Kjære venner,

det er hyggelig å se så mange kolleger og likesinnede. Jeg sier kolleger, ettersom jeg tar det for gitt at alle vi tilstedeværende er opptatt av å fremme utdanningens plass i det norske utviklingsarbeidet. Dette arbeidet teller som kjent mange aktører. Dere som representerer de frivillige organisasjonene, har ikke minst en nøkkelrolle, som favner vidt. Dere dekker spekteret fra å gjennomføre konkrete prosjekter til å være vaktbikkjer og pådrivere overfor myndigheter og opinion.

Hvilken oppgave står vi så overfor? En måte å formulere den på, som er relevant i vår sammenheng, er å sikre at det norske bidraget til å nå utdanning-for-alle-målet, nedfelt i Dakarerklæringen fra 2 1/2 år tilbake, blir best mulig. Vi kan også vise til FNs tusenårsmål, som representerte verdenssamfunnets felles forpliktelse om å skape genuin utvikling for den fattige del av verden, og der delmålene om utdanning harmonerer med Dakarmålene. Disse tingene vil jeg gjerne komme tilbake til i noe mer detalj.

Jeg vil gratulere LINS (Lærerutdanningens Internasjonale Senter) og dette utdanningsnettverket av frivillige organisasjoner med at dere med dette presentasjonsmøtet er i forkant av begivenhetene. Denne publikasjonen (vise utdannings-strategien), som er dagens tema, var knapt kommet ut av trykkpressene, før UD mottok henvendelsen om å ta et møte i deres miljø om den. Bortsett fra selve lanseringen i Tanzania, ved de to ministrene Clemet og Frafjord Johnson i forrige måned, er dette den første offentlige arenaen for en samtale mellom utviklingsmyndighetene og et eksternt miljø om strategien. Vi håper det blir flere.

Jeg har lagt opp denne presentasjonen slik at jeg først vil gi noen kommentarer om

• hvorfor Utenriksdepartementet har latt utarbeide en utdanningsstrategi, og litt om tilblivelsesprosessen, veien fram til det ferdige produktet, før vi går inn på

• strategien som sådan. I denne forbindelse vil jeg også kommentere den smule offentlig debatt som den allerede er blitt til del.

Endelig vil jeg gi tilkjenne noen synspunkter på det som kanskje er det viktigste, nemlig hvordan UD tenker seg...

• gjennomføringen av strategien, dvs overgangen fra skrivebord til virkelighet, om man vil.

Hvorfor

Det kanskje viktigste momentet i utdanningsstrateien er eldre enn strategien selv, nemlig beslutningen om at norsk bistand til utdanning skal økes fra under 9 til 15 %. Dette premisset har faktisk ligget der fra Frafjord Johnsons forrige statsrådsperiode tre år tilbake, og er forankret i Stortinget gjennom en proposisjonstekst. Problemet lå i at vedtaket ikke ble fulgt opp; vi fikk stillstand der vi skulle ha vekst. Her er vi allerede ved en viktig årsak til at strategiarbeidet ble satt i gang, nemlig at det helt åpenbart trengtes mer "trøkk", dvs. synliggjøring og en kraftigere politisering av mål og prosess.

En annen og enda bedre grunn er selvsagt at vi har lært noen viktige leksjoner gjennom 50 års bistand og utviklingsteori, nemlig at utdanning er en atskillig mer sentral faktor i utviklingsprosessen enn man tidligere hadde erkjent.

De fleste av oss tilstedeværende vil kjenne til den første Utdanning-for-alle -prosessen, som ble satt i gang i Jomtien i 1990. Jeg vil ikke gå dypt inn i den, bare erkjenne at verdenssamfunnet den gang formulerte et ambisiøst og på mange måter et riktig mål, men klarte ikke å iverksette tiltak som gjorde den reell. Dermed var man like langt. Vi bør bruke den dyrekjøpte Jomtien-erfaringen for alt den er verdt, derfor denne innledende betraktningen sammenhengen mellom politisk formulerte mål og problemet det kan være å få dem effektuert.

