Dag Seierstad retter et kraftig angrep mot norske myndigheter i sitt innlegg i Nationen 13. november. Han hevder både at Regjeringen utnytter WTO for å presse u-land til å godta handel mot deres vilje, og at dette skjules for det norske folket.

Argumentene til Seierstad gir ikke bare et feil inntrykk av Norges arbeid i WTO, det gir også et feil bilde av WTO. Globalisering er ikke et spørsmål om enten eller, men om både og. Vi kan gi næringslivet gode internasjonale vilkår samtidig som vi fremmer utviklingslandenes økonomiske utvikling. Hensynet til utviklingslandene er nettopp et av hovedmålene med regjeringens handelspolitikk.

Det er positivt å se at utviklingslandene er blitt en reell maktfaktor i WTO. Økt deltakelse i internasjonal handel vil - forutsatt at den foregår på en bærekraftig måte og kommer hele befolkningen til gode - være et vesentlig bidrag til vekst og økt velferd for utviklingslandene. Dette påpekes blant annet i UNDP-studien Making Global Trade Work for the Poor.

Utviklingslandene trenger eksportinntekter for å kunne importere nødvendige innsatsvarer, teknologi og kompetanse for å sikre overgangen fra fattig jordbrukssamfunn til industrialisert samfunn. Likevel er inntektsforskjellene og ulikheten i levestandard mellom rike og fattige land fortsatt enorme. En helhetlig utviklingspolitikk må omfatte både handelsliberalisering og direkte bistand.

Regjeringen ønsker mest mulig åpenhet rundt forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) om tjenester (GATS). Derfor er det publisert på Utenriksdepartementets nettsider både hvilke land vi har fremmet krav overfor, på hvilke områder kravene er fremmet og tilsvarende andres lands krav overfor Norge.

Samtidig skal hensynet til åpenhet balanseres mot behovet for fortrolighet for å verne om våre forhandlingsinteresser. Det er derfor ikke mulig å offentliggjøre i detalj hvilke land som fremmer hvilke krav uten samtidig å skade våre interesser i forhandlingene. Denne praksisen følges også av EU.

Regjeringen legger stor vekt på kontakten med representanter for det sivile samfunn om WTO-spørsmål, blant annet gjennom de etablerte rådgivende utvalgene der representanter for næringsliv, arbeidsliv og frivillige organisasjoner deltar. Det er tradisjon for at representanter for næringsliv, arbeidsliv og frivillige organisasjoner inviteres til å delta i den offisielle norske delegasjonen til WTOs ministermøter.