Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson
Gulatingseminaret 2003, Bergen
6. september 2003

Check against delivery

Menneskerettigheter og demokrati

Demokratiet er ingen selvfølgelighet. At menneskene har rettigheter – menneskerettigheter – er heller ingen selvfølgelighet. For de fleste i Norge er det kanskje blitt det. Men for halvparten av verdens befolkning er en demokratisk styreform helt ukjent eller kanskje bare en fjern og tilsynelatende uoppnåelig drøm. For millioner av verdens befolkning er menneskerettigheter ukjente rettigheter eller rettigheter de bare kjenner til som ofre.

Det er ikke tilstrekkelig å vedta en demokratisk styreform - eller avskaffe et totalitært regime og tro at man har etablert et demokrati. Demokrati er ikke bare frihet fra å bli styrt av andre – det være seg en diktator, et parti i en ettpartistat eller andre selvoppnevnte herskere. Demokratiet som styreform forutsetter at alle har mulighet til å delta. Det forutsetter også en viss maktfordeling og uavhengige vaktbikkjer som kan påtale og bidra til å korrigere maktovergrep. Det forutsetter at grunnleggende menneskerettigheter respekteres. Demokratiet forutsetter fred og sikkerhet, og økonomisk og sosial utvikling. Og fremfor alt forutsetter demokratiet kontinuerlig pleie og videreutvikling hvis det skal fungere.

"Democracy is the recurrent suspicion that more than half of the people are right more than half of the time" - "Demokrati er den snikende mistanken om at over halvparten av folket har rett i mer enn halvparten av tilfellene" , sa den amerikanske forfatteren E.B. White.

Demokratiet er en prosess hvor folkets vilje gjennom summen av enkeltindividenes valg skal komme til uttrykk og respekteres.

Det er heller ikke tilstrekkelig å vedta menneskerettigheter. Befolkningen må gjøres kjent med disse rettighetene og staten må sørge for at de gjennomføres.

Norge/Europa

I Norge og resten av Europa har det tatt lang tid å utvikle demokratiet til det vi ser i dag. Utviklingen av menneskerettighetene har pågått parallelt. Det er en klar sammenheng mellom demokratiet og menneskerettighetene. Våre forfedre i 1814 vedtok en god og fremtidsrettet Grunnlov, men målt i forhold til dagens standard var både demokratiet og menneskerettighetene i dårlig forfatning. Maktfordelingsprinsippet ble vedtatt, men "folkets vilje" var begrenset. Parlamentarismen kom først 70 år senere og alminnelig stemmerett enda senere. Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter var ukjente begreper. At barn, kvinner, urfolk, minoriteter og andre sårbare grupper skulle ha rettigheter var utenkelig i 1814.

Både i Norge og i Europa hadde utviklingen av demokratiet og menneskerettighetene nær sammenheng med den økonomiske og sosiale utviklingen. Når utviklingen av demokratiet og menneskerettighetene i vårt eget samfunn tok så lang tid, kan vi ikke forvente at andre land skal endre seg over natten.

FN-Verdenspakten

Verken FN-pakten eller Verdenserklæringen om menneskerettighetene nevner ordet demokrati. Verdenserklæringen peker likevel mot demokratibegrepets kjerne ved å fastslå at " the will of the people shall be the basis of the authority of government"- "myndighetenes makt skal baseres på folkets vilje". Begrepet demokrati har tradisjonelt vært kontroversielt og av mange oppfattet som et vestlig konsept. I de siste tiårene har vi likevel sett en klar global trend i retning av demokrati og pluralisme. Med noen helt få unntak erklærer alle politiske ledere sin tilslutning til demokratiet som styreform, selv om det tidvis er et stykke mellom liv og lære.

Definisjon av demokrati og MR

Begrepene demokrati og menneskerettigheter har hver for seg et definert innhold, samtidig som de er nært knyttet til hverandre. Det de har til felles er at de på et vis har samme filosofiske opphav, vektlegging av individet. Det enkelte menneskets verdighet er utgangspunktet. Enkeltmennesket er i sentrum og gir legitimitet til utøvelse av makt. Individet har rettigheter som statene skal og må respektere.

