Innlegg av
Statssekretær Olav Kjørven
U-landsdagen 12. mai 2003
Norske Sivilingeniørers Forening

Bruk av norsk kompetanse i utviklingsarbeidet

Ærede forsamling,

Aller først vil jeg gratulere arrangøren, Norske Sivilingeniørers Forenings Bistandsforum med 25-års jubileumet. Forumet har gjennom disse årene markert seg som en engasjert og engasjerende aktør i utviklingsdebatten. Det er derfor med stor glede, og en viss spenning, jeg innleder på denne 20. u-landsdagen i regi av forumet.

Tema for årets u-landsdag er nye og skiftende rammebetingelser for utviklingssamarbeidet og konsekvensene av dette for bruk av fagkompetanse i bistanden. Tema for årets U-landsdag bekrefter at Bistandsforumet er oppdatert og opptatt av helt sentrale problemstillinger i på den utviklingspolitiske agenda.

Rammebetingelsene for utviklingssamarbeidet er i løpet av det siste 10-år betydelig endret. Det er nå bred internasjonal enighet om at fattigdomsbekjempelse er det overordnede og prioriterte målet for verdenssamfunnet. FNs tusenårsmål angir hva våre forpliktelser er; med halvering av antallet som lever i ekstrem fattigdom innen 2015 som det mest grunnleggende målet.

Fattigdomsutfordringen har på kort tid erobret en plass i sentrum av den internasjonale dagsorden. Den globale konsensus om betydningen av å delta i et krafttak for å nå tusenårsmålene reflekteres nå der det teller - enten det dreier seg om WTO-forhandlingene, om IMFs årsmøte, toppmøtene i G-8, Verdensbanken eller i World Economic Forum i Davos. Dette er nytt. Dette er egentlig en enorm mulighet.

Vi ser konturene av en ny konsensus i utviklingsspørsmål. Viktige stikkord er eierskap og nasjonalt ansvar for utviklingsstrategiene i utviklingsland. Partnerskap, mellom utviklingsland og i-land, mellom privat og offentlig sektor og gjensidige forventninger og felles ansvar for fattigdomsbekjempelse.

Utgangspunktet er at fattigdomsbekjempelse må skje på fire fronter og det samtidig - og det krever omstillinger og ressursmobilisering:

• Internasjonale rammebetingelser som bl.a. handels- og gjeldsbetingelser
• Nasjonal politikk i utviklingslandene
• Internasjonal bistand
• Privat sektor og frivillige aktører og deres rolle.

Det er viktig å ha arbeid langs alle disse fire "frontene" in mente når vi nå går inn i diskusjonen om hvordan vi sammen kan nå målsetningene. Disse fire frontene omfatter samtlige aktører i samfunnet. Fattigdomsbekjempelse er ikke lenger en "bistandsgreie", men en del av den internasjonale politiske og økonomiske dagsorden. Næringslivet og private aktører spiller en helt sentral rolle i arbeidet med å skape verdier som kan gi grunnlag for fordeling, oppbygging av offentlige tjenester og videre utbygging av infrastruktur osv.

For de fleste utviklingslands vedkommende er handel og investeringer av større betydning enn bistanden Det er helt avgjørende at utviklingslandene også blir mer attraktive og i større grad mottakere av private investeringer, fra nasjonale såvel som utenlandske investorer, og utfallet av DOHA-forhandlingsrunden i WTO har stor betydning, både substansielt og symbolsk.

Når det gjelder bistand, er det enighet om at det både kreves en sterk økning og en effektivisering av bistanden for å komme i mål. Og det er i særlig grad de fattigste landene som er avhengig av økte og bedre bistandsressurser.

I mars 2002 la Regjeringen fram regjeringens handlingsplan for kampen mot fattigdom i sør. Planen skisserer hvordan vi vil arbeide sammen med våre samarbeidspartnere for å bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål for bekjempelse av fattigdom.

Den slår også utvetydig fast at det er utviklingslandene selv som må sitte i førersetet for vår felles innsats for å bekjempe fattigdom - i tråd med internasjonal tenkning.Landene må selv ha kontroll over utviklings-prosessene og deres vilje og evne til fattigdomsbekjempelse er avgjørende for resultatene.

I de multilaterale utviklingsorganisasjonene foregår det nå en langt mer utstrakt koordinering med tanke på å bistå land i å konkretisere og utvikle egne strategier. Deres strategier må være retningsgivende for den internasjonale innsatsen som skal gjøres. Givere, både nasjonale og multilaterale , må så samarbeide og harmonisere sin innsats i de sektorer der dette er ønsket - her må givernes nasjonale flagg vike for en bredere prosess. Det foregår en utvikling der man i mindre grad satser på egne prosjekter og i større grad styrer i retning av felles programmer.

Vi må bort fra at finansdepartementer i fattige land skriver 10 000 rapporter om prosjekter og forholde seg til like mange bundne leveranser - slikt fører til ineffektivitet og ansvarsfraskrivelse.

Det er i dette perspektivet målsettingen og den internasjonale enigheten om bedre og bredere koordinering mellom giverne og avbinding av bistanden har utviklet seg. Bundet bistand fordyrer og forvansker bistandsarbeidet - i de langt fleste tilfeller. Fra norsk side har vi, som dere vet, ligget i forkant i arbeidet med å avbinde bistanden og avbinding og harmonisering er nå av de viktige elementene i det internasjonale bistandsarbeidet.

Vi vil ikke utvikle nye samarbeidsstrukturer på våre premisser, og dermed bidra til fragmentering og ansvarsfraskrivelse. Landenes egne fattigdomsstrategier må være grunnlaget for arbeidet. Det må være hjelp til selvhjelp.

Nye utfordringer i det internasjonale utviklingssamarbeidet krever at vi avklarer en rekke spørsmål for egen del. Et grunnleggende spørsmål er om vi er organisert på en måte som bidrar til de beste resultatene i kampen mot fattigdom.

For å få svar på disse spørsmålene er det tatt initiativ til en helhetlig gjennomgang av forvaltningsapparatet knyttet til vår utviklingsinnsats. Rapporten med forslag til hvordan norsk utviklingssamarbeid skal organiseres og drives i årene som kommer ble overlevert utviklingsministeren i begynnelsen av april. Det er første gang i løpet av 50 år med offentlig bistand at en slik helhetlig evaluering gjøres i Norge.

Utgangspunktet er egentlig like enkelt som det er ambisiøst: Hvordan skal vi innrette oss slik at Norge kan bidra maksimalt i kampen mot fattigdom? Hvordan skal vi få mest mulig ut av de virkemidler og den kompetansen vi besitter?

Hensikten er å skape en organisering som er effektiv, entydig og enkel – og som er tilpasset dagens internasjonale utviklingsdagsorden - og som ikke minst gir best mulig resultater for dem det gjelder - verdens fattige. I dette bildet inngår også bruk av ekstern fagkompetanse. Hva slag ekstern fagkompetanse har vi behov for i vårt utviklingssamarbeid og hvordan kan vi bruke den kompetansen vi har mest mulig effektivt og hensiktsmessig? Dette er ett av de grunnleggende spørsmålene vi ønsker å vurdere i forbindelse med gjennomgangen.

Så til dagens tema: bruk av norsk kompetanse i norsk og internasjonalt utviklingssamarbeid.

Det er fra arrangørens side fokusert på norsk kompetanse i norsk bistand. Det er for så vidt naturlig nok i dette forum, men vi mener at perspektivet er for snevert, spesielt i lys av de endrede og nye rammebetingelsene. Det er etter min mening mer passende å snakke om ekstern fagkompetanse i et internasjonalt utviklingssamarbeid, ikke minst i lys av at mange kompetansemiljøer i dag opererer fra flere land. Dette må i hvert fall være rammen for å snakke om bruk av norsk fagkompetanse i utviklingssamarbeidet.

