Innlegg av statssekretær Vidar Helgesen på IKFF-møte 20.06.03

Det er en glede for meg å delta på dette møtet med Elisabeth Rehn, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) og andre som arbeider for oppfølging av FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Spørsmålet om kvinners deltakelse i fredsprosesser og fredsbygging er viktig for Norge -- både i seg selv og som en del av vår støtte til fred og forsoning i ulike konfliktområder.

Jeg kommer til å benytte denne anledningen til å orientere om Norges prioriteringer for konkret oppfølging av resolusjon 1325. Jeg vil også fortelle litt om et unikt initiativ som partene i fredsprosessen på Sri Lanka tar, med norsk støtte, for å inkludere flere kvinner i fredsforhandlingene og sikre fokus på kvinnespørsmål.

Sikkerhetsråds resolusjon 1325 (2000) var et gjennombrudd da den ble vedtatt i 2000. Resolusjonen innebar at kvinners situasjon i væpnet konflikt ble tatt inn som eget tema på Rådets agenda. Den gir Rådet de nødvendige instrumenter til å sikre full og likestilt deltakelse av kvinner på alle nivåer i beslutninger om og implementering av FNs fredsoperasjoner. Dette gjelder for alle faser i krisehåndtering – forebygging, konfliktløsning og gjenoppbygging.

Erfaringene fra implementering og oppfølging av resolusjonen er så langt varierende. Mye mer kan fortsatt gjøres. Kvinner, fred og sikkerhet er et viktig temaområdet. I norsk utenrikspolitikk har vi aktivt søkt å forankre dette temaet i FN og Sikkerhetsrådet.

Det har blant annet vært viktig for oss å ta opp denne tematikken i oppfølgingen av den såkalte Brahimi-rapporten om fredsbevarende operasjoner. Til tross for at Brahimi-rapporten kunne ha gjort mer for spørsmål om kvinner i fredsoperasjoner, ga den oss en plattform å jobbe på for å fremme dette spørsmålet internasjonalt. FN har brukt mye tid og ressurser på å følge opp og videreutvikle Brahimi-rapportens anbefalinger. Norge har vært i den privilegerte situasjon at vi har hatt anledning til å delta i dette arbeidet mens vi var medlem av Sikkerhetsrådet.

Som i så mange andre sammenhenger i FN, har hovedutfordringen vært å omsette politiske prioriteringer i praktisk handling. Generalsekretærens rapport om kvinner, fred og sikkerhet fra oktober 2002, gir en rekke anbefalinger på identifiserte områder og representerer et første steg i retning av å finne politiske løsninger på utfordringene.

Men - for å gi Sikkerhetsrådresolusjon 1325 og General-sekretærens anbefalinger mer "kjøtt på benet" er den uavhengige ekspertvurderingen fra UNIFEM et svært anvendelig dokument.

UNIFEM-rapporten Women, War and Peace er en gripende og rystende beskrivelse av kvinners situasjon i konflikter. Samtidig er det en detaljert og fyldig gjennomgang av konkrete og påkrevde tiltak. Vi er Dr. Rehn og Johnson Sirleaf stor takk skyldig for en rapport som kler problemet nakent. Rapporten vil stå som et landemerke i arbeidet for å beskytte kvinner, men også bemyndige kvinner og gi kvinner en rettmessig rolle i konflikthåndtering og fredsbygging. Også UNIFEM skal ha stor takk for å ha tatt initiativ til at dette viktige arbeidet ble gjort.

Vi trenger ikke gå lenger enn til dagens situasjon i Liberia og Ituri-provinsen i Den demokratiske republikken Kongo for å bli minnet om hvor høyaktuelt problemet er. Liberia og DR Kongo er – slik UNIFEM-rapporten også er det – en kraftig påminnelse om at tiden er overmoden for å sette praktiske tiltak ut i livet. Dette er en utfordring til FN. Men det er først og fremst en utfordring til FNs medlemsland. Gjennom arbeidet i Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen bemyndiger medlemslandene Generalsekretæren til å treffe tiltak.

Dette er en utfordring som Norge tar på alvor. Vi arbeidet med kvinneperspektivet i konfliktspørsmål mens vi satt i SR. Vi forsetter å prioritere dette over hele bredden av vår FN-politikk i dag. Gjennom vår plass i Sikkerhetsrådet spilte vi blant annet en aktiv pådriverrolle for likestillingsperspektiv i behandlingen av rapporter. Vi hadde også direkte dialog med Sekretariatet for å sikre kvinneperspektiv i Generalsekretærens ulike rapporter.

Videre har Norge – som et av få land – spilt en helt sentral rolle i å få opprettet en ’gender focal point’-stilling innenfor FNs Department of Peacekeeping Operations. Etter tre års drakamp fikk man nylig gjennomslag for opprettelsen av en slik stilling. Nå starter prosessen for å sørge for at stillingen gir resultater.