FNs Høykommissær for menneskerettigheter, Sergio Vieira de Mello, en nær og god venn av meg, som nylig omkom under så tragiske omstendigheter i Bagdad, nettopp under sitt arbeid for demokrati og menneskerettigheter, benyttet begrepet holistisk demokrati. Han mente at vi ikke skulle se oss blinde på formelle kriterier og definisjoner, men se på demokrati som et begrep som inkluderte både formelle strukturer og uformelle prosesser, flertall og mindretall, kvinner og menn. Fravær av demokrati er fravær av stemme for de som blir styrt og fravær av ansvar for de styrende. Demokratiet er også en visjon der helheten er større enn summen av dets enkelte bestanddeler, der man ikke må velge mellom brød og en stemmeseddel, men har adgang til begge deler.

Demokrati, menneskerettigheter og utvikling er også knyttet nært sammen.

Fungerende demokratiske institusjoner bidrar til at menneskerettighetene fremmes og respekteres. Respekten for menneskerettighetene bidrar på sin side til å styrke demokratiet. Politisk innflytelse kan bidra til utvikling og en mer rettferdig fordeling av samfunnsgodene. Sosial og økonomisk utvikling er viktige forutsetninger for å utvikle demokrati og for å sikre fred og forebygge voldelige konflikter.

Individets rettigheter

Et demokrati hviler i stor grad på rettsstatens prinsipper og vern av individets sivile og politiske rettigheter. Sikring av den enkelte borgers rettsstilling er den overordnede målsettingen for enhver rettsstat. Dette omfatter blant annet vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse og sikring av rettferdig rettergang for uavhengige domstoler så vel i sivile saker som i straffesaker. Disse grunnleggende prinsippene, sammen med andre sentrale menneskerettigheter og grunnleggende friheter, er kjernen i den rettssikkerhetsgarantien som internasjonale menneskerettigheter søker å etablere for den enkelte.

De økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er like viktige som de sivile og politiske. Stater er forpliktet til, innenfor rammen av sine ressurser, å arbeide for en oppfyllelse av individenes økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Selv om menneskerettighetene er universelle, gis de også ulikt innhold og vektlegging i ulike deler av verden. Hvilke som er "viktigst" eller skal ha forrang debatteres fortsatt mange steder. Denne diskusjonen mener jeg er foreldet og bør vike for et integrert syn på menneskerettighetene. De må ses på som likeverdige og gjensidig avhengige. "Interrelated and interdependent" er det uttrykk som ofte benyttes for å beskrive dette forholdet. Dette er det syn Norge forfekter i vårt arbeid for menneskerettighetene.

De sivile og politiske rettighetene knyttes ofte til demokratibegrepet. Og enkelte menneskerettigheter, som ytringsfriheten og forsamlingsfriheten, er viktige deler av demokratiet. Sivile og politiske rettigheter er de instrumentene som gir mulighet til å påvirke beslutningsprosesser og ressursfordeling.

Men jeg vil også understreke at økonomiske og sosiale rettigheter er nært knyttet til demokratisk utvikling. Uten mat, husvære og utdanning, har man lite overskudd til å delta i beslutningsprosesser, selv om disse finnes. Nelson Mandela sa at ingen skulle være nødt til å velge mellom brød og stemmeseddel, mellom "the bread and the ballot". I dag er mange mennesker i en situasjon der de verken har det ene eller det andre. Derfor er utviklingssamarbeidet og arbeidet for alle menneskerettighetene så viktig.

Menneskerettighetene er konkrete rettigheter. Det er statlige forpliktelser nedfelt i erklæringer, konvensjoner og andre juridisk og politisk bindende dokumenter. Statene er selv ansvarlig for gjennomføringen, men det er opprettet er stort internasjonalt apparat som skal overvåke at statene gjør det de skal. Både støttefunksjoner og "vaktbikkjefunksjoner" er en del av dette systemet som er forankret i FN. Også i flere regionale organisasjoner som Europarådet og OSSE, arbeides det parallelt med standardutvikling og kontrollmekanismer. Jeg har ikke tenkt å ta opp dette her, men konsentrere meg om FN.

Demokrati og menneskerettigheter er viktige innsatsområder i FN. Ikke minst har Kofi Annan gjennom sin periode som generalsekretær sørget for å styrke FNs mandat og innsats på dette feltet. Generalsekretæren peker på demokratisk styresett som en av verdensorganisasjonens viktigste oppgaver. Det avholdes flerpartivalg i 140 av verdens nesten 200 land. 120 land, med 2/3 av verden befolkning, er engasjert i arbeidet med å utvikle demokratiske samfunn. Dette er det høyeste tall noen gang i historien. Oppslutningen om idéen om at det enkelte menneske har grunnleggende rettigheter – menneskerettigheter - har gjennomgått en tilsvarende utvikling. Verden går fremover. Vi må holde fast ved dette, selv om tilbakeslag forekommer og selv om krig, korrupsjon, svake stater, mangelfulle rettsapparater og utøylet markedsmakt kan legge hindringer i veien.

Vår innsats

I St. meld. nr. 21 (1999-2000), regjeringen Bondevik I’s - der jeg var MR-minister - handlingsplan for menneskerettigheter, er sammenhengen mellom demokratiutvikling og arbeidet for menneskerettighetene et av gjennomgangstemaene. Handlingsplanen inneholder mer enn 400 konkrete tiltak som skal gjennomføres nasjonalt eller internasjonalt. Jeg skal la arbeidet med den nasjonale oppfølgingen ligge i denne sammenheng og konsentrere meg om det internasjonale. Her har vi tre arenaer for oppfølging: Den multilaterale arena hvor FN står sentralt, den bilaterale hvor menneskerettighetsdialogene har prioritet og den utviklingspolitiske arena hvor bistandssamarbeidet med utviklingslandene har en sentral plass.

Det er en utfordring å få til best mulig koordinering mellom vår innsats på disse tre arenaene.

På den multilaterale arena ønsker vi fra norsk side at menneskerettighetsarbeidet skal prioriteres enda høyere i FN. Det er grunn til å beklage at FN bruker bare ca. 1,5 prosent av sitt budsjett på menneskerettighetsarbeid. Dette er utilstrekkelig og derfor må Høykommissæren for menneskerettigheter i stadig økende grad sette sin lit til frivillige bidrag fra velvillige givere. Menneskerettighetene må være i sentrum for alt FNs arbeid.

På det normative området er man kommet langt i FN. Vi har fått på plass de 6 hovedkonvensjonene om sivile og politiske rettigheter; økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter; tortur; rasediskriminering; kvinner og sist, men ikke minst, barns rettigheter. I tillegg er det vedtatt en rekke protokoller til disse konvensjonene samt flere politiske erklæringer.

Norge har deltatt aktivt i arbeidet med å utarbeide disse standardene, og i arbeidet med å utvikle nye instrumenter. Arbeidet med en erklæring om urfolks rettigheter, arbeidet med et nytt instrument om påtvungne forsvinninger og en ny tilleggsprotokoll til konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er blant dem.

Alt dette arbeidet er viktig, men hovedfokus må likevel ligge på hvordan forpliktelsene gjennomføres. Dessverre er det slik at mange land ikke har ratifisert flere av disse viktige konvensjonene. Dessverre er det også slik at en rekke land har reservert seg mot sentrale bestemmelser i konvensjonene. Mest alarmerende er det likevel at mange land slutter seg til konvensjoner, men unnlater å respektere forpliktelsene de dermed har påtatt seg.

Når Norge internasjonalt søker å styrke vernet om demokrati og menneskerettigheter, legger vi derfor stor vekt på arbeidet med å sikre både tilslutning til, ratifisering og gjennomføring av de grunnleggende internasjonale standarder.

Arbeidet i FN: Politiske organer

Multilateralt i FN skjer dette langs tre akser. For det første gjennom de politiske organene, Menneskerettighetskommisjonen i Geneve og Generalforsamlingen i New York (3. komité). Dette er også kalt det paktbaserte samarbeidet. For det andre gjennom konvensjonsorganene som også er kjent som det konvensjonsbaserte samarbeidet. Og for det tredje gjennom virksomheten til Høykommissæren for menneskerettigheter og hans kontor.

Arbeidet i de politiske organene er naturlig nok preget av betydelig politisk uenighet og er derfor vanskelig, men likevel svært viktig. Dagsorden omfatter både landsituasjoner og tematiske spørsmål. Selv om det er statenes ansvar å sørge for at menneskerettighetene respekteres kan ingen stat unndra seg kritikk under henvisning til at forholdet mellom staten og dens borgere er et indre anliggende. Når kritikk mot overgrep i et land fremmes gjennom innlegg og landresolusjoner i Menneskerettighetskommisjonen eller i Generalforsamlingen, utløser dette selvsagt sterke meningsutvekslinger og voteringsmobilisering. Å bli satt på dagsorden i FN er forståelig nok ikke noe man ønsker.

I de tematiske diskusjonene og resolusjonene er kritikken mot overgrep mer anonymisert, men forslag om tiltak for å styrke vernet mot overgrep av ulik slag blir likevel ofte møtt med motstand som klart indikerer hvilke land som har problemer.