Følgende fire hovedargumenter ligger til grunn for at vi ser det som viktig å trekke på ekstern fagkompetanse i utviklingssamarbeidet:

• å bistå utviklingslandene med å utforme og realisere sine utviklingsplaner og -prioriteringer på områder der bistandsadministrasjonen alene ikke besitter tilstrekkelig fagkompetanse,
• å bygge opp nødvendig og tilstrekkelig kompetanse i utviklingslandene selv,

• å forankre utviklingssamarbeidet i det norske samfunn og bygge opp og utvikle god kompetanse og kunnskap om dette blant norske kompetansemiljøer, og
• å benytte uavhengige fagmiljøer som korrektiv til bistandsforvaltningens egne vurderinger.

Det er en målsetting å styrke utviklingslandene muligheter til selv å bestemme bruk og innkjøp av varer og faglige tjenester. Det er med andre ord behovene i utviklingslandene som bør styre innsatsen, ikke at giverlandene sikrer oppdrag og kjøp i hjemmemarkedet ved å diktere pris og leverandør. Det er nettopp dette som er bakgrunnen for avbindingsvedtaket i OECD. Avbinding gir klare gevinster utfra hensynet til kostnadsbesparelser og uavhengighet i forhold til giverland.

Fra vårt ståsted bidrar avbinding ikke bare til bedre og mer effektiv bistand, det åpner også nye muligheter og markeder for bedrifter og institusjoner fra Norge og ikke minst for utviklingslandene selv. Det siste er jo nettopp hva vi ønsker og hva som må til om vi skal bidra til at utviklingslandene får de ben å stå på som må til for å komme seg ut av fattigdommen.

Nye markedsmuligheter vil selvfølgelig avhenge av at andre giverland følger opp avbindingsvedtaket. Vi er klar over at praksis her har vært varierende, men i OECDs statusrapport fra april i år går det faktisk frem at medlemslandene jevnt over har tatt ansvar og avbundet de kategorier av bistand man er blitt enige om. Dette ser vi som svært positivt.

Og, vi er i denne sammenheng, opptatt av at markedet skal fungere og at det skal være like konkurransevilkår. Jeg kan forsikre dere om at vi følger opp dette for å sikre reell avbinding i praksis.

Her gjenstår en god del utfordringer. Blant annet følger OECD-landene ulik praksis og rutiner for å legge ut informasjon om avbundne anbudskonkurranser og utlysninger av prosjekter slik at aktuelle interessenter gis anledning til å legge inn bud før fristen. Fra norsk side legger vi stor vekt på å følge opp vedtaket overfor andre givere og i OECD, og vi bidrar både finansielt og faglig til ulike initiativ i så måte.

Det største bistandsmarkedet er jo selvfølgelig det internasjonale. Ved avbinding og ved en mer enhetlig multilateral tilnærming kan mulighetene for å vinne flere kontrakter bli større – også for norske bedrifter. Vi ønsker å legge til rette for dette ved bl.a opprettelse av en database med informasjon om prosjekter og programmer som har norsk finansiering slik at norske bedrifter kan få informasjon så tidlig som mulig og ikke først når anbudskonkurranse og utlysningen kommer. Databasen inneholder også linker til andre aktuelle og tilsvarende databaser med lignende informasjon, bla. i OECD og den såkalte Development Gateway i regi av Verdensbanken.

Sistnevnte er en ny database for prosjekter i utviklingsland over en viss størrelse. Tanken er at databasen med tiden skal inneholde opplysninger om alle bistandsfinansierte prosjekter – bilaterale og multilaterale. Intensjonen er at en ved en abonnementsordning og enkle tastetrykk kan finne fram til prosjekter på eget forretningsområde. Dette er et viktig arbeid som bidrar til å skape bedre oversikt over bistanden og de aktuelle markedene. Dette er nyttig for norsk næringsliv og norske institusjoner.

