Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson

FNs tusenårsmål og Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom

Åpningsinnleg, Norads fattigdomskonferanse 16.10.02

(Sjekk mot framføring)

Ladies and gentlemen, dear friends and colleagues,

Before continuing in Norwegian I would first of all like to welcome Mr. Vandemorteele, Dr. Narayan and Mr. Langa and other international guests in their mutual working language. We are very pleased to have you as our guests and participants.

The purpose of this conference is to add intellectual ammunition to the fight against poverty – the challenge of our century. Our international participants are heavily involved in this struggle on a daily basis. Mr. Vandemorteele and Dr. Narayan take part from their positions in the UNDP and the World Bank, respectively. These are two of the most important multilateral institutions in the fight against poverty. To win this fight however, the battles have to be won at the country level – by the people themselves, and with the assistance from others. Mr. Langa is involved in the battle against poverty at the national level in South Africa in his capacity as the deputy Chief Justice of the Constitutional Court.

I commend NORAD for inviting the three of you as participants in the conference. I very much look forward to your contributions.

***

Kampen mot fattigdom er dette århundrets viktigste oppgave. Sult, sykdom og sårbarhet er hverdagen for 1,2 milliarder mennesker som lever i absolutt fattigdom. Det dreier seg om enkeltmennesker med samme rett til ett verdig liv som deg og meg. Våre rettigheter innfris og respekteres, men det samme er ikke tilfelle for ufattelige 1,2 milliarder enkeltmennesker.

Kontrastene og gapet mellom fattig og rik er både en moralsk fallitterklæring for oss som lever i velstandssamfunn og en dødelig realitet for de som er rammet av fattigdommen. FNs Generalsekretær, Kofi Annan, har nylig fastslått det uholdbare i dette på en måte som oppsummerer mye av dagens utviklings- og globaliseringsdebatt:

" Either we help the outsiders in a globalized world out of a sense of moral obligation and enlightened self-interest, or we will find ourselves compelled to do so tomorrow, when their problems become our problems in a world without walls".

Med den globale enigheten om FNs Tusenårsmål har verden innsett at noe må gjøres, – og det må gjøres nå! FNs Tusenårsmål er ett sett utvetydige, ambisiøse og kvantifiserbare målsettinger som jeg går ut i fra at alle kjenner inngående.

Nå har man tallfestet målsettingene. Nå gjelder det å kalibrere og mobilisere innsatsen. Vi kan allerede nå si to ting med sikkerhet:

- det vil koste enormt mye å innfri Tusenårsmålene, men

- vi har hverken råd eller rett til å la være.

For å nå målene kreves intet mindre enn en gigantisk internasjonal dugnad. Land og folk må stå side om side for å få bukt med fattigdommen. Det handler om å bidra til mer rettferdighet i en blodig urettferdig verden. Kravene dette stiller til oss alle er store. For å oppnå målsettingene om å utrydde ekstrem fattigdom og sult kreves omstillinger som vil gripe direkte inn i folks hverdag både i sør og nord.

For å innfri Tusenårsmålene og vinne kampen mot fattigdom kreves det omstillinger og ressursmobilisering på fire områder samtidig:

1. Internasjonale rammebetingelser

2. Nasjonal politikk

3. Internasjonal bistand

4. Privat sektor – frivillige aktører

La meg kort ta for meg de fire hovedtilnærmingene:

1. For det første må internasjonale rammevilkår for gjeld, handel og investeringer bedres og bringes i samsvar med Tusenårsmålene og kampen mot fattigdom. Vi må sikre internasjonal konsistens og samsvar mellom de målsettinger verdenssamfunnet setter for seg selv på den ene siden, - og de økonomiske rammebetingelser det samme verdenssamfunnet opererer med på den andre. Med forbehold for de minst utviklede landene betyr internasjonale rammebetingelser mer for mulighetene til utvikling enn bistand. Dette har vært grovt undervurdert. Og i mange år og i mange tilfeller har urettferdige og dårlige rammebetingelser undergravd det en har forsøkt å få til nasjonalt og på bistandssiden. Det er desverre ikke vanskelig å finne tall og statistiske data som viser dette. I det lange løp er rettferdige internasjonale rammebetingelser avgjørende for å sikre bærekraftig utvikling og varig frihet fra fattigdom.

