Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson
Åpningsinnlegg på FIVHs landsmøte, Sørmarka konferansesenter, Oslo
10.10.2003

(Sjekkes mot framføring)

Handel for utvikling?

Kjære venner,

Takk for invitasjonen til å holde åpningsinnlegget på landsmøtet til Fremtiden i våre hender – og at dere setter fokus på handel og utvikling. Temaet er "Handel for utvikling?", med spørsmålstegn bak. Det er neppe noen overraskelse for dere at mitt umiddelbare svar er ja. Men jeg bør vel si litt mer enn som så. Og jeg skal si mer om det som betyr mye for utviklingslandene og deres økonomi, og mindre om det som relativt sett betyr mindre for dem. For å si det slik, jeg har hørt langt flere sterke krav og protester fra utviklingslandene når det gjelder markedsadgang og proteksjonisme i i-landene, enn når det gjelder GATS-forhandlingene i WTO. Det vil også reflekteres i det jeg vil si her.

La meg først si litt om de utfordringer vi står overfor og hvorfor vi trenger handel. Deretter vil jeg ta for meg hvilke rammebetingelser vi trenger for at handelen skal bidra positivt til økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse. Til slutt skal jeg trekke fram noe av det vi fra norsk side gjør for å bidra til en slik utvikling.

Utfordringer – hvorfor trenger vi handel

La meg først slå fast: handel er ikke et mål i seg selv. Men handel er et viktig virkemiddel, et virkemiddel som kan skape økonomisk utvikling og generere ressurser som er nødvendig for å bekjempe fattigdom. Fattigdom er vår tids største utfordring. Over en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom i verden i dag. Det sentrale målet for utviklingspolitikken å bekjempe fattigdommen i tråd med Tusenårsmålene. Det første målet er å halvere den delen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom innen 2015. Dette er en meget ambisiøs målsetting som vil kreve innsats på en rekke forskjellige områder samtidig. Vi har alle forpliktet oss til å bidra. Det åttende tusenårsmålet forplikter oss til å skape et globalt partnerskap for utvikling.

Er det mulig å bekjempe fattigdommen uten handel? Eller økt handel? Er utvikling i det hele tatt mulig uten handel? Et fattig land kjennetegnes av mangel på kompetanse, ressurser, teknologi, og en rekke varer og tjenester. Noe kan foredles av egne krefter og ressurser, men veldig mye må hentes utenfra, altså importeres. For å kunne importere, trenger man utenlandsk valuta. Det får man på flere måter, for eksempel ved å låne penger fra utlandet, motta budsjettstøtte fra internasjonale givere, eller ved å eksportere.

De fleste av de fattigste utviklingslandene er ikke kredittverdige. De kan bare ta opp lån i utviklingsbankene, Verdensbanken og IMF. Enten må de altså innfri krav fra disse og låne til egen utvikling, eller krav fra giverne, eller de må eksportere. Hvis ikke gjeldsbyrden skal øke ytterligere, og de skal bli enda mer bistandsavhengige er det altså viktig og riktig å eksportere. Det er den muligheten som gir størst mulighet til å ta ansvar for egen utvikling.

De aller fleste av fattige utviklingsland har en økonomi der det primært er to produkter de kan eksportere for et internasjonalt marked. Det gjelder landbruksprodukter og tekstiler. På hvilke områder har de internasjonale tollmurene vært høyest? Jo, selvsagt, når det gjelder landbruk og tekstiler. Akkurat de to produktene fattige land kan eksportere. De er i realiteten blitt utestengt fra verdensmarkedet ved at rike land beskytter sine egne interesser. Det er diskriminerende mot utviklingslandene. Er det en karakteristikk det internasjonale handelssystemet fortjener så er det – blodig urettferdig.

Det globale partnerskapet skal adressere nettopp dette, å sikre et regelbasert handelssystem som er mer rettferdig, åpent, forutsigbart og ikke-diskriminerende. Så er det helt riktig at lokale og innenlandske markeder er viktig. Det samme gjelder regionale markeder, og Sør/Sør-handel. Men det kan aldri erstatte adgangen til verdensmarkedet.

