Statssekretær Helgesen innledning på Japanseminaret 13.05.03.

Ambassadør Kawai, ærede forsamling,

En minister i den nåværende regjeringen sa en gang etter en reise til Japan: "Kunne man ikke finne noe nærmere?". Slik kan det kanskje føles, når man sitter mer enn 10 timer i flysetet på veien til Tokyo.

Det er en kort distanse sammenlignet med nesten 100 år med diplomatiske forbindelser og utstrakt samhandel. Ambassadør Kawais utmerkede norskkunnskaper er bevis på et levende kultursamarbeidet. Vårt samarbeid har sterke tradisjoner, og evnen til å fornye seg når verden forandrer seg. Tradisjonelt har handel og økonomisk samarbeid vært svært viktig. De siste årene har vi imidlertid fått et bredere samarbeid. Da jeg besøkte Tokyo tidlig i fjor var det for å diskutere Afghanistan, Sri Lanka, Nord-Korea og Burma. Ambassadør Fosseidbråten var så entusiastisk som ambassadører kan tillate seg da han måtte ta pause fra lakseeksport og forskningssamarbeid og fikk helt nye kontakter. Dette er et viktig poeng: Det er ingen motsetning mellom at vi fra norsk side engasjerer oss i det noen ironisk har kalt "gode gjerninger i fjerne strøk" og det at vi fremmer norske interesser overfor andre land. Flere kontakter kan bety flere kontrakter.

Sammenhengen mellom såkalt interessepolitikk og såkalt idealpolitikk er blitt tydeligere etter 11. september 2001. Verdens økonomiske og militære maktsentra ble lagt i grus. Det hele var planlagt i fjellhuler i et av verdens fattigste og mest konfliktpinte land. Det er en sterk beskjed om at fattigdom, ustabilitet og konflikt i fjerne strøk er noe som kan komme så altfor nært. Å bidra til å bekjempe fattigdom og å bidra til fredelig løsning av konflikter, er derfor ikke lenger en slags utenrikspolitisk attåtnæring. Det er kjerneoppgaver hvor Japan og Norge har mye å bidra med.

Kampen mot terrorisme er kamp mot krefter som truer de verdier vi lever for og den måten vi lever på; som truer det økonomiske systemet Norge og Japan har bygd velstand og velferd på. Både Japan og Norge har gjort dette til en viktig utenrikspolitisk prioritering. Som velstående og fredelige nasjoner er det naturlig at vi bruker våre muligheter til å samarbeide stadig tettere på stadig flere utenrikspolitiske områder.

Japan har en viktig rolle i arbeidet med å gjenoppbygge Afghanistan. Fjorårets giverkonferanse i Tokyo var en internasjonal milepæl i denne prosessen. Japans løfte om økonomisk bistand på imponerende 500 millioner dollar over 2 ^2 år var et klart uttrykk for solidaritet med det afghanske folk. Som leder for Afghanistan Support Group i 2002 satte den norske regjering stor pris på det nære samarbeidet med Japans regjering.

Til tross for at den internasjonale oppmerksomheten mot Afghanistan har avtatt, er situasjonen i landet fortsatt bekymringsfull. For at forholdene i Afghanistan skal stabilisere seg og landet få et godt styre, er det nødvendig med kontinuerlig innsats fra det internasjonale samfunn i mange år framover. Her står mye på spill for afghanerne og for det internasjonale samfunn. Vi har ikke råd til å mislykkes.

Sammenbruddet i fredsprosessen i Midtøsten viser behovet for et langsiktig internasjonalt engasjement for å bidra til en fredelig løsning av konflikt. Det er nå ti år siden Oslo-prosessen startet. Når vi i dag ser tilbake, må vi erkjenne at enda mer burde vært gjort for å bidra til å bygge tillit mellom partene. Det fantes dessuten ikke noe system for å overvåke at de to partene overholdt avtalene. Den såkalte Kvartetten har tatt lærdom av dette og forutsetter i det såkalte Veikartet for fred at det etableres en overvåkingsmekanisme. Like viktig er det at det nå foreligger en klar erklæring om sluttresultatet: en palestinsk stat side om side med Israel.

I tiden framover vil den praktiske gjennomføringen av Veikartet stå sentralt. Norge vil fortsette å støtte prosessen i kraft av å lede den internasjonale giverlandsgruppen for palestinerne, der også Japan er et aktivt og generøst medlem. Vi vil også fortsette samarbeidet direkte med partene.