Godt styresett er også i denne sammenheng et nøkkelord i lys av den nye enigheten om fattigdomsbekjempelse. Antikorrupsjonsarbeid og offentlige innkjøp er en del av problemstillingen. Fra norsk side forsøker vi å støtte opp om dette arbeidet både multilateralt og bilateralt. Vi får signaler fra næringslivet om at det er voksende korrupsjon i bistandsmarkedet. Dette ønsker vi å se nærmere på.

I dette bildet må vi ha en særlig oppmerksomhet rettet mot å legge til rette for at innkjøp foretatt av mottakerland med norske bistandsmidler, gjennomføres i en prosess av åpenhet og rettferdig konkurranse. Vi vil nå styrke kompetansen om innkjøpsprosesser i bistandsforvaltningen, slik at våre ambassader i større grad er oppmerksomme på dette aspektet i sitt daglige arbeid med bistand. NORAD er nå i ferd med å utarbeide en innkjøpshåndbok for dette arbeidet.. Håndboken er ment å gi en generell introduksjon til internasjonale innkjøpsprosesser, samt retningslinjer for vår rolle og vårt engasjement i slike prosesser.

Vi er også opptatt av å styrke ambassadenes kompetanse på næringslivsområdet. Det pågår nå flere prosesser på dette området som vil munne ut i en gjennomgang av bemanningen av utenriksstasjonene. Det gjelder både gjennomgangen av bistandsforvaltningen som jeg nevnte tidligere, og av virkemiddelapparatet for næringsvirksomhet. Vi ser et klart behov for å styrke ambassadenes kapasitet, kompetanse og innsats på næringslivsområdet ved våre utestasjoner, særlig i utviklingsland.

Vi arbeider dessuten innenfor OECD for å får mer like konkurransevilkår mellom bedrifter fra ulike land, herunder spesielt når det gjelder felles regler og prosedyrer for utforming av anbud blant OECD-landene. Vi bidrar videre både faglig og økonomisk til et arbeid i regi av OECD/DAC og Verdensbanken med sikte på å styrke innkjøpsrutiner og kompetanse i utviklingsland. Prosessen skal i utgangspunktet gå over tre år, og fra norsk side vurderer vi sammen med Sverige og Verdensbanken å inngå et samarbeid med Vietnam om styrking og harmonisering av landets innkjøpsrutiner og –kompetanse.

Vi ønsker norsk næringsliv med i utviklingssamarbeidet fordi vi mener at det kan bidra med "added value" som det heter, ikke bare i forhold til særkompetanse innen spesifikke sektorer, men også ut fra verdier og holdninger relatert til miljø, sosiale rettigheter og arbeidsforhold. For eksempel er forhandlingsteknikken i norsk arbeidsliv anerkjent som åpen, direkte og uten "lureri", og relasjonene mellom partene i arbeidslivet er normalt åpne, informative og direkte. Denne kompetansen bør også komme utviklingslandene til gode.

Norsk næringsliv har noe å bidra med, men det internasjonale markedet og spesielt i utviklingsland er tøft og til dels uforutsigbart. Dette erkjenner vi. Vi forstår at norske bedrifter, institusjoner og organisasjoner – og da særlig de små foretakene - kan trenge drahjelp i den internasjonale konkurransen om kontraktene. Dette er noe av bakgrunnen for at vi arbeider med å gjenopprette en anbudsgarantiordning for bistandsfinansierte prosjekter. Hensikten er at bedrifter kan få dekket deler av utgiftene ved å delta i anbudsprosesser de ikke vinner. En arbeidsgruppe ser nå på spørsmål knyttet til hvilke prosjekter og land som skal omfattes, hvor stor dekningsgraden skal være og administrering av ordningen med videre.

Som dere sikkert er kjent med er frittstående faglig bistand ikke omfattet av OECDs avbindingsvedtak utfra behovet for å forankre utviklingssamarbeidet nasjonalt i giverlandene 1OECDs definisjonen av frittstående faglig bistand baseres på definisjonen lagt til grunn av Verdensbanken der frittstående faglig bistand defineres som: institusjonssamarbeid, administrasjon av bistandsfinansierte prosjekter og programmer som bl.a.