Erfaringene viser at utviklingsland som har satset på en mer åpen økonomi og åpen handel har opplevd en sterkere vekst med høyere sysselsetting og inntjening enn land som har hatt en mer "innadvendt" utviklingsstrategi. Dette påpekes blant annet i UNDP-studien Making Global Trade Work for the Poor. Studier som er gjort i et av våre hovedsamarbeidsland, Tanzania, bekrefter også at bøndenes inntekter og ernæring har økt etter at mulighetene for å handle med mat – innenlands og utenlands - ble forbedret.

Trade and Aid og Aid for Trade

Handel er viktig. Men handel er ikke nok. Slagordet Trade – not Aid holder ikke. Det vet alle vi som er her. Men vi kan heller ikke snakke om Aid, not Trade. For bistand alene er ikke tilstrekkelig til å bekjempe fattigdommen og skape vedvarende økonomisk og sosial utvikling. Skal vi greie det, må vi arbeide langs fire fronter samtidig. Den første er internasjonale rammebetingelser, enten det dreier seg om gjeld, handel eller investeringer. Den andre gjelder mer og bedre bistand. Den tredje gjelder nasjonale myndigheters egeninnsats, - og det kommer jeg tilbake til. Og den fjerde gjelder frivillige aktører, enten det gjelder innen næringsrettet virksomhet eller grasrotorientert innsats. Alle fire er nødvendige.

Men som rammebetingelse er altså handel helt sentralt. Det finnes mye tallmateriale som bekrefter dette. Siden ikke alle her stoler på Verdensbankens beregninger, kan vi f.eks. vise til den britiske NGO’en Oxfam, som dere sikkert kjenner. Oxfam har – i en egen rapport - pekt på at én prosent økning i Afrikas andel av verdens eksport vil gi en gevinst på rundt fem ganger det beløp som gis i bistand og gjeldslette til regionen. Med andre ord, - å utelukkende fokusere på bistand, eller på internasjonale strukturer – uten å adressere handel, innebærer i realiteten å ekskludere et av de viktigste virkemidlene for fattigdoms- bekjempelse og utvikling.

Men handel kommer ikke av seg selv, og i alle fall ikke i de fattigste landene. Derfor må det ikke bare hete Aid and Trade, men også Aid for Trade. Det må skapes produktiv virksomhet i de fattigste utviklingslandene – virksomhet som kan skaffe folk arbeid og inntekt, virksomhet som kan skape ressurser til offentlige tjenester og infrastruktur. For å få dette til, må vi øke satsingen på investeringer - både utenlandske og nasjonale - , på næringsutvikling og privat sektor og sikre tilgang til lokale, regionale og internasjonale markeder. Her vil bistand også være et viktig virkemiddel.

Nasjonal politikk og styresett

Handel og økonomisk utvikling og vekst i utviklingslandene er heller ingen garanti for sosial utvikling og fattigdomsbekjempelse. For at handelen skal bidra til fattigdomsbekjempelse kreves altså også en nasjonal politikk og rammebetingelser som bidrar til at verdiskapningen kommer de fattige til gode. Dette fordrer godt styresett nasjonalt og at handel inngår som en del av landenes økonomiske politikk og utviklingsstrategi. Det er ofte behov for økonomiske og handelsmessige reformer og tilpasninger. Det trengs også en forsvarlig fordelingspolitikk og en fattigdomsrettet politikk, det vi gjerne kaller pro-poor policies. I tillegg vil det ofte være behov for tiltak som er rettet mot de fattigste gruppene dersom en i en overgangsperiode må gjennomføre andre tiltak som kan smerte i sektorer der reformer er nødvendige.

Handel og landbruk

I de fattigste landene livnærer opptil 90 prosent av befolkningen seg av primærnæringene. Det vil i hovedsak si landbruk. I våre hovedsamarbeidsland Uganda, Mosambik, Malawi og Tanzania er denne andelen nærmere 80 pst, og i Nepal over 90 pst. Landbrukssektoren er ryggraden i økonomien, og har stor betydning for sysselsetting, lønnsinntekt - og eksportinntekter. Økt verdiskapning og utvikling av denne sektoren er følgelig helt nødvendig for å bekjempe fattigdom i disse landene.

Handel kan bidra til økt produktivitet og økt verdiskapning, og gi økonomiske ringvirkninger både i lokalsamfunnet og i landet som helhet. Og man kan ikke skape slike ringvirkninger bare ved å satse på lokale og innenlandske markeder. Å ekskludere denne sektoren fra internasjonal handel kan ha direkte negativ virkning for muligheten til å bekjempe fattigdom. Utviklingslandene er selv svært tøffe i dette budskapet.

