Det er positivt at så mange har meldt seg på til dette kurset. Det lover godt. For Regjeringen er det av overordnet betydning at vi utnytter optimalt de muligheter vi har til å påvirke utformingen og gjennomføringen av EØS-regelverk og mer generelt til å drive et aktivt påvirkningsarbeid overfor EU. Det er i betydelig grad et lederansvar. Jeg håper at kurset vil gi impulser til ny og offensiv satsing for å håndtere de mange utfordringene dere vil møte i dette arbeidet.

En god overordnet forståelse av EUs politiske dagsorden er viktig i denne sammenheng. EU blir en stadig viktigere aktør og premissleverandør for Norge, gjennom det regelverk vi overtar i EØS-sammenheng; gjennom EU-markedets betydning for norsk næringsliv ( 73% av eksporten går til EU-markedet); og gjennom EUs politiske rolle som hoveddrivkraft for reform og velstandsutvikling på det europeiske kontinent.

Og EU er inne nå store endringsprosesser som i seg selv skaper nye utfordringer - men også muligheter - for oss som står utenfor. Utvidelsen til 25 land pr. 1 mai 2004 vil gi Unionen en total befolkning på om lag 450 millioner mot 375 millioner i dag. Samtidig utdypes EU-samarbeidet på en rekke områder. Det gjelder f.eks. videreutviklingen av den økonomiske og monetære union (ØMU). Og det gjelder Lisboa-strategien, som har som mål å gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige, sosialt rettferdige og bærekraftige økonomi innen 2010.

Endelig vil EUs pågående traktatreformen – som skal være avsluttet før utvidelsen trer i kraft 1. mai neste år – få stor betydning for Unionens videre utvikling, herunder beslutningsdyktigheten, forholdet mellom EUs institusjoner, forholdet mellom små og store land og forholdet til tredjeland, som Norge.

Disse endringsprosessene er omfattende. De favner bredt og stikker dypt. Og de vil påvirke oss, både direkte og indirekte. Det vil stille oss overfor nye krav til profesjonalitet og kunnskaper dersom vi skal kunne ivareta våre interesser på en best mulig måte.

EØS-avtalen er bærebjelken i vårt forhold til EU, i hvertfall ut inneværende stortingsperiode og et godt stykke inn i neste. I et helhetsperspektiv er det en god avtale, selv om den åpenbart også har sine svakheter og begrensninger. Den viktigste svakheten slik jeg ser det er at avtalen ikke gir oss gode nok muligheter for å påvirke utformingen av regelverk som vi alle tilfeller må overta.

Men EØS-avtalen gir oss i hovedsak samme adgang til det indre marked (unntak: fisk, mat), like konkurransevilkår og samme regelverk som næringslivet i EU. Det frie varebytte, fri bevegelighet for tjenester, kapital og personer fungerer tilfredsstillende. EØS-avtalen har også bidratt til sterk vekst i samarbeidet utenfor disse fire friheter. Gjennom EØS-avtalen har vi fått en generell hevning av standarder på områder som helse og sikkerhet, miljøvern og forbrukerinteresser. Vår deltagelse i det stadig mer omfattende programsamarbeidet i EU har gitt gode erfaringer.

Det ville neppe vært mulig å forhandle frem en så fordelaktig avtale i dag. Balansen mellom det som i sin tid var EF og EFTA med hhv. 12 og 7 land endres nå til 25 og tre land. Vi må nok se i øynene at dette endrede styrkeforholdet ytterligere vil kunne begrense armslaget vårt. Og det vil helt åpenbart føre til at hovedansvaret for god forvaltning av EØS-avtalen i enda større grad enn tidligere vil påhvile Norge.

Som ikke-medlemsland står vi utenfor de formelle beslutningsprosessene. Dette problemet er forsterket ved at det mellomstatlige politiske samarbeidet, med Rådet som ramme og dominerende aktør, i den senere tid er blitt betydelig utvidet. Lisboa-prosessen er et godt eksempel på denne nye type mellomstatlig samarbeid basert på såkalt åpen koordinering og med utspring i Rådet. Gitt samarbeidets form ligger vesentlige deler av Lisboa-prosessen utenfor EØS, selv om viktige deler av den rent substansielt er EØS-relevant.

Denne type arbeidsformer betyr at det tradisjonelle fellesskapelige samarbeid i tilknytning til Kommisjonen og det indre marked har fått relativt mindre betydning. Dette er et problem for oss. Kommisjonen er EØS/EFTA-landenes viktigste samarbeidspartner. Samarbeidet med medlemslandene og Parlamentet er i hovedsak av mer uformell karakter.

