Statssekretær Olav Kjørven
Konferansen om menneskerettighetsundervisning
Oslo, 24. november 2003

Pådriver ute – sinke hjemme?

For 55 år siden proklamerte verdens ledere at alle skal ha rett til utdanning, i Menneskerettighetserklæringen av 1948. For 37 år siden ble denne politiske rettigheten forsterket, og vi fikk en juridisk forpliktende rettighet - FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966. For 3 år siden, i september 2000, erklærte verdens ledere at alle jenter og gutter skal sikres grunnskoleutdanning innen 2015, i FNs tusenårserklæring.

Men hvordan er situasjonen når det gjelder utdanning i verden i dag?

Jo: 55 år etter den første erklæringen og 12 år før tidsfristen i tusenårserklæringen utløper, er det fremdeles 115 millioner barn som mangler grunnskoletilbud og 860 millioner voksne mennesker som verken kan lese eller skrive. Det er et visst spenn mellom erklæring og erfaring, med andre ord. Likevel, det skal ikke glemmes at trenden er positiv. Men det går for sakte.

Det er ikke tilstrekkelig å vedta menneskerettigheter - de må også gjennomføres. Og til det trengs både politisk vilje og økonomisk evne. Noen land har økonomisk evne, men mangler politisk vilje. Andre land har politisk vilje, men mangler økonomisk evne. Og noen mangler både politisk vilje og økonomisk evne. Dette må vi forholde oss til - og forsøke å gjøre noe med.

Menneskerettighetene er ikke et "indre anliggende", fredet fra internasjonal innflytelse. Det er vår plikt å si fra dersom et land mangler politiske vilje til å respektere menneskerettighetene, og det er vår plikt å hjelpe dersom den økonomiske evnen til å respektere menneskerettighetene ikke er til stede. Her er utdanning et glimrende eksempel: Retten til utdanning er en menneskerettighet - men den koster penger.

Vi vet at utdanning alene ikke kan skape utvikling. Men vi vet også, ikke minst fra vårt eget samfunn, at utdanning er en forutsetning for utvikling. Kunnskapen vi høster av utdanning er en viktig kapital som kan investeres i utvikling. Dette vet vi.

Det som er så spennende med menneskerettigheter er at de representerer ikke bare moralske imperativ, som er viktig nok. Det at alle barn har rett til utdanning i kraft av å være barn. I tillegg så er det klarere og klarere at det å sikre menneskerettigheter også i seg selv stimulerer økonomisk og sosial utvikling. Utdanning: Opplagt. Men også politiske og sivile rettigheter. Ytringsfrihet. Organisasjonsfrihet. Eiendomsrett.

Vi vet alle at kunnskap er makt. Dessverre er det da også slik at kunnskap, i likhet med makt, kan misbrukes.

En landsbyhøvding i Ghana sa det slik:

"Det jeg vet, som du burde vite, men ikke vet, gir meg makt."

(Sitert i New York Times, 12.2.93)

Mange regimer er mer opptatt av å lære de unge hva de skal tenke enn hvordan de skal tenke. Derfor er det også viktig å undervise om menneskerettigheter - om hvilke rettigheter vi alle har, uavhengig av nasjonalitet, rase, kjønn og status.

Menneskerettighetene er universelle. De gjelder for alle mennesker, i alle land, til enhver tid. Ingen unnskyldninger. Ingen unntak.

Menneskerettighetene skal sikre enkeltmenneskers mest grunnleggende behov, og er folkets vern mot statlige overgrep. Men kunnskap om menneskerettighetene er nødvendig for å kunne utnytte dem og verne om dem.

Lille julaften 2004 vedtok FNs Generalforsamling at tiåret 1995-2004 skulle være FN-tiår for menneskerettighetsutdanning. Samtidig ble det vedtatt en handlingsplan som blant annet pålegger statene å utarbeide nasjonale handlingsplaner. Vår egen handlingsplan for menneskerettighetsutdanning er integrert i den store handlingsplanen for menneskerettigheter som ble lagt fram for Stortinget av den første Bondevik-regjeringen i 1999. Jeg var selv involvert i å utarbeide denne.