For - som jeg har vært inne på trenger altså utviklingslandene eksportinntekter for å kunne importere nødvendige innsatsvarer, teknologi og kompetanse for å videreutvikle sitt næringsliv. Handel spiller derfor en viktig rolle i et samfunns overgang fra et fattig jordbrukssamfunn til et samfunn som er mer industralisert og med flere bein å stå på. Altså med en mer flersidig næringsstruktur som kan gi stabile inntekter og sikre offentlige tjenester til befolkningen. I dag er eksport av en eller flere råvarer eller landbruksvarer ofte den viktigste inntektskilde mange fattige utviklingsland har for å gjennomføre sine utviklingsplaner. Derfor er handel viktig. Derfor er handel med landbruksvarer viktig. Derfor er markedsadgang for slike varer viktig. Derfor er bistand for å bli satt i stand til å eksportere og utnytte markedsmulighetene viktig.

Uten dette holdes land nede – fullstendig prisgitt internasjonale finansierings-institusjoners krav og kondisjonalitet og internasjonale giveres uforutsigbarhet, med økt gjeldsbyrde og økt bistandsavhengighet. De er det også tildels i dag, men uten å gjøre noe med handelspolitikken, vil de heller ikke ha noen mulighet til å komme seg ut av en slik situasjon. Det vil bare bli verre. Det kan man ikke kalle en særlig u-landsvennlig politikk.

Åpnere dører til markedene i Vesten er viktig for utviklingslandene. Vi er utviklingslandenes viktigste markeder. Men også markedsåpning på utviklingslandenes egne markeder er viktig for å øke den regionale handelen og skape tettere økonomiske relasjoner mellom u-land. Vi har sett en sterk økning i den såkalte Sør-sør-handelen de siste årene, og det er klart mye å hente på å videreutvikle slik handel. Det bør vi legge til rette for. Vi har selv nytt godt av velferdsøkninger skapt ved nabo- eller regional handel, og vet hvilke fordeler det kan ligge i å handle med nærliggende land.

Men dette kan aldri komme til erstatning for eksport til det større internasjonale markedet. Mellominntektsland vil f.eks. aldri kunne nøye seg med å eksportere til nabolandet. Blir økonomien mer avansert, vil handelen også i større grad måte skje på det globale internasjonale markedet. Ellers bidrar en altså til å holde landenes økonomi nede.

Det er to forhold som ofte kommer opp i forbindelse med debatter om u-land og handel: Priser og Miljø/fordeling.

Prisargumentet

Ja, handel er viktig vil noen si, men: fattige land får ikke rettmessige priser for sine varer. Handelssystemet er grunnleggende urettferdig. Vi som kjøper varene betaler for lite og utnytter eksportørene. Jeg er enig i at prisene på typiske u-landsvarer – råvarer – er for lave sammenlignet med prisene på industrivarer. Ofte er u-landene avhengige av en eller to eksportvarer. Og svingningene i prisen på verdensmarkedet er ofte størst for disse varene. Den ugandiske finansminister fortalte meg f.eks. om de dramatiske virkningene for den ugandiske økonomien da kaffeprisen gikk ned. Andre har opplevd tilsvarende på andre områder. Slike prisfall har dramatiske virkninger for fattige land.

I forbindelse med arbeidet for Ny Økonomisk Verdensorden, som jeg selv deltok aktivt i, forsøkte man å foreslå reguleringssystemer for råvarepriser, og i neste omgang egne råvarefond som skulle fungere som buffere mot de dramatiske prissvingningene. Intet av dette lyktes. Råvarefond finnes den dag i dag, men beskjeftiger seg nå ikke med prisregulering, men med utviklingstiltak (diversifisering, kvalitetsforbedring). Dessverre er det slik at vi vanskelig kan diktere andre priser enn det markedet bestemmer.

Det vi imidlertid kan gjøre for å bistå utviklingslandene, er to ting:

Vi kan bidra med å videreforedle råvarene før de selges, slik at fattige land selv får merverdien. Slik kan vi bidra til industrialisering og sikre at landene får flere økonomiske bein å stå på. Vi kan også bidra til en mer diversifisert produksjon, slik at u-landene blir mindre avhengige av prissvingningene på et fåtall varer. Reduserte tollsatser vil også innebære at produsentene får beholde mer av inntektene av salget, som ellers går inn i statskassen i de rike landene.

Det hjelper nemlig lite å nekte å kjøpe varene deres fordi vi synes at prisene er for lave eller fordi vi mener at de skulle beholdt varene selv. Det vil ikke bedre situasjonen. Dessuten, en fattig bonde i Bangladesh kan ikke bare spise ris. Han trenger også inntekt. Han må gis mulighet til å selge ris for å kunne kjøpe klær, skolebøker til barna, matvarer han ikke produserer selv, og innsatsvarer som kan øke produksjonen. Det kan ikke være slik at vi skal bestemme hva det enkelte land skal eksportere eller ikke. Utviklingslandene er selvstendige aktører og må selv få bestemme de vil eksportere og når, i tråd med internasjonale handelsregler.

Det andre vi kan gjøre er å støtte opp om alle tiltak som bidrar til salg av såkalte rettferdige varer, enten det dreier seg om Max Havelaar eller andre tiltak. Der småprodusenter får bedre priser for sine varer, - og der vi er trygge for at lønns- og arbeidsforhold er tilfredsstillende ivaretatt. Men all handel kan ikke kanaliseres gjennom denne typen initiativ. Utviklingslandene må få anledning til å eksportere sine varer på lik linje med oss.

Fordelings- og miljøargumentet

Og der er jeg inne på det andre argumentet som ofte brukes mot u-landshandel, fordelings- og miljøargumenter. Det heter gjerne at de som eksporterer u-landsvarer er storprodusenter som først og fremst er ute etter egen fortjeneste. Dette har vært hevdet f.eks. i forhold til Botswana, noe som faktisk er galt. Det har jeg sett ved selvsyn og kan redegjøre nærmere for. Og for det andre, - en slik eksport bidrar bare til å øke utslippene av miljøskadelige stoffer, noe som er negativt for miljøet.

I møte med slike argumenter er det viktig å titte i speilet. Er det ikke slik at vi her krever mer av utviklingslandene enn av oss selv? La oss ta norsk fiskeri-eksport som eksempel. Hvordan ville det vært om internasjonale importører av norsk fisk hadde sagt at de ikke ønsker å importere norsk fisk fra store trålere, fordi det ikke kommer norske fattigere kystsamfunn til gode. Nei, - en vil bare importere fisk fra de små fiskeskøytene i mindre fiskevær langs kysten nord for Trondheim. Hvordan hadde norsk fiskerinæring reagert dersom de hadde sagt at de ikke vil importere fisk fra oss fordi det fører til økte klimautslipp? Når er skytset fra norske NGO’er blitt rettet mot ordinær norsk fiskerieksport? Ikke en miljøskadelig eksport vi ikke liker, men alminnelig eksport – f.eks. av tørrfisk? Nei, det er bare når utviklingslandene skal eksportere at slike argumenter plutselig dukker opp.

På lik linje med oss må utviklingslandene få bygge opp næringsvirksomhet for eksport, uten at de må gå igjennom en røntgenfotografering og inngående analyse på forhånd for å se om vi faktisk vil importere fra dem. De trenger inntekter og utenlandsk valuta mye mer enn oss, og de trenger det for å importere det de ikke disponerer over selv, på samme måte som vi gjorde det da vi bygget vårt eget land. Hvis vi i Norge bare skulle benyttet ressurser i eget land, - og uten eksport for import, ville vi måtte basere oss på virksomhet med høyt energibehov og omtrent bare spise poteter, tørrfisk og fårekjøtt. Vi kan altså ikke sette helt andre standarder for utviklingslandene!

Samtidig er det klart at det er unødvendig å frakte varer tre ganger rundt jordkloden før de havner tilbake i en annen form i våre butikkhyller. Miljøhensynene må en imidlertid adressere på annen måte, på den ene siden med miljøtiltak innen forbruk, produksjon og transport. På den andre siden må det adresseres i en multilateral sammenheng, slik at de samme reglene gjelder for alle. Internasjonale miljøavtaler er først og fremst arenaen for dette. Imidlertid er det svært viktig at ikke handelsregler i WTO hindrer et slikt sentralt arbeid. På den annen side er bruk av handelshindringer direkte rettet mot u-landene under dekke av å ta miljøhensyn er ikke spesielt troverdig.