Selv om faglig bistand ikke omfattes av avbindingsvedtaket, er vi imidlertid bundet av bestemmelsene om offentlige anskaffelser i Norge og innen EØS-området når vi selv forestår anskaffelsen. Dette er viktig å være klar over. Når innkjøp foretas av utviklingslandene selv, noe som skjer i stor grad, er det naturligvis deres egne regler og prosedyrer som først og fremst legges til grunn.

Fagkompetanse er et relativt bredt begrep når vi snakker om et så stort felt som utviklingssamarbeid og fattigdomsbekjempelse. Det omfatter grovt sett fire kategorier: offentlig sektor, privat sektor, forskningsmiljøene og sivilt samfunn.

Ut fra antakelsen om at det i dette forum er offentlig og privat sektor som har størst interesse, vil jeg bare kort gjøre rede for hvordan vi samarbeider med forskningsmiljøene og sivilt samfunn ved et par eksempler.

Utdanning er en prioritert oppgave i regjeringens utviklingspolitikk, og målet er at andelen støtte til utdanning på bistandsbudsjettet skal økes til 15 pst. innen 2005. Derfor er forskningsmiljøene viktige samarbeidspartnere for å bistå med kompetanse i oppbygging av utdannings- og forskningsmiljøer i utviklingsland. Via NUFU – Universitets- og høyskolerådets program for utviklingsrelatert forskning og utdanning - bidrar vi til forskningssamarbeid og -utveksling mellom universiteter og høyskoler i Norge og i utviklingslandene. Programmet dekker deltakelsen fra utviklingslandene. Med relativt små midler har NUFU etablert effektive og meningsfylte samarbeidsformer mellom forskere i sør og Norge. Dette fører til kompetanseheving på begge sider og utgjør en mulighet for norske forskere til å styrke erfaring med utviklingsland. Gode fagmiljøer her hjemme gir oss bedre muligheter til å være relevante for våre partnere i sør.

Innen kategorien sivilt samfunn er selvfølgelige de frivillige organisasjonene de mest dominerende samarbeidspartnerne. Disse organisasjonene besitter kompetanse, nettverk og erfaringsgrunnlag som vi trenger i utviklingssamarbeidet. Andre viktige partnere er LO, NHO og Kommunenes Sentralforbund.

Her er det også muligheter for norske bedrifter og foretak i forhold til å delta i konkurransen om midler som disponeres av våre samarbeidspartnere innen sivilt samfunn. Dette kan f.eks. være innkjøp av rådgivningstjenester eller leveranser til konkrete prosjekter i utviklingsland.

Fredskorpset er en annen aktør i denne gruppen - en betydningsfull sådan - som fasilitator for utveksling av kompetanse. Fredskorpset, som finansieres av bistandsmidler, skal bistå i nettverksbygging og utveksling av kompetanse mellom bedrifter, institusjoner, organisasjoner og etater i Norge og utviklingsland og mellom utviklingsland. Via Fredskorpset oppfordres norske bedrifter, virksomheter og organisasjoner til å inngå partnerskap med virksomheter i sør. Det gjelder også dere.

Så til de to andre og svært viktige kanalene for å bruke ekstern fagkompetanse; offentlig og privat sektor.

Også her har rammebetingelsene endret seg betydelig de senere år. Skillet mellom offentlig og privat sektor er ikke lenger så entydig som det har vært tidligere. Deler av norsk forvaltning og flere offentlig eide bedrifter har vært gjennom en liberaliserings- og privatiseringsprosess. Privatiseringen av det offentlige Norge gjør at grenseoppgangen mellom kommersielle og statlige organer er blitt mer utydelig.