For å oppnå et bedre grunnlag i arbeidet med å styrke etterlevelsen av menneskerettighetene, har Menneskerettighetskomisjonen bidratt til å opprette mandat for om lag 40 spesialrapportører og spesialutsendinger. Disse skal blant annet undersøke og rapportere om tematiske menneskerettighetsforhold eller menneskerettighetssituasjonen i enkeltland. Mange av disse spesialrapportørene har også som oppgave å samarbeide med statene om konkrete forbedringtiltak på menneskerettighetsområdet.

Vi arbeider også aktivt for å overbevise alle land om å utstede stående invitasjoner om at mandatholderne skal kunne foreta landbesøk uten nærmere begrunnelse og omfattende visumklaring. Norge var sammen med Canada det første landet som utstedte en slik stående invitasjon i 1999. I dag har 47 land gjort det samme. Siste land på listen er gledelig nok Sierra Leone.

Av de 40 mandatene som er opprettet innenfor spesialprosedyrene har vi på norsk side et spesielt forhold til spesialrepresentanten for menneskerettighetsforsvarere. Dette mandatet ble opprettet etter norsk initiativ i 2000. En FN-erklæring om menneskerettighetsforsvarere ble vedtatt i 1998 etter 13 års vanskelige forhandlinger. Spesialrepresentantens oppgave er blant annet å arbeide for at statene skal gjennomføre bestemmelsene i denne erklæringen.

Menneskerettighetsforsvarerne er i en spesiell situasjon. Dette er menn og kvinner som ofte med fare for eget liv arbeider for at menneskerettighetene skal respekteres i land hvor vilkårene for slike rettigheter er de aller verste.

Norge har også et spesielt forhold til spesialrepresentanten for internt fordrevne personer. I mer enn ti år har vi aktivt støttet dette mandatet med sikte på å bedre situasjonen for de 25 millioner mennesker som av ulike grunner er blitt flyktninger i sitt eget land.

Norge fremlegger egne resolusjoner om både menneskerettighetsforsvarere og internt fordrevne mennesker i Menneskerettighetskommisjonen og i Generalforsamlingens 3. komité.

Sårbare grupper

Menneskerettighetene er alles rett, for alle mennesker, også sårbare grupper.

Barn er spesielt sårbare for menneskerettighetsbrudd fordi de i stor grad er prisgitt voksnes beslutninger og adferd. Barn vil lide både når foreldrenes rettigheter krenkes, og når de selv er direkte ofre for menneskerettighetsbrudd. FNs barnekonvensjon slår fast at alle barn har rett til grunnleggende helse- og utdanningstjenester, beskyttelse mot vold, misbruk, utbytting og diskriminering.

Oppfyllelse av barns rettigheter er også et sentralt mål for utvikling og fattigdomsbekjempelse og er et høyt prioritert område i norsk utviklingssamarbeid.

Regjeringen er også i ferd med å utarbeide en strategi for barn i utviklingssamarbeidet med planlagt lansering i 2004.

Kvinners rettigheter og livssituasjon er et annet viktig innsatsområde. Vi vet at 70 % av de aller fattigste i verden er kvinner og at kvinner generelt sett er mer utsatt enn menn i forhold til menneskerettighetskrenkelser.

I land med flere etniske grupper kan et flertallsstyre lett komme i konflikt med menneskerettighetene og minoriteters rettigheter. Derfor er det viktig at både konstitusjon og lovverk sikrer menneskerettighetene for minoritetsgrupper. Det må være et overordnet mål at alle skal ha like muligheter til å delta i samfunnslivet og bruke sine ressurser. De fleste land har gradvis blitt flerkulturelle samfunn, og det er derfor viktig at offentlige tjenester, tiltak, regler og praksis tilpasses en slik virkelighet, slik at disse ivaretar alle befolkningsgruppers behov.

Utfordringene som vi står overfor med hensyn til urfolks rettigheter og interesser er på mange måter de samme som man har i forhold minoriteter. Begge grupper er ofte marginalisert i forhold til sosial og økonomisk utvikling, manglende respekt for deres sivile og politiske rettigheter. I urfolkssammenheng har man ofte også store utfordringer med hensyn til spørsmål om rettigheter til land og naturressurser i deres tradisjonelle områder, samt i forhold til spørsmålet om og i hvilken grad urfolk skal ha egne politiske institusjoner i tillegg til de nasjonale institusjonene. Dette er problemstillinger som vi alle kjenner fra vår hjemlige samepolitiske debatt.

