Sjekk mot framføring

Kjære venner!

Først må jeg få gratulere dere med en ny og utvidet kirke. Det har blitt et flott bygg, ikke bare for søndagsgudstjenesten, men også for alle de aktiviteter som trenger kirkebygget andre dager i uka. For i denne kirken skjer det mye! Tjensvoll kirke er romslig, både i kvadratmeter og i sin virksomhet, og det er grunn til å være stolt av en kirke som samler så mange forskjellige mennesker under sitt tak. Det gleder meg at innvielsen av det nye kirkebygget feires med en internasjonal kveld, et tydelig tegn på menighetens utadrettede holdning. I et Norge der man av og til kan få følelsen av at nestekjærligheten stopper ved Svinesund, er det godt å bli minnet på kirkens sterke internasjonale engasjement.

Vi har det godt i Norge. UNDP har faktisk kåret Norge til det beste land i verden i å leve i. Men av og til lurer jeg på om vi har det litt for godt i den rike del av verden. Vi har faktisk produsert og forbrukt like mange varer og tjenester siden 1950 som alle tidligere generasjoner til sammen. Det meste av dette forbruket har skjedd i vår del av verden. Her er noen eksempler:

• En innbygger i USA forbruker 300 ganger så mye papir og 80 ganger så mye stål som en innbygger i Bangladesh.
• Energiforbruket i Tyskland er nesten 100 ganger så høyt som i Tanzania.
• En norsk gjennomsnittsfamilie produserer rundt 800 kilo søppel hvert år.
• Den rike milliarden av verdens befolkning står for det aller meste av verdens forurensning.
• Vi norske kvinner bruker i snitt 14 forskjellige kosmetikkprodukter før vi går ut av døra om morgenen.
• Og for å ta et aktuelt eksempel: Det meldes at salget av øl når nye høyder i Stavanger. Siddisene drikker nå 63 liter øl hver i året!

Kontrasten er stor til de mange som lever fra hånd til munn ute i verden. Hvert fjerde menneske på jorden lever på under ti kroner om dagen, mindre enn det koster oss å kjøpe en is. De fleste afrikanere lever på under fem kroner dagen.

Bildet av tre av dem har brent seg fast på netthinnen min.

Den lille gutten ved matstasjonen i Sør-Sudan. I 42 graders varme i Bahr el Gazal. En, liten gutt med altfor stor mage og "pipestilker” til bein. Ingen kunne si hvor gammel han kunne være. Sammen med tusener av barn ventet han tålmodig på mat. Fillete, skitten og nesten uten klær, men med en gnist og livsvilje i øynene som brente seg fast. Midt i sulten, midt i katastrofen, var smilet varmt og bredt og øynene spill levende. Han måtte overleve, håpet jeg – ba jeg. Jeg glemmer ham aldri.

Tenåringsjenta i Gulu – i Nord-Uganda. Sammen med tusener av andre barn hadde hun blitt kidnappet av "Lord’s Resistance Army" for å være barnesoldat. Kidnappet, bakbundet, tvunget til å drepe sine venner. Tvunget til å angripe egne landsbyer. Tvunget til å være sexslave som en av mange koner for kommandanten for "Herrens motstandshær". Om hun nektet, ville hun selv ha blitt drept. Nå var hun fri, men med øyne mørke av sorg. Fire år i ”Lord’s Resistance Army” hadde gjort henne til en gammel kvinne på 16. Jeg håper at smilet en gang igjen skal nå øynene hennes.

Faren på helsestasjonen i Equatoria i Sudan. Han var liten og senete. Det var stor sult i området. Jeg snakket med ham. På sine smale skuldre hadde han båret sin utmattede gamle mor og sin datter, begge to, i flere timer, på vei til nærmeste helsestasjon. Han ville redde livet deres. Gamlemor døde mens jeg var der. Datteren fikk næring intravenøst og ville greie seg. Mannens øyne var fulle av sorg – og lettelse – samtidig. Det var et blikk som sa mer enn noen ord. Han må være et av de sterkeste menneskene man kan tenke seg.

Hvem dreier dette seg om?

Hos Matteus, kapittel 25, står det:

"For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel og dere besøkte meg."

Og videre: "Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg." Litt senere i samme teksten kan vi også lese: "Sannelig jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg."

