Statssekretær Olav Kjørven
Redd Barnas landsmøte på Sola
23.08.2003

Sjekkes mot framførelse

Fattigdomsbekjempelse, reform og samarbeidet med frivillige organisasjoner

"En god mann etterlater arv til barnebarn."

Slik lyder et av Kong Salomos ordspråk. Vi lever ikke bare for oss selv. Vi lever også for andre i dag og for kommende slektsledd. Vi må tenke på hvilken verden vi etterlater oss. Vi må sikre våre barns rettigheter og vi må gjøre dem i stand til å bli ansvarlige voksne.

Det er en glede for meg å få anledning til å møte dere som deltar på Redd Barnas landsmøte. Dere gjør en viktig innsats for å fremme barns rettigheter nasjonalt og internasjonalt. Oppslutningen om norsk utviklingspolitikk er høy i den norske befolkningen, og det skyldes ikke minst det brede engasjementet fra de mange frivillige organisasjonene. Her står Redd Barna i en særstilling.

Vi har nær kontakt og fruktbart samarbeid mellom frivillige organisasjoner og utenrikstjenesten, inkludert NORAD, i Norge. Slik skal det fortsatt være.

Som del av et globalt nettverk – Save the Children Alliance – har dere mulighet til å nå langt. Det spiller en rolle hva en organisasjon av et slikt omfang mener og gjør. Redd Barnas holdninger og innsats har betydning for millioner av mennesker, i første rekke barn. Det betyr at dere er med på å forme morgendagens samfunn og morgendagens ledere.

Redd Barna hjelper barn i Norge og ute i verden, og bidrar til at barn får utdanning, at barn rammet av krig og kriser får hjelp, og at barn utsatt for vold og seksuelle overgrep får støtte. Virksomheten er bygget på et solid fundament, nemlig FNs konvensjon om barns rettigheter. Denne er nå, ikke minst takket være iherdig hjelp fra Redd Barnas side, blitt inkorporert i norsk lov.

Redd Barna er med på å skape en verden der barn respekteres, en verden som lytter til barn og lærer av dem, en verden hvor alle barn har håp og muligheter til å leve med verdighet i frihet og fred.

Mahatma Gandhi sa: "You must be the change you wish to see in the world".

Alle kan arbeide for fattigdomsbekjempelse og fred. Noen finner sin arena i lokalmiljøet, andre på nasjonalt plan, atter andre på den internasjonale scene. De frivillige organisasjonene gir plass til mangfold.

Samtidig som vi hyller mangfoldet, er det viktig å passe på at vi alle – myndigheter, frivillige organisasjoner og multilaterale organisasjoner - trekker i samme retning, at vi arbeider for felles mål og at vi gjør det på en mest mulig hensiktsmessig måte.

Tusenårsmålene

Gjennom de vedtakene FN gjorde da vi rundet årtusenskiftet, har vi nå fått en internasjonal plan for å bekjempe fattigdom. Planen er FNs Tusenårsmål som er konkrete og ambisiøse mål for bekjempelse av fattigdom.

Gjennom Tusenårsmålene har det internasjonale samfunnet forpliktet seg til at andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom og sult skal halveres innen 2015. Vi har forpliktet oss til at andelen som mangler rent drikkevann halveres. Vi har forpliktet oss til at dødeligheten blant fødende kvinner skal reduseres med ^3 og at barnedødeligheten skal reduseres med 2/3. Spredningen av hiv/aids skal stoppes og snus. Alle barn, jenter så vel som gutter, skal sikres gratis grunnutdanning. Vi skal arbeide for å fremme likestilling og sikre en miljømessig bærekraftig utvikling.

Dette er de sju første Tusenårsmålene. Utviklingslandene har et hovedansvar for å nå disse målene.

Men de vil aldri klare dette alene. Tusenårsmål nr. 8 legger peker på den rike verdens ansvar. Det er opp til oss i de rike landene å sikre et åpent, regelbasert, forutsigbart og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem. Det er vi som må gå i bresjen for å utvikle et globalt partnerskap for utvikling. Vi må gi gjeldslette - vi må gjennomføre bistandsreform. Vi trenger mer bistand og vi trenger bedre bistand. Dette siste tusenårsmålet er en forutsetning for å nå de sju første.