Man bør heller ikke kjøpe landbruksvarer fra land hvor folk sulter, sier andre. I de fleste land er det en stor forskjell på produksjon og forbruk av subsistensvarer og produksjon av landbruksvarer for eksport. Det må også være opp til landene selv å avgjøre om de vil eksportere en landbruksvare eller ikke, slik jeg har vært inne på. Vi skal ikke sette oss på vår høye hest og bestemme hvilke varer de skal få lov til å eksportere. Det er formyndersk. Dessuten, vettet er som regel likt fordelt rundt omkring i verden.

For å ta et eksempel, mais. Det er både en subsistens- og en eksportvare i et land som Zambia. Under den kritiske perioden med matvaremangel nylig satte landet et forbud mot eksport av mais. Andre land har tilsvarende sikkerhetsmekanismer og bruker dem. Sultkatastrofer oppstår nemlig som regel periodisk, og er ikke et årlig nasjonalt fenomen i fattige land. Sultproblemer finnes ellers i lommer og hos sårbare grupper i et land i ordinære år. Disse gruppene vil ikke bli hjulpet av at man hindrer eksport av landbruksvarer. Helt andre og målrettede tiltak må til. Og for å få penger til slike tiltak trenger utviklingsland inntekter – f.eks. fra eksport. Å motarbeide eksport av landbruksprodukter med en slik begrunnelse kan knapt sees som annet enn beskyttelse av andre interesser.

Er det en ting utviklingslandenes egne representanter blir provosert av, så er det forsvaret av skyhøye tollmurer under dekke av denne typen argumenter. Men mange har et argument klart da også, - nei, regjeringer i Sør representerer ikke egentlig folket i Sør, de er bare fra eliten – sies det. Det er litt spesielt kanskje, å hevde at vi vet mer om hva som er i fattige lands interesse enn fattige menneskers egne valgte demokratiske og progressive ledere. At det er vi som ivaretar de fattiges interesser, ikke deres egne representanter, folk de fattige selv har stemt på. Progressive ledere fra Sør kommer nemlig med akkurat like kraftige angrep mot en slik politikk som andre. Jeg hører det i min hverdag. Se bare på hva som er president Lula’s budskap er til de rike landene for tiden!

Lula og andre ledere fra utviklingslandene unnlater ikke å vise til en rekke internasjonale beregninger. De forteller at proteksjonisme i rike land i dag koster utviklingslandene dyrt. De taper mellom 100 og 150 milliarder dollar per år i inntekter og velferdsgevinst. Det vil si mellom det dobbelte og tredobbelte av hva de mottar i bistand! Her er det forskjell på de fattigste landene og mellominntektslandene, men likevel.

Når det imidlertid gjelder de enorme subsidiene og støtteordningene som finnes på landbruksområdet rammer dette alle utviklingsland. OECD-landene bruker nesten en milliard dollar hver dag på slike subsidier! Totalt beløper slike subsidier seg altså til 350 mrd. USD. Det er altså slik at det er 2,5 ganger så lukrativt å være ku i EU som å være fattig bonde i Afrika. President Lula og andre ledere angriper slike tall hardt. Og selv med et ønske om å opprettholde et landbruk og levende bygder i dette landet, må vi erkjenne at det er et paradoks og at vi bør lytte til ham og andre ledere i Sør.

Eksportsubsidiene er verst. Men andre støtteformer kan ha samme virkning. Ta for eksempel bomull. Her hindres utviklingslandene i å øke sin eksport og få regningssvarende priser pga. store subsidier i de tunge industrilandene. I år regner man med at USAs bomullsbønder vil motta 3,7 mrd. USD i støtte, noe som tilsvarer 60% av bruttonasjonalproduktet i Burkina Faso, hvor bomull er et svært viktig eksportprodukt. Subsidiene er en viktig årsak til svært lave bomullspriser på verdensmarkedet, og gjør at Burkina Faso og andre bomullsproduserende land i Vest-Afrika (Mali, Benin og Chad) i praksis ikke har noen sjanse på verdensmarkedet. Disse subsidiene betyr årlig 250 mill. USD i tapte eksportinntekter for disse landene. Dette må vi gjøre noe med!

Handel – internasjonale rammebetingelser

Utviklingslandenes ledere er også enige i en annen ting, nemlig at det som vil ramme u-landene hardest vil være en internasjonal handel uten trafikkregler. Da vil den sterkestes rett rå, - i enda større grad enn i dag. Uten et multilateralt handelsregelverk vil særlig små land og fattige land tape mest. Det er de også enige i. Fattige land trenger altså også et regelbasert handelssystem med gjensidige forpliktelser, og mekanismer for tvisteløsning hvor det ikke er den sterkestes rett som avgjør. Derfor er Verdens Handelsorganisasjon (WTO) der.

