Kjære utenrikspolitiker-kolleger…,

Hjertelig takk for invitasjonen til å snakke om grenseoverskridende regionalt samarbeid og betydningen av det i et utenrikspolitisk perspektiv.

Et utenrikspolitisk perspektiv bør også være et historisk perspektiv.

Samarbeid over grensene er ikke noe nytt. Før første verdenskrig fløt både kapital og mennesker ganske fritt over grensene. Det var den første globaliseringen. Verdenskriger, mellomkrigstid og kald krig var derimot sterkt preget av grenser, murer og mistillit i Europa. Grenser er jo -- dypest sett -- et uttrykk for mistillit.

Men i Vest-Europa tok man tak i denne utfordringen. Ingen steder i verden er det de siste 50 år gjort mer enn i Europa for å bygge opp tillit gjennom å rive ned grenser. Et betydelig grenseregionalt samarbeid ble allerede etablert i grenseområdene mellom Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike etter 2. verdenskrig. Disse regiondannelsene hadde viktige funksjoner i arbeidet med å bygge opp et nytt Europa uten fare for ny krig mellom Tyskland og dets naboer. I det europeiske fellesskapet har økt samarbeid, økt integrasjon og økt tillit på tvers av grenser vært den bærende ideen. Denne ideen og dens suksess bidro til å rive Berlinmuren og bidrar nå til å veve sammen et helt Europa.

Integrasjonen i Europa har ikke først og fremst dreiet seg om rikspolitiske ledere som har hatt møter bak lukkede dører i Brussel eller Nice eller Amsterdam. Den har dreid seg om å veve Europa sammen i praksis, gjennom å skape en felles økonomisk og sosial utvikling. I tråd med dette målet har det i løpet av etterkrigstiden vokst frem et stadig mer omfattende samarbeid mellom regioner på tvers av nasjonale landegrenser i Europa. Slikt interregionalt samarbeid dreier seg om enten grenseregionalt samarbeid mellom tilstøtende regioner på hver sin side av en nasjonal grense, eller et transregionalt samarbeid mellom regioner som ikke støter opp mot hverandre. Formålet har hovedsakelig vært å stimulere økonomisk og sosial utvikling og økt tillit på tvers av landegrensene.

Med dagens globalisering er det skapt en ny dynamikk der grenser utviskes ikke bare i Europa, men globalt. Det er ikke i samme grad som før nødvendig med politiske incentiver for å skape integrasjon. Hele verden er nå en nettverksøkonomi, med et forrykende tempo drevet frem av den teknologiske utviklingen.

Dette gjør imidlertid ikke politikken overflødig. Tvert imot. Når konkurransen blir global, må vi som politikere gjøre langt mer for å skape vilkår for vekst, for investeringer og arbeidsplasser. Både Norge som land og norske regioner må bli vesentlig mer attraktive. Norge er idag for mye av et særtilfelle i den globale økonomien, med en ytterst råvarebasert handel, lavt investeringsnivå og et lite internasjonalisert arbeidsmarked.

Globaliseringen fører til at statssystemet er i endring internasjonalt. Vi ser det også i Norge. Fra Utenriksdepartementet ser vi at alle departementer har sine egne internasjonale avdelinger og driver utenrikspolitikk på sine områder. Organisasjoner knytter nettverk internasjonalt for å påvirke både stater og internasjonale organisasjoner. Bedrifter er viktige aktører internasjonalt og norske bedrifter bidrar til å forme bildet av Norge i utlandet. Selv enkeltmennesker hevder seg internasjonalt og kan med utviklingene i menneskerettighetene i tiltagende grad hevde rettigheter internasjonalt. I dette bildet ville det vært merkelig om ikke også regionale myndigheter skulle hevde seg internasjonalt for å ivareta sine interesser.

At utenrikspolitikken dermed er blitt mindre av et monopol for Utenriksdepartementet, er sånn sett helt i orden. Det er ingen hemmelighet at denne utviklingen har vært og er krevende å være vitne til for Utenriksdepartementet. Jeg pleier å si at nedturen for utenrikstjenesten igrunnen startet med oppfinnelsen av telegrafen, og siden har det gått utforbakke…

Sett fra mitt ståsted er det to utenrikspolitiske målsettinger som norsk innsats i interregionalt samarbeid særlig bør fremme.

Det første og mest umiddelbare gjelder vårt forhold til Russland. Det er derfor Utenriksdepartementet har vært og er en pådriver for Barentssamarbeidet. Dette samarbeidet har siden etableringen i 1993 hatt to overordnede mål:

Skape et nytt og stabilt samarbