Interpellasjonen:

”WTO-forhandlingene som nå pågår kan få dramatiske konsekvenser for norsk landbruk. Dersom resultatet skulle bli liggende i nærheten av forslaget fra lederen for landbruksforhandlingene, vil norsk landbruk slik vi kjenner det forsvinne. EUs posisjon vil også være svært alvorlig for Norge. Forhandlingsresultatet vil ikke bare få betydning for vår evne til å produsere trygg mat av høy kvalitet, men også for vår mulighet til å opprettholde levende bygder og et variert kulturlandskap. Titusenvis av arbeidsplasser vil forsvinne i landbruket, men også i turistnæringa og i næringsmiddelindustrien. Dersom man ikke greier å flytte posisjoner i forhandlingene betydelig, kan vi ende opp med et forhandlingsresultat som bryter med vedtatt norsk landbrukspolitikk. Hvilke grep tar Regjeringen internasjonalt for å sikre landbruket og dermed opprettholde de målsettinger Stortinget har satt for norsk landbruk?”

_________________________________________

Utenriksministerens svar:

Norges handelssamkvem med andre land er en viktig del av grunnlaget for vår velstand. Verdien av det multilaterale handelssystemet, som sikrer en åpen og forutsigbar verdenshandel med like spilleregler for alle, kan derfor ikke undervurderes. WTO er en bærebjelke i dette systemet, og regjeringen legger meget stor vekt på at Norge skal bidra til et vellykket resultat i den forhandlingsrunden som nå pågår. I en vanskelig tid for den globale økonomien vil det være svært uheldig om WTO-runden skulle mislykkes, eller forsinkes kraftig. Norge har offensive forhandlingsinteresser på viktige områder som markedsadgang for industriprodukter inkludert fisk, og mange tjenestesektorer, i første rekke skipsfartstjenester, energi og telekommunikasjoner. Vi er også pådrivere for forbedringer i antidumping-regelverket. Samtidig har vi viktige landbruksinteresser som skal ivaretas. Etter hvert vil dette kreve mer avveining mellom de ulike forhandlingsområdene. Forhandlingene skjer under en såkalt ”single undertaking” som innebærer at hele forhandlingsresultatet må aksepteres som en pakke og at intet er endelig avklart før alt er omforent.

Landbruksforhandlingene pågår i dette øyeblikk i Geneve. Det synes lite trolig at det blir noen løsning mht. de såkalte forhandlingsmodalitetene, dvs. tallfesting av reduksjonsforpliktelser, innen fristen 31. mars. Dette vil kunne smitte over på fremdriften for de andre forhandlingsområdene i perioden fram mot WTOs neste ministerkonferanse i Cancun i Mexico i september d.å.

Landbruk er kanskje det vanskeligste forhandlingområdet i denne WTO-runden. Forhandlingene er en videreføring av den reformen som ble påbegynt under Uruguay-runden. Mandatet fra WTOs ministerkonferanse i Doha 2001 sier at det uten å forskuttere utfallet av forhandlingene, skal forhandles “med sikte på vesentlige forbedringer i markedsadgangen, vesentlige reduksjoner i handelsvridende intern støtte og reduksjoner med sikte på utfasing av alle former for eksportsubsidier”. Doha-erklæringen sier også at særbehandling av utviklingsland skal være en integrert del av forhandlingene, og at det skal tas hensyn til ikke-handelsmessige forhold.

Mange land har offensive interesser og stiller krav til omfattende liberalisering av landbrukssektoren. Eksempelvis foreslår USA at ingen tollsatser skal overstige 25% og at toll på sikt skal avvikles. Videre mener USA at handelsvridende støtte ikke skal overstige 10% av produksjonsverdien og at eksportsubsidiene skal avvikles. Forslagene fra den såkalte Cairns-gruppen av 14 landbrukseksporterende utviklings- og 3 industriland ligner USAs, men går lengre på enkelte områder. Nær sagt alle utviklingsland krever store reduksjoner i overføringene til landbruket og fjerning av eksportstøtte. For utviklingslandene er bildet mer sammensatt når det gjelder markedsadgang. Mange krever betydelig bedre adgang til markedene i industrilandene for sine eksportprodukter. Det er også mange utviklingsland som i tillegg ønsker at de selv skal ha helt eller delvis unntak fra tollreduksjoner. En stor gruppe utviklingsland er opptatt av å beholde ulike preferanseordninger som gir tollreduksjoner eller tollfritak i i-land og andre u-land.