Også i vår rolle som tilrettelegger for fredsprosessen på Sri Lanka erfarer vi behovet for tålmodighet og pågangsmot. Vi har støttet denne prosessen som nøytral tilrettelegger siden 1998 på anmodning av de to partene, Sri Lankas regjering og de tamilske tigrene (LTTE). Som tilrettelegger er det vår oppgave å bistå partene i deres forsøk på å finne en politisk løsning på en konflikt som har vart i 20 år, tatt 65.000 liv og drevet en million mennesker fra sine hjem.

Siden februar i fjor har det vært våpenhvile mellom partene; den lengste våpenhvilen i de to tiår krigen har vart. Siden september i fjor har det pågått direkte politiske forhandlinger mellom partene. I Oslo i desember ble de blant annet enige om de grunnleggende prinsippene for en politisk løsning, nemlig et føderalt system innenfor et samlet Sri Lanka. Men det vil ta tid å utforme den politiske løsningen i detalj, samtidig som partene fortsatt må sikre våpenhvilen og sette i verk humanitær innsats og gjenoppbyggingsinnsats. Den siste måneden har det vært stans i forhandlingene. Også når det er stillstand i prosessen vil partene ha behov for vedvarende og aktiv støtte fra det internasjonale samfunn for å nå målet. Om to timer reiser jeg sammen med Utenriksministeren til Sri Lanka for å ha samtaler med partene og gjøre et nytt forsøk på å få prosessen tilbake på rett spor.

Japan er en aktiv støttespiller i denne prosessen og har en viktig rolle i arbeidet for gjenreisning av landet. Japans tilsagn om å bruke økonomisk bistand som et insentiv for å få løst konflikten er svært betimelig og viktig for fredsprosessen. Japan har i mange år vært det største giverlandet i Sri Lanka. Omtrent 45 prosent av bistanden landet har mottatt er kommet fra Japan. Planene om en bred giverlandskonferanse i Tokyo for å få fortgang i fredsprosessen er av stor betydning i denne forbindelse. Vi håper konferansen kan holdes som planlagt i juni. Norge er meget takknemlig for den politiske og økonomiske støtte Japan yter til fredsprosessen i Sri Lanka, og støtten til vår rolle i denne prosessen.

Også når det gjelder Burma er det viktig at verdenssamfunnet bryr seg og har oppmerksomheten rettet mot landet. Fordi vestens sanksjonslinje og Asias såkalte konstruktive engasjement i forhold til Burma ikke har ført fram, mener Norge det nå er nødvendig å søke en mer samlet og målrettet internasjonal tilnærming til Burma-spørsmålet. Vi støtter FNs forsøk på å få til en konstruktiv dialog mellom det burmesiske militærregimet og opposisjonen, og håper at FNs humanitære programmer kan fungere som en plattform for konsultasjon mellom partene i konflikten. Under Burma-konferansen som den japanske regjeringen arrangerte tidligere i år, ble behovet for å opprette dialog mellom militærregimet og opposisjonen stadfestet.

Som asiatisk stormakt har Japan muligheten til å spille en konstruktiv rolle i Burma. Landets utenriksminister var den første representanten fra et G8-land som besøkte Burma etter Aung San Suu Kyis løslatelse for ett år siden, en løslatelse som vekket forhåpninger om framgang i forsoningsprosessen. Jeg beklager å måtte si at disse forventningene ikke på noen måte har blitt innfridd.

Irak er kanskje det mest aktuelle eksempelet på behovet for et bredt anlagt internasjonalt engasjement. For selv om Saddam Hussein og hans regime nå er styrtet, er det en lang vei fram mot et stabilt Irak. Det er derfor viktig at det internasjonale samfunn legger uenigheten bak seg, og i fellesskap bidrar til å etablere et stabilt og demokratisk Irak. Vi har lagt merke til Japans engasjement og vilje til å bidra i dette arbeidet. Både Japan og Norge var tidlig ute med å gi betydelige tilsagn. For 2003 har vi satt av 410 millioner kroner til Irak.

Det er viktig at freds- og forsoningsarbeidet ikke sees på isolert. Samarbeidet mellom Norge og Japan på dette områder er nært relatert til samarbeidet på det utviklingspolitiske området. Den økende viktigheten av dette samarbeidet understrekes ikke minst av statssekretær Kjørvens deltagelse i delegasjonen ved Statsministerens besøk.

Japan har i en årrekke vært det største giverlandet og er en aktiv deltaker i den internasjonale utviklingspolitiske debatten. Japan er i ferd med å fornye sitt utviklingssamarbeid og har signalisert at det i større grad bør innrettes mot å fremme fred og sikkerhet.