Over en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom i dag. De er alle enkeltmennesker. De har alle et navn. De er alle vårt ansvar.

Det kristne menneskesyn og retten til utvikling

Det kristne menneskesynet forplikter oss. Vi er alle skapt i Guds bilde. Vi har alle samme verdi.

Samme menneskeverd betyr også samme rettigheter, samme muligheter til å forvalte livet. Vi har rett til utdanning, rett til helse og rett til medbestemmelse. Dette er nedfelt i FNs Menneskerettighetserklæring og skal være en forpliktelse for alle lands myndigheter. Men slik er det ikke.

• Hvert sjuende menneske i verden lider av sult. Hver eneste time dør 685 barn av feilernæring eller underernæring.
• 125 millioner barn får ingen utdanning, mer enn 30 ganger så mange som hele Norges befolkning får ikke gå på skole.
• Hvert femte menneske i verden har ikke tilgang til rent vann.

Og vi kan fortsette, på område etter område. Verdens fattige mangler det meste, og får ikke oppfylt de mest grunnleggende rettighetene. De er fanget i fattigdommen, uten muligheter for et bedre liv.

Gapet mellom fattig og rik er ufattelig, blodig urettferdig – og ukristelig. Dette angår oss. Og det er vår oppgave å gjøre noe med det. Nestekjærligheten, den stopper verken ved Svinesund eller Middelhavet. Den er global. Den krever handling. Det dreier seg om menneskeverd, om retten til frihet fra fattigdom. Dette handler om menneskerettigheter. Det dreier seg også om Kirkens ansvar.

Kan vi gjøre noe med det?

Vi kan gjøre noe med fattigdomsproblemene i verden! Skal vi klare det må vi gå til verks langs fire fronter samtidig:

1. Internasjonale rammevilkår
2. Nasjonal politikk
3. Internasjonal bistand
4. Privat sektor og frivillig innsats

1. For det første må internasjonale rammevilkår for gjeld, handel og investeringer bedres. Mange utviklingsland taper dobbelt så mye på urettferdige handelsvilkår som det de mottar i bistand. Gjeldsbyrden er en forferdelig hengemyr for mange land. Vi i den vestlige verden må ordne opp i dette, og sørge for at vi ikke tar med den ene hånden det vi har gitt med den andre.

2. For det andre må de fattige landene selv lage strategier og gjennomføre en politikk som hjelper de fattige. Landene må selv ta ansvar. De må sikre et godt styresett, en effektiv forvaltning av egne ressurser og føre en politikk som gjør landet attraktivt for investeringer. Kampen mot korrupsjon, dette enorme tyveri fra de fattige, bør stå øverst på lista.

3. For det tredje trengs det både mer og bedre bistand. Bistanden må fordobles hvis vi skal klare å nå de viktigste internasjonale utviklingsmålene. I dag gir OECD-landene ca. 50 milliarder amerikanske dollar årlig som bistand. Vi trenger nærmere 100.

Samtidig trenger vi giverreform: Vi må sørge for å bruke alle midlene effektivt. Det vil også gi mer ressurser i kampen mot fattigdom.

4. For det fjerde må privat sektor og frivillig innsats mobiliseres i kampen mot fattigdom. Også på dette området er det mer å hente. Offentlig sektor kan ikke løse alt. De utviklingskreftene som må vekkes til live er de som skapes av enkeltmenneskers aktiviteter og verdiskaping.

Hvert år siden regjeringsskiftet har vi økt tildelingen til de frivillige organisasjonene sitt utviklingsarbeid. Faktisk er det ingen andre land enn Norge og Nederland som kanaliserer en så stor andel av den offentlige bistanden gjennom de frivillige organisasjonene. Det gjør vi fordi vi vet at frivillig arbeid er viktig og verdifullt. Kirken har viktige roller å spille i fattige land, blant annet som tjenesteleverandør med et sosialetisk ansvar og som vaktbikkje overfor myndighetene. Det er viktig å støtte dette arbeidet.

Det holder ikke med veldedighet

Men enkeltprosjekter og enkeltorganisasjoner alene kan ikke løfte 1,2 milliarder mennesker ut av fattigdommen. Vi må løfte blikket og se på de strukturer som hindrer utvikling. Da kan vi ikke bare konsentrere oss om prosjekter, da må vi ta fatt på politikken bak det hele.