Vi må arbeide langs fire fronter

For det første: Internasjonale rammebetingelser. Vi må etablere rettferdige internasjonale rammebetingelser for handel, gjeld og investeringer. For de fleste utviklingsland - med unntak av de aller fattigste - betyr muligheten til å selge sine varer på det internasjonale markedet mer enn bistand. Vi må ha samsvar i alle deler av politikken vår, og sørge for at vi ikke tar med den ene hånden det vi har gitt med den andre.

For det andre: Bistandsreform/giverreform. Vi må ha mer bistand og vi må ha bedre bistand. Bistandsoverføringene må dobles om vi skal komme i havn med tusenårsmålene.

Hvorfor er det så vanskelig å omprioritere ressurser til konstruktive formål? FNs statistikk viser at verdens totale militære utgifter i fjor var på 850 milliarder dollar. Samtidig var den totale utviklingsbistanden på litt over 50 milliarder dollar. Det maner til ettertanke og bør inspirere til handling!

Hva mener vi så med "giverreform"? Hva er det som må forandres?

Her er noen eksempler:

Vi må få slutt på det som ofte kalles "giversirkuset", med tusenvis av enkeltprosjekter i hvert land. Tanzanias finansminister fortalte for et par år siden at han måtte levere ti tusen rapporter til givere hvert år. Vi må bort fra isolerte og giverstyrte prosjekter.

Vi må få bedre sammenheng mellom den bistand som kommer fra enkeltland og den bistand som kommer via internasjonale organisasjoner, og unngå dobbeltarbeid. For den som trenger hjelp, er det likegyldig hvilken avsender hjelpen har.

Vi må samarbeide mer med andre giverland og med mottakerlandene, fire flaggene, tilpasse oss fattigdomsstrategier og se på hvordan vi i fellesskap kan gjøre en best mulig jobb. Også de frivillige organisasjonene må være med på dette koordineringsarbeidet.

Vi må måle resultatene bistanden gir, ikke bare nøye oss med å se om prosjektene er gjennomført etter planen. Har folk fått det bedre? Det er det saken dreier seg om.

For det tredje: Styresett-reform hos våre partnere.

Pengesummer alene kan ikke skape vekst eller velferd. Mangler man god politikk, fungerende statsinstitusjoner og vilje til å investere i menneskelige ressurser, kan verken millioner eller milliarder bistandskroner hjelpe dem som trenger det mest. De fattige landene må selv satse på godt styresett, demokrati og respekt for menneskerettighetene. De må prioritere bruk av begrensede ressurser, utarbeide strategier for fattigdomsbekjempelse, investere i menneskelige ressurser og iverksette en fattigdomsorientert politikk. Dårlig styresett med utbredt korrupsjon undergraver mulighetene for bekjempelse av fattigdom. Korrupsjon er tyveri - å stjele fra de fattigste - korrupsjon fratar fattigfolk rettigheter og lar knappe ressurser komme på avveie. Vi må bli mye tøffere i vår politiske dialog med myndigheter som ikke bekjemper korrupsjon. Frivillige organisasjoner, frie media og politiske partier kan være viktige pådrivere i prosessen fram mot et bedre styresett.

Og det bringer meg over til

det fjerde hovedpunktet: Samarbeid med frivillige organisasjoner og privat sektor

I kampen mot fattigdom er det viktig å mobilisere privat sektor og sivilt samfunn. Her er det ubenyttede ressurser - i nord og sør. Frivillige organisasjoner er betydningsfulle i felten, men ikke bare der. De er også sentrale medspillere i forhold til alle de andre frontene: internasjonale rammebetingelser, giverreform, styresett og resultatorientering.

