As delievered

Innlegg av utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson

Norsk Eksportråds bistandskonferanse 30. januar 2003

Tusenårsmålene – hva kan norsk næringsliv bidra med?

Gode forsamling,

Eksportrådets årlige bistandskonferanse er blitt en viktig arena for å drøfte noe vi alle er opptatt av; næringsutvikling og fattigdomsbekjempelse i utviklingslandene.

" Vi fattige er usynlige for andre, akkurat som blinde ikke kan se, kan andre mennesker ikke se oss." Slik lyder en kommentar fra Pakistan. Jeg skjønner hva hun mener. Men jeg mener vi er på vei ut av blindheten – de fattige blir mer synlige i en globalisert verden. Det finnes det mange eksempler på.

1,2 milliarder mennesker lever i absolutt fattigdom. FNs tusenårsmål fastlegger at andelen av mennesker som lever i ekstrem fattigdom skal halveres innen 2015. Andre mål knytter seg til utdanning, likestilling, helse, hiv/aids, miljø og ikke minst globale partnerskap for utvikling. De nås ikke bare med bistand, det vet vi. Investeringer og næringsliv er også avgjørende. Regjeringen lanserte for et år siden handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse i sør – dette er vår plan for å gjøre vår del av arbeidet for å oppnå tusenårsmålene. Her hadde også næringsutvikling en sentral plass. Målene er ambisiøse. Men jeg vet vi står sammen om dem.

Fattigdomsbeskjempelse må skje på fire fronter og det samtidig - der det kreves omstillinger og ressursmobilisering:

• Internasjonale rammebetingelser
• Nasjonal politikk i utviklingslandene
• Internasjonal bistand
• Privat sektor og frivillige aktører.

Det er viktig å ha arbeid langs alle disse fire "frontene" i mente når vi nå går inn i diskusjonen om hvordan vi sammen kan oppnå målsetningene. Næringslivet berører og berøres av dem alle

• for å skape verdier,
• for å skape arbeid som gir mennesker verdighet, evne til å brødfø familien og sende barna på skole,
• for å gi grunnlag for fordeling, oppbygging av offentlige tjenester og videre utbygging av infrastruktur.

Næringslivet besitter selv den beste kompetansen for å skape et dynamisk næringsliv. Et inspirerende innlegg i Dagens Næringsliv i november 2002 skrevet av lederne av de nordiske arbeidsgiverforeningene, viser også at vi meget langt på vei forstår næringslivet plass i fattigdomsbekjempelsen på samme måte.:

"De direkte utenlandske investeringers betydning for utviklingslandene er enorm. Dels fordi investeringer fører til økt vekst, arbeidsplasser, teknologi, utbygging av infrastruktur og overførsel av kunnskap. Dels fordi utenlandske investeringer langt overgår størrelsen på bistanden, og derfor i langt høyere grad bidrar til landenes vei ut av fattigdom"

Jeg er enig. Problemet er at forsvinnende lite av disse investeringene kommer til de fattigste landene. Per i dag ser for få den store potensielle verdien som kan ligge i en offensiv næringssatsing i markedene i sør, også inkludert i de fattige landene. Vi har vel egentlig ikke tatt inn over oss at det er i sør fem sjettedeler av menneskeheten bor! Altså et enormt marked.

Det arbeidet vi gjør her hjemme for å øke den private sektors rolle i utviklingssamarbeidet, er en del av et større internasjonalt løft. Jeg er akkurat kommet tilbake fra World Economic Forum i Davos. Mitt inntrykk, også derfra, er at det nå erkjennes på alle hold – også blant tyngre utviklingsaktører - at en større satsing på handel, på investeringer, både utenlandske og nasjonale, og ikke minst, på utvikling av privat sektor, vil være nødvendig for å nå tusenårsmålene. Økte bistandsressurser og bedre styresett er viktig. Satsing på helse og utdanning vil generere inntekter og økonomisk vekst på sikt. Men skal en slik innsats være bærekraftig er det likevel ingen tvil om at verdiskapning er avgjørende. Dette er i og for seg en gammel nyhet og vel kjent for alle dere. Tilslaget er likevel nytt. Og virkemidlene som kan komme som et resultat av dette, internasjonalt, kan meget gjerne være nye og anderledes.

Tankegangen og fokuset er veldig lik den som ligger til grunn for vår egen strategi for næringsutvikling i Sør. Aktører fra næringslivet trekkes også med, slik vi la opp til. Partnerskapstanken ligger helt i sentrum av det både Verdensbanken og FNs utviklingsprogram UNDP nå er opptatt av. Størst er interessen for vekstpotensialet i forhold til små og mellomstore bedrifter. Vi ser nå på muligheter for samarbeid med Verdensbanken og UNDP på dette området. Og her kan norske næringslivsaktører bringes inn.