La meg gi et lite innblikk i hvordan departementet har jobbet med denne saken: Det ble satt igang et internt utredningsarbeid som tok utgangspunkt i de brede politiske signalene om opptrapping, kobling til fattigdomsbekjemping, tusenårsmål og Dakarerklæringen. Det var selvsagt også et premiss at rådende tenkning om sammenhengene utvikling og utdanning skulle inkorporeres. Norges eksisterende portefølje av samarbeidende organisasjoner og landprogram var et annet selvfølgelig utgangspunkt. For å tilstrebe synergi og komplementaritet, og å hindre overlapping, ville vi vite mest mulig om hva andre aktører hadde for planer og prioriteringer. Strategiene til de store organisasjonene som Unicef, UNESCO og Verdensbanken ble studert, foruten programmene til likesinnede givernasjoner.

En underliggende forutsetning var det også at Norge hadde ambisjoner om å være en profilert aktør internasjonalt. Vi ville ikke bare lage et opplegg for å bestemme hva den norske skjerven til utdanningsbistand i seg selv skulle brukes til. Vi ville også være med å utforme den internasjonale dagsorden på sektoren: vise vilje til å profilere utdanning tydeligere i den internasjonale utviklingsdiskursen, stimulere de store nasjonene til større innsats. På den måten vil vi kunne gjøre mer for finansiering av utdanning enn bare å øke det norske budsjettet.

Av tids- og kapasitetshensyn ble det ikke gjennomført noen bred høring, men Utdanningsdepartementet, NORAD og UDs egne berørte avdelinger ga formelle kommentarer til utredningsarbeidet, foruten at utkastet ble kommentert av et lite knippe kompentente enkeltpersoner. Dette ledet da fram til det som vi nå har gleden av å presentere som den norske utdanningsstrategien, tidsnok til at lanseringen ble klar til Tanzania-reisen.

Strategien

Det vil ikke være mulig å presentere hele strategien i all sin fylde. La meg gi dere en oversikt og noen punkter jeg finner særlig relevante. Formodentlig har mange av dere også lest den i sin helhet. Det er bedre å bruke tiden til å oppklare misforståelser, om det er noen, og å diskutere.

Det utviklingspolitiske utgangspunktet har jeg såvidt berørt, men de fortjener i høyeste grad og bli gjentatt: Dakarerklæringen og Tusenårsmålene. Vi må ikke overse betydningen av at verdenssamfunnet på denne måten har samlet seg både om om et felles knippe av visjoner og konkrete mål. Dette legger grunnlaget, på en langt bedre måte enn noen gang tidligere i bistands- og utviklingshistorien, for et felles løft og samordnet opptreden. Om vi klarer det, evt. hvor godt dette nye handlingsrommet utnyttes, er en egen diskusjon som det er fristende å begi seg inn i, men vi må la den ligge. Relevante punkter i disse dokumentene er gjengitt i strategien, jeg går ut fra at alle kan dem. La meg bare gjengi dem i kortform her:

• fokus på omsorg for og opplæring av småbarn
• alle barn, uansett livsvilkår, skal få gratis grunnskole av god kvalitet innen 2015
• læringsbehovene for alle unge og voksne blir tilfredsstilt, tilegnelse av grunnleggende livsferdigheter
• halvere analfabetismen innen 2015
• fjerne kjønnsforskjellene i grunn- og videregående opplæring innen 2015
• forbedre utdanningens kvalitet

Bærende prinsipper:

• Utdanning er en rettighet. Den trenger ingen annen begrunnelse. Denne erkjennelsen er fundamental, og solid forankret gjennom årtier i et antall FN-konvensjoner og erklæringer. Men den må hentes fram, og brukes mer politisk, som et utgangspunkt for handling.
• Utdanning er det viktigste redskapet i kampen for fattigdom. Det er en økende erkjennelse at ingen utviklingspolitikk er mulig uten en god utdanningspolitikk.
• Likeverdig tilbud for begge kjønn. Her går vi rett inn i Dakarerklæringenog gjør kravet om kjønnsparitet til vårt eget prinsipp.
• Fra innskriving til fullføring. Eller på engelsk: Vi forlater "enrollment" som indikator på hvor mange som får utdanning, men skifter til " completion rate". Denne statistiske erkjennelsen synes opplagt, er det ikke. Den representerer et viktig framskritt, med betydelig politisk og ressursmobiliserende potensiale.
• Skolen skal være gratis for alle. Punktet er ikke uproblematisk, ettersom ressursknapheten er stor, og prinsippet kan sies å stå i konflikt med kvalitetskravene. Vi tror det likevel er viktig å sla det fast som et utgangspunkt.
• Skolen skal fremme selvrespekt og kulturell identitet. Prinsippet er viktig for å hindre at den akk-så traurige tradisjonen, som fortsatt gjør seg gjeldende i mange utviklingsland, og holde fast på en forgangen og til dels irrelevant og fremmedgjørende læreplan. I mange tilfeller har skolen gjort mer skade enn gagn.
• Norge skal gi en geografisk prioritering til samarbeidslandene. Grunnen er selvsagt at vi her har muligheten til å drive samarbeidet på en bedre måte, ved å utnytte vårt eget administrative apparat.
• Likevel vil vi ikke begrense oss til disse landene fullstendig, gjennom det multilaterale apparatet vil vi kunne nå særlig viktige områder utenom denne prioriteringen. I praksis snakker vi særlig om Unicef, UNESCO og dets underliggende institutter, og Verdensbankens såkalte Fast Track Initiative.
• Gjennom de frivillige organisasjonene har vi muligheten til å nå særlig utsatte og prioriterte grupper. Av disse legger jeg ikke minst vekt på mennesker i nøds- og krisesituasjoner; erfaringen har vist at disse gruppene ofte blir glemt, samtidig som de kanskje har mest å vinne på bli tilbudt utdanning og opplæring.
• Norge skal bidra til å samordne innsatsen og aktørene. Oppgaven er for stor til at dette kan overses. Vi må forenkle og forbedre rutiner, og sikre at alle trekker i samme retning. Ellers kan vi antakelig se alngt etter oppfyllelsen av Dakarmålene.
• I forlengelsen av det forrige punktet hører behovet for å spore til større giverinnsats blant de store. Det er altfor få land som har oppfylt OECD-anbefalingen om 0.7 bistand av BNI En tiendedels promille opp i USA betyr langt mer enn en prosent opp i Norge. Vi må ta den utfordringen det er å gjøre hva vi kan for å bygge en internasjonal dagsorden med Utdanning-for-alle langt høyere opp.
• Om systematisk å lære, ved evalueringer, forskning, analyse og overvåking. Å lære krever nitid og godt drevet virksomhet på alle disse arenaene.

To av de aller viktigste prinsippene vil jeg nevne til slutt:

• Ta utgangspunkt i landenes egne planer og prioriteringer, og -dersom de ikke finnes,-- assistere dem så de kan produseres.

• Arbeide for helhetlige tilnærminger. Et løft for en hel sektor i et land kan ikke gjøres ved fragmenterte og isolerte enkeltinnsatser. Vi er nødt til å angripe systemet som såden, se på hele den institusjonelle kompleksitet som inngår, og - enda mer enn det, se på relasjonen til de andre politikkområdene. Samtidig som vi tenker helhet må vi bli flinkere til å identifisere og hjelpe frem de kreative, innovative individer og organisasjoner som tør å gjøre nye ting. Disse kan bidra til store forbedringer innen utdanningssektoren når de får sjansen.

Diskusjon om strategien

Jeg har notert meg at strategien, selv om den knapt er mer enn en måned gammel, allerede er blitt gjenstand for diskusjon, i korridorer, i Bistandsaktuelt, og sikkert også i andre fora. Jeg vil kommentere noen av innspillene som er kommet.

For det første, det har vært kritisert at strategien har for mye "meny-preg", dvs. at den unnlater å foreta valg mellom prioriteringer og kanaler. "Alt" er med.

Jeg kan, et lite stykke på vei, si meg enig i dette poenget, men heller ikke mer. Hun og han har fulgt dårlig med i bistands-timen, som ikke har registrert at det er god norsk utviklingstenkning at Norge skal prioritere i dialog med partnerne. Vi skal nok ha våre egne ideer om utvikling, men de må inneholde et sterkt element av å lytte. Etterpørsel-baserte løsninger er nesten uten unntak de beste. Å prioritere for sterkt i Norge ville derfor innebære å tre våre løsninger ned over hodet på mottakeren. Strategien forutsetter med andre ord et aktivt samspill, der våre og mottakernes perspektiver balanseres. Balansegangen er langt fra enkel, men vi må mestre den, og helst bedre enn tidligere. Strategien ser jeg på som et hjelpemiddel i så måte.