Tusenårsmålene, fattigdomsstrategier, styresett, partnerskap, giverreform - jeg mener vi her snakker om en samlet visjon. Denne visjonen kan ikke bli virkelighet uten hjelp fra dere - de frivillige organisasjonene.

To trusler

Men før jeg går videre på dette punktet, la meg nevne to trusler mot arbeidet med fattigdomsbekjempelse: voldelige konflikter og HIV/AIDS. Vi vil ikke lykkes i vår kamp mot fattigdommen dersom vi ikke klarer å håndtere disse truslene.

Voldelige konflikter er utviklingsfiende nr. 1. Det er en sammenheng mellom voldelige konflikter og fattigdom, og mellom fred og utvikling. Voldelige konflikter gjør at investeringer går tapt. Økonomisk forfall, dårlige statsfinanser og råvareavhengighet øker sjansen for borgerkrig. Manglende eller gal oppfølging etter fredsavtaler øker sjansene for tilbakefall til vold. Vi må legge mer vekt på å forebygge konflikter, skape, bevare og bygge fred. Vi må satse på en bred og helhetlig tilnærming i etterkant av konflikter, der sikkerhet, politisk, sosial og økonomisk utvikling tas på alvor. Det sivile samfunnet spiller viktige roller i fredsskapende prosesser og fredsbyggende innsats. Behovet for slik innsats ser dessverre ut til å øke.

Hiv/aids er en annen trussel mot både utvikling og fred. Langt flere dør av HIV/AIDS enn i voldelige konflikter. HIV/AIDS er ikke bare en personlig tragedie for den det gjelder, det er også en viktig negativ utviklingsfaktor i mange land - særlig i Afrika sør for Sahara. HIV/AIDS påvirker utviklingsmulighetene innenfor nøkkelsektorer som matvaresikkerhet, landbruk, helse, undervisning. HIV/AIDS er en katastrofe for familien som samfunnsenhet - den minste, men kanskje aller viktigste produksjonsenhet og undervisningsenhet på landsbygda i Afrika sør for Sahara.

Sivilt samfunns roller

Jeg ser fem hovedroller for frivillige organisasjoners arbeid for fattigdomsbekjempelse og fred.

- De frivillige organisasjonene i nord har en viktig rolle i arbeidet for å bygge opp et aktivt sivilt samfunn i sør. Stikkord her er kompetanseutvikling, kapasitetsbygging, organisering, nettverksbygging og informasjonsutveksling. Målet er å styrke det sivile samfunnets evne til å selv være en aktør med innflytelse på samfunnsutviklingen.

- Organisasjoner i nord kan støtte samarbeidspartnere i sør i deres rolle som tjenesteleverandører, bl.a. innenfor utdanning og helse. Kapasitets- og kompetanseoverføring er sentrale stikkord her.

- Organisasjoner i nord kan støtte samarbeidspartnere i sør i deres påvirkerrolle og vaktbikkjefunksjon overfor myndighetene. For eksempel kan lokale organisasjoner hjelpe til så de fattiges røst blir hørt i prosessene bak nasjonale strategier for fattigdomsbekjempelse. Frivillige organisasjoner kan også bistå myndighetene med kompetanseutvikling og kapasitetsbygging og støtte statsbyggingsprosessen.

- Organisasjoner i nord spiller en sentral rolle for å støtte samarbeidspartnere i sør i deres arbeid for å gi de stemmeløse en stemme. Det vil si kvinner og barn, minoriteter, urfolk, funksjonshemmede, eller andre som er diskriminerte og marginaliserte. Dette er det man på engelsk kaller "empowerment" - jeg finner ikke noe godt norsk ord - og det dreier seg om hjelp til selvhjelp - utvikling av lokal kapasitet og lokale krefter, med støtte utenfra.

- Så har vi rollen som de fattiges advokat i nord. Dette er viktig for å spre kunnskap om og mobilisere støtte til en progressiv utviklingspolitikk i Norge. Det skader slett ikke at vi av og til er uenige og at ideelle fordringer krever mer enn hva Regjeringen makter å levere. Det inspirerer til økt innsats og felles løft i framtiden.

