Hilde Frafjord Johnson, Utviklingsminister
Norges Kristne Råd - Kirkeledermøte
Oslo, 26. mai 2003

Åpningstale

Fattigdomsbekjempelse og arbeid for fred og forsoning

En god mann etterlater en arv til sine barns barn. Slik lyder et av Kong Salomos ordspråk - slik vil jeg forstå dagens tema. Vi er ikke her for oss selv i dag - vi må tenke lenger. Vi må tenke på hvilken verden som kommer etter oss - for det er vi som lager den - vi lager den nå. Tenker vi ikke på de som skal bli født i dag, er det kanskje for sent når deres tid kommer.

Kveldens tema - kampen mot fattigdom - er mer et arbeid - mitt arbeid. Det har med kall å gjøre. Kall er nok et ord som ikke brukes så mye - annet enn rent billedlig. Her i kveld er vi alle fortrolige med dette begrepet. Vi kjenner mange som har et kall - mange som inderlig brenner for det som er gitt dem av oppgaver. Alle er vi kalt til tro på Herren og til å elske vår neste. Vi trenger troen og nestekjærlighetsbudet. Det er så mye å gjøre og vi har så liten tid. Alle er vi kalt. Verden trenger politiske ledere og kirkeledere som er klare i sin tale og som makter å omsette dette til handling.

For en som alltid har vært økumenisk orientert, er det godt å møte en bred økumenisk forsamling som dette. Det økumeniske arbeidet i Norge er kommet langt de siste årene. Også på tvers av religionene er det positive tegn til dialog. At det økumeniske arbeidet er kommet så langt her hjemme er viktig – at det også har fremgang ute i verden er enda viktigere.

Det er min overbevisning at det må gå et skille mellom politikk og Kirke. Vi ser det i dag kanskje klarest når ledere fra andre politiske kulturer tar Gud til inntekt for sitt politiske syn på en veldig direkte måte. Det er en måte å drive politikk på som de aller fleste her i landet har forlatt. Men at det er et skille – og bør være et skille – innebærer ikke at kirken kun skal befatte seg med de åndelige spørsmål. Vi må likevel ikke feiltolke behovet for en grenseoppgang slik at den forhindrer Kirkesamfunnenes deltagelse i livet til menneskene i og rundt seg.

Jeg mener vi trenger en kirke som er sterkt til stede i samfunnet. Våre samfunn trenger kirker som engasjerer seg. Kirker som bygger opp det som er felles for menneskene – det ukrenkelige menneskeverdet. Slike grunnverdier som nestekjærlighetsbudet, menneskeverdet og vårt ansvar som forvaltere av skaperverket forplikter også over landegrensene og på tvers av kirkene. Vi trenger kirker som står opp for de fattiges menneskeverd og rettigheter. Dette er også det fundamentale utgangspunkt for Regjeringens utviklingspolitikk.

For meg er Jesus Kristus en kjempende Kristus, Kristus som tar de utstøtte til seg, Kristus som gjør opprør mot privilegiene, Kristus som gir sin stemme til de stemmeløse. Kristus som lærer ved eksemplet – ikke bare ved ordet.

Vår verden blir på mange måter stadig mindre, men forskjellene er ufattelig store. Det er en nær sammenheng mellom fattigdomsbekjempelse og fred. Uten fred ingen utvikling. Uten en rettferdig utvikling som kan gi håp for fremtiden skapes lett fortvilelse og frustrasjon. Slik legges det ofte også grunnlag for spenning, konflikt og ufred.

Kirkelige organisasjoner spiller viktige roller for utvikling, for fred og for forsoning. Norske myndigheter har et godt samarbeid med et bredt spekter av kirkesamfunn som vi ønsker å styrke og videreutvikle.

Tusenårsmålene

Den økende kløften mellom rike og fattige er den viktigste utfordringen vi står overfor. Noen tall illustrerer denne kløften:

• 1,2 milliarder mennesker lever av mindre enn 1 dollar pr. dag.
• Like mange mangler tilgang til rent drikkevann - og dobbelt så mange har ikke tilgang til tilfredsstillende sanitære systemer
• Med dagens innsatsnivå og tempo vil det ta 130 år før sult er utryddet i verden.
• De rikeste 1 % av verdens befolkning tjener like mye som de fattigste 57 % til sammen.
• 1,6 milliardermennesker mangler elektrisk strøm - 80 % av disse bor i Afrika eller i India.

