Kjære forfattere og styringsgruppens formann, professor Per Hernæs.
Representanter for forlag og forskningsråd.
Kjære utviklingsoptimister (og -pessimister) i salen.

Gratulerer med flott bokverk! Det er med stor glede jeg i dag kan åpne denne markeringen av at fem års forskning er kommet i mål. Nå ligger resultatet foran oss i tre rikt illustrerte og dokumenterte bøker. Gratulerer! Jeg gleder meg til å ta fatt på lesingen, men kan ikke love at jeg er nådd fram til Turkana-prosjektet før helgen er omme.

Denne lanseringen er en slags forsinket avslutning på 50-års markeringen av norsk bistand. 50 begivenhetsrike år - 50 år med stor og bred innsats - 50 år med suksesser og feiltrinn. Det er en svært begivenhetsrik periode vi har bak oss - på utviklingsfeltet som i resten av den samtidshistorien vi er en del av. Når vi tenker på den samlede aktivitet i denne tiden er det kanskje ikke til å undres over at vi kom i havn litt på etterskudd. Men, sett i sammenheng med bokverket om norsk utenrikspolitisk historie, har vi nå fått en grundig og skikkelig dokumentasjon om den offisielle norske innsatsen på den internasjonale arena. Det er meget nyttig - jeg er glad for og stolt over å ha vært en av fødselshjelperne til dette prosjektet.

Den tyske forbundskansleren Konrad Adenauer uttalte en gang at historien er summen av alt som ikke burde ha hendt. Det er artig sagt - men det er også sagt at en er aldri for gammel til å lære. 50 år er ingen alder - heller ikke for et politikkområde som bistand - eller for utviklingspolitikken. Navnet sier jo hvordan dette politikkområdet har forandret seg, fra utviklingshjelp til bistand til utviklingspolitikk.

Dèt er et meget komplekst felt - det er en rekke kulturelle, sosiale, politisk og økonomiske aspekter som skal avpasses og tas hensyn til for at en innsats skal krones med suksess. Målet er klart - å bekjempe fattigdommen. Men veien dit har det vært mange meninger om. Vi spør; hva har bidratt til positiv utvikling - hva kunne vi med fordel ha gjort annerledes? Også tiden og den politiske sammenheng historien skrives i påvirker vår historieskriving - jeg antar at historikerne selv er enig i dette.

Og som forfatterne selv sier - det er historien om - slik historikerne ser det, ikke evalueringen av, eller for den slags skyld - sannheten om; antropologer vil gjerne si at også sannheten er relativ.

Historien er ikke bare en dom over fortiden - det er også historien om fortiden. I hvilken sammenheng står en politikk - hvem bidrar til utformingen - hvordan ble det som det ble? Bistand har i sannhet også vært barn av sin tid - på alle måter. Denne brede fremstillingen gir oss en mulighet til nettopp å se sammenhenger som ikke alltid ligger i dagen. Slik er historien også en spennende historie.

Av begge spørsmål kan vi lære - og vi bør lære. Jeg håper også at dette bokverket vil bli en rik del av premissene for den debatt om utviklingspolitikken jeg ønsker meg - en debatt som bør være bred og levende, både på Stortinget og i norsk offentlighet.

Før jeg sier noe mer om bokverket er det er det viktig på en dag som denne å spørre hva ble resultatet? Har vi oppnådd noe? Nytter det?

Mitt svar er et ubetinget ja! Internasjonalt utviklingssamarbeid har en rekke gode resultater å vise til - og her har Norge bidratt;

I løpet av de siste 40 årene har forventet levealder i utviklingslandene økt med 20 år. Det er det største sprang fremover i menneskehetens historie.

I den samme perioden er analfabetismen i utviklingslandene nesten halvert blant den voksne befolkningen. Det er et bemerkelsesverdig fremskritt.

Gjennomsnittsinntekten for mennesker i utviklingslandene er mer enn fordoblet.

I løpet av det siste tiåret er barnedødeligheten redusert betydelig.