Frivillige organisasjoner har verdifull erfaring etter langvarig innsats i mange land. De har gode kontakter og unik kompetanse. Kunnskapen og tilliten som er bygget opp over tid er verdifull for Norges totale innsats for fattigdomsbekjempelse og fred. Dette er en nøkkel til å oppnå gode resultater i arbeidet. I tillegg har organisasjonene ofte et godt nettverk, nasjonalt og internasjonalt. Dette kan og bør brukes for å skape dialog og sikre innflytelse. Jeg oppfordrer dere til å bruke disse nettverkene lokalt til å fremme politikk og praksis som bekjemper fattigdom og fremmer fred.

Frivillige organisasjoner og giverreform

Det er en utfordring for frivillige organisasjoner å få prosjekter og programmer til å passe inn i nasjonale fattigdomsstrategier, plandokumenter og nasjonale og internasjonale koordineringsmekanismer. Frivillige organisasjoner må være en del av dialogen om hvilken kombinasjon av aktører, kanaler og ansvarsfordeling som er best i en gitt situasjon.

De nye samarbeidsavtalene, som fra 1. januar i år erstatter de tidligere rammeavtalene, med frivillige organisasjoner, legger føringer for oppfyllelse av krav til giverreform.

Alt for ofte har vi sett alt for mange organisasjoner, med deres administrasjon, strategier, planer, rapporteringskrav, sette i gang ad hoc prosjekter uten å tenke på helheten. Flere organisasjoner bør konsentrere seg om færre land og spesialisere seg på utvalgte tematiske områder i disse landene. Det må være en arbeidsdeling mellom ulike aktører.

Jeg vil understreke at vi fra myndighetenes side ikke ser det som vår oppgave å sørge for at et stort antall organisasjoner er involvert i enhver situasjon. Antallet må begrenses, komparative fortrinn må vektlegges. Nasjonalt eierskap er nødvendig og internasjonal koordinering er et "must".

Norske organisasjoner arbeider hovedsakelig gjennom lokale partnere. Det er bra. Det er langt mer kostnadseffektivt enn å sende ut en drøss norske eksperter. Institusjonelt samarbeid mellom organisasjoner i nord og sør er en viktig mekanisme for å dyrke et aktivt sivilt samfunn i sør. Men vi vil også fortsette med å kanalisere midler direkte fra våre ambassader til organisasjoner i sør uten å gå via norske aktører der vi finner det forsvarlig og hensiktsmessig.

Tiltak for å fremme dialog, samordning i og mellom UD, NORAD, ambassadene og sivilt samfunn

Jeg har understreket behovet for å samordne bilateral og multilateral innsats. Hvor godt klarer vi - det samlede utviklings-Norge - å samordne innsatsen, i skjæringspunktet mellom bilaterale givere, FN og frivillige organisasjoner? Hvor godt samordner vi innsatsen i og mellom UD og NORAD og mellom oss og dere?

Våre ambassader har et betydelig ansvar, sammen med Utenriksdepartementet og NORAD, for å holde kontinuerlig kontakt med norske frivillige organisasjoner på stedet. Dette burde være en selvfølge, men er det dessverre ikke alltid. Vi trenger organisasjonenes nytenkning og kreative løsninger. Og ambassadene, som forutsettes å delta aktivt i arbeidet for nasjonalt eierskap og internasjonal koordinering, har et ansvar for å videreformidle dette til frivillige organisasjoner. Samtidig som organisasjonene har plikt til å forholde seg til ambassadene, har ambassadene plikt til å inkludere organisasjonene i sin virksomhet.

I 2002 arrangerte NORAD en rekke landmøter mellom ambassadene og organisasjonene - om den politiske situasjonen generelt og om frivillige aktørers rolle spesielt. Alle norske organisasjoner som var engasjert i prosjekter i disse landene var invitert til møtene. Denne type dialog er viktig og bør videreutvikles.