Norge, Japan, EU, Sveits og Korea med flere mener regelverket bør gjøre det mulig å opprettholde et landbruk som ivaretar de ikke-handelsmessige forholdene ved landbruket som f.eks. distriktshensyn, matvaresikkerhet og miljø. Dette vil forutsette mindre omfattende kutt i tollsatsene og muligheter for fortsatt støtte til landbruket. Norge legger vekt på at det fortsatt må være anledning til bare å foreta begrensede tollreduksjoner for nøkkelprodukter. Tallene Norge har forslått er gjennomsnittlige tollreduksjoner på 36%, men med en minimumsreduksjon pr. tollinje på 10% for nettopp å kunne skjerme nøkkelproduktene. Når det gjelder den mest handelsvridende interne landbruksstøtten, har vi foreslått at støtte til varer for eksport reduseres med 60%, mens støtten til varer for hjemmemarkedet reduseres med 20% . Vårt forslag på ren eksportstøtte er reduksjoner på 60%.

Forhandlingsformannens utkast til tallfestede forpliktelser som representanten Haga viser til, er basert på medlemslandenes innspill og må sees på som forsøk på få i stand mulige kompromisser mellom medlemmenes svært sprikende forhandlingsposisjoner. Formannen foreslår kutt i tollsatsene på minst 45% for sentrale norske landbruksprodukter. Videre foreslås det at industrilandene reduserer handelsvridende landbruksstøtte på mellom 50% og 60%, og faser ut sine eksportsubsidier i løpet av ni år.

Utkastet har i stor grad tatt hensyn til utviklingslandenes krav, bl.a. mht. reduksjoner av de aller høyeste tollsatsene, tollreduksjoner for bearbeidede produkter, utfasing av eksportsubsidier og mindre omfattende reduksjonsforpliktelser for utviklingslandene selv. Det er foreslått at de minst utviklede land (MUL) fritas fra reduksjonsforpliktelser.

Utkastet blir sterkt kritisert fra de fleste hold. USA, samt de aller fleste av de 17 landbrukseksporterende landene i den såkalte Cairns-gruppen, mener utkastet er for lite ambisiøst. Enkelte av Cairns-landene er opptatt av å opprettholde beskyttelse av sensitive sektorer i sitt eget landbruk. Land som vektlegger landbrukets ikke-handelsmessige funksjoner - deriblant Norge - har påpekt at det ville bli meget vanskelig å videreføre en omfattende landbruksproduksjon dersom forslaget ble vedtatt. U-land utenfor Cairns-gruppen har reagert ulikt på forslaget. Kina ønsker mer liberalisering, i første rekke i industrilandene, mens India og mange afrikanske land ønsker at u-landene skal ha anledning til å beskytte sine hjemmemarkeder ved å opprettholde en del toll. Andre har påpekt at forslaget vil gjøre at u-landenes egne tollpreferansemarginer forvitrer, og at de foreslåtte overgangsordningene ikke er tilstrekkelige. De minst utviklede land ser på utkastet som et svært godt utgangspunkt for videre forhandlinger.

Disse posisjonene har blitt gjentatt i forhandlingene inneværende uke. Fra norsk side er det påpekt at for at utkastet skal kunne danne grunnlag for de videre forhandlinger, er det nødvendig med omfattende endringer. Reelle forhandlinger har imidlertid ikke startet. Hittil har partene gjentatt kjente posisjoner. Det er derfor som sagt lite sannsynlig med en enighet innen 31. mars. Dermed risikerer man at dette vanskelige tema vil stå på ministrenes dagsorden under WTOs neste ministerkonferanse i september.