2. For det andre må de fattige landene selv foreta prioriteringer, lage strategier og gjennomføre en politikk som leder til fattigdomsreduksjon. Dette går på godt styresett, effektiv forvaltning av egne ressurser og andre forhold som er viktige for å trekke til seg investeringer, - og som bereder grunnen for å kunne motta og nyttiggjøre seg internasjonal bistand. Det dreier seg også om nasjonale fattigdomsstrategier og investeringer i menneskelige ressurser.

3. For det tredje må volumet på bidraget og innsatsen i den rike del av verden jekkes opp betraktelig. Det trengs både mer og bedre bistand. Bistanden må faktisk fordobles hvis en skal ha en sjanse til å nå Tusenårsmålene. Hvis giverlandene øker sin bistand til 0,7 prosent av sin bruttonasjonalinntekt, – i tråd med FN-målsettingen fra 1970, - ville det hjelpe betydelig. Trettito år etter FN-vedtaket om 0,7 prosent målsettingen er det desverre kun en håndfull land som oppfyller målsettingen. Gjennomsnittet for de 22 viktigste giverlandene – dvs. OECD landene - var i 2000 kun 0,22 %. Vi må også få mer fattigdomsbekjempelse for hver dollar eller krone. Her kommer avbinding av bistand og bedre koordinering inn som viktige faktorer.

4. For det fjerde må privat sektor og frivillig innsats og ressurser mobiliseres og utnyttes maksimalt til fordel for Tusenårsmålene og kampen mot fattigdom. Også på dette området er det mer å hente.

Kun ett av de fire sporene i kampen mot fattigdom ligger helt og holdent innenfor de fattige landenes egen kontroll – nemlig godt styresett og en nasjonal politikk innrettet mot fattigdomsbekjempelse. De tre andre hovedsporene dreier seg om forhold som for en stor del ligger utenfor de fattige landenes kontroll. Hvordan forener man prinsippet om at de fattige land selv må sitte i førersetet for sin egen utvikling, - og finne sin egen vei ut av fattigdommen -, med det faktum at mange av virkemidlene og rammebetingelsene ligger utenfor deres kontroll? Dette spørsmålet lar jeg ligge igjen som min utfordring til diskusjonen på arbeidsgruppenivå.

Kan vi nå målene? Økt bistand er viktig men ikke svaret på alt.

Beregninger viser at det er behov for mellom 40 og 60 milliarder USD hvert år i ny bistand - utover dagens bistand - for å oppfylle tusenårsmålene. Dette er penger som ikke kommer av seg selv. FN, Verdensbanken OECD og andre retter nå søkelyset mot de giverne som ligger lavt på bistandsrangeringen og som virkelig kan gjøre noe som monner ved å øke sin bistand. Vi skal også bidra til å legge press på disse giverne, - både når det gjelder kvantitet og kvalitet.

Samtidig skal vi bidra til å sørge for at alle parter har en felles forståelse av at bistand og penger alene ikke er svaret på fattigdomsutfordringen. Selv om bistand er meget viktig for de aller fattigste landene må en holde målet om bedre "policy coherence" høyt i bevisstheten. For å nå Tusenårsmålene må bistandsøkningen ledsages av tiltak innenfor de tre andre sporene;

likeverdige og rettferdige internasjonale rammevilkår for handel, gjeld og investeringer,

Styresett og fattigdomsretting av nasjonal politikk,

mobilisering av privat sektor og frivillig innsats.

Det er enighet, ikke bare om målene, - men også om virkemidlene.

Jeg er overbevist om at verdenssamfunnet, inkludert rike og fattige land, internasjonale organisasjoner og private aktører nå er seg bevisst sine forpliktelser, - og sitt moralske ansvar -, slik at vi vil får til et felles krafttak. Med vedtaket om Tusenårsmålene har verdenssamfunnet for første gang i historien en felles og konkret forståelse av alvor og ansvar. Derfor er jeg optimistisk. Derfor tror jeg at Tusenårsmålene i forhold til fattigdomsreduksjon, utdanning og helse kan nås innen 2015.

Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse.

Norges bidrag til det samlede internasjonale løftet skal stå i samsvar med vår status som et av verdens absolutt rikeste land, vår internasjonale pådriverrolle i kampen mot fattigdom og vårt rettighets-fokus. Våre Ressurser, vår Rolle og vårt Rettighetsfokus er tre R’er som henger sammen i norsk utviklingspolitikk. Ressursene muliggjør en framskutt rolle i det internasjonale arbeidet. Det gjelder også i forhold til rettighetsdimensjonen. Og det gjelder multilateralt og bilateralt.