Av WTOs 146 medlemsland er de aller fleste nå utviklingsland. Fattige land har de senere år benyttet seg stadig oftere av WTOs tvisteløsningsmekanisme. I 1995 ble 40 % av alle tvister som ble brakt inn initiert av utviklingsland. Fra 2000 og til i dag er denne andelen økt til nesten 60 %. Regelverket kan altså brukes offensivt av utviklingsland.

En bilateralisering av internasjonal handel vil med all sannsynlighet innebære en brutalisering av internasjonal handel. Imidlertid er det nødvendig å endre på utformingen av - og innretningen på regelverket, og praktiseringen av det. Det er bl.a. dette som har stått på dagsorden i den såkalte "Doha Development Round", - og som jeg vil komme tilbake til.

Doha - Cancun

Ministermøtet i Doha må sies å være en milepæl i WTOs historie. For første gang ble utviklingslandene interesser satt i sentrum for en ny runde. Dessverre viste ikke de rike landene i fortsettelsen tilstrekkelig vilje til å følge opp. På ministermøtet i Cancun viste utviklingslandene derfor på alvor at de kan utøve reell innflytelse i forhandlingene. Den utløsende årsaken til sammenbruddet i Cancun kjenner dere alle, nemlig spørsmålet om forhandlingsmandat for de såkalte Singapore-spørsmålene – som er forenkling av handelsprosedyrer, åpenhet i offentlige innkjøp, handel og konkurranse samt handel og investeringer. Samtidig er det liten tvil om at motsetninger på andre områder – i første rekke landbruk – var den underliggende årsaken til konferansens sammenbrudd.

Heldigvis betyr ikke sammenbruddet i Cancun at WTOs medlemsland har gitt opp forhandlingsrunden. Selv om konferansen endte uten et sluttresultat, ble det vedtatt en slutterklæring som sier at landene står fast ved forhandlingsgrunnlaget fra Doha. Forhandlingsprosessen føres nå tilbake til Genève, og det legges opp til at beslutningene som ikke ble tatt i Cancun skal vedtas på et møte i WTOs hovedråd senest 15. desember i år.

Like fullt er det manglende resultatet fra Cancun bekymringsfullt. Dersom man ikke kommer til enighet i desember vil forhandlingsrunden kunne bli forsinket, kanskje i flere år. Konsekvensen kan bli svekket tiltro til WTO, mer proteksjonisme og oppblomstring av bilaterale og regionale handelsavtaler. Det vil gi langt mindre oversikt i verdenshandelen og bidra til at den sterkestes rett rår. Tunge G-7-land har allerede signalisert at de kan gå denne veien nå. Det vil være en utvikling verken Norge eller utviklingslandene er tjent med.

Derfor er vi fra norsk side opptatt av å få forhandlingsprosessen på skinnene igjen. En viktig forutsetning for å få dette til er at vi tar utviklingslandenes krav på alvor. Det er vi innstilt på. Det må blant annet bety at vi viser vilje til å komme u-landene i møte i forhold til Singapore-spørsmålene. Vi kan f.eks. vanskelig se at det kan være noe stort poeng å kjøre investerings-forhandlinger videre med det som skjedde i Cancun. Her må vi konsultere med andre land, slik at et grunnlag for videre forhandlinger kan sikres.

Hva gjør Norge?

På egen kjøl har vi avviklet all toll og kvoter på import av alle varer, inklusive landbruksvarer, fra de minst utviklede landene, det såkalte O for MUL-vedtaket. Det har skjedd uten unntak eller overgangsordninger. Dette er viktig. Vi ønsker også å forbedre markedsadgangen for landbruksvarer for utviklingsland utenom MUL-gruppen. Det er et paradoks at Tanzania har tollfri adgang til det norske markedet, mens nabolandet Kenya møtes med skyhøye tollbarrierer på landbruksområdet fordi landet er et lavinntektsland og ikke et MUL-land. Det er bl.a. dette som forhandles i WTO-sammenheng.