Vi opplever dette som en bekreftelse på at vi har vært på riktig vei. Tiden er ikke inne for linjeskift eller vesentlige endringer. Nå har vi to utfordringer, det ene er å videreutvikle virkemidlene i forhold til den virkeligheten vi møter i realiseringen av strategien. Det andre dreier seg om å få til resultater på bakken - i form av investeringer og arbeidsplasser, gjerne skapt i samarbeid med aktive partnere i norsk næringsliv. Nå er altså tiden inne for implementering.

Potensialet er stort, både fra et næringspolitisk og næringslivs ståsted, og fra et utviklingspolitisk ståsted.

Jeg vil derfor bruke mye av tiden i dette foredraget på å gå igjennom tiltakene jeg lanserte ifjor, hva som er gjort og hvordan vi nå arbeider for å følge opp og videreutvikle dem. Og komme med enkelte signaler om mulige nye satsinger.

Men først, før jeg går videre, et spørsmål som ligger høyt på agendaen, og som jeg vil ta opp med en gang og der vi ikke er kommet i havn, nemlig garantispørsmålet.

Garantispørsmålet

Vi har ennå ikke funnet en god løsning på garantispørsmålet – dessverre, slik vi ga visse signaler om ifjor. Innenfor de rammer regjeringen har hatt i budsjettarbeidet nådde vi likevel ikke fram i prioriteringene. Jeg beklager det på det sterkeste. Det har i alle fall ikke manglet på innsats fra min side. Det vil det heller ikke gjøre i fortsettelsen. Vi arbeider fortsatt for å finne en løsning, både innenfor eksisterende ordninger og mulige "nye" løsninger. Vi setter pris på den innsats flere av dere har nedlagt i å bistå oss i dette arbeidet.

Den senere tids utvikling, bl.a. i dollarkursen, har imidlertid gjort at det i dag likevel er noe ledig kapasitet under dagens ordning. Dette betyr at GIEK igjen kan vurdere nye søknader under særordningen.

Men, selv om garantispørsmålet ikke har funnet sin løsning, er det gjort mye positivt arbeid i oppfølgingen av de tiltakene som ble presentert i fjor, både for å stimulere til næringsutvikling i sør og til norsk engasjement.

Jeg vil først ta for meg de to tiltakene som er knyttet til oppfølging av avbindingsvedtaket og mulighetene dette åpner for norsk næringsliv. Deretter tar jeg for meg de seks tiltakene knyttet til samarbeidsrelasjoner og –partnere. Til slutt vil jeg ta opp det viktigste og mest krevende tiltaket, nemlig landgjennomgangene.

Oppfølging av tiltakene:

Punkt 1: Norske bedrifters konkurransevilkår. Jeg setter pris på den åpne og klare diskusjonen vi har om midlene vi bruker for å nå våre felles mål. På noen punkter har vi vært uenige og vil vel fortsette å være det. Avbindingsvedtaket er kanskje et slikt punkt. Det er nå vedtatt. Dette er del av en internasjonal trend som forhåpentligvis vil nå langt i å bidra til en vesentlig effektivisering av bistanden. Bundet bistand fordyrer varer og tjenester og kompliserer økonomiforvaltningen i mottakerlandene. Det norske vedtaket er en del av OECDs arbeid, og giverlandene følger nå opp i tråd med OECD-anbefalingen. Målet er en vesentlig effektivisering av bistanden. Men, om vi skal oppnå dette, må vi også legge til rette for et effektivt og gjennomsiktig internasjonalt bistandsmarked med like konkurransevilkår. Dette er jeg opptatt av å følge opp.

Et tiltak jeg annonserte i fjor for å sikre like konkurransevilkår var et initiativ for å endre internasjonale regler for utforming av anbud på bistandsmarkedet. I tillegg er det viktig å unngå såkalt "dumping" på områdene miljøstandarder, sosiale forhold og arbeidernes rettigheter som et resultat av avbindingsvedtaket. Dette var også Stortinget opptatt av i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2003. Allerede i mars i fjor tok vi initiativ til å utforme felles anbudsprosedyrer i OECDs utviklingskomite. Dessverre har ikke dette initiativet fått stor tilslutning foreløbig.

Med støtte fra bl.a. Norge, har OECD og Verdensbanken nå igangsatt et initiativ for å styrke innkjøpsrutiner og –regler i utviklingsland. Innen dette initiativet er det også en målsetting å revidere OECDs retningslinjer for innkjøp.

Verdensbanken kom dessuten ut med en ny mal for kjøp av tjenester i fjor. Vi vil se på hvordan denne ivaretar krav til HMS og muligheter for innkjøp også lokalt i utviklingslandene.

Arbeidet med disse sakene er nok av den type tiltak som trenger en lengre internasjonal modning.