Det at Rådets og Parlamentets rolle er styrket stiller derfor store krav til oss fordi vi i økende grad må benytte oss av uformelle samarbeids- og informasjonskanaler. Vi ser et liknende problem i forhold til øvrige samarbeidsordninger som Schengen og innenfor EUs felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Våre samarbeidsordninger er sektoravtaler for enkelte av EUs politikkområder. EU-samarbeidet har samtidig utviklet seg slik at EU nå i større grad fatter beslutninger som favner bredere – de er sektorovergripende. Et godt eksempel på det er kampen mot internasjonal terrorisme. Her har EU fattet beslutninger som både berører EØS-avtalen (EUs nye hvitvaskingsdirektiv), justissamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Det blir da en viktig utfordring for oss å sørge for at vi har en tilstrekkelig godt koordinert tilnærming til utviklingen i EU, slik at vi ser helheten og ikke bare delene innenfor hvert enkelt samarbeidsområde. Dette er helt nødvendig for at vi skal kunne føre en aktiv og helhetlig politikk overfor EU og komme tidlig nok i inngrep med EUs politikk.

EU utvikler også nye samarbeids-instrumenter og former som man ikke kunne forutse da EØS-avtalen ble forhandlet. Overvåknings- og forvaltningsoppgaver settes ut til nye uavhengige tilsynsorganer, såkalte ”agencies” eller byråer. Det er et relativt nytt trekk, og representerer utfordringer både av formell og faglig karakter. Hovedutfordringen vår er å sikre deltakelse.

Problemet er bl.a. at EU legger større vekt på ekspertrepresentasjon enn nasjonal deltakelse i ledelsen av de nye organene. Det er vanskelig å vinne forståelse for observatørplass for EFTA/EØS-landene i organer hvor ikke engang medlemslandene får delta med observatører, men hvor uavhengige eksperter/rådgivere forutsettes å ivareta de styrende funksjoner.

Vi møter også et annet betydelig problem i form av at det er minkende kunnskap om samt mindre interesse og respekt for EØS-avtalen, både i Kommisjonen og medlemslandene.

Avtalen er lite kjent i de nye medlemslandene. EFTA-sidens relative vekt i forhold til EU er betydelig svekket, og dermed svekkes også mulighetene for politisk innflytelse. Det er liten politisk oppmerksomhet om EØS og begrenset vilje til å finne løsninger eller tilpasninger for Norge/Island/Liechtenstein.

Vi merker en økende utålmodighet og et sterkere press. Vi skyves ut av fora vi mener vi har rett til å delta i, og vi holdes utenfor fora som EU-siden mener ikke er direkte hjemlet i EØS-avtalen. Vi møter helt klart en mer ”formaljuridisk” tilnærming enn tidligere. Den spesielle godvilje overfor Norge som vi nøt godt av de første årene etter folkeavstemningen i ’94 er det ikke ofte vi ser noe til i dag.

Men EØS-avtalen er altså av meget stor betydning for norsk næringsliv og borgere. Derfor er det en vesentlig oppgave å forvalte EØS-avtalen på best mulig måte, innenfor de rammer, muligheter og begrensninger avtalen setter.

Departementene har lagt ned mye tid og betydelige ressurser på dette og det er fortsatt rom for forbedring. Dette arbeidet vil bli enda viktigere i tiden fremover. Jeg vil derfor minne om at dette er et mål som prioriteres høyt av Regjeringen, og at departementene og alle underliggende ledd i forvaltningen derfor må gjøre det de kan for styrke innsatsen på sine respektive fagområder.

For å kunne arbeide mer effektivt og gi riktige råd til den politiske ledelsen er det et lederansvar å sørge for god kunnskap om EØS og EU, både for seg selv og medarbeidere. Grunnleggende kunnskap om de politiske institusjonene og beslutningsprosessene er en nødvendig forutsetning. EU en komplisert struktur hvor det kan være vanskelig å både forstå og følge med i forberedelsesarbeidet og beslutningsprosessene. Det samme gjelder EØS-avtalens virkemåte.