Et hovedkrav fra utviklingslandene er økt markedsadgang for varer av spesiell interesse for dem, i første rekke teko og landbruksprodukter. Når det gjelder teko, har vi allerede avviklet alle kvoter. Vi er rede til å trappe ned tollen ytterligere. Her gjenstår imidlertid betydelige tollreduksjoner fra andre industrilands side. Dette vil også WTO-forhandlingene gjøre noe med.

På landbruksområdet krever utviklingslandene økt markedsadgang gjennom reduserte tollsatser og reduksjon eller fjerning av internstøtte og eksportstøtte. Samtidig ønsker en del u-land fortsatt å ha muligheter til å støtte eget landbruk. Her kan vi ikke legge skjul på at det er motsetninger mellom utviklingslandenes interesser og norske landbruksinteresser. Vi må nå vurdere hvordan vi i størst mulig grad kan innfri u-landenes krav samtidig som vi tar hensyn til at vi skal opprettholde et levedyktig landbruk i Norge. Jeg har vært inne på dumpingen av varer på u-landenes markeder. Fra norsk side er vi villig til å gå langt i nedbygging av eksportsubsidier.

I WTO-forhandlingene regnes Norge som en sterk støttespiller for MUL-landenes krav. Vi gir støtte til utviklingslandenes krav om særbehandling ("special and differential treatment – SD-treatment") som omfatter lengre overgangsperioder, lavere reduksjonsforpliktelser, med særlige unntak for MUL, innenfor de enkelte områder det forhandles om. Et viktig hensyn her vil imidlertid være å tilpasse spesialbehandlingen utviklingslandenes utviklingsnivå. Vi har f.eks. foreslått å utvide behandlingen av MUL-land til å omfatte også andre fattige land som Kenya og Sri Lanka (jfr. Verdensbankens IDA-liste). Spørsmål knyttet til utviklingsnivå har utviklingslandene selv ikke har vært villig til å innlede en reell diskusjon på. Skal vi få et mer rettferdig handelssystem må det internasjonale handelsregelverket ta bedre hensyn til disse forholdene.

Når det gjelder avtalen om immaterielle rettigheter – TRIPS-avtalen – som lenge har vært et kontroversielt spørsmål i forhandlingene, har vi arbeidet for en løsning som kan sikre fattige utviklingsland tilgang på billig medisin. Dette gjelder ikke minst hiv/aids. Enighet om dette fikk man rett forut for ministermøtet i Cancun. Det må sies å være en viktig seier for utviklingslandene. Samtidig er det ikke tvil om at vi gjerne hadde sett en sterkere tekst enn det som ble vedtatt.

Fra norsk side ønsket vi i utgangspunktet å starte forhandlinger også om alle de fire "nye" emnene (Singapore-spørsmålene), men som jeg har vært inne på er vi innstilt på å vise fleksibilitet for å imøtekomme utviklingslandene. Det er viktig å huske at det bare er kommersielle tjenester som inkluderes i Tjenesteavtalen (GATS). Skulle en få en eventuell avtale på dette området, vil den ikke begrense utviklingslandenes muligheter til å organisere sine tjenester innen offentlig sektor på den måten de selv ønsker. Det er med andre ord opp til utviklingslandet selv å bestemme om, og i så fall hvilke, forpliktelser man ønsker å påta seg på dette området. Dette gjelder for eksempel offentlige tjenester innen vann og utdannelse. Dette er i alle fall neppe områder hvor det forventes vesentlige forpliktelser fra u-landenes side.

For ordens skyld: Det har vært debatt om norske krav i GATS- sammenheng. Disse er ment som en invitasjon til samarbeid om tjenester. Det vil være helt opp til det enkelte land om en ønsker et slikt samarbeid. F.eks. har vi allerede frafalt våre krav i forhold til Sør-Afrika og utdanning - som har vært særlig fokusert. Dette kan skje også for andre land.

Faglig bistand og utviklingshjelp – Aid for trade

Utviklingslandene krever også betydelig faglig bistand for å kunne delta aktivt i de internasjonale handelsforhandlingene og fremme sine interesser, og for å øke sine muligheter til å delta i verdenshandelen. Dette er et område vi fra norsk side aktivt har gitt støtte til, både via multilaterale kanaler og bilateralt. De fattigste utviklingslandene har i dag ikke reelle muligheter til å delta i det multilaterale handelssystemet og benytte seg av de markedsåpninger som gis. Dette må vi nå gjøre noe med.