Vi skal uansett følge opp, både nasjonalt og internasjonalt, bilateralt og multilateralt. På hjemmebane har vi innarbeidet standarder knyttet til helse, miljø, sikkerhet og korrupsjon i de reviderte retingslinjene for NORADs tilskuddsordninger for næringsutvikling. NORAD holder også på å ferdigstille en håndbok for innkjøpsprosesser der bistandsfinansiering er i bildet.

Vi er også opptatt av at norske bedrifter deltar i anbudsinnbydelser og engasjerer seg sterkere i de fattige utviklingslandene. Dette kan være et betydelig løft, særlig for små bedrifter, som ofte kvier seg for ta kostnadene forbundet med å delta i slike anbudskonkurranser i et avbundet bistandsmarked. For å stimulere til en mer aktiv holding til dette fra norske bedrifters side ønsker vi nå å gjenopprette en anbudsgarantiordning for bistandsfinansierte prosjekter og ubundne kreditter. Ordningen er tenkt å dekke deler av kostnadene ved slik anbudsdeltakelse og i de tilfeller man ikke vinner anbudet.

Punkt 2: Jeg er opptatt av oversikt over og drahjelp i forhold til bistandsmarkedet, det som har sitt utgangspunkt i norskstøttede prosjekter og i markedet for øvrig. En database som vi snakket om i fjor med informasjon om alle norskstøttede prosjekter er nå i drift og er tilgjengelig på NORADs hjemmesider med lenker til relevante internasjonale nettsteder.

Det største bistandsmarkedet er jo det internasjonale. Ved avbinding og ved en mer enhetlig multilateral tilnærming kan muligheten for å vinne flere kontrakter bli større – også for norske bedrifter. Verdensbanken har opprettet en ny database for prosjekter i utviklingsland over en viss størrelse – den såkalte Development Gateway. Tanken er at databasen med tiden skal inneholde opplysninger om alle bistandsfinansierte prosjekter – bilateralt og multilateralt. Intensjonen er at en ved en abonnementsordning og enkle tastetrykk kan finne fram til prosjekter på eget forretningsområde. Dette er et viktig arbeid som bidrar til å skape bedre oversikt over bistanden og de aktuelle markedene. Dette er nyttig for norsk næringsliv.

Selvsagt ser vi at norske bedrifter kan trenge drahjelp i den internasjonale konkurransen om kontraktene. Her vil utenrikstjenesten være viktig. Det pågår nå flere prosesser som vil munne ut i en gjennomgang av bemanningen av utenriksstasjonene på det næringsmessige området. Det gjelder både gjennomgangen av bistandsforvaltningen og av virkemiddelapparatet. Vi ser et klart behov for å styrke ambassadenes kapasitet, kompetanse og service både i utviklingsland og på andre stasjoner. I denne sammenheng vil vi også se på om det er en god ide å låne inn ekspertise fra næringslivet, eller om det kan være andre områder der slik ekspertise vil kunne være nyttig.

Som dere vet, er allerede flere tiltak for å styrke samarbeidet med næringslivet og å danne partnerskap allerede iverksatt. Det gjelder for det første opprettelsen av et sekretariat for utviklingssaker i NHO. Det ble opprettet i august 2002 med finansiering fra NORAD. Hensikten er å legge et bedre og mer permanent grunnlag for næringslivets deltakelse i utviklingssamarbeidet, både som selvstendig partner og i samarbeid med oss. Jeg har store forventninger til sekretariatet, ikke minst når det gjelder gjennomføringen av fase 2 av landgjennomgangene. Jeg er også spent på hvordan ressurspoolen av næringslivsfolk vil bidra med kompetanse og erfaring i vår felles innsats for næringsutvikling i sør.

En annen viktig oppgave for sekretariatet er videreføring av institusjonssamarbeidet med arbeidsgiverforeninger i utviklingsland, bl.a. i samarbeid med NORAD og LO. Institusjonssamarbeidet NHO har stått for i Uganda er en modell vi absolutt kan bruke også i andre land. Dette vurderes nå i forhold til Nigeria, Sri Lanka og Indonesia.

Dessuten opprettet vi i februar i fjor en egen enhet for handel og næringsutvikling i sør innenfor Utenriksdepartementet. Dette styrker vårt samarbeid med næringslivet innenfor utviklingssamarbeidet. Enheten er deres dør til dialog og råd om samarbeid og deltakelse i norsk eller internasjonalt utviklingssamarbeid. Vi er glad for at mange av dere har tatt kontakt i løpet av året. Enheten står til deres disposisjon – bruk den! Og gi gjerne tilbakemeldinger på hvordan den fungerer.