Arbeidet med vår egen handlingsplan var i seg selv et pedagogisk prosjekt. Prosessen førte til at alle departementene måtte sette seg inn i menneskerettighetssituasjonen innen sitt felt. Det ble også opprettet egne kontaktpersoner for menneskerettigheter i alle departementene.

Handlingsplanen gir oversikt over hvilke rettigheter som finnes og inneholder omlag 330 tiltak for oppfølging både nasjonalt og internasjonalt. Tiltak for informasjon, undervisning og utdanning på menneskerettighetsområdet har en sentral plass i handlingsplanen og utgjør ti prosent av tiltakene.

Handlingsplanen for menneskerettigheter (St.meld nr 21 for 1999-2000) ble fremmet av Regjeringen Bondevik I i 1999, dvs. av en regjering hvor dagens utviklingsminister - i tillegg til å være minister for utvikling - også var minister for menneskerettigheter. Det økonomiske og personellmessige ansvaret for oppfølgingen av tiltakene i planen ble tillagt det enkelte fagdepartement, og med UD i en sentral koordineringsrolle.

Relativt kort tid etter fremleggelsen av Handlingsplanen menneskerettigheter fikk vi imidlertid en ny regjering, i mars 2000, og således et nytt politisk lederskap for oppfølgingen av Handlingsplanen for MR.

Behandlingen av meldingen i Stortinget i desember 2000 viste heldigvis at det var bred politisk enighet om de tilrådinger som ble lagt frem i planen. Samtidig må det påpekes at meldingen var utarbeidet av daværende Sentrumsregjering - ikke av en regjering utgått av Arbeiderpartiet, og at meldingen nok ikke ble fulgt opp med den samme entusiasme som daværende regjering hadde lagt opp til.

Fra og med oktober 2001 overtok pånytt en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik ansvaret for oppfølging av Handlingsplanen.

Samarbeidsregjeringen fastslo allerede i sin tiltredelseserklæring - Sem erklæringen - eksplisitt at Handlingsplanen for menneskerettigheter skulle følges opp. Utviklingsministeren ble samtidig gitt en intern koordinerings- og pådriverrolle i Regjeringen overfor Handlingsplanen, - fortsatt under forutsetning av at den enkelte fagstatsråd har ansvaret for oppfølging innen sitt fagfelt.

Vi etablerte et spesielt interdepartementalt utvalg bestående av MR-kontaktpersoner i samtlige departementer med formål å systematisk følge opp de tiltak som er listet i Handlingsplanen. Arbeidet ledes av UD på embetsnivå, og når det er hensiktsmessig leder utviklingsministeren møtene.

På bakgrunn av vår erfaring med dette arbeidet kan jeg konkludere med at det arbeides aktivt og systematisk i de enkelte departementer med oppfølgingen av handlingsplanen. De aller fleste av tiltakene listet i Handlingsplanen er faktisk gjennomført eller under gjennomføring. Dette gjelder også de tiltak som nevnes i planen under UFDs ansvarsområde, og som statsråd Clemet kommer nærmere inn på. De tiltak som nevnes i Handlingsplanen Kap. 4.5 om MR-undervisning er således i hovedsak realisert:

• Læringssenteret har gjennomført en kartlegging av læreplanene for grunnskole og for videregående undervisning.
• valgfag for menneskerettigheter i videregående skole er etablert
• to stipendiatstillinger ved lærerutdanningen i Oslo og Levanger er besatt
• Senter for menneskerettigheter (SMR) er etablert som nasjonal institusjon for menneskerettigheter

I tillegg til denne direkte oppfølgingen av Planen er også regjeringens støtte til Villa Grande i Oslo, Falstad-senteret i Trøndelag og Arkivet i Kristiansand høyst relevant. Dette er sentre som allerede brukes aktivt av skolene og som vil få stor betydning for MR-undervisningen i norske skoler.

Jeg vil likevel fremheve at den tverrsektorielle satsingen innenfor MR-utdannelse burde vært mer ambisiøs gitt den viktige plass denne sektoren er gitt i Handlingsplanen, og den vekt Stortinget har lagt på dette området. Vi har imidlertid hatt en nyttig dialog med UFD om denne konferansen, og jeg tror den vil kunne være et godt utgangspunkt for et slikt videre engasjement.