Derfor satser vi nå på å bidra til å utvikle næringsliv og handel i våre samarbeidsland. Oppbygging av rammebetingelser og infrastruktur som kan bidra til å øke utviklingslandenes produksjonskapasitet og handelskompetanse står her sentralt. Her må vi bruke de ulike virkemidler vi har innen utviklingssamarbeidet. Det kan bare skje ved tiltak langs hele verdikjeden, fra primærproduksjon til videreforedling, infrastruktur og transport, og utvikling av lokale, nasjonale og regionale markeder. Det betyr alt fra bistand til utdannelse, yrkesopplæring, kompetansebygging, utvikling av økonomisk og finansielt rammeverk og godt styresett, til investeringer i fysisk infrastruktur og produksjonskapasitet.

Ett område vi har grepet fatt i innenfor den faglige bistanden – og som vi anser som spesielt viktig for å øke eksporten av landbruksprodukter fra fattige utviklingsland, er det sanitære og plantesanitære området. For de fattigste utviklingslandene har i dag få produkter å selge på det internasjonale marked, og de produkter de har, tilfredsstiller ofte ikke de krav til merking, helse, sikkerhet og miljø som forbrukerne i Vesten stiller. Faglig bistand og kapasitetsbygging er derfor nødvendig for å sette utviklingslandene i stand til å produsere varer som tilfredsstiller disse kravene. Dette gjelder ikke minst på landbruksområdet hvor kravene til helse og sanitære forhold er svært strenge. Med andre ord: Aid for Trade.

Det stilles nemlig ofte krav til kvalitet og kontroll som effektivt stopper importen fra fattige utviklingsland. Som eksempel kan jeg nevne at vi fjor høst satte i gang arbeid i Nepal for å hjelpe myndighetene til å utvikle nødvendige kvalitetsnormer og kontrollmekanismer for å tilfredsstille de nye krav som stilles for import av honning og lignende produkter i EØS-området.

Vi arbeider også aktivt overfor norske importører og norsk næringsliv for å trekke disse aktørene med i arbeidet med å utvikle produkter for eksport fra utviklingsland til Norge. Vi har bl.a inngått avtale Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og Forum for utviklingshandel om støtte til arbeid for å øke importen fra utviklingslandene til Norge.

Jeg var inne på rettferdig handel tidligere. Vi gir økonomisk støtte til Initiativet for etisk handel, Max Havelaar og andre organisasjoner som arbeider for å fremme etisk/rettferdig handel. Støtte gis også til flere norske bedrifter/importører som er interessert i å utvikle produksjon for eksport bl.a. til det norske marked. Og - vi har noen eksempler på at det nytter å arbeide frem produkter som selger både i Norge og i andre europeiske land. Roseimporten fra Uganda og kjøttimporten fra Namibia og Botswana er her gode eksempler. Disse importlinjene kom i stand med støtte fra norske myndigheter. Utfordringen er å få dette til på bred front. Det er først når det skjer at det virkelig har virkning i fattige lands økonomi. Små prosjekter er bra for dem det gjelder. Men det er først når vi klarer å gjøre noe med landenes økonomi at det får konsekvenser for millioner av fattige mennesker. Det er dette vi må prøve å få til.

Avslutning

Tusenårsmålene kan ikke nås bare med offentlige virkemidler, enten det dreier seg om bistand eller offentlig sektor. Det er heller ikke økonomisk bærekraftig på sikt. Slik innsats er avhengig av at det blir en inntjening som kan skattlegges og forvaltes til fellesskapets beste. Det gjelder også for utviklingslandene. Derfor er næringsutvikling, utvikling av privat sektor og handel svært viktig. Skal dette fungere til beste for de fattige, må slike tiltak gå hånd i hånd med arbeid for bedre styresett, en bedre fordelingspolitikk som har fokus på fattigdomsbekjempelse og mer og bedre bistand.

Men å legge opp til en politikk som fratar utviklingslandene et av de mest sentrale virkemidlene for økonomisk utvikling, nemlig handel og eksportinntekter, er faktisk usolidarisk. Da blir det også umulig å nå målet om å halvere antallet mennesker i ekstrem fattigdom. Utviklings-NGO’er i andre europeiske land går nå i front i solidaritet med utviklingslandenes krav når det gjelder markedsadgang. På det laget håper jeg også å se norske NGO’er og Framtiden i våre hender i tiden framover. De fattige landene trenger det!