FN: Konvensjonsbasert samarbeid

Den andre aksen vi fra norsk side arbeider langs i FN for å styrke vernet om demokratiet og menneskerettighetene er gjennom det konvensjonsbaserte samarbeidet. Hver menneskerettighetskonvensjon har en egen komité (konvensjonsorgan) som har ansvar for å overse at statene overholder sine forpliktelser. Sammen med andre likesinnede land arbeider Norge for å styrke konvensjonsorganene. Det er viktig at de fungerer og har nok ressurser til å ivareta sine oppgaver på skikkelig vis. Dette er en forutsetning for systemets effektivitet. Vi arbeider aktivt for at komitéene skal forbedre sine arbeidsmetoder, samarbeide bedre og bli flinkere til å følge opp overfor stater som sluntrer unna.

Konvensjonene og deres organer er kjernen i det skjøre byggverk som danner risset av en internasjonal rettsorden. Dette byggverket må styrkes. Det er rett og slett ikke akseptabelt at land som ratifiserer konvensjoner og dermed påtar seg viktige forpliktelser unnlater å rapportere til konvensjonsorganene om hvordan de gjennomfører disse forpliktelsene. Dette problemet har vår kontinuerlige oppmerksomhet, og der det er mulig må vi bistå med å finne løsninger. Ikke minst kan dette være aktuelt i forhold til våre samarbeidsland.

FN: Høykommissæren for MR

Den tredje aksen vi fra norsk side arbeider langs i FN for å styrke vernet om demokratiet og menneskerettighetene er gjennom virksomheten til Høykommissæren for menneskerettigheter og hans kontor. Høykommissæren har et bredt mandat som gir rom for egne initiativ for å fremme og beskytte menneskerettighetene. I tillegg blir Høykommissæren og hans kontor pålagt en rekke oppgaver gjennom vedtak i Menneskerettighetskommisjonen.

Høykommissæren og hans kontor er en relativ ny institusjon i FN og i forhold til sitt eget mandat og pålagte oppgaver har den fått tildelt svært begrensede ressurser. Fra norsk side støtter vi derfor opp om arbeidet med å styrke kontoret og vi er som tidligere nevnt blant de aller største bidragsyterne til det frivillige budsjettet.

Bilateralt: MR-dialoger

Den andre viktige arenaen for oppfølging av handlingsplanen for menneskerettigheter er den bilaterale arena hvor menneskerettighetsdialogene har en sentral plass. Gjennom disse dialogene tar vi opp mange av de samme problemstillingene som drøftes på den multilaterale arena. En viktig forskjell er at "støynivået" blir mindre enn det tidvis kan være i en multilateral kontekst.

Menneskerettighetsdialogene er et viktig virkemiddel i norsk politikk for å fremme menneskerettigheter og demokrati.. Norge har de siste to årene innledet menneskerettighetsdialoger med Indonesia og Vietnam. Siden 1997 har vi hatt en offisiell menneskerettighetsdialog med Kina med årlige rundebord. Vi har et utstrakt samarbeid om menneskerettigheter med Tyrkia uten at dette blir definert innenfor begrepet menneskerettighetsdialog.

Hva er så en menneskerettighetsdialog? Betegnelsen henspiller på at det er en dybde i dialogen som skiller den fra andre kontakter vi har internasjonalt om menneskerettighetsspørsmål. En dialog bygger på vurderingen at ensidig kritikk, internasjonal isolasjon og/eller sanksjoner ikke vil påvirke et lands politikk i positiv retning. Dialogen har i utgangspunktet et langsiktig perspektiv. Et overordnet mål med menneskerettighetsdialoger har vært å påvirke land med vedvarende og systematiske brudd på menneskerettighetene til å endre sin politikk og praksis i retning av bedre etterlevelse av forpliktelsene og derigjennom utvikle en mer demokratisk styreform.

Menneskerettighetsdialog omfatter nettverksbygging på flere nivåer, inklusive politisk, akademisk og forvaltningsmessig nivå, i tillegg til de frivillige organisasjonene. Menneskerettighetsdialog bringer personer som praktiserer håndhevelse av menneskerettigheter i politikken, i forvaltningen, i det sivile samfunn eller som akademikere, i direkte kontakt med hverandre. Tanken er å skape en bred kontaktflate i begge land som muliggjør dialog om menneskerettighetsspørsmål også mellom mennesker og grupper som faller utenfor de ordinære politiske og diplomatiske kanaler.