Bedre dialog med dere – som har skoen på – ble også varslet som tiltak sist. Vi har revitalisert Forum for næringsutvikling i Sør - fortløpende og jevnlig kontakt er viktig. På siste møte ble samarbeidsformer og virkemidler som ledd i oppfølgingen av landgjennomgangene drøftet. Flere av forslagene som ble tatt opp der forfølger vi nå videre. Dette gjelder blant annet økt satsning innen infrastrukturprogrammer og næringslivets deltakelse i den faglige bistanden.

Virkemidlene vi stiller til disposisjon eller støtter finansielt skal være gjenstand for kontinuerlig gjennomgang for å sikre nødvendige forbedringer. Her må dere som brukere være aktive og gi tilbakemeldinger.

Tilgang til virkemidler er imidlertid én sak, bruk av dem en annen. Jeg er svært tilfreds med at etterspørselen etter NORADs ulike virkemidler er økende. Dette tyder både på engasjement fra dere og at virkemidlene fungerer. Jeg er i denne sammenheng glad for at vi nå har inngått de første avtalene om ubundne kreditter, én i Kina og én på Filippinene.

Et svært viktig punkt vi var inne på i fjor, er samarbeidet med vår utmerkede vert idag. Mange av dere er klar over den brede gjennomgangen som er iverksatt av innretningen og organiseringen av de næringsrettede virkemidler, også til internasjonalisering. Eksportrådet har en viktig rolle for å sikre samordnet bistand til og veiledning av næringslivet i konkurransen om kontrakter i et mer åpent bistandsmarked. I den sammenheng vil jeg trekke frem Matchmaking-programmet som et positivt tiltak. Selv om vi tidligere har slitt med å få det til, er vi nå på rett vei, eksempelet innledningvis viste jo det. Programmet er en døråpner for norske bedrifters samarbeid med bedrifter og etablering i Sri Lanka og Sør-Afrika. Dette vil for øvrig Tove Strand si noe mer om i sitt innlegg.

Norfund, mitt femte tiltak ifjor, er på kort tid blitt en stor aktør innen norsk utviklingspolitikk. I år overfører vi 485 millioner kroner til NORFUND. Fondet har opparbeidet seg god kunnskap og kompetanse om markedsmuligheter og –mekanismer i en rekke utviklingsland. Norfund skal investere i forretningsmessig lønnsom virksomhet, men tar samlet en større risikobelastning enn vanlige kommersielle banker og investeringsfond. Dette er et viktig premiss for Norfunds opprettelse, og en vanskelig balansegang i forhold til utfordringene vi møter i mange utviklingsland. Vi håper at dere i næringslivet også ser dere tjent med de samarbeidsmuligheter Norfund representerer. Norfund investerer f.eks. sammen med flere norske bedrifter i akvakulturprosjekter i flere utviklingsland.

Mange har allerede pekt på at Norfund muligens ikke har innfridd alles forventninger når det gjelder å trekke norske bedrifter og investeringskapital med ut til langsiktige satsinger i sør. Her ligger nok utfordringen ikke bare i Norfund men også i næringslivet selv. Det burde ikke være slik at vi er dårligere på dette enn våre naboland der samarbeidet er tett. Dette bør vi gjøre noe med! De selskapene som allerede har hoppet uti det, viser vei her, sammen med Norfund. La oss bruke evalueringen og resultatene så langt til å lære - og til å bli bedre.

Og nå til landgjennomgangene:

Det siste og etter min vurdering det viktigste oppfølgingstiltaket fra ifjor, er den systematiske gjennomgangen av alle våre hovedsamarbeidsland i forhold til næringsutvikling som jeg tok initiativ til. Her har det skjedd mye viktig som vil være grunnlaget for innsatsen videre.

Jeg vil først ta for meg prosessen så langt, for deretter å fokusere på det viktigste, nemlig det videre oppfølgingsarbeidet:

Prosess

I løpet av 2002 ble fase 1 av en slik systematisk gjennomgang gjennomført. I denne første fasen var fokus rettet mot å kartlegge hindringer og muligheter for næringsutvikling. Arbeidet ble ledet av NORAD med aktiv deltagelse fra næringslivet.

Så langt er det utarbeidet rapporter for 7 land: Uganda, Mosambik, Tanzania, Zambia, Malawi, Sri Lanka og Bangladesh. Rapportene utgjør etter mitt syn et bredt basert og vel balansert grunnlag for økt innsats innen næringsutvikling.

Nå står Nepal for tur. Vietnam er aktuelt, og muligens Angola avhengig av det strategiske rammeverket som nå er under utarbeidelse. Oppfølging av fase 1 er vårt ansvar.

I fase 2 av landgjennomgangene kartlegges muligheter for investerings- og handelsbasert kommersielt samarbeid. Denne fasen står norsk næringsliv for under ledelse av NHOs sekretariat for utviklingssamarbeid.

