til å komme opp med mer ressurser til de som trenger det mest. Det dreier seg om hjelp til selvhjelp. Det dreier seg om menneskeverd og menneskerettigheter. Dette handler om retten til frihet fra fattigdom.