Som et eksempel kan nevnes Brønnøysundregistrene som har skilt ut og overlatt sin kommersielle virksomhet til et privat firma. Utvikling og oppbygging av eiendomsregistre, løsøreregistre og andre sentrale registre er en viktig forutsetning for næringsutvikling og slike registre vil i mange land betraktes som en offentlig oppgave. Kompetansen som vi fra norsk side besitter på dette området, både innen offentlig og privat sektor, er etterspurt og benyttes i flere land med blant annet norsk finansiering.

Flere og flere norske statlige organer har splittet opp sin virksomhet og utøver konsulentoppgaver på like linje og i konkurranse med private bedrifter. Norges Vassdrag og Energidirektorat, Oljedirektoratet og Statens vegvesen er eksempler på dette.

Vegvesenet har skilt ut som eget aksjeselskap underlagt samferdselsdepartementet den del av organisasjonen som driver med å bygge og vedlikeholde veger. Det er få land i hele verden som har gått så langt som Norge når det gjelder å skille ut produksjonsoppgaver på vegsiden i et eget AS. De fleste land har privatisert vegbyggingen, men der vegvedlikeholdet er betraktet som en offentlig oppgave.

Et annet eksempel er Norfund, statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, som skal investere i lønnsom virksomhet i utviklingsland. Norfund er opprettet ved særlov og har et eget, selvstendig styre. Samtidig er fondet i sin helhet finansiert over bistandsbudsjettet. Fondet har opparbeidet seg god kunnskap og kompetanse om markedsmuligheter og – mekanismer i en rekke utviklingsland og representerer med det en kompetansebase ikke bare for norsk næringsliv og bistandsforvaltning, men også for privat og offentlig sektor i utviklingslandene selv. Norfund utgjør dessuten en døråpner for norske og andre bedrifter til andre investeringskilder via sitt samarbeid med britiske Commonwealth Development Corporation og sine fondsaktiviteter. Fra et utviklingsperspektiv er dette særdeles positivt da det skaper flere investeringskilder og -muligheter i og for utviklingslandene. Noen av disse punktene antar jeg at Bjørne Grimsrud fra teamet som har evaluert Norfund vil ta opp senere i dag.

Noe av årsaken til den økende privatiseringen av offentlige instanser er at man innser at disse instansene bør være økonomisk selvbærende – at det ikke nødvendigvis er snakk om varer eller tjenester som offentlig sektor skal stå for. Dermed blir virksomheten privatisert eller svært lik en privat virksomhet, og det blir ofte vanskelig å skille mellom de ulike aktørenes rolle i overføringen av kompetanse, erfaring og kunnskap.

Dette er en utvikling vi også ser innen utviklingssamarbeidet. På områder innenfor den faglige bistanden der kompetansen er like stor, eller større, hos private aktører og bedrifter ønsker vi derfor i større grad å åpne opp for konkurranse mellom offentlige og private aktører om slike oppdrag innenfor de rammer som avbindingsanbefalingen og regelverket for offentlige anskaffelser i Norge og innen EØS-området setter. Vi er nå i ferd med å utrede nærmere hvordan dette kan gjøres.

Ta for eksempel tiltak innenfor vann- og sanitær, som er meget viktige i lys av oppfølgingen av handlingsplanen fra toppmøtet i Johannesburg og ikke minst tusenårsmålene. Her er det ikke noen naturlig norsk statlig samarbeidspartner, ettersom dette er oppgaver som i Norge løses på kommunalt nivå. Privat sektor kan her ha en rolle å spille både m.h.t. investeringer og kompetanseoverføringer. Konsulentbransjen er viktig for diverse planleggings og utredningsoppgaver.

Dette er ikke nye og revolusjonerende tanker: institusjonssamarbeid mellom offentlige aktører har tidligere blitt erstattet av og komplettert med bruk av konsulenter, blant annet i de palestinske områdene. Norge har i flere år støttet utvikling av Palestinian Water Authority , den sentrale vannregulatoren i det palestinske området. Etter flere års institusjonssamarbeid mellom Palestinian Water Authority og NVE ble det i 2001 besluttet at institusjonssamarbeidet skulle erstattes av et program hvor palestinske vannmyndigheter i større grad målretter sine bestillinger, og kjøper diverse tjenester fra konsulenter eller offentlige institusjoner, avhengig av hvilken type oppgave det søkes faglig støtte til.