Bistandssamarbeidet

Den tredje arenaen for oppfølging av handlingsplanen for menneskerettigheter - og andre beslektede handlingsplaner - er den utviklingspolitiske, hvor bistandssamarbeidet med utviklingslandene har en sentral plass. På denne arenaen er bekjempelse av fattigdommen den absolutt viktigste oppgaven. Fattigdommen i verden er det største hinderet for gjennomføring av menneskerettigheter og demokrati.

Å bekjempe fattigdommen er både et etisk imperativ og en realpolitisk utfordring. I et stadig tettere vevet verdenssamfunn er kontrastene mellom fattig og rik ikke bare et humanitært anliggende, men også en tikkende bombe i forhold til internasjonal fred og stabilitet i vid forstand. I tillegg til lidelse og død forårsaker fattigdom også væpnet konflikt og politisk ustabilitet, miljøødeleggelser, migrasjon og andre forhold som direkte påvirker også den rike del av verden. Det er dette som leder til at fattigdom er blitt en sak for G-8 landene, for regjeringssjefer, finansministere og det internasjonale næringslivets toppledere. Fattigdom er blitt geopolitikk. Behovet for å gjøre noe med den behøver ikke begrunnes med barmhjertighet alene, men i "kollektiv egeninteresse" eller andre uttrykk som rommer tanken om at vi alle befolker bare én klode.

FNs Generalsekretær, Kofi Annan, oppsummerer disse sammenhengene med ordene:

"Either we help the outsiders in a globalized world out of a sense of moral obligation and enlightened self-interest, or we will find ourselves compelled to do so tomorrow, when their problems become our problems in a world without walls".

Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom slår fast at godt styresett er en forutsetning for fattigdomsbekjempelse. Bekjempelse av fattigdom og sult er i stor grad et spørsmål om rettferdig, bærekraftig fordeling av eksisterende ressurser.

Mye av fattigdommen skyldes vanstyre. Fremme av godt styresett er derfor blitt en viktig målsetting. Fra norsk side vil vi bidra til å bedre styresettet i våre samarbeidsland, og har gjort dette til ett av satsningsområdene i vår utviklingspolitikk.

Tidligere var det vanskeligere å snakke demokrati, menneskerettigheter og styresett i sammenheng med bistand. Den tid er forbi. Vi, og andre givere, har i dag en åpen dialog med samarbeidslandenes myndigheter om disse vanskelige og sensitive spørsmålene. Det er ikke alltid like populært, men ikke desto mindre, helt nødvendig.

Bistand kan aldri være politisk eller verdimessig nøytral. Gjennom våre økonomiske ressurser, frivillige organisasjoner, og stedlige representanter, bringer vi med oss verdier og holdninger som bidrar til å påvirke samarbeidslandene i "vår retning".

Vår demokratimodell og våre forvaltningsrutiner kan selvfølgelig ikke brukes som en blåkopi for utviklingen i fattige, fleretniske land. Men vi kan være en dialogpartner og vi kan bidra med ressurser til arbeidet med demokratiutvikling, forvaltningsreform og, ikke minst, de store utfordringene som knytter seg til kampen mot korrupsjon.

Støtte til demokratiutvikling er derfor en viktig del av vår innsats i mange samarbeidsland.

Men vi må ha en skikkelig gjennomgang av det vi gjør – tenke strategisk og samordne oss med andre givere. Vi må bringe med oss de riktige aktørene inn og prioritere innenfor rammene av begrensede ressurser.

Styresett-reform

Jeg har derfor satt i gang et større styresettinitiativ. Initiativet har to pilarer: Styresett-reform, hvor vi blant annet ser på behovet for reform i forvaltningen i offentlig sektor, økonomistyring, justissektoren og tiltak mot korrupsjon i våre samarbeidsland. Den andre pilaren har jeg kalt "kontrollsiden", hvor både statlige organer som riksrevisjon, og ikke-statlige "vaktbikkjer", som politiske partier, frie medier og frivillige organisasjoner er viktige aktører.

Vi tar nå en grundig gjennomgang av situasjonen for styresettet i flere av våre samarbeidsland. Hvor trykker skoen? Hvor er det arbeid på gang som det er viktig å støtte opp om? Hvor er andre givere involvert? Er det "sorte hull" som må fylles? Hvor kan vi bidra? Vi krever ikke perfeksjon av samarbeidslandene, men vi vil se politisk vilje til samarbeid om demokratiutvikling, kampen mot korrupsjon og nødvendige reformer i forvaltningen. Dette er en viktig del av kampen mot fattigdommen.