Videre oppfølgingsarbeid

Utgangspunktet for landgjennomgangene har vært utviklingslandenes egne utviklingsplaner og behov, og områder der vi fra norsk side har særlige forutsetninger for å bidra. Landgjennomgangene har vist at det er på fire hovedområder vi må sette inn støtet:

(en), vi må forbedre institusjonelle og politiske rammebetingelser for næringsutvikling, blant annet via faglig bistand og andre virkemidler,

(to), vi må øke innsatsen på å fremme eksportmulighetene fra våre samarbeidsland,

(tre), vi må fasilitere investeringer og oppbygging av produktivt næringsliv gjennom risikovillig kapital og direkte investeringer, innen sektorer av særlig potensiale for landene selv, og

(fire), vi må bidra på infrastruktursiden der hvor vi har spesielle forutsetninger for dette.

For det første: Rammebetingelsene i utviklingslandene. Ikke overraskende går manglende eller svake rammebetingelser igjen som hindringer for næringsutvikling. Vi legger nå vekt på å drøfte bidrag til styrking av institusjonelle og makroøkonomiske rammebetingelser hos våre samarbeidspartnere i sør og andre utviklingsaktører. Vi legger vesentlig mer vekt på bistand til økonomiforvaltning og tar korrupsjonsproblemet opp på bred front. Her vil vi også trekke på den kapasitet som Regjeringens spesialrådgiver og korrupsjonsjeger Eva Joly besitter og jeg forstår hun skal tale til dere senere i dag. Dette er ledd i en egen gjennomgang av styresett i våre hovedsamarbeidsland. Klare forbedringer i styresett vil ha stor betydning for næringslivets evne og vilje til innsats og investeringer.

Høsten 2002 arrangerte vi et seminar i Oslo med den kjente peruianske økonomen Hernando de Soto. Hans hovedbudskap er at mangelen på formalisering og registrering av verdier, bl.a. eiendomsrettigheter, blant de fattige i sør er en viktig medvirkende årsak til underutvikling. Dersom vi kan bidra til at slike rettigheter registreres og formaliseres kan fattige menneskers ressurser og muligheter settes inn i produktiv virksomhet i en helt annen skala. Vi har unik erfaring og kompetanse på eiendomsregisterutvikling i Norge. Samarbeidet mellom de Soto og det norske selskapet Norway Registers Development er et godt eksempel på dette.

Etterspørselen etter disse tjenestene er bratt stigende blant landene i sør – vi vurderer flere mulige nye prosjekter – blant annet i Mosambik og i SADC-landene. Den tanzanianske finansminister tok kontakt med meg i forrige uke for å få igang et tilsvarende arbeid der.

En annen rammebetingelse knytter seg til faglig bistand. Privatiseringsprosesser i mange av landene har ført til at tjenester som tidligere var offentlige nå blir utført av private aktører. Valg av samarbeidspartnere for faglig bistand kan bli påvirket av dette. Vi vil se nærmere på hvordan vi i større grad kan trekke på næringslivet i vårt faglige engasjement. Vi vil her se på hva andre aktører har gjort på dette området og hvorvidt det kan være aktuelt med utforming av nærmere retningslinjer for et slikt samarbeid.

Og så til det andre oppfølgingspunktet: økt innsats innen eksport og handel. Vi styrker nå vår innsats for å legge til rette for økt handel med sør og økt deltakelse fra utviklingsland i de multilaterale handelsforhandlinger. Dette krever en bedre integrering av handel i utviklingssamarbeidet og styrket innsats for å bygge opp faglig handelskompetanse og kapasitet i sør. Dette er en omfattende og tidkrevende prosess. Det dreier seg om rammebetingelser både nasjonalt og internasjonalt.

Nasjonalt har vi fulgt opp med kvote- og tollfri markedsadgang for alle varer fra de minst utviklede landene (MUL) fra 1. juli i fjor. Vi vil også vurdere forbedringer i markedsadgangen for andre utviklingsland enn MUL.

Selv om markedsadgangen for MUL-landene foreløpig ikke har utløst noe importskred , er det ingen tvil om at det her ligger lovende muligheter på litt lengre sikt. Dette bekreftes i landgjennomgangene.

Vi vil styrke arbeidet for å bygge opp kompetanse og kapasitet for å sette disse landene i stand til å utnytte de nye markedsåpninger som er gitt. Her trengs strategisk innsats.

USAs African Growth and Opportunity Act (AGOA) er et eksempel på hvordan man kan lykkes med en slik strategi. Som følge av en forbedret markedsadgang fra 2000 til nå for 38 land i Afrika har eksporten til USA, olje ekskludert, økt med 50 %. Forskjellen på det amerikanske og norske markedet er selvsagt enorm. Likevel er det verdt å analysere hva som er bakgrunnen for disse resultatene, og om vi kan ha noe å lære på dette området. Det vil vi nå gjøre.