Hvor står så verdenssamfunnet i dag?

Resolusjon 1325 er et internasjonalt instrument for å gi rett til full og lik deltakelse av kvinner på alle nivå i fredsprosesser. Dette gjelder både beslutningsprosesser og implementering. Resolusjon 1325 er også et instrument for å sikre at kvinners situasjon og stilling legges til grunn på en helt ny måte av FN i humanitær innsats og gjenoppbygging. Det er likevel fortsatt et godt stykke igjen før vi kan hevde at kvinners behov og deltakelse er innarbeidet som en del av FNs arbeid på lik linje med andre sentrale hensyn.

Men diskusjonen om hvorvidt dette skal skje, er heldigvis et tilbakelagt stadium. Det er godt dokumentert at fredelig samfunnsutvikling og kvinners rettigheter er tett sammenvevde problemstillinger. Vi vet at en levedyktig fred er nøye forbundet med kvinners anledning til å øve innflytelse på samfunnsutviklingen. Rehn/Johnson Sirleaf-rapporten er et viktig bidrag til denne kunnskapen. Vel så viktig er at Rehn/Johnson Sirleafs rapport gir en oppskrift på hvorledes disse målene kan nås.

Norges selvfølgelige utgangspunkt er at kvinner har en avgjørende rolle å spille i fredsprosesser. Ofte viser det seg at prosjekter som involverer kvinner er spesielt effektive. Men vi erkjenner samtidig at kvinner i overveiende grad fortsatt holdes på en armlengdes avstand fra disse prosessene. Og vi erkjenner at ikke bare kvinner, men også prosessene i seg selv, lider av at kvinner ikke sikres full og lik anledning til deltakelse.

I en krigssituasjon blir sivilbefolkningen alltid påført lidelser. Konflikter i nyere tid har imidlertid avdekket et mer foruroligende mønster – at kvinner i større grad blir utsatt for lidelser som er knyttet til deres kjønn. Ofte er det snakk grove brudd på menneskerettighetene og humanitærretten. Vår innsats for fred, utvikling og MR blir derfor også en innsats for kvinners rettigheter.

Vår politikk er å arbeide i multilaterale institusjoner for kvinners deltakelse i fredsprosesser, fredsbygging og utvikling – med særlig fokus på FN-systemet.

Vår målsetting er at kvinners situasjon i væpnet konflikt må ha en plass i alle relevante deler av SRs arbeid med internasjonal fred og sikkerhet. Mye gjenstår. Men mye er oppnådd mht å befeste "nye" temaer som fokuserer på individets sikkerhet, kvinners situasjon, barn og væpnet konflikt, osv. FNs satsing på utvikling av en internasjonal rettsorden med en strafferettspleie som forsikrer mot straffefrihet for alvorlige krigsforbrytelser og brudd på internasjonal humanitær rett, er et konkret eksempel på å sette individets sikkerhet i sentrum.

Neste satsingsområde – som vi nå bør samle innsatsen om – er å integrere kvinneperspektivet i alle sider av FNs fredsoperasjoner.

Vi må påse at kvinnespesifikke aspekter ved fredsoperasjoner gis fyldigere dekning i Generalsekretærens rapporter og annen rapportering til SR. Rådet må ha et særlig ansvar for å overvåke implementering av internasjonal humanitær rett og overholdelse av MR mht beskyttelse av kvinner og jenter under og etter konflikt. (ref. 1/12)

Det må skapes bedre balanse i ledende stillinger i FNs fredsoperasjoner for å motvirke underrepresentasjon av kvinner.

Fredsbevarende personell bør gis bedre opplæring mht sikkerhet, rettigheter og kvinner og barns særlige behov i konfliktsituasjoner. UNIFEM, sammen med FNs Department of Political Affairs og UNDP, kan spille en viktig støtterolle her.

Vi har lenge gått inn for 0-toleranse mht FN-personell og seksuell utnyttelse av kvinner. Her gjenstår en utfordring i arbeidet med bevisstgjøring og holdningsendring.

Jeg vil dessuten gjerne understreke noen prinsipielle forhold av betydning for styrking av kvinneperspektivet i det multilaterale konfliktarbeidet.

SR er det fremste globale organ for å fremme internasjonal fred og sikkerhet. Norge har som sentral målsetting i FN-politikken at vi vil bringe arbeidet med konfliktforebygging og -håndtering i tydeligere og mer direkte inngrep med arbeidet for utvikling, humanitær bistand og fremme av MR.

Kvinneperspektivet har klare forgreninger til begge FNs "verdener" – den politiske og den utviklingsorienterte. Ved å fokusere på kvinners situasjon i konflikt kan vi bidra til å bringe FNs politiske og utviklings aktiviteter tettere sammen.