Utviklingssamarbeidet er ikke veldedighet. Det hører fortiden til. Vårt nye fokus er at bistanden skal ta utgangspunkt i den enkelte anerkjente rettigheter. Rettighetsperspektivet går inn i kjernen av det 50-årige norske bistandsengasjementet. I første fase av vår bistandshistorie ble det riktignok snakket mer om menneskeverd, mens en var mindre eksplisitt i forhold til rettigheter. Det er først i de senere år at rettighetstankegangen er blitt skikkelig integrert i den utviklingspolitiske dagsorden. I dag vet vi at menneskerettighetene er en uløselig del av utviklingsprosessen. Utvikling handler nettopp om å realisere de friheter og muligheter som rettighetsbegrepet innbefatter. Vi vet også at fattigdom står i veien for realisering av menneskerettighetene.

Vektlegging av menneskerettigheter i utviklingssamarbeidet synliggjør at utviklingssamarbeid dreier seg om rettferdighet i form av rettighetsoppnåelse, ikke om veldedighet. En erkjennelse av å ha rettigheter, og kunnskaper om hvordan disse kan hevdes, vil kunne gi økt selvfølelse til marginaliserte grupper og derigjennom være et incitament til større deltakelse i utviklingsprosessen. Dette er av avgjørende betydning for å skape en bærekraftig utvikling.

Alle norske samarbeidsland har forpliktet seg internasjonalt til å respektere, beskytte og oppfylle menneskerettighetene. Gjennom utviklingssamarbeidet vil vi styrke samarbeidslandenes kapasitet til å overholde disse forpliktelsene. Det er enkeltmennesket som skal stå i sentrum. Slik vil vi rettighetsbasere utviklingssamarbeidet.

I vårt utviklingssamarbeid må vi også bli flinkere til å bruke de internasjonale menneskerettighetsinstrumentene som en felles referanseramme for samarbeidet. NORAD har utarbeidet en håndbok for menneskerettighetsvurderinger i utviklingssamarbeidet, som vil være til stor hjelp i det praktiske samarbeidet.

De mange aktørene i utviklingssamarbeidet vil få en felles referanseramme når det legges et rettighetsperspektiv til grunn for samarbeidet. Dette letter det felles løft som er påkrevet om vi skal kunne stå ved vår forpliktelse overfor verdens fattige.

Fra norsk side gjennomføres et eget initiativ for å målrette styresettarbeidet på det utviklingspolitiske området. Dette dreier seg både om å legge til rette for bedre offentlig politikk og forvaltning i våre samarbeidsland, og å bidra til å styrke kontrollfunksjonene. Det foretas løpende kartlegging av situasjonen i de mest aktuelle land for norsk, langsiktig utviklingssamarbeid.

Et ledd i dette har vært etableringen av Norsk senter for demokratistøtte, hvor de politiske partiene på Stortinget bringes inn i demokratiarbeidet. Senteret vil samarbeide med de politiske partiene for å styrke framveksten av representative flerdemokratier og frie valg i sør.

Det er en viktig å oppgave å styrke fremveksten av demokrati i land uten en demokratisk tradisjon. Like viktig er det å bidra til å konsolidere demokratiet i land som over tid har hatt et demokratisk styresett, men hvor demokratiet utsettes for harde prøver. I mange land i sør er de politiske partiene – spesielt opposisjonspartiene - svake og lever under vanskelige kår. Svake politiske partier betyr en svekkelse av demokratiet. Et velfungerende partisystem krever at partiene har aktive medlemmer, indre demokrati og at partiene er i stand til å ta opp i seg befolkningens krav og behov. Et velfungerende partisystem er også avhengig av at de politiske partiene er i stand til å samarbeide med hverandre.

Gjennom å dele sin kunnskap og erfaring med partiene i sør kan de norske partiene spille en viktig rolle i arbeidet for godt styresett i våre samarbeidsland. Samarbeidspartnerne skal være politiske partier eller tilknyttede organisasjoner som arbeider for demokratisk styre og like muligheter for kvinner og menn og respekt for menneskerettighetene. Det er et nytt element i vår utviklingspolitikk at de politiske partiene samarbeider på denne måten.

I disse valgkamptider var det positivt å konstatere at samtlige deltakende partier fra Frp. til SV var skjønt enige om verdien av dette arbeidet under den offisielle åpningen av senteret tidligere i sommer.