Dette er uakseptabelt. Dette angår oss moralsk. Kampen mot fattigdom og for rettferdighet må være vår. Før eller siden rammer det også oss om vi ikke gjør noe.

I mars 2002 la regjeringen fram sin Handlingsplan for fattigdomsbekjempelse i Sør mot 2015. Handlingsplanen tar utgangspunkt i Tusenårsmålene som det internasjonale samfunnet oppnådde enighet om ved Tusenårsskiftet. Handlingsplanen skisserer hvordan Norge vil bidra til å bekjempe fattigdom i verden.

Tusenårsmålene har bidratt til å plassere de fattiges interesser på toppen av den internasjonale politiske dagsordenen. Statslederne har innsett at fattigdom er den største utfordringen vi står overfor. Gjennom FNs erklæring har vi alle lovet å bidra til å bekjempe fattigdom. Vi har oppnådd en økende forståelse og et sterkere engasjement. Utviklingssamarbeid er ikke lenger en marginal oppgave for spesielt interesserte. Dette er et gjennombrudd i internasjonal politikk. Neste skritt er gjennomføring, praktiske tiltak som vil oppfylle tusenårsmålene og bedre hverdagen for dem vi ønsker å hjelpe.

Gjennom tusenårsmålene har vi forpliktet oss til at andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom og sult skal halveres innen 2015. Vi har forpliktet oss til at andelen som mangler rent drikkevann halveres. Vi har forpliktet oss til at dødeligheten blant fødende kvinner skal reduseres med 3/4-deler og at barnedødeligheten skal reduseres med 2/3-deler. Spredingen av HIV/AIDS skal stoppes og reverseres. Alle barn, jenter og gutter, skal sikres gratis grunnutdanning. Vi er forpliktet på å arbeide for å fremme likestilling og sikre en miljømessig bærekraftig utvikling.

Dette er de 7 første tusenårsmål. Utviklingslandene har et viktig ansvar for disse målene.

Men de vil aldri klare dette alene. Tusenårsmål nr. 8 legger spesiell vekt på den rike verden del av avtalen.

Det er opp til oss å utvikle et åpent, regelbasert, forutsigbart og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem. Det er opp til oss å utvikle et globalt partnerskap for utvikling. Det er opp til oss å sørge for at gjeldsbyrden fattige land bærer kan reduseres og at fattige land kan skaffe seg nødvendige medisiner til en rimelig pris.

Jeg blir av og til titulert som bistandsminister – og retter det alltid med en gang til utviklingsminister. Hvorfor? – Fordi bistand bare er en del av kampen mot fattigdom. Skal vi bekjempe fattigdommen må vi mobilisere på bred front. Det holder ikke med almisser eller bistandsoverføringer. Endringer i strukturer, politikkområdene, er helt vesentlig. Dette er de rike landenes ansvar.

Men før jeg går inn på det konkrete arbeidet i kampen mot fattigdom og for fred og forsoning, vil jeg gjerne få dele noen tanker med dere om frihet – utvikling som frihet. For hva er utvikling? Vi vet at utvikling handler om vekst, sosiale tjenester – fordeling. En av de mest innflytelsesrike utviklingsøkonomer i vår tid – nobelprisvinner Amartya Sen, peker imidlertid på noe helt vesentlig når han gir et annet perspektiv – utvikling som frihet. Fattigdom er mangel på frihet – en mangel som tar fra menneskene friheten til å utnytte sine muligheter – tar fra menneskene friheten til å kreve sin rett.

Av de mest interessante deler av hans teori, som etter hvert har fått stor innflytelse, er hans studier om sult. Etter hans mening er sult snarere det fenomen at noen mennesker ikke har nok å spise – ikke at det ikke er nok mat. Å være fattig er å ikke ha de maktmidler som skal til for å skaffe seg mat. Den vesentlige karakteristikken ved å være fattig er å ikke ha alternativer, å være uten stemme, uten rettigheter, uten frihet. Dette er fattigdomsfellen. Dette stemmer også med FNs utviklingsprogram i definisjon; utvikling er å øke menneskets valgmuligheter.

Frihet er en verdi i seg selv. Ethvert menneske har iboende verdighet og iboende rettigheter. Men frihet og rettigheter har også en instrumentell verdi. Ytringsfrihet kan føre til - og er nødvendig for - sosiale endringer.