En konferanse som dette fungerer som et praktisk tiltak for utveksling av synspunkter og nye ideer for et mer ambisiøst MR-program i skolen, og konferansen gir bud om at UFD ikke vil innta en passiv eller uvirksom rolle fremover. Departementet har i utgangspunktet fulgt opp de konkrete tiltak som er listet i Handlingsplanen. Dette beviser i praksis at et sinkestempel - slik det antydes i konferanseoverskriften - ikke er en rettferdig virkelighetsbeskrivelse. Uansett kan det i hvert fall ikke være snakk om å øke innsatsen her hjemme på bekostning av utfordringene ute, for å skape bedre balanse i innsatsen. Det blir i hvert fall feil. Det ville også være ønskelig med en drivkraft på dette området. Kunne det være en ide for SMR?

Årsrapportene om Norges innsats for menneskerettighetene er også en viktig informasjonskilde. Den første Årsrapporten kom før Handlingsplanen. I dag inneholder årsrapportene informasjon som er direkte koblet til oppfølgingen av Handlingsplanen. Utenriksdepartementet arbeider også med en menneskerettighetshåndbok for ansatte i forvaltningen. For menneskerettighetene gjelder også for byråkrater!

Håndboken er ventet å foreligge før jul. Videre har Njål Høstmælingen skrevet en rykende fersk lærebok om Internasjonale menneskerettigheter (Universitetsforlaget, 495 sider). Boken, som har fått støtte fra Utenriksdepartementet, ble ferdigtrykket så sent som 12. november. Den bør bli et nyttig redskap i dette arbeidet. Jeg har sett igjennom den og selv om jeg er en halvstudert røver på dette feltet, så mener jeg å ha belegg for å si at dette er noe av en milepæl.

Den internasjonale handlingsplanen for menneskerettighetsutdanning inneholder viktige målsettinger og en rekke tiltak for oppfølging. Disse tiltakene involverer aktører både innenfor FN-systemet, regjeringer, nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner, frivillige organisasjoner, grasrotbevegelser og interesserte enkeltindivider.

I 2000 ble det foretatt en midtveisgjennomgang av handlingsplanen. Dessverre må det konstateres at denne gjennomgangen avdekket betydelige mangler. Blant annet ble det påpekt at effektive nasjonale strategier for MR-utdanning bare unntaksvis var utarbeidet, at FN ennå ikke hadde maktet å strømlinjeforme sine aktiviteter i forhold til utfordringene i handlingsplanen og at potensialet som ligger i det regionale samarbeidet ikke var utnyttet. Det eneste lyspunktet var de frivillige organisasjonenes rolle, ikke minst som pådriver i forhold til nasjonale myndigheter og i forhold til FN-institusjonene.

Gjennomgangen konkluderte blant annet med at det var behov for å styrke overvåkingen og evalueringen av tiåret på alle plan og av alle aktører. Videre ble det konkludert med at gapet mellom oppgaver, forventninger og forpliktelser i forhold til tiåret og de ressurser som var tilgjengelig var dramatisk stort. Gjennomgangen inneholdt en rekke anbefalinger, og gjorde det klart at mye må gjøres - raskt.

Neste år skal det utarbeides en ny rapport. Denne rapporten skal evaluere hele tiåret. Vi får håpe at denne rapporten vil gi et mer oppmuntrende bilde. For vår egen del håper jeg at denne konferansen kan bidra til fortgang i arbeidet med å gjennomføre alle tiltakene i vår egen nasjonale handlingsplan. Det er det som gjøres nasjonalt og lokalt som har størst betydning, og her tror jeg vi ligger bra an.