Norske bedrifter og importører kan gi viktige bidrag i form av overføring av kompetanse og teknologi, produktutvikling samt adgang til markeder. Vi har derfor innledet et nært samarbeid med norsk næringsliv for å stimulere til økt handel med landene i sør. NORAD har nylig inngått avtale med Forum for utviklingshandel og er i dialog med Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) om støtte til arbeid for å øke importen fra utviklingslandene til Norge. Her vil jeg selv gå i bresjen og bidra til å sette fokus på mulighetene, ikke minst i forhold til dagligvarebransjen.

I mine møter med sjefen i Verdensbanken, Jim Wolfensohn, har vi blant annet drøftet hva som skal til for å få økt utnyttelsen av markedsadgangen de fattigste u-land har fått. Wolfensohn er positiv til at en sammen med Norge mer strategisk kan se nærmere på hvilke tiltak som kunne være katalysatorer for å øke eksporten fra enkelte utviklingsland, det være seg innsats innen produktiv sektor, infrastruktur og/eller faglig bistand på handelsområdet. Vi ønsker å se nærmere på hvordan norsk næringsliv kan bringes inn i dette arbeidet.

Det tredje oppfølgingspunktet dreier seg om å legge til rette for investeringer i næringsvirksomhet og oppbygging av produktivt næringsliv. I de samarbeidsland der rammebetingelsene vurderes som rimelig bra, vil direkte investeringer få betydelig økt oppmerksomhet. Ikke minst vil vi fokusere mer på produksjonsrettet støtte som kan gi stor sysselsettingseffekt.

Fase 2-gjenomgangene i Sri Lanka og Uganda bekrefter det vi vet fra tidligere, at rommet for det rent kommersielle engasjementet er begrenset. Samtidig viser gjennomgangene også at det finnes muligheter for kommersielt engasjement, men at dette i en innledende fase kanskje må ses i sammenheng med bistand. Her vil jeg også understreke den mulighet Norfund utgjør for næringslivet. Mange har nevnt muligheten for å benytte såkalte "clusters" i utviklingssammenheng. Tanken om å involvere hele "kjeden" av norske aktører innen utvalgte sektorer er spennende. Det kan best gjøres ved å benytte de muligheter som et institusjonelt og faglig samarbeid gir. All erfaring viser at mulighetene for at en kan trekke med seg norsk næringsliv er stor når en går tungt inn på slike områder.

Det dreier seg altså om uformelle partnerskap mellom offentlig og privat sektor hjemme og ute. Dette er også viktig for å utvikle næringslivet i sør som i ofte vil trenge drahjelp for å kunne konkurrere nasjonalt, regionalt og globalt. Her tror jeg det finnes store muligheter – uten bindinger, - og når en har en klar forankring i nasjonalt eierskap og lederskap i landet selv er solid. Vi har lang erfaring fra energisektoren. Det er mange muligheter innenfor vann og vannforsyning. Samarbeid innenfor skogforvaltning har f.eks. nylig medført at norske selskaper har fått nye markedsmuligheter. Og det finnes også muligheter i skjæringsflaten over mot forskning—jamfør vår kompetanse på blant annet akvakultur og fiskeri for øvrig.

For å ta utgangspunkt i sistnevnte. Et eget Fiskerifaglig Forum for utviklingssamarbeid er nylig etablert. Det tar sikte på å bringe sammen relevante myndigheter, forskningsinstitusjoner og private interesser for å utvikle nye ideer, tanker og prinsipper som kan høyne kvaliteten på bistanden og øke effektiviteten av de ressurser som settes inn. Som i andre sammenhenger må vi stille krav til forsvarlig og bærekraftig ressursutnyttelse. Samtidig er det ingen tvil om at norsk engasjement, også kommersielt, på fiskerisektoren i sør i høy grad kan være til gjensidig nytte og bidra til verdiskaping, sysselsetting og bærekraftig forvaltning av marine ressurser.

Et annet og kjent område er petroleumssektoren. Petrad har vært ett av våre virkemidler for å styrke rammebetingelser via institusjonssamarbeid. Det har i lengre tid pågått et arbeid for å vurdere hva vi skal gjøre med Petrad, og etter anbefaling fra en arbeidsgruppe er det nå besluttet å videreføre dette arbeidet. Fra vår side går vi inn med både faglige og økonomiske ressurser for å støtte samarbeidet, hvor bl.a næringslivet knyttet til petroleumssektoren er aktivt involvert.

Så til det fjerde oppfølgningspunktet fra landgjennomgangen; infrastruktur. Det er ikke lenger slik at det offentlige står for all utbygging av energi, vann eller vei-infrastruktur i utviklingslandene. Derfor kan vi ikke skille så skarpt mellom privat sektor utvikling og utbygging av infrastruktur som før. Norske eksportbedrifter og konsulenter skal ha en naturlig og viktig rolle her – de har mye å bidra med – også i en stadig mer avbundet bistandsverden. Også her kan et partnerskap mellom offentlige og private aktører bidra positivt. Dette skal vi nå se nærmere på.