Offentlig sektor har ikke tilstrekkelig og nødvendig kompetanse om hva som skal til for å drive privat virksomhet og hvilke forutsetninger som må være på plass. Derfor er det en uttalt målsetting å trekke på kompetansen og erfaringene i norsk næringsliv i utviklingssamarbeidet.

Dette ble uttalt så tidlig som i 1999 gjennom Strategi for støtte til næringsutvikling i sør der norsk næringsliv utpekes som en viktig partner i utviklingssamarbeidet. Strategien gir klare føringer om at vi i arbeidet for å bistå utviklingslandene med næringsutvikling og handel skal trekke på kompetansen i norsk næringsliv. Dette har vi gjort på flere måter og gjennom flere kanaler.

La meg nevne det kanskje viktigste eksempelet: Vi har nylig foretatt en gjennomgang av muligheter og barrierer for næringsutvikling i våre samarbeidsland for å kartlegge hva en fra norsk side bør gjøre for å styrke dette samarbeidet. I dette arbeidet deltok representanter fra næringslivet både i de enkelte landteamene og i referansegruppen som vurderte og kommenterte gjennomgangene. Som en oppfølging og videreføring av disse gjennomgangene, foretas det en gjennomgang av mulighetene for kommersielt og handelsbasert samarbeid i regi av NHOs nyopprettede sekretariat for utviklingssaker, som forøvrig er finansiert med bistandsmidler. Vi har store forventninger til dette sekretariatet.

Sri Lanka og Uganda har vært gjenstand for en slik gjennomgang i regi av næringslivet under ledelse av sekretariatet i NHO. Gjennomgangene har kartlagt en rekke mulige tiltak og samarbeidsprosjekter, og det er planlagt et møte senere i mai/juni der vi sammen med næringslivet skal drøfte videre oppfølging og samarbeid for å realisere de muligheter som nå er avdekket. Andre land vil selvfølgelig følge disse.

Verden er i stadig endring – internasjonalisering og konkurranseutsetting blir et stadig mer fremtredende trekk både innen bistand og mht. de ulike aktører i dette samarbeidet. Vi må benytte de muligheter og fordeler som ligger i denne utviklingstrenden til beste for utviklingslandene. Det er vår målsetting å komme verdens fattige i møte med politikk og tiltak som frigjør krefter og skaper muligheter. Dette skal vi gjøre med stadig større treffsikkerhet – ut fra en økende innsikt i hva som virker og ikke virker.

Stikkordet i denne sammenheng er kompetanse – relevant, tilstrekkelig og tilgjengelig kompetanse – og da først og fremst hos de som skal bruke den, utviklingslandene. Dette må vi være med å skaffe eller bygge opp. Derfor er det vi i norsk utviklingspolitikk legger vekt på å ha nær kontakt og samarbeid med norske kompetansemiljøer, det være seg offentlige, frivillige eller privatbaserte. Først og fremst for at våre samarbeidsland kan nyttegjøre seg den erfaring og kompetanse norske private og offentlige organisasjoner besitter, men også for å øke forståelsen for og kompetansen om utviklingslandenes situasjon innen norske fagmiljøer.

Dere har et spennende program foran dere i dag som jeg gjerne skulle deltatt på hele dagen, men det kan jeg dessverre ikke. Jeg er imidlertid svært interessert i å fortsette dialogen med dere i næringslivet om deres deltakelse i våre felles bestrebelser på å nå tusenårsmålene. Dere har klart kompetanse og verdier vi ønsker utviklingslandene skal dra nytte av. Dette vil vi også legge til rette for.

Lykke til videre med seminaret!