Det er også viktig å forstå de uformelle prosessene. Uformelle møter og bilaterale kontakter må supplere de formelle kanalene. Mye tyder på at vi er i ferd med å nå en grense når det gjelder mulige nye formelle samarbeidsinstrumenter med EU. Tredjelandskontakter og deltagelsesordninger er blitt en byrde for EU. Nye ordninger vil helt klart sitte langt inne. Mer vekt må følgelig legges på optimal utnyttelse av eksisterende ordninger, men også på de uformelle kontaktene.

Slike uformelle kontakter kan være kollegiale nettverk i Kommisjonen, i Rådssekretariatet og Europaparlamentet, i EU-lands forvaltninger og i ekspertorganer. Det er også viktig å benytte de muligheter hospiteringsordningene i EUs organer, nasjonale eksperter i Kommisjonen, arbeid i EFTA og ESA gir. Når det gjelder de enkelte EU-land, både de nåværende og de nye, bør dere gjøre bruk av våre utenriksstasjoner, deres kompetanse og nettverk, i tillegg til UDs Europaavdeling.

EU-delegasjonen er i en særstilling, ikke minst fordi den har medarbeidere fra hele bredden av norsk forvaltning. Medarbeiderne der har en betydelig kompetanse og nettverk innenfor sine respektive fagfelt.

Organisasjonene –næringsorganisasjoner, arbeidsgiver- og arbeidstaker-organisasjoner, NGO’er og by,- kommune- og fylkesorganisasjoner – kan spille en konstruktiv rolle. Deres tilknytning til europeiske paraplyorganisasjonene kan i enkelte sammenhenger innebære at de er minst like godt informert som sentralforvaltningen. Organisasjonene benyttes ofte som høringsinstanser og premissleverandører. Vi bør ikke se på det som en “utidig konkurranse”, men benytte de muligheter dette kan gi for å motta nyttige innspill. Regjeringen er opptatt av å styrke kontaktene med fylkeskommunal og kommunal sektor på det europapolitiske området.

Jo tidligere man på norsk side identifiserer hvordan norske interesser kan bli berørt av EUs interne prosesser, jo tidligere kan vi gjøre våre synspunkter gjeldende, og jo større blir våre reelle muligheter til å påvirke den videre utforming av EØS-regelverk.

Og omvendt gjelder det at jo lenger prosessen har gått i EU-systemet, jo mindre mulighet har vi for påvirkning. Det er derfor viktig at alle kanaler benyttes for å få kunnskap om viktige initiativ i EU-systemet. Sakkunnskap, best mulig forberedelse, skikkelig rapportering fra møter og samtaler - og ikke minst gode språkkunnskaper – alt dette er viktige forutsetninger for at norsk syn kan få gjennomslag i en tidlig fase. Også dette er i betydelig grad et lederansvar.

Et viktig verktøy i vår forvaltning av EØS-avtalen er rammenotatene, som må utarbeides med én gang man oppdager at EU forbereder et tiltak som kan bli EØS-relevant. Tidlig formulering av norsk posisjon, aktiv bruk og kontinuerlig oppdatering av rammenotatene vil bidra til å kunne fremme norske interesser, både via formelle og uformelle kanaler.

EU-systemet hevdes ofte å være et lukket system. Men det er ikke riktig. Tvert imot er systemet svært åpent, forutsatt at man kjenner det og vet hvor man skal gå for å hente inn den informasjon man trenger. Det er ikke mangel på informasjon som er problemet; utfordringen er å finne fram til, sortere og nyttiggjøre seg denne informasjonen raskt. Og det krever åpenbart innsats.

Det sentrale referansedokumentet for en mer målrettet utøvelse av norsk europapolitikk er europapolitisk plattform. I forhold til EU og EØS har Regjeringen har to hovedmålsettinger med plattformen: god forvaltning av EØS-avtalen og å styrke samarbeidet med EU generelt.

Tiltaksdelen i plattformen – som er den viktigste - inneholder et arbeidsprogram som samlet skal gi grunnlag for en mer proaktiv og koordinert innsats i forhold til EUs institusjoner og medlemsland, sentralforvaltningen og det norske samfunn.

Arbeidet med tiltaksdelen ble satt i gang høsten 2002 og rapportene fra samtlige arbeidsgrupper var levert innen mars i år. I rapportene slås det fast at en styrking av innsatsen for å få til en mer strategisk tilnærming overfor EU vil kreve en bedre lederforankring og organisering av EU/EØS-arbeidet innen departementene og en tidligere og bedre samordning mellom disse.

For å nå målet om en bedre tilrettelegging av europadebatten i Norge må forvaltningen også styrke sin informasjonsinnsats og sin kontakt med publikum, de frivillige organisasjonene og lokale og regionale myndigheter.