Når vi snakker om felles utfordringer kommer vi ikke utenom miljø- og klimapolitikken. Både Japan og Norge har vært aktive pådrivere for et ambisiøst klimaregime, også etter Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode (2008-2012). På samme måte som Norge, bidro Japan med en innsats for å påvirke Kyotoprotokollens ikrafttredelse ved å ratifisere avtalen tidlig. Vi håper at Norge og Japan fortsatt kan samarbeide like godt i fremtiden, både med hensyn til ikrafttredelse og om et ambisiøst klimaregime etter 2012.

Norge og Japan har på mange måter felles utfordringer med hensyn til oppfyllelse av Kyotoprotokollen; begge land har tatt på seg ambisiøse forpliktelser og har i dag et stort gap mellom faktiske utslipp og forpliktelse. Norge og Japan har begge lagt opp til bruk av Kyoto-mekanismene og har vært aktive i den tekniske og politiske utformingen av disse.

De nordiske landene har etablert et samarbeid med Japan på det miljøpolitiske feltet. I november 2002 ble det for tredje gang avholdt en nordisk-japansk miljøkonferanse i Nagano, hvor miljøvernminister Børge Brende deltok fra Norge. Fokus for konferansen var mulige samarbeidsområder for Norge og Japan innen utvikling av miljøteknologi og bærekraftig transport.

Samarbeidet på alle de områdene jeg har beskrevet hittil i dag viser viktigheten av multilateralt samarbeid. Både Norge og Japan legger stor vekt på å arbeide gjennom multilaterale fora. Vi er enige om at et vellykket internasjonalt samarbeid innen både fred og forsoning, og innen utviklingspolitikk og miljø er avhengig av et velfungerende FN.

FN har alltid vært en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Det er i alle små lands interesse å arbeide for økt internasjonalt samarbeid, basert på folkeretten. Også for Japan har FN en spesiell rolle. Den japanske grunnlovens artikkel 9, hvor Japan frasier seg retten til bruk av militær makt, bygger nettopp på det vern et kollektivt selforsvar gjennom FN skal gi. Japan er jo også den nest største bidragsyter til FN etter USA.

I dag står verden overfor nye trusler og utfordringer som krever løsninger på tvers av landegrenser og regioner. FN og Sikkerhetsrådet er mer relevant enn noensinne for å håndtere disse truslene og utfordringene.

Den felles tilnærming til multilateralt samarbeid reflekterer seg også i det handelspolitiske samarbeidet mellom våre to land. Vi har begge åpne økonomier som er avhengig av et stabilt multilateralt handelssystem. Norge og Japan legger derfor stor vekt på et vellykket resultat i den pågående forhandlingsrunden i WTO, og har på mange områder tilsvarende interesser og ambisjoner. Det er særlig på tre områder våre interesser er sammenfallende: handel med tjenester, antidumping og landbruk.

I forhandlingene om handel med tjenester er Japan og Norge aktive pådrivere på flere områder. Vi har jevnlig bilaterale møter, og vi møter i flere av de samme uformelle vennegruppene i forhandlingene.

Både Norge og Japan har blitt rammet av antidumping tiltak både i USA og EU. Slike tiltak kan være både tilfeldige og proteksjonistiske. Vi er derfor aktive i pådrivergruppen for å få endret den nåværende avtalen, som gir stor frihet til land som ønsker å bruke antidumping tiltak med kreative beregninger. Japan har de nødvendige ressurser og kompetanse til å være initiativtaker i dette kompliserte arbeidet, noe Norge trekker betydelig veksler på.

Norge og Japan deler de samme interesser når det gjelder landbruksforhandlingene. Begge land har et landbruk som består av mange og små enheter, samt en topografi som setter begrensninger for hvor effektiv produksjonen kan bli. I begge land betyr landbruket mye for bosettingen distriktene, for matvaresikkerheten, og for miljø og kulturlandskap. Vi ønsker å unngå så drastiske kutt i landbruksstøtten og tollsatsene som enkelte andre land har foreslått.

Denne talen har vel fremfor noe annet illustrert bredden og dybden i det utenrikspolitiske samarbeidet mellom Norge og Japan. Den har også illustrert hvordan vi begge legger vekt på å arbeide gjennom multilaterale institusjoner for takle felles utfordringer. Jeg håper at dette seminaret kan bidra til å styrke forståelsen av det nære samarbeidet mellom Norge og Japan, og hvor nært vi står hverandre, om ikke geografisk, så i hvert fall politisk. Statsministerens kommende besøk er en bekreftelse på dette, og vil forhåpentligvis bidra til en enda bedre dialog, og et enda dypere samarbeid.

For de av dere som skal være med på besøket ønsker jeg dere en god og utbytterik reise. For alle dere andre håper jeg at dagens seminar vil gi en fristende smakebit på et samarbeid som har potensiale til ytterligere utvikling.