Vi har nylig etablert ett nytt tematisk fond i Verdensbanken for næringsutvikling og infrastruktur. Så langt er det avsatt 53 millioner kroner til dette fondet. Utbygging av infrastruktur prioriteres, ikke minst med tanke på bedret tilgjengelighet for fattige befolkningsgrupper. Dette fondet kan også bidra til økt kontakt og samarbeid mellom Verdensbanken og norske fagmiljøer.

Norfund har en viktig rolle i dag når det gjelder norske bidrag på infrastruktur-siden. I år ble det avsatt 110 millioner kr for å satse spesielt innen energi. Jeg vil understreke at fokus innenfor energisatsingen skal være fornybare energiformer. Norfund har inngått et spennende samarbeid med Statkraft der formålet er å investere i små vannkraftverk i utviklingsland. Denne satsningen er etter min mening en god og konkret oppfølging av partnerskapstankegangen fra Johannesburg.

For norske bedrifter kan dette samarbeidet være en døråpner for nytt og/eller forsterket engasjement i mange utviklingsland. Vi har allerede sett konkrete eksempler på dette.

Oppsummering av landgjennomgangene:

Landgjennomgangene viser at vi er på riktig vei når vi øker vår støtte til næringsutvikling i årene fremover. Og dette skal ikke bare være ord. Det er satt av nye 100 millioner kroner til næringsutvikling i Afrika med fokus på våre samarbeidsland. Og vi styrker Norfunds ressursbase med en økning på 90 millioner kroner sammenlignet med 2002. Områdene hvor det legges opp til økt støtte, er i tråd med internasjonal tenkning på dette feltet, samtidig som det er tatt hensyn til områder der norsk næringsliv har særlig kompetanse. Landgjennomgangene åpner for reelle muligheter for økt norsk næringslivsengasjement i disse landene. Bruk dem!

La meg få lov til å takke for den innsatsen dere har lagt ned i arbeidet med landgjennomgangene. Samarbeidet har vist seg å være fruktbart og det gir et godt utgangspunkt for det konkrete oppfølgingsarbeidet.

Så litt om veien videre:

Som en naturlig del av oppfølgingen av landgjennomgangene og i tråd med toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i fjor, satser vi også innen utvalgte sektorer der vi fra norsk side har særlig kompetanse. Én slik sektor er ressursforvaltning og miljø. Her har norsk næringsliv god kompetanse og komparative fortrinn. Bærekraftig vekst er også utpekt som ett av fire satsningsområder i NHOs nylig utgitte dokument "Veier til ny vekst" .

Toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg understreker nødvendigheten av enhetlig tilnærming til bærekraftig utvikling, der fattigdomsbekjempelse, miljø og forvaltning av naturressurser må ses i sammenheng. I oppfølgingen fra norsk side legger vi vekt på de fem utvalgte innsatsområdene, WEHAB, som er vann, energi, helse, landbruk og biologisk mangfold. Mer konkret vil det bli satt av 375 millioner "friske" kroner over 3 år til denne oppfølgingen. For våre samarbeidsland i Afrika spesifikt, er det satt av inntil 95 millioner kroner for 2003 til oppfølging av særlig tre WEHAB-områder og det er altså addisjonelle ressurser: Fornybar energi, landbruk og biologisk mangfold med vekt på tropisk skog. Jeg vil også legge til at vann må med i denne sammenhengen, og det kommer vi tilbake til. Jeg har allerede vært inne på energisektoren og satsing på fornybare energikilder, og vil understreke at Norge fortsatt skal være en vesentlig bidragsyter på dette området.

Vi vil om noen få dager få overlevert en rapport fra en arbeidsgruppe som har laget forslag til en bredt anlagt strategi for økt norsk støtte til landbrukssektoren i utviklingsland. Selv om primærnæringene er ryggraden i økonomien i mange av de fattigste landene har de ofte vært lavt prioritert fra myndighetenes og bistandsgivernes side. Vi må nå ta et løft for å bedre integrere landbruket i landenes nærings- og handelspolitikk og selv bidra på videreforedlingssiden, såkalt "agrobusiness". Også her kan norsk næringsliv gjøre mer. Vi har allerede spennende samarbeidsprosjekter i støpeskjeen, bl.a. med Norges Vel.