Jeg mener vi er på vei mot et nytt utviklingsparadigme. For å forstå de utfordringer vi nå står overfor, er det viktig å ha med seg tanken om utvikling som frihet, utvikling som rettigheter. Kirkene har en rolle her.

Fra norsk side kanaliserer vi nær 30 % av utviklingsbudsjettet gjennom frivillige organisasjoner, og de kristne bistands- og misjonsorganisasjonene er blant de aller største av våre samarbeidspartnere.

Som aktører i utviklingsarbeidet har kirkene flere viktige roller. Det er gjennom den diakonale rollen som leverandører av varer og tjenester. Det er som talerør for de fattige i den rike delen av verden. Det er rollen som kritisk røst her hjemme og som støttespiller for kritiske røster ute. Og la oss ikke glemme den rollen bare kirkesamfunnene selv kan spille. Bare Kirken kan fremme religionens rolle som brobygger. Med en bakgrunn i troen kan den virkelige forståelsen for religionens plass og fredsbyggende rolle i et samfunn fremmes. Med en troens bakgrunn kan også forståelse og forsoning bygges. Det er ikke gitt at religiøse spiller den rollen - men det er en oppgave som vi har skrikende behov for.

Som leverandør av varer og tjenester er det helt vesentlig at organisasjoner i det sivile samfunn er seg bevisst den større rammen man arbeider i.

Behovet for å arbeide med staten

Vi skal løfte millioner, ja over en milliard, mennesker ut av fattigdommen. Da kan feltarbeid og tjenesteleverandører bidra lokalt - og inspirere en større krets. Men for å nå tusenårsmålene er det uomgjengelig nødvendig å jobbe globalt og å arbeide også gjennom stat til stat-samarbeidet, å løfte nasjoner ut av fattigdom krever det. Hvis de fattigste landene skal komme seg ut av fattigdommen, må vi arbeide gjennom det offentlige - staten, hvis ikke blir de i fattigdomsfellen.

Svake stater kan ikke løfte befolkningen ut av fattigdomsfellen. Vi må fokusere på å støtte statsbygging, bidra til robuste regjeringer, støtte oppbyggingen av en offentlig sektor som fungerer. Organisasjoner i det sivile samfunn må operere i forhold til statenes egne planer for å bekjempe fattigdommen. Slik kan kirker og frivillige organisasjoner være viktige supplement.

De fire fronter

For å nå Tusenårsmålene og vinne kampen mot fattigdom, må vi få til vidtrekkende endringer og ressurser må mobiliseres - på fire nivåer. Dette stiller både utviklingsland og industriland overfor konkrete utfordringer.

Kofi Annan har illustrert forholdet mellom globalisering og fattigdom slik:

" The main losers in today’s very unequal world are not those who are too much exposed to globalization. They are those who have been left outside"

Ved en internasjonal konferanse gjorde Kofi Annan oss også oppmerksomme på det arabiske språk sitt uttrykk for globalisering. Deres ord for globalisering betyr direkte oversatt "World Inclusivity". Det er perspektivet vi må etterstrebe. Et verdenssamfunn som inkluderer stadig flere i felleskapet.

For det første: Vi må derfor etablere rettferdige internasjonale rammebetingelser for handel, gjeld og investeringer - slik at ikke spillereglene bestemmes av den sterkeste underveis. Vi må derfor også sikre overensstemmelse mellom utviklingsmål og de rammebetingelsene det internasjonale samfunnet etablerer. Dette har naturligvis implikasjoner for FN, IMF, Verdensbanken og WTO.

Vi legger vekt på handel og bistand, ja, gjerne også bistand for å fremme handel. For de flest utviklingsland - ikke de fattigste - har rettferdige rammebetingelser, og ikke minst handel, større potensiale for å løfte flere ut av fattigdommen enn bistand.

Norge er ikke av de mest liberale handelspartnere for utviklingslandene. Det har mange grunner. Men, vi forsøker å fokusere på de fattigste. Vi har nå innført full toll- og kvotefrihet på import av alle varer, bortsett fra våpen, fra de fattigste landene.

Vi må levere i forhold til forhandlingene i WTO, den såkalte Doha Development Round. Vi må få på plass avtalen om tilgang til rimelige medisiner - TRIPS & public health. Vi må få på plass skikkelige overgangsordninger og spesielle preferanseordninger for uland. Vi må få på plass bedre markedsadgang for utviklingslandenes produkter.