Hva gjør så Norge i denne situasjonen? For oss er det viktig å understreke at reformer på landbruksområdet ikke må frata oss muligheten til å opprettholde den landbruksproduksjon som er nødvendig for ivareta blant annet ikke-handelsmessige hensyn til miljø, matvaresikkerhet og distriktene. Det er en grunnleggende målsetting fra norsk side at WTO-regelverket fortsatt må gi oss et handlingsrom for å føre en nasjonal landbrukspolitikk.

Norge har lagt vekt på å ha en egen profil i forhandlingene. Vårt forslag angående markedsadgang og intern støtte er derfor mer restriktivt enn det forslag EU har lagt fram, mens det når det gjelder reduksjon i eksportstøtte går lenger enn EU. Vi har ment at dette har vært viktig for å bidra til å skape et mottrykk mot de posisjoner som ligger lengst fra Norges syn.

Norge har videre i hele perioden fra forhandlingene om mandatet for en ny WTO-runde startet i 1998 aktivt drevet alliansebygging for å samle støtte for vårt syn – og det vil vi også fortsette med. Våre viktigste samarbeidspartnere er EU, Japan, Sveits, Korea og Mauritius i gruppen ”Friends of Multifunctionality”. Navnet henspiller på landbrukets multifunksjonelle, eller flersidige, rolle.

Vi har hatt felles innspill i forhandlingene for å gjøre det klart at landbruket har andre funksjoner enn å produsere mat. Landbruket leverer også kollektive goder som distriktsbosetting, kulturlandskap og matvaresikkerhet. Målet har vært å skape et handlingsrom i regelverket som gjøre det mulig fortsatt å ivareta slike hensyn.

Videre arbeider vi aktivt for å samle mest mulig støtte for den metoden for tollreduksjoner som ble benyttet under Uruguay-runden, og som gir oss muligheten til kun å foreta begrensede tollreduksjoner for nøkkelprodukter. Så langt har 75 av WTOs 145 medlemsland signalisert at de ønsker en Uruguayrunde-formel. Dette må sies å være et sterkt signal til de andre forhandlingspartene. Dersom en slik beregningsmåte skulle bli lagt til grunn, vil det imidlertid være avgjørende at vi også vinner frem med vårt syn når det gjelder størrelsen på minimumsreduksjonene. Det er fremdeles en lang vei å gå fra formannens forslag om minimumsreduksjoner på 45% for våre nøkkelprodukter til vårt forslag om 10%.

Norge samarbeider også med land som har foreslått omtrent samme reduksjonstall på på de tre forhandlingsområdene som Norge. Dette gjelder de øvrige EFTA-landene, samt Bulgaria, Sør-Korea, Israel og Mauritius.

Gjennom samarbeidet med EU, Japan og de andre landene i ”Friends of Multifunctionality” samt de andre alliansebyggende initiativene søker vi å skape forståelse i forhandlingene for vår situasjon, og dermed bidra til et best mulig sluttresultat sett med norske øyne.

For Norge og en rekke andre land vil det være vanskelig å legge formannens eksisterende utkast til grunn for videre forhandlinger uten omfattende endringer. Vi er derfor i en fortløpende dialog med likesinnede land for å vurdere hvordan vi best kan håndtere denne situasjonen. Det som vil være bestemmende for Norges posisjon vil være hvordan man best mulig kan sikre norske forhandlingsmål.

Avslutningsvis vil jeg understreke at regjeringen vil fortsette å arbeide målrettet sammen med likesinnede med sikte på å samle støtte for norske posisjoner i WTOs landbruksforhandlinger. Jeg kan imidlertid ikke unnlate å si at våre posisjoner er under meget sterkt press i forhandlingene. Vi må derfor være forberedt på at sluttresultatet kan få betydelige konsekvenser for norsk landbrukspolitikk i årene som kommer.

Landbruksminister Lars Sponheims svar på interpellasjonen.