Vi må gjøre vårt for å følge opp Tusenårsmålene. Derfor vedtok regjeringen i mars i år en handlingsplan for fattigdomsbekjempelse. Handlingsplanen er også et arbeidsredskap som skal sikre best mulig konsistens og sammenheng mellom utviklingspolitikken og norsk politikk på andre områder som gjeld, handel, investeringer, landbruk, miljø og energi. Vår samlede politikk må bringes i samsvar med utviklingspolitikken og den helhetlige kampen mot fattigdom. Slik skal norsk politikk bidra til å bekjempe fattigdommen på bred basis.

Satsing på økonomisk vekst er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å bringe folk ut av fattigdom. Handlingsplanen legger stor vekt på at menneskerettighetene skal være en integrert del av norsk utviklingspolitikk både på landnivå og i internasjonale fora. Handlingsplanen har som utgangspunkt at grunnleggende menneskerettigheter både er et overordnet mål for utvikling, - og et middel for å skape bærekraftig utvikling. Retten til utdanning og ytringsfrihet, for eksempel, er menneskerettigheter, - og skal fremmes av nettopp den enkle grunn. Samtidig frigjør disse rettighetene krefter som skaper og stimulerer utvikling.

Handlingsplanen legger stor vekt på nasjonal politikk i forhold til godt styresett og kamp mot korrupsjon. De som lever med fattigdommen må legge forholdene bedre til rette for at folk skal komme seg ut av den. De må også bedre forvaltningen av offentlige resurser og naturgrunnlaget, og utvikle rammebetingelsene for næringslivet, investeringer og handel. Det er de fattige landene selv som må få på plass det rettslige fundamentet for vern av fundamentale menneskerettigheter. Godt styresett er helt avgjørende for at de fattige utviklingslandene selv skal kunne føre kampen mot fattigdommen videre og for at de gradvis skal kunne skaffe seg og trekke på egne ressurser til å finansiere dette. Men mer bistand må til for å støtte utviklingslandenes eget arbeid med å bygge institusjoner og annen kapasitet for å styre godt. Vi og andre bidragsytere må også se vilje til god styring. Dette er en forutsetning for å få mer bistand.

Handlingsplanen sier klart at økt bistand en sentral faktor for å nå målene.

– Og vi nøyer oss ikke med 0,7 prosent av BNI. Vi har satt oss fore å klare 1 prosent innen 2005. Budsjettforslaget for 2003, der utviklingsbudsjettet utgjør 0,93 % er et ytterligere steg på veien mot dette målet.

Helse og utdanning er sentrale elementer både i tusenårsmålene og i vår handlingsplan. Uten utdanning kan ikke de fattige landene utvikle sitt menneskelige og økonomiske potensiale. Jeg har sagt at utdanning er jobb nr. 1 og det er jeg fremdeles overbevist om. Lese- og regneferdigheter gir bedre muligheter til å få arbeid eller starte egen virksomhet og dermed til å tjene mer penger og utvikle lokale markeder. Det viktigste er å utdanne jenter og kvinner. Mødre som har utdanning sørger bedre for familiens ernæring og helse og bidrar dermed til en mer arbeidsfør befolkning. Mødre som er informert om hiv/aids bringer kunnskapen videre til sine barn, som på den måten får den kunnskapen de trenger for å beskytte seg selv mot sykdommen. Jeg sier mødre, for i fattige land spiller spesielt kvinnene en avgjørende rolle på mange områder i samfunnet og i økonomien. Det er derfor svært viktig at de får utdanning slik at de kan bidra til en positiv samfunnsutvikling.

Forbedret helsetilstand for befolkningen i fattige land er nødvendig for at disse landene skal kunne oppleve økonomisk vekst. Sammenhengen mellom forbedret helse og økonomisk situasjon både på individnivå og samfunnsnivå er helt sentral. Derfor er helse et element i flere av tusenårsmålene. Immunisering og bekjempelse av diaré og andre sykdommer gir redusert barnedødelighet som igjen gir reduserte barnekull og bedre helse både for mødre og barn. WHOs kommisjon for økt helseinnsats i fattige land har allerede gitt oss mange av argumentene for økt ressursbruk på dette området. Investering i helse genererer økonomisk vekst. Arbeidet med ressursmobilisering er i gang. Manglende ressursmobilisering i bekjempelse av HIV/AIDS undergraver økonomisk utvikling og bidrar til stagnasjon og tilbakegang.