Dette har store materielle virkninger - og kanskje enda større politisk symbolverdi. Leverer vi ikke på internasjonale rammebetingelser risikerer vi å se mye av dynamikken som ligger i det globale partnerskapet om å bekjempe fattigdom gå tapt.

For det andre må de fattige landene selv satse på godt styresett, demokrati og respekt for menneskerettigheter. De må prioritere bruk av begrensede ressurser, utarbeide strategier for fattigdomsbekjempelse, investere i menneskelige ressurser og iverksette en fattigdomsorientert politikk. En slik politisk, sosial og økonomisk satsing er ikke bare viktig for å bekjempe fattigdom og legge grunnlag for fred. Den er også viktig for å tiltrekke investeringer i Sør. Vi vet at utviklingssamarbeid er mest effektivt i land med godt styresett og en fattigdomsorientert politikk. Derfor er også land med godt styresett mest attraktive for oss som samarbeidspartnere. Her trengs det sivile samfunn også som kritiske røster og "vaktbikkjer". Her har lokale kirker en rolle å spille. De kan bidra til bedre styresett. Det trengs i mange land. Dette innebærer likevel ikke at vi kan eller bør ignorere de landene som med rette kan karakteriseres som vanskelige og svake, for der er gjerne fattigdommen stor og faren for voldelig konflikt overhengende.

For det tredje må vi ha giverreform - vi må ha mer bistand og bedre bistand. FNs statistikk viser at verdens totale militærutgifter beløp seg til USD 850 milliarder i 2002. Samme år beløp den totale utviklingsbistanden seg til USD 50 milliarder. Forskjellen maner til ettertanke og inspirerer til handling! Beregninger viser at vi trenger ytterligere USD 50 millioner pr. år for å ha en mulighet til å nå Tusenårsmålene innen 2015. Bare i løpet av det siste halvannet år har en rekke europeiske land vedtatt opptrappningsplaner for bistand. EU og USA øker sin bistand (USA 50%). OECD-statistikken viser en økning på 30% fram mot 2006. Det er ikke en fordobling, men det hjelper. Trenden er snudd. Det er innlysende at vi alle – i Nord og Sør – også må se nærmere på hvordan alternativ bruk av i hvert fall en andel av de militære utgiftene kan bidra til å fremme fattigdomsbekjempelse og fred.

I tillegg til kvantitativ økning av bistanden, må vi se nærmere på kvaliteten.

Den tanzanianske finansministeren har fortalt meg at de, for noen år siden, måtte utarbeide nær 10 000 rapporter til givere om ulike bistandsprosjekter. I Zambia har nasjonalbanken 1200 konto for bistandsprosjekter alene. Finansministere vet ikke når pengene kommer, hva de får penger til og hvorvidt de kan bruke pengene selv eller de vil bli gitt til en vestlig eller lokal organisasjon. Dette kan ikke fortsette.

Giverreform er kommet et stykke på vei. Det er en enighet om å sette landenes egne fattigdomsstrategier i sentrum, å sette nasjonalt eierskap i front. Det er enighet om å fokusere mer på programstøtte enn på enkeltprosjekter, det er større forståelse for at giverland må harmonisere prosedyrer og samarbeide. Men det er langt fra ord til virkelighet - og det er for mye flaggheising der ute fremdeles.

For det fjerde må privat sektor og sivilt samfunn mobiliseres på en slik måte at de bidrar til fattigdomsbekjempelse. Her er det mye uutnyttet potensial. Endringsagenter må gis bedre betingelser. Frie media må styrkes. Frivillige organisasjoner må få betingelser slik at de kan fylle rollene som tjenesteytere og påvirkere. Dette vil jeg komme tilbake til om en liten stund.

Alle disse fire frontene må vi jobbe langs, samtidig. Bare slik kan vi bidra til oppfyllelse av tusenårsmålene .

Gjensidig ansvar - mot et nytt utviklingsparadigme.

Gjensidig ansvar - felles ansvar - er nøkkelordet i internasjonal fattigdomsbekjempelse i det nye årtusen. Det internasjonale samfunn har iverksatt prosedyrer som måler utviklingslandenes arbeid for de ulike tusenårsmålene. Men, det holder ikke at bare de måler og måles. Også vi på vår side må holdes ansvarlig for det vi gjør.