En annen kritikk går i motsatt retning, nemlig at strategien nettopp foretar valg i form av vektlegginger: Den blir sagt å være for svak på enkelte elementer, f.eks. voksenopplæring eller uformell utdanning, eller at den ikke nok understreker utdanningens betydning som kulturbevarer.

Jeg lytter til denne kritikken, holder den fram som grunnlag for refleksjon, selv om det ikke er enkelt å skulle bruke den som konkrete råd. Jeg noterer meg den heller som noe departementet må jobbe med i vår pågående samtale med aktørene.

En tredje kritikk jeg har sett formulert i LINS` egen midte (av LINS` egen sjef, Robert Smith), går ut på at man savner en tydeliggjøring av det spesifikt norske i strategien. Her kan jeg ikke si meg enig, la meg bare nevne noen slike elementer som faktisk gjør strategien til et spesifikt norsk bidrag:

• den klare tosidige rollen vi tillegger utdanning som rettighet og som middel til fattigdomsbekjempelse

• den klare viljen vi viser til å trappe opp den norske bistanden til sektoren. Denne viljen er blitt lagt merke til internasjonalt. Det er tegn til at den kan fungere som inspirasjon, for ikke å si ammunisjon, for andre til å øke sin bistand. Ikke minst gjelder det det kraftfulle internasjonale NGO-nettverket "Global Campaign for Education", som kanskje noen her er medlem av.
• den tydelighet vi markerer behovet for å sette utdanning i utviklingsprosessene høyere opp på den internasjonale dagsorden. Adressen til andre givere, spesielt G8-landene er helt tydelig.

Oppfølgingen

Nå ligger den altså der, strategien, klar til bruk. Den har adresse til oss selv, dvs. i Utenriksdepartementet og i Norad. Mange avdelinger og enekeltpersoner, på politisk nivå og i embetsverket vil ha den som det mest sentrale referansedokumentet når vi forbereder våre beslutninger om bevilgninger, og når vi diskuterer med våre partnere i samarbeidslandene. I forvaltningen er vi allerede i ferd med å konkretisere den videre gjennom en opptrappingsplan. Vi har beregnet den prosentuelle økningen og koblet den til BNI-opptrappingen av norsk bistand til ca 250 millioner kroner ekstra til utdanningsbistand. Noe av fordelingen på kanaler og organisasjoner står å lese i Stort.prop. nr 1 2002/2003. Fulgt opp i samme takt blir det en milliard kroner ekstra fram mot 2005 av det.

Men som det vil ha framkommet, strategien skal brukes også av andre, dere selv (de frivillige organisasjonene), Utdannings-og forskningsdepartementet, forskningsmiljøet, og, ikke minst, våre bilaterale partnere i sør og det multilaterale apparat. Jeg har registrert med glede og ikke uten entusiasme at det løpende samarbeidet som NORAD har med dere i frivillige organisasjonene om utdanning, nå vil bli drevet raskere framover, og at det skjer med basis i den nye strategien. Det ligger også an til at samarbeidet vil trekke utdanningsrådgiverne i NORADs fagavdeling mer inn. Kikkan Haugen vil kommentere dette ytterligere.

Avslutning

Som jeg håper det har framkommet, er jeg glad for at den nye utdanningsstrategien nå er blitt en realitet. Som jeg antydet innledningsvis, ser jeg det som et positivt tegn at det norske miljøet av frivillige organisasjoner har grepet fatt i den og vil gjøre den til inspirasjon for sin egne satsing. Det er nå det begynner. Lanseringen av strategien skal ses på mer som et startskudd enn som en målpassering.

Den aktør som ser strategien som en katalog man kan slå opp i for å finne oppskrifter og løsninger vil nok bli skuffet. Men den som nærmer seg den som en mulighet til eller plattform for handling vil ha mye å hente. Og handlingsrommet er stort. Strategien er en invitt til å komme med gode og ansvarlige forslag.

Jeg vil stoppe her, i det jeg håper jeg har bidratt til å gjøre det klarere for dere hva regjeringen vil med denne viktige delen av vår utviklingspolitikk, og at jeg også har stimulert deres interesse for å bidra, og til å være med på en god og kritisk diskusjon om hvordan vi skal drive verket sammen.

Takk for oppmerksomheten.