2003 – det er FNs år for ferskvann. I tillegg er vann ett av de 5 WEHAB-områdene og derfor et særlig viktig innsatsområde. Vann er en livsviktig ressurs og en kilde til økonomisk utvikling. Benjamin Franklin har sagt at det er først når brønnen er tørr at vi forstår vannets verdi. Det kan jo hende at dagens kraftsituasjon i Norge bidrar til å øke bevisstheten om dette selv her i dette vannoverflodslandet vårt.

Når vi på norsk side legger vekt på å delta i internasjonalt samarbeid relatert til vannressursforvaltning er det ut fra spesielle nasjonale forutsetninger. Norge har rike vannressurser. Gjennom forvaltningen av disse ressursene har vi vunnet erfaring og kompetanse, med potensiell overføringsverdi også til andre deler av verden. Ikke minst har vi lært noe om det å se energi- og natur- og vannressursforvaltning i sammenheng. Dette må vi trekke veksler på i utviklingssamarbeidet. Jeg kan i denne sammenheng nevne at statssekretær Kjørven i løpet av februar vil ha et møte med fire av de store bedriftene innen vannsektoren for å drøfte mulighetene og utfordringene vi står overfor.

Til høsten planlegges det en stor internasjonal vannkonferanse i Stavanger. Initiativet er tatt av Vannakademiet sammen med en rekke aktører i Norge både fra næringsliv, forskning og forvaltning. Fokuset for konferansen er høyst betimelig: hvordan sikre bærekraftig vannforsyning for de aller fattigste? Eller, som tittelen på konferansen er: Water for the poor. Den vil bli gjennomført i samarbeid med norske myndigheter og støttes også økonomisk fra vår side. Jeg hilser dette initiativet velkommen.

Avslutning

La meg avslutte som jeg begynte – med vårt felles mål: Næringsutvikling for fattigdomsbekjempelse. Og en appell om et styrket samarbeid som ledd i arbeidet for å nå tusenårsmålene.

Vi må arbeide sammen for å trekke de som i dag er ekskludert inn i den globale verdiskapningen og dermed sikre at globaliseringen ikke rammer, men blir til fordel for de fattigste landene. For å sitere Kofi Annan, generalsekretæren i FN:

" The main losers in today’s very unequal world are not those who are too much exposed to globalisation. They are those who have been left out"....... " Our only hope of significantly reducing poverty is to achieve sustained and broad based income growth."

Her ligger det en stor oppgave. Den kan ikke løses uten konstruktivt samarbeid mellom myndigheter og næringslivet, et næringsliv som er seg sitt sosiale, miljø- og samfunnsmessige ansvar bevisst. Jeg er overbevist om at vi, Norge, kan bidra positivt. Dette understreker jo også næringslivet selv.

Oppgaven kan heller ikke løses uten at vi ser de betydelige muligheter som finnes i Sør av menneskelige og naturgitte ressurser. Næringsutvikling i Sør må få en sentral og selvfølgelig plass i en mer globalisert virkelighet. Da vil gode ordninger lettere kunne følge som en konsekvens, som et middel, - og ikke som et mål i seg selv.

Fattigdomsutfordringen har erobret en stadig mer sentral plass på den internasjonale dagsorden. Den globale konsensus om betydningen av å delta i en dugnad for å nå tusenårsmålene reflekteres selv der man minst venter det. Enten det dreier seg om WTO-forhandlingene, om IMFs årsmøte, på toppmøtene i G-8, i Verdensbanken eller World Economic Forum i Davos.

I en panelsamtale jeg deltok i der fortalt den amerikanske Kongressrepresentanten og republikaneren Jim Kolbe hvordan han alltid fikk høre klagesangen om alle ressursene som ble kastet bort i bistand på de ulike møtene han deltok i i sitt valgdistrikt. Etter den 11. september hører han ikke et stygt ord om bistand lenger. Og internasjonalt heter det ikke lenger: Trade, not Aid, men Trade and Aid – og Aid for Trade. Og det er blant annet i den siste jobben norske næringslivsaktører er så viktige. For Aid er ikke bare noe det offentlige kan bidra med. Det kan også være partenerskap mellom private aktører. Det er næringslivet som skal være med og skape grunnlaget for verdiskapning. Slikt blir det økonomisk vekst av, slik skapes verdier – og slik bekjempes fattigdom.

Internasjonale næringslivsaktører var absolutt til stede i Norge, den gang landet vårt ble bygget. Nå er det vår tur å stille opp å gi andre drahjelp. Visjonen må være en helhetlig næringspolitikk, som møter globaliseringens utfordringer – og hvor næringsutvikling i sør har en selvfølgelig plass.. La oss søke å virkeliggjøre en felles visjon der landene i sør ikke lengre sees på som en smal nisje for de spesielt interesserte bedrifter, men som en stor verden rik på muligheter. La oss bli opptatt av mulighetene - La oss arbeide for dette sammen! Da vil vi også være nærmere en realisering av tusenårsmålene.

Takk for oppmerksomheten.