”Det dere ikke gjorde mot en av disse mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg", sa Jesus. Det gjelder ikke bare kollekten, det gjelder også politikken!

Også i kirken må vi engasjere oss på mange måter. Det er fortsatt ikke hverdagskost å snakke om politikk i kirken. Men det kristne menneskesynet forplikter oss. Vi må ikke la nestekjærlighetbudet bli redusert til et spørsmål om ekstra god kollekt på misjonssøndagene. Vi må ta det med oss i hverdagen, i vårt verdigrunnlag og - ja - også til valgurnene. Stemmesedlene avgjør om de politikere og partier som har globale perspektiver slipper til - lokalt og nasjonalt.

Og Kirken har et ansvar mellom valgene for å stille folk og politikere til ansvar. Tenk hvordan Jesus gikk til verks mot pengevekslerne på Tempelplassen! Han var radikal. Han satt ikke stille og så på.

Målet er klart – å bekjempe fattigdommen. Den gode nyheten er at

verdens statsledere har valgt å satse på at det nytter.

På FNs tusenårsforsamling ved tusenårsskiftet satte verdens statsledere seg 8 mål, som alle skal nås innen 2015. Disse kaller vi Tusenårsmålene.

De handler om å halvere ekstrem fattigdom og sult innen 2015. Det handler om utdanning for absolutt alle, om å sikre jenter samme rettigheter som gutter, om å sørge for at flere barn gjennom helsetjenester får sjansen til å overleve 5-årsdagen sin og at flere mødre overlever fødselen. Og det handler om å snu HIV/AIDS-epidemien. Vi har gitt oss selv tolv år på å gjøre jobben - men vi har ikke en dag å miste. Den lille gutten ved matstasjonen, jenta i Gulu, faren og hans datter i Equatoria - de trenger vår innsats nå.

Tusenårsmålene er ikke bare FN sine mål. Nei, alle ”de store” og viktige står nå bak: Det Internasjonale Pengefondet (IMF), Verdensbanken og Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Og nå er det enighet, ikke bare om målene, Tusenårsmålene, men også hvordan de kan nås. Vi må slette gjeld og få mer rettferdig handel, vi må gi økt bistand og sørge for en bedre nasjonal politikk. Vi har kartet - nå gjelder det bare å følge opp - følge kartet og handle etter det.

Det skjer gledelige ting på bistandsfronten. Viktige land øker sin bistand dramatisk og vedtar nye opptrappingsplaner. Selv USA legger opp til en økning av bistanden på 50% fra 2004. Alle tunge aktører sier det samme: ”Nå må vi bekjempe fattigdommen. Denne globale dugnaden skal vi være med på!”

Innsats gjennom bistand og utviklingspolitikk nytter. Vi har en rekke gode resultater å vise til:

• I løpet av min levetid har forventet levealder i utviklingslandene økt med 20 år. Det er det største sprang fremover i menneskehetens historie.
• I den samme perioden er analfabetismen i utviklingslandene nesten halvert blant den voksne befolkningen. Det er et bemerkelsesverdig fremskritt.
• Gjennomsnittsinntekten for mennesker i utviklingslandene er mer enn fordoblet.
• I løpet av det siste tiåret er barnedødeligheten redusert betydelig og vaksinasjonsprogrammer har reddet livet til 2,5 millioner barn hvert år.
• Nesten en milliard flere mennesker har fått tilgang til rent vann.

Alt dette har Norge vært med på å bidra til. Vi har ikke kunnet hjelpe alle. Men våre bidrag har grepet inn positivt i livene til utallige enkeltmennesker. Slik har vi vært med på å skape forandring. Mene vi må få til mye mer!

Vi kan virkelig være med på å skape forandring – både for enkeltmennesker og for hele nasjoner, ja, - for verdens fattige. Det er mitt hovedbudskap til dere i kveld. Vår oppgave er å gjøre verden mer rettferdig – å bekjempe fattigdommen.

Det er bruk for oss alle i denne kampen. Bistandsarbeidere og basarbarn, misjonærer og markedsanalytikere, utviklingsministre og dere her i Tjensvoll - vi har alle viktige roller å spille for å få slutt på fattigdommen.

”(Men) den som ser en bror lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling” (1. Joh. 3, 17-18).

For de fattige, disse Hans minste på jorden, er ditt og mitt ansvar.

Takk for oppmerksomheten.