Norge bistår også ulike fredsinitiativ utenfor FNs regi, som på Sri Lanka, der FN ikke har muligheten til å koordinere den internasjonale støtten som gis til fredsprosessen. Fordi fredsprosessen på Sri Lanka står meg spesielt nært, er jeg svært tilfreds med at Sri Lankas myndigheter og Tamil-tigrene (LTTE) nylig opprettet en innovativ underkomite for kvinnespørsmål for å sikre en sentral rolle for kvinner, og en tilstrekkelig fokus på kvinnespørsmål, i fredsprosessen.

Kvinnekomiteen ble etablert etter ønske fra begge parter i konflikten. Komiteen består av 10 kvinner, 5 valgt av henholdsvis GOSL og LTTE. Komiteen har hittil avholdt to møter i Kilinochchi, nord på Sri Lanka.

Som dere vet, har Norge bistått partene i fredsprosessen som upartisk tilrettelegger siden 2000, da Sri Lankas president og LTTEs leder ba oss om å spille en slik tredjeparts rolle. På anmodning fra partene har Norge utpekt Astrid Nøklebye Heiberg som rådgiver for Kvinnekomiteen. Heiberg leder møtene, og Norge bistår partene med å legge til rette for komiteens arbeid.

Fra norsk side oppleves medlemmene av Kvinnekomiteen som svært engasjerte og ivrige etter å få resultater. Det er overraskende stor enighet mellom LTTE og myndighetens delegasjoner når det gjelder hovedprioriteringer for komiteens arbeid. Både LTTE og GOSL ser at kvinner ikke bare er offer i konflikten, men en ressurs som må inkluderes og brukes i arbeidet med alle spørsmål i en fredsprosess.

Målet for komiteens arbeid er å bidra til at kvinneperspektivet blir tatt hensyn til i alle faser og på alle nivåer i fredsprosessen. Kvinnekomiteen ønsker også å styrke arbeidet for kvinner og likestilling generelt, både i nord-øst og i sør.

Kvinnekomiteen vil bidra med forslag og innspill til hovedforhandlingene. Den vil også utarbeide "gender sensitive guidelines" for partenes samarbeid i ulike underkomiteer og andre strukturer om normalisering av sikkerhetssituasjonen, gjenoppbygging av de krigsrammede områdene og forsoning.

Konfliktløsning dreier seg regelmessig om fire hovedspørsmål: sikkerhetsspørsmål, økonomiske spørsmål, politiske spørsmål og forsoning. Kvinners spesifikke situasjon, behov og rolle må behandles i forhold til alle disse spørsmål. Kvinners perspektiv gjelder ikke bare "kvinneting" – og "kvinneting" er ikke bare kvinners ansvar.

I fredsprosessen på Sri Lanka må, for eksempel, eventuell vellykket sikkerhetsreform og reintegrering av tidligere stridende ta høyde for at rundt halvparten av LTTEs militære kadrer er kvinner.

Når det gjelder økonomiske spørsmål, for eksempel , vil selvsagt bistandsprosjekter i alle deler av landet – og i alle faser av gjenoppbygging og utvikling – måtte ta hensyn til mange kvinners spesielle behov som enker og eneforsørgere.

I forbindelse med utviklingen av nye, bærekraftige politiske strukturer i de tamil-språklige områdene – som en del av en løsning på konflikten – må partene og det internasjonale samfunnet påse at støtte til organisasjonsutvikling og kapasitetsbygging bidrar til å sikre jobber og roller for både kvinner og menn.

Gjennom konkret samarbeid innenfor og utenfor fredsprosessen kan Kvinnekomiteen i seg selv bidra til forsoning mellom etniske grupper på Sri Lanka. Som en del av et eventuelt kvinnenettverk på Sri Lanka vil den også kunne gi anledning for kommunikasjon om fredsprosessen mellom sivilt samfunn og hovedforhandlingene.

Etter det vi erfarer er det første gang i en fredsprosess så spesifikt pekt på behovet for et kvinneperspektiv i alle fasene av en fredsprosess. En hver konflikt og fredsprosess er selvsagt forskjellig. Likevel tror vi at Kvinnekomiteen på Sri Lanka kan bidra til å inspirere andre til å konkretisere oppfølgingen av resolusjon 1325 på nye og effektive måter.

Det er ikke enkelt å gjøre kvinners viktige rolle i freds og forsoningsarbeid til en virkelighet. Resolusjon 1325 er et verdifullt redskap i dette arbeidet – både for FN, FNs medlemsland og for parter i ulike freds- og forsonings prosesser. Rehns rapport og konferanser som denne er viktige for å øke vår bevissthet om spørsmålet og inspirere til videre innsats.