For noen uker siden ble en bred indeks med den ubeskjedne ambisjon å måle effekten av de ulike OECD-landenes politikk på forholdet mellom rike og fattige land lansert. Indeksen ser på den samlede effekt av bistand, handel, miljø, gjeldspolitikk, investeringer, innvandring. Indeksen er langt fra perfekt - vi må nok ha en lang og grundig diskusjon om kriterier og veiing. Men prinsippet er viktig.

Norge havnet på 10. plass. Det er ikke godt nok. Nederland scoret høyst. Det som trakk ned for Norge var særlig handel og landbrukssubsidier. Vi må se på denne form for måling som en utfordring. Og - for oss - kanskje en vel så stor utfordring som bistand som andel BNI. Vi må snakke om sammenhengen i politikken.

Her har kirkene en svært viktig rolle å spille. Både som talerer for de fattige og som kritiske røster hjemme og ute.

Krig og konflikt

Krig og konflikt er det største hinder for bærekraftig utvikling.

John F. Kennedy har sagt det treffende, synes jeg: "Menneskeheten må gjøre slutt på krig, eller så vil krig gjøre slutt på menneskeheten".

Uten fred og stabilitet vil vi mislykkes i vår kamp mot fattigdommen. Uten fred vil Tusenårsmålene bare forbli optimistiske – men urealistiske - mål. Uten fred klarer vi ikke å realisere målene. Dessverre er fred og menneskelig sikkerhet fortsatt en uoppnåelig drøm for alt for mange. Deres fremtidsplaner legges i grus i voldelige konflikter som ødsler ressurser, skusler bort muligheter, og fører til ubeskrivelige fysiske ødeleggelser og psykiske lidelser.

Ved begynnelsen av 2002 pågikk mer enn 40 voldelige konflikter rundt om i verden. Ca. 6 millioner mennesker ble drept i voldelige konflikter på 1990-tallet. Vold rammer sivilbefolkningen og de fattigste hardest. Ca. 300 000 barn er soldater. 40 millioner mennesker er flyktninger eller internt fordrevne som resultat av borgerkriger. 80 % av dem er kvinner og barn.

Fred har tradisjonelt vært et anliggende for utenrikspolitikken, og i mye mindre grad et anliggende for utviklingspolitikken. Men dette har endret seg de siste årene. Det er nå en utbredt forståelse for den gjensidige sammenhengen mellom fred og fattigdomsbekjempelse, mellom voldelig konflikt og fattigdom. Og erfaring tilsier at fredsavtaler har liten verdi dersom de ikke følges opp med praktiske utviklingstiltak for å bygge fred.

I en nylig offentliggjort studie fra Verdensbanken om borgerkriger og gjenoppbygging, hevdes det at fattigdom og kamp om naturressurser er hovedårsakene til borgerkriger. Studien avviser etnisitet og religion som viktigste forklaringer på konflikt. Ofte er det store inntekter fra råvareutvinning som lar kriger pågå i årevis - ofte ligger utsiktene til personlig gevinst for en liten klikk i bakgrunnen. Hvem kjøper diamantene, oljen? Eva Joly hevder det i mange tilfeller er en direkte sammenheng mellom økonomisk kriminalitet i OECD-land og kriger i fattige land. Vi må nå få fart på arbeidet med å skape innsyn i pengestrømmene - vi må få fart på antikorrupsjonsarbeidet.

Voldelige konflikter utløser ofte massive nødhjelpsoperasjoner . Dette er et prisverdig uttrykk for solidaritet. Vi må redde liv, lindre nød og beskytte mennesker. Men slike operasjoner rører ikke ved de underliggende årsakene til konflikt. De forebygger ikke gjenopptakelse av vold. De er kostbare og reduserer ressursene som kunne ha vært brukt til langsiktig utvikling.

Økt vekt må legges på å forebygge konflikter og på å løse konflikter.

Det internasjonale samfunnet kan bistå partene med å løse konflikter dersom partene er genuint interessert i politisk løsning og ønsker en tredjeparts medvirkning. Utfordringen er å komme fram til våpenhvile- og fredsavtaler som holder og som er bærekraftige. Norge har spilt og spiller en viktig rolle i fredsprosessene bl.a. i Midt-Østen, Guatemala, Sri Lanka og Sudan. Dette er den synlige delen av vårt fredsarbeid. Men det er ikke nok.