Arbeidsgruppene foreslår i denne forbindelse en rekke tiltak som bør iverksettes innen det enkelte departement, for å styrke samordningen mellom departementene, for å gjøre bedre bruk av kompetansen til personell som har arbeidet med EU/EØS-saker, for å styrke informasjonsinnsatsen samt en rekke kompetanseutviklingstiltak.

Blant tiltak som foreslås er at hvert departement utarbeider strategiske årsplaner for arbeidet med EU/EØS-saker, at det bør utvikles klarere strategier og legges politiske føringer for deltakere i EU-komiteer og at arbeidet i Spesialutvalgene gis en bedre forankring i departementenes linjeledelse.

For å bedre samordningen mellom departementene foreslås at det etableres et interdepartementalt ekstranett innen forvaltningen for ikke-offentlig EU/EØS-informasjon. Det foreslås også å opprette en internettportal for å gjøre det lettere for eksterne brukere å finne frem til relevant informasjon. Internettportalen skal inneholde norsk offentlig informasjon om EU/EØS med pekere til bl.a. departementenes hjemmesider på Odin og mulighet for tidlig varsling om nye EØS-saker.

Det fremmes også forslag om å bruke kompetansen til personell som har arbeidet med EU/EØS-saker, enten som nasjonale eksperter, hospitanter eller som tjenestemenn i EFTA-sekretariatet og ESA, på en mer systematisk og målrettet måte.

Alle disse forslagene er nå på høring i departementene og meningen er at vi på EØS-koordineringsutvalgets møte 13 juni skal ta stilling til den videre oppfølgingen.

På noen punkter er oppfølgingen allerede godt i gang. Det gjelder blant annet arbeidet med å styrke europakompetansen i sentralforvaltningen. Dette kurset er et viktig element i dette arbeidet.

Som ledd i arbeidet med europapolitisk plattform legges det også vekt på å finne frem til andre kontaktformer overfor EU og medlemslandene som kan fremme norske interesser på best mulig vis. Som jeg har vært inne på tidligere har kontaktene med EU-formannskapet økt kraftig siden 1994.

Formannskapet har de senere årene fått større betydning som pådriver i forhold til nye EU-prosesser, spesielt der samarbeidet foregår på mellomstatlig basis og som følge av økt bevissthet omkring behovet for å se politikkområder i sammenheng. Og det gjelder som nevnt stadig flere områder.

Dette er åpenbart bakgrunnen for den vekt som stadig flere fagdepartementer legger på dialogen med EU-formannskapet. Under det franske formannskapet våren 1995 var det f.eks. ett slikt møte på politisk nivå mens det under det franske formannskapet høsten 2000 var 12.

Det er nødvendig med en høy grad av bevissthet omkring denne kontakten. Vi må vite hvorfor vi ber om møter – ha en klart definert dagsorden – og ikke pleie kontakten for kontaktens egen skyld i det som er en meget krevende periode for formannskapslandet.

Dette er bakgrunnen for de retningslinjene som er utarbeidet for besøksvirksomheten overfor formannskapet og Kommisjonen. Retningslinjene er vedtatt for å strukturere vårt forhold til EU på best mulig måte. UD har samordningsansvaret denne virksomheten og EØS-koordineringsutvalget er en viktig møteplass i denne sammenheng.

Retningslinjene inkluderer også anmodninger om norsk deltagelse i EUs uformelle ministermøter på EØS-relevante områder.

Slike møter ble startet opp under det svenske EU-formannskapet våren 2001 og er blitt videreført av påfølgende formannskap. Under det greske formannskapet er vi invitert til tre slike møter (miljø, kultur og transport/skipsfart). Det er viktig at slike anmodninger er forankret i politisk ledelse før de fremmes.

Lederprogrammet i EU/EØS-arbeid et viktig initiativ. Daglig leser eller hører vi om og merker virkningene av EØS-relevant regelverk og beslutninger. Beslutninger og rettsavgjørelser fattet i EU påvirker vår hverdag både som privatpersoner, forbrukere, arbeidstakere eller arbeidsgivere i private bedrifter eller som ledere i statsforvaltningen. Jeg er derfor glad for at arbeidet med lederopplæringsprogrammet har kommet i gang og vil benytte anledningen til å takke Statskonsult for den store innsatsen dere har lagt ned i forbindelse med dette kurset. Lykke til og takk for oppmerksomheten.