Dialogene må dekke hele samarbeidet med landene, ikke bare samarbeid finansiert av NORAD. Dette er viktig for informasjonsutveksling, helhetlig tilnærming, og læring. Det innebærer tilleggsutfordringer for departementet, NORAD og våre utenriksstasjoner. Og det innebærer en oppfordring til organisasjonene om selv å ta kontakt med våre ambassader i land hvor dere er engasjert.

Omfang

Målt i antall kroner er frivillige organisasjoner og andre aktører i sivilt samfunn den største kanalen for norsk bilateral bistand. I 2002 ble totalt 2,9 mrd. kroner, eller 33 % av den samlede bilaterale innsatsen kanalisert gjennom disse aktørene. Dette er en økning fra 2,7 mrd. i 2001. Mesteparten, ca. 2,4 mrd. kroner, gikk via norske aktører. Regjeringen tar sikte på å opprettholde et fortsatt høyt nivå på bistand kanalisert via sivilt samfunn i 2004.

Likevel; det er et tankekors at det som skal være et supplement - nemlig frivillig virksomhet - nå får mer midler enn den rene stat-til-stat bistanden. Skal man løfte land og millioner mennesker ut av fattigdom, må man også sikre en fungerende stat.

Redd Barna

Redd Barna er ofte profilert i media som en humanitær organisasjon og en aktiv forkjemper for barns rettigheter både i Norge og i fattige og krigsrammede land. Men Redd Barna er også en demokratisk medlemsorganisasjon med aktive lokallag over hele landet. Dette er en styrke for Redd Barna og en styrke for den folkelige oppslutningen om støtte til verdens fattige.

Jeg vil gjerne rette en hjertelig takk til alle dere som arbeider for en bedre verden for barn. Stå på!

Redd Barna gjør en imponerende innsats for barn i krig og konflikt. Ikke minst har dere bidratt til å gi oss mer kunnskap om skjebnen til de mange barna som blir kidnappet og tvunget til å begå de mest grusomme handlinger i regi av Lord’s Resistance Army i det nordlige Uganda. Som generalsekretær Gro Brækken påpekte i sin kronikk i Dagbladet for et par dager siden, er det sjelden at appellen "Redd Barna!" har vært mer på sin plass enn der.

Når barn blir angrepsmål i væpnete konflikter, er det spesielt viktig å ha en "vaktbikkje" som minner oss på hva krig og konflikt faktisk innebærer for dem som rammes. I tillegg til den konkrete innsatsen dere gjør for å lindre nød og beskytte ofre, gjør dere et stort og viktig arbeid som talsmenn for de små og svake.

Jeg er spesielt glad for at Redd Barna har satset på utdanning i utviklingssamarbeidet. Som dere sikkert vet, er utdanning jobb nr. 1 for Regjeringen. Det er flott at dere legger vekt på samarbeid med lokale partnerorganisasjoner og får til et godt samspill med stedlige myndigheter. Utenriksdepartementet har som kjent lansert en strategi for utdanning i utviklingssamarbeidet. Denne strategien, der samarbeidet med de frivillige organisasjonene inngår som et bærende element, representerer et løft for oss. Norsk innsats for utdanning er nå satt inn i en global sammenheng.

Dere i Redd Barna viser oss på en god måte hva det dreier seg om. Plakaten med den lesende jenta på søppelplassen i Nicaragua illustrerer at utdanning må nå også de svakeste. Utdanning er en vei ut av fattigdommen. Ingen utvikling uten utdanning.

19. oktober holdes NRKs årlige TV-aksjon for 30. gang. Det er Redd Barna som for tredje gang skal være mottaker av de midlene som samles inn i denne enestående folkedugnaden.

Her står dere overfor betydelige utfordringer som dere sikkert vil takle på en utmerket måte. Den årlige innsamlingsaksjonen er en flott tradisjon, et inspirerende felles løft av NRK, organisasjoner, enkeltpersoner, bankansatte, kommunene og regjeringen. Jeg ønsker dere lykke til med landsmøtet, med TV-aksjonen og all annen innsats for å fremme barns rettigheter nasjonalt og internasjonalt.