Samtidig er Regjeringen seg sitt internasjonale ansvar bevisst. Det internasjonale MR-arbeidet i dag står på mange måter i stampe. Vi merker på så mange måter at det butter i mot. Det er viktigere enn noen gang å heise fanen høyt, i forhold til alle menneskerettigheter. La meg få fokusere her særlig på utviklingspolitikken og utdanning innen den rammen. I fjor la vi fram vår handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i Sør fram mot 2015, i tråd med FNs Tusenårsmål. I denne planen står utdanning sentralt. Regjeringen har laget en egen utdanningsstrategi som grunnlag for en rask opptrapping av utdanningsbistanden. I fjor gikk om lag 9 prosent av det norske bistandsbudsjettet til utdanning. I utdanningsstrategien er målet at denne andelen skal øke til 15 prosent innen 2005. Samtidig skal vi øke vårt totale bistandsbudsjett fra 0,93 prosent av BNI til en hel prosent i 2005.

Til tross for våre ambisiøse mål må vi erkjenne at Norge er et lite land og at små land ikke alene kan sørge for at vi når Tusenårsmålet om grunnskoleutdanning for alle barn og målene om MR-utdanning. Vi må derfor gjøre hva vi kan for å påvirke de som er større og sterkere enn oss til å gi mer. Høres ut som fortellingen de tre Bukkene Bruse. Vi, som den minste bukken, skal heller ikke sky trollet - men vi kan ikke ta det alene. Byrdefordelingen må bli bedre.

Men - skal vi nå de langsiktige utviklingsmålene, er det ikke nok å fokusere på hva som må læres i våre samarbeidsland. Det er like viktig å øke kunnskapen om utvikling blant barn og unge i den rike delen av verden.

I Utenriksdepartementet og NORAD får vi stadig henvendelser fra elever og lærere som ønsker informasjon om utviklings- og bistandsarbeid. De lurer på hva som er de viktigste utfordringene, hvordan de kan løses, hva Norge mener og ikke minst hva vi gjør.

Svar har de som regel fått - men kanskje ikke alltid så omfattende som vi kunne ønske. Det vil de imidlertid kunne få nå. For andre gang på kort tid er det en glede for meg å presentere denne "UT-boksen" til bruk i den norske skolen. Selv om den heter UT-boksen, er den faktisk stappfull av INformasjon - til lærere og til elever som ønsker å lære mer om utvikling og internasjonalt samarbeid.

UT-boksen er en undervisningspakke som består av to deler, en fra UD og en fra NORAD:

• UD-pakken har fokus på Tusenårsmålene. Den gir fyldig bakgrunn om fattigdommen i verden og belyser verdenssamfunnets arbeid med utgangspunkt i FNs Tusenårsmål og Tusenårserklæringen.
• NORAD-pakken viser hvordan utviklingspolitikken omsettes i praktisk handling. Her møter du seks ungdommer fra Afrika og Asia som forteller om sin hverdag og hvordan utviklingsspørsmål påvirker deres hverdag.

Pakken er spesialtilpasset læreplanen for 10. klasse og videregående skole. Gjennom levende bilder, lyd og fyldig bakgrunnsinformasjon vil vi utfordre unge til å lære mer.

UT-boksen er rykende fersk, og anbefales på det sterkeste. Vi har allerede fått inn svært mange bestillinger fra skoler over hele landet, og tar det som et tegn på at den dekker et behov. Dette er mye kunnskap i et kompakt format (tilpasset lærernes minimale kontorplasser...). Og det beste av alt: UT-boksen er helt gratis!

Målet om utdanning for alle burde vært nådd for lenge siden. Retten til utdanning har ligget fast i 55 år. Virkningene av utdanning har vi sett gjennom vår femtiårige bistandshistorie. Bevisene for at utdanning er en forutsetning for utvikling ble lagt fram av Verdensbanken for over et tiår siden. Vi kan og må nå de mål som ble satt ved tusenårsskiftet. Vi kan ikke ta fra enda flere det som er deres menneskerett: Grunnutdanning med kvalitet. Vi har sett at verdenssamfunnet har viljen - nå er tiden inne til handling.

Den irske forfatteren William Butler Yeats sa at

" ---utdanning er å tenne en flamme."

Millioner venter på at denne flammen skal tennes, at de skal få adgang til veien ut av fattigdommen og håpløsheten. Vi har sviktet dem før. La oss ikke gjøre det igjen.