Etter fredsavtalene følger et minst like viktig, møysommelig og kostbart arbeid for å bygge fred. Og i noen av fredsprosessene har vi opplevd dette. Tilbakefall fra fred til gjenopptakelse av vold og krig forekommer ofte, alt for ofte, faktisk i ca. 50 % av tilfellene. Derfor må det legges økt vekt på fredsbygging, dvs. på å støtte tiltak som kan bidra til å iverksette fredsavtaler og hindre gjenopptakelse av vold. Her er det viktig med et utviklingssamarbeid som bidrar målrettet til fred og forsoning og til bærekraftig utvikling. Vi må være langsiktige. Vi må lære mer om når vi skal inn - og når vi skal inn med hva.

Vi arbeider i bilaterale fora og i regionale og multilaterale organisasjoner for økt forståelse for at den beste strategien for å fremme fred og sikkerhet, og for å forebygge terrorisme, er å fremme realiseringen av Tusenårsmålene og forpliktende internasjonalt samarbeid. Også her har kirkene og det sivile samfunn viktige roller å spille. Det gjelder både som partnere i å skape fred gjennom bistand til fredsforhandlinger, slik vi har sett det flere ganger. Og det gjelder arbeidet for å bygge og bevare freden gjennom å addressere konfliktens årsaker og bygge tillit og partnerskap mellom partene. Å bygge nye og bærekraftige partnerskap.

Et par ord om Irak - og fokus på Afrika.

Verdens oppmerksomhet er i disse dager og uker rettet mot Irak. Behovene er omfattende.

Også Norge vil bidra.

Men la oss ikke glemme - Irak har ressurser, har høyt utdanningsnivå, har infrastruktur som er nedslitt, men eksisterende.

Vi må opprettholde nivået og bevare kontinuiteten i vår innsats andre steder, selv om nye og krevende situasjoner oppstår. Selv om kameralinsene i dag peker i andre retninger, må vi fokusere på behovene i de fattigste landene. CNN-effekten bør være ikke-eksisterende i kirkelig sammenheng, - og i vår sammenheng. Vi må ikke la PR og fokus styre våre prioriteringer. Langsiktig utviklingssamarbeid bidrar til å bekjempe fattigdom og hindre ødeleggende konflikt. Og det internasjonale samfunnet må ikke svikte andre partnere som har kommet ut av voldelig konflikt og fortsatt trenger støtte for å bygge opp samfunnet etter år med ødeleggelser. Her er mange nå i ferd med å bli glemt.

Mange utfordringer for fredsbygging

Norge har lenge hatt et sterkt fredsengasjement i Midtøsten og Guatemala. I Sri Lanka og Sudan er det viktig å bidra til at arbeidet for å skape fred suppleres med fredsbyggende innsats. I Afghanistan er sikkerhetssituasjonen vanskelig og kompliserer gjenoppbyggingen. Overgangsregjeringen har foretatt interessante grep angående prioriteringer og koordinering og trenger bred støtte fra det internasjonale samfunnet i lang tid fremover.

I Angola må skjør fred vernes og bygges. Øst-Timor står overfor store fredsbyggings- og utviklingsoppgaver. Også Colombia, Sierra Leone, Somalia, Etiopia og Eritrea er land hvor fredsbygging er nødvendig. Det samme gjelder området ved De store sjøer i Afrika, og andre land i Vest-Afrika. I flere av våre hovedsamarbeidsland, blant annet i Mosambik og Nepal, føres kampen mot fattigdom i et komplisert politisk landskap hvor vi også må prøve å bidra til fredsbygging. Kenyas nye regjering trenger støtte i arbeidet for et bedre samfunn for befolkningen. Zimbabwe balanserer på kanten av stupet. Vi må ikke glemme noen av dem. Både fokus, ressurser og prioriteringer må reflektere dette.

De Kirkelige organisasjonenes rolle for fred

Caritas Norge, Kirkens Nødhjelp, Mellomkirkelig Råd, Norges Kristne Råd og Råd for Misjon og Evangelisering (NORME) har vedtatt Felleskirkelig plattform for fred og forsoning (Fredsplattformen). Fredsplattformens mål er å fremme kirkens fredsoppdrag gjennom å styrke norske kirker og kirkelige organisasjoners internasjonale engasjement og samarbeid for fred og forsoning ved å vektlegge nettverksarbeid, kompetansebygging og prosjektutvikling.

Arbeidet mottok økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet i 2001. Vi har i løpet av våren hatt en meget positiv dialog med Fredsplattformen om en ny søknad om støtte, og vil sende et formelt svar så snart behandlingen er ferdig.