Avslutning

Våre Ressurser, vår Rolle og vårt Rettighetsperspektiv skal utnyttes for det er verdt i den globale kampen mot fattigdom.

Nytter det? Mitt svar er et ubetinget ja! Internasjonalt utviklingssamarbeid har en rekke gode resultater å vise til:

I løpet av de siste 40 årene har forventet levealder i utviklingslandene økt med 20 år. Det er det største sprang fremover i menneskehetens historie.

I den samme perioden er analfabetismen i utviklingslandene nesten halvert blant den voksne befolkningen. Det er et bemerkelsesverdig fremskritt.

Gjennomsnittsinntekten for mennesker i utviklingslandene er mer enn fordoblet.

I løpet av det siste tiåret er barnedødeligheten redusert betydelig.

Nesten en milliard flere mennesker har fått tilgang til rent vann, og

vaksinasjonsprogrammer redder livene til 2,5 millioner barn hvert år.

Alt dette har Norge vært med på å bidra til. Vi har ikke kunnet hjelpe alle. Men våre bidrag har grepet inn positivt i livene til utallige enkeltmennesker.

I tillegg til de konkrete resultatene av bistanden har vi også vært aktivt involvert i arbeid som har ført til viktige gjennombrudd i den internasjonale dagsorden. Dette arbeidet har gjort at utviklingslandenes behov og prioriteringer ikke lenger er marginalisert. G-8-landene setter nå fattigdomsbekjempelse og utviklingspolitikk svært høyt på sin dagsorden. Presidenter og regjeringssjefer snakker fattigdomsbekjempelse i taler og samtaler, og finansministere tilsvarende i sine internasjonale møter og i Verdensbanken og IMF.

La meg nevne fire konkrete gjennomslag for fattige lands interesser hvor Norge -, i samarbeid med Utstein-partnerne og andre, - har vært aktivt involvert i løpet av de siste 3 årene:

Vi har fått et gjennombrudd for gjeldslette ved tusenårsskiftet, der 40 milliarder USD er stilt til disposisjon for sanering av gjelden til 26 land.

Vi har fått et gjennombrudd for FNs tusenårsmål for utvikling. Det er nå enighet, også med det internasjonale Pengefondet (IMF), Verdensbanken og Verdens Handelsorganisasjon (WTO) om et krafttak for å nå dem.

Vi har fått et gjennombrudd på handelssiden, med rammeverket for den nye forhandlingsrunden i WTO, Doha Development Round.

Vi har fått et gjennombrudd på bistandssiden. Det skjedde på konferansen om finansiering for utvikling i vår i Monterrey, Mexico. Etter tiår med nedgang og store kutt i internasjonal bistand, reverseres nå trenden. Med USAs og EUs nye bistandsforpliktelser vil vi få 20 – 25 % økning i den globale bistanden fra 2004.

Alt dette er svært gledelige og gir oss energi i den fortsatte kampen mot fattigdom. Dette er en kamp som ikke kan avblåses før 1,2 milliarder enkeltindivider bryter seg ut av fattigdoms-fengselet. I sentrum for denne kampen står nemlig enkeltmennesker som lever uverdige liv i bunnløs fattigdom. Mennesker som ikke kan realisere sin kreativitet og virketrang fordi fattigdommen holder dem innesperret. Verdensbanken har gjennom sitt "Voices of the poor"-prosjekt skapt et talerør for noen av disse. Jeg har funnet fram et sitat fra Vietnam som rommer en hel livsanskuelse i to korte utsagn:

" If you are hungry, you will always be hungry;

if you are poor, you will always be poor".

Det er et hån mot selve menneskeverdet og de mest elementære menneskerettigheter at en slik livsanskuelse har kunnet slå rot. Tiden er for lengst inne til å stille opp for de fattigste, - til å komme opp med mer ressurser til de som trenger det mest. Det dreier seg om hjelp til selvhjelp. Det dreier seg om menneskeverd og menneskerettigheter. Vi skal vinne kampen mot fattigdom. Vi har ikke lov til å feile. Dette er i ferd med å bli forstått overalt. Derfor er jeg optimistisk.

La oss benytte fattigdomskonferansen til å skape enda dypere forståelse av hva som skal til for å vinne kampen mot fattigdom. Jeg håper vi kan møtes igjen om 5 år, - og at vi da har bidratt til at vi hører andre stemmer, andre "Voices of the poor" med mer håp. At stemmene preges av en bedre hverdag, - håp om en ny framtid for seg og sine. Verken mer - eller mindre -.