Nesten en milliard flere mennesker har fått tilgang til rent vann, og vaksinasjonsprogrammer redder livene til 2,5 millioner barn hvert år.

Dette er store fremskritt - men vi har store utfordringer foran oss.

Kjære forfattere,

Når jeg har tyvtittet litt i bokverket - er det tre forhold jeg kunne tenke meg å nevne her i dag:

For det første, med hvilken optimisme lille Norge, under den tunge gjenoppbyggingen etter krigen, valgte å satse på noe så ressurs- og kompetansekrevende som et eget bilateralt bistandsprosjekt på den andre siden av kloden - selv i en tid da vi selv var bistandsmottagere og mottok Marshallhjelp fra amerikansk side. Det er verdt å tenke over.

Historieverket mer enn antyder at unnfangelsen av norsk bistand ikke bare kan forstås ut fra uegennyttig solidaritet. Både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske hensyn spilte inn. Jeg er imidlertid overbevist om at norsk vilje til å delta i internasjonalt utviklingssamarbeid fra et tidlig tidspunkt, har bidratt til å forme norsk politisk identitet - både slik vi ser den her hjemme - og slik vi blir oppfattet ute.

For det andre slår det meg med hvilken kraft enkeltpersoner gikk inn i bistands- og samarbeidsprosjekter i utviklingsland – en Hoftun i Nepal, en Evjen Olsen i Tanzania eller en Lerheim innen universitetssamarbeidet.

Jeg vil derfor benytte denne anledningen til også å takke de enkeltpersoner og norske ideelle organisasjoner som har nedlagt livsverk i kampen mot fattigdom i utviklingsland. Det står stor respekt av dette arbeidet!

Men for det tredje er det umulig ikke å registrere en viss mangel av sammenheng i den måten vi har forholdt oss til utviklingslandene på. Vi har hatt en tendens til å se isolert på bistanden som den del av politikken som skulle ta seg av forholdet til landene i sør.

Det er vi på vei bort fra. Tenkningen i dag er tvert i mot å se bistanden som en del av - og bare en del av - den politikk som må til for å legge til rette for utvikling.

Vi må evne og se sammenhengene i vår politikk overfor utviklingslandene.

Vi må - samlet sett - legge et best mulig grunnlag for vårt bidrag til realisering av FNs tusenårsmål. Vi må kunne måles ikke bare i størrelsen av bistandsoverføringene, men også i vår handelspolitikk, miljøpolitikk, gjeldspolitikk og investeringspolitikk.

Det skjer i dag store endringer internasjonalt både når det gjelder å innse hvor viktig det er at giverland og internasjonale organisasjoner samordner seg i mellom i utviklingsland. Det skjer en endring med tanke på hvordan utviklingslandene selv må ta førersetet og legge til rette for en utviklingsfremmende politikk. Det skjer en endring i synet på ansvarsfordelingen mellom ansvarlige ministere i industrilandene - Utviklingsministere må forholde seg til handelspolitikk og handelsministere må forholde seg til utviklingspolitikken. Vi blir målt ut fra helheten. Helheten må tjene utviklingslandenes interesser og kampen mot fattigdommen.

Når bokverket med tittelen "Fra u-hjelp til internasjonalt likeverd: Norsk utviklingssamarbeid i 100 år" skal lanseres i 2052, er det mitt ønske å bli invitert med som gjest. Da håper jeg at vi kan diskutere et helt annet grunnlag for vårt bidrag til internasjonalt samarbeid for utvikling. Og - at vi har lyktes. Jeg håper at vi da kan se tilbake på en omlegging av norsk og internasjonal utviklingspolitikk ved århundreskiftet, hvor man gikk bort fra veldelighet og til en situasjon hvor de fattige landene selv ble gitt sjansen til å gripe de muligheter som fantes, og selv fikk forme sin egen utvikling.

Kjære forfattere,

Jeg gleder meg til å ta fatt på lesingen for alvor. Det antar jeg gjelder alle oss som også gjerne vil ha et ord med i laget når det gjelder framtiden.

Takk for oppmerksomheten!