Kirkens budskap handler om fred. Salmedikteren Grundtvig sa det slik: "Kristendom er i en sum fredens evangelium". I kirkelig sammenheng nevnes imidlertid sjelden fred for seg selv. Fred får sitt innhold sammen med andre ord:

Fred og rettferdighet, fred og frihet, fred og forsoning. Dette setter fred inn i den rette sammenhengen. Fred har med rettferdighet, frihet og forsoning å gjøre. Det kristne verdigrunnlaget og vår forståelse av fred er det beste utgangspunktet for vår innsats for fattigdomsbekjempelse og fred.

Kirken har en viktig rolle som fattige og undertryktes talerør, og som en aktør som støtter partnernes påvirkerrolle vis a vis myndighetene. Bevisstgjøring, kapasitets- og kompetansebygging står sentralt i denne sammenhengen. Dernest er det viktig å styrke nettverk, fremme ikke-voldelig konfliktløsning og bistå med mobilisering. Kirkelige organisasjoner har en påvirkerrolle overfor myndigheter for å fremme godt styresett, demokrati, respekt for menneskerettigheter, rettferdig fordeling av økonomiske ressurser, og for å fremme fred og forsoning.

Jeg nevnte den diakonale rollen. Tjenester, særlig innenfor helse og utdanning, tilbys på tvers av etniske og religiøse skillelinjer. Dette kan være et sterkt budskap om forsoning. Kirkelige organisasjoner er også sentrale partnere for å bekjempe HIV/AIDS. Når kirken er fordomsfri og snakker om forebygging og kondomer, om behovet for å sette til side fordommer - går kampen mot HIV/AIDS fremover. Når kirken er på en annen planet enn befolkningen i disse spørsmålene, når kirken bidrar til den offisielle tausheten, er det lite den kan gjøre.

I land som balanserer på kanten av voldelig konflikt, som er i en konfliktsituasjon eller som er i ferd med å arbeide seg ut av konflikt, er det nødvendig å sikre at alt som gjøres – helse, utdanning, mikrofinans, vann – er konflikt- og fredssensitivt.

Kirkelige organisasjoner har relevant operasjonell erfaring, langvarig tilstedeværelse og tett samarbeid med lokale partnere. Dere har kontakter, kunnskap og kapasitet. Og ofte er dere omfattet av betydelig tillit i alle sosiale lag. Dette er en tillit som har vært, og fortsatt bør bli, brukt i fredsarbeidet.

Kirken har ikke alltid stått på de fattige og undertryktes side - og gjør det ikke alltid i dag. Her tror jeg at kirkene i Norge og andre nordiske land har mye å bidra med i dialog med kirker som lar seg bruke til å forlenge konflikter, til å befeste ulikheter. Religiøse ledere må akseptere sin rolle og sitt ansvar for å fremme fred på tvers av religiøse og andre skillelinjer. Religiøse dialoger må ikke bli akademiske og teoretiske øvelser. Slike dialoger fungerer best når de blir fokuserte forberedelser til felles handling.

I mange land har kirken en bred oppslutning og godt utbygde lokale strukturer som gjør det mulig å mobilisere det sivile samfunnet. Ja, i Afrika er kirkene ofte det eneste --- samfunn som fungerer. Samtidig har kirkene et vertikalt nettverk helt opp på nasjonalt og internasjonalt nivå. Men det er en utfordring å ikke å la seg bruke som politisk maktredskap, men tvert imot konsekvent velge partipolitisk nøytral innsats for fattigdomsbekjempelse, fred og forsoning. Altså på partiløst parti med de fattige og undertrykte.

Ulike trossamfunn må dra i samme retning for å stå sterkt i fredsarbeidet. Vi ser et særlig behov for en konstruktiv dialog mellom kristne og muslimer. Mellomkirkelig Råd har deltatt i slike dialoger her hjemme. Men den er begrenset og omfatter få. Er det slik at vår oppfatning av å ha rett har ført til at vi ikke har søkt tilstrekkelig kunnskap om den andre? Kjøper vi vrengebildene fordi vi ikke vet bedre?