Vi har også foretatt en gjennomgang av vår støtte til frie og differensierte medier, og ser for oss større satsing på frie medier og en bedre samordning og målretting av innsatsen på dette området. Etterrettelige medier har viktige kontrollfunksjoner i et hvert demokrati, og det er viktig å bidra til å gjøre deres arbeidsbetingelser bedre.

Frivillige organisasjoner

De frivillige organisasjonene er viktige i utviklingssamarbeidet, og er en hovedkanal for norsk bistand. Gjennom støtte til aktører i det sivile samfunn, forankres også demokratiet på en bedre måte. Dette kjenner vi fra vår egen historie og fra demokratiutviklingen i en rekke andre land. Mangfold, meningsbryting, gode kanaler for synliggjøring av interesser er stikkord.

Demokrati og menneskerettigheter står sentralt i samarbeidet med frivillige organisasjoner. Her har også norske aktører mye å bidra med.

Ved å arbeide målbevisst på de tre arenaene - den multilaterale gjennom FN og andre organisasjoner, den bilaterale gjennom menneskerettighetsdialoger og den utviklingspolitiske gjennom bistandssamarbeid – har vi godt håp om å lykkes med å styrke vernet om både menneskerettigheter og demokrati. Vi må være forberedt på tilbakeslag, men har ikke lov til å gi opp.

La meg kort komme inn på noen internasjonale utviklingstrekk som krever at vi tar demokrati og menneskerettigheter i forsvar:

Fattigdomsproblemene og kampen mot økonomisk marginalisering har jeg allerede berørt.

Internasjonal terrorisme

Et annet fenomen som truer demokratiet og menneskerettighetene er den internasjonale terrorismen. Terrorismen vi har sett i den senere tid reiser nye problemstillinger for det internasjonale samfunn. Vi ønsker å bidra, blant annet i form av den internasjonale konferansen om kampen mot terrorisme i New York 22. september, sammenkalt at Statsminister Bondevik.

Det norske syn er at kampen mot terrorisme ikke rettferdiggjør undertrykkelse og krenkelser av menneskerettigheter. Kampen må føres innenfor folkerettens, menneskerettighetenes og den humanitære rettens rammer. 11.september var et anslag mot folkeretten og dens verdier. Kamp mot nye anslag kan bare føres innenfor rammene av folkeretten og dens verdier. Vi må aktivt fremme de verdier terrorister forakter: demokrati, menneskerettigheter, åpenhet og toleranse. Menneskerettighetene og kampen mot terrorisme springer ut av det samme verdigrunnlag. Det er et knefall for terrorismen å ofre grunnleggende menneskerettigheter i kampen mot den.

Globalisering

Også globaliseringsprosessene reiser nye utfordringer. Forflytning av makt fra folkevalgte forsamlinger til multinasjonale selskapers styrerom og overnasjonale institusjoner er en klar trend. Vi må arbeide for at markedsmakt ikke får virke utøylet på måter som negativt påvirker menneskerettigheter og velferd.

Krig og konflikter

Krig og voldelige konflikter er en stor trussel mot både demokrati og menneskerettigheter. Det er nettopp i slike situasjoner at de mest alvorlige menneskerettighetsbrudd begås og at demokratiske verdier trues. Årsakene til krig og konflikt må derfor kontinuerlig analyseres slik at det kan iverksettes forebyggende tiltak. Fattigdomsbekjempelse og fremme av menneskerettigheter og demokrati er i seg selv forebyggende tiltak.

I fasen etter at en voldelig konflikt er brakt til opphør ser vi gjerne innføring av et demokratisk styresett som den beste garanti for fred. Dette kan være en møysommelig oppgave, særlig der den demokratiske tradisjonen er svak. Derfor er utviklingspolitikk og bistand et viktig virkemiddel for fredsbygging. Det er ikke lett å innføre demokrati i land som for eksempel Irak og Afghanistan og det er ikke lett å opprettholde de vaklende demokratier vi ser i flere afrikanske land.

Utfordringene vi står overfor er mange og vanskelige, men det må ikke stoppe oss. I arbeidet med å fremme demokrati må vi bruke alle midler, både de vi rår over selv og de som kan nås i samspill med andre. Vi må samarbeide bredt, både med de land som står oss nært, geografisk og i tenkemåte, og med de land som står oss fjernere.

Respekt for demokrati og menneskerettigheter må være grunnsteinene i en utviklings- og bistandspolitikk som tar Arnulf Øverlands velkjente ord til følge:

"Du skal ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv."

Å bry seg er en plikt som påligger oss alle. Det må vi aldri glemme.

Takk for oppmerksomheten.