Etter 11. september 2001 står vi også overfor en annen utfordring, og det er betydningen av dialog mellom sivilisasjoner. Utfordringen er å bidra til at religion og tro ikke blir brukt og misbrukt i en tid preget av kampen mot terrorisme. Det er først og fremst religiøse ledere som kan bidra til at religion og tro ikke blir en del av problemet, men snarere en del av løsningen. Vi har sett det i regionale konflikter. Burde det ikke være mulig også i en mer global sammenheng? Ville det være mulig for de kristne å bidra positivt i en dialog med muslimske trossamfunn for fred?

Dialog mellom kristne og muslimer er også nødvendig for å kunne skape grobunn for fred i mange land, bl.a. i Sudan. I Sri Lanka er Caritas, Mellomkrikelig Råd og Kirkens Nødhjelp involvert for å bidra til å styrke de protestantiske og katolske kirkenes rolle som aktører for fred. Minst like viktig vil det være å få til en konstruktiv dialog med det buddhistiske presteskapet der, bl.a. for å overbevise om at fredsarbeid ikke er utslag av vestlig, kristen imperialisme.

I Angola er det knapt noe annet organisasjonsnettverk enn det kirkelige som er intakt og kan spille en forsonende rolle i en post konflikt situasjon. Norske kirkelige organisasjoner har heldigvis forbindelseslinjer til dette miljøet. I Sudan har sentrale ledere uttrykt ønske om at kirkelige partnere knyttes tettere opp til fredsforhandlingene.

I Etiopia og Eritrea har en dialog mellom religiøse ledere pågått parallelt med den offisielle fredsprosessen siden 1998. KN var initiativtaker og leder av denne dialogen som var viktig for å styrke den folkelige bevegelsen for fred i en tid da all formell kontakt var brudt mellom Etiopia og Eritrea. En slik dialog mellom religiøse ledere i de to landene var ikke lett å få til ettersom de ikke hadde noen tradisjon for å stå fram som kritiske samfunnsaktører i opposisjon til myndighetene.

KNs omfattende utviklingsengasjement i Sudan er velkjent. Organisasjonen er en troverdig og viktig partner både for kirkene i Sudan og som ressurs for aktørene i fredsforhandlingene. Dette gjelder også deltakelse i Sudan Ecumenical Forum. Fredsforhandlinger pågår, og kirkene og deres partnere er i gang med å forberede seg på en etterlengtet situasjon: fredsbygging og gjenoppbygging i et land som har mange muligheter, men som har lidd så mye over lang tid.

Det norske misjonsselskap gjennomfører et prosjekt i Kamerun der de søker å forebygge etniske konflikter. Frikirken gjennomfører et freds- og forsoningsprosjekt i Burundi sammen med kirkelige partnere. Norges Kristne Råd har siden 1997 hatt et pastoralt utvekslingsprogram med Rwanda og Burundi, bl.a. for å fremme enighet mellom kirkeledere som støtter ulike parter i konflikten.

Jeg kunne ha nevnt flere eksempler på kirkelige organisasjoners engasjement for fred og forsoning - men jeg har allerede tøyet deres konsentrasjonsevne noe.

La meg avslutte.

Norske myndigheter har hatt stor nytte av samarbeidet med kirkelige organisasjoner og ser fram til fortsatt konstruktivt samarbeid der myndigheter og sivilt samfunn kan spille komplementære roller.

Det er en utfordring for norske kirke- og organisasjonsledere å se arbeidet for fattigdomsbekjempelse, fred og forsoning i samarbeid med sine ulike søsterkirker som et langvarig engasjement og som en integrert og sentral del av kirkens ansvar. Som et arbeid for å bygge og bevare fred. Det dreier seg om selv å stille opp for de fattige og undertrykte. Det dreier seg om å være deres talerer og å være en kritisk røst i vår tid. Vi har samme utfordring - ulike roller.

Vi minnes evangeliet; det dere gjorde for en av disse mine minste brødre har dere også gjort for meg. Det gjelder oss alle.

En salme fra gudstjenesten på 17. mai uttrykker det vi leter etter:

Gi nådig fred i alle land,
vår Gud, i disse tider.
Du makter det som ingen kan
når du kun for oss strider.
Gi nådig fred, vår Herre!

Gi fred og rettferd over jord,
vår Gud, i disse tider.
Hjelp alle dine barn som tror,
Og særlig dem som lider.
Gi fred og rettferd, Herre!

Gi fred og frelse til hvert folk,
vår Gud, i disse tider.
Og la ditt folk bli fredens tolk
med bud til alle sider.
Gi fred og frelse, Herre!

(Ragnar Grøm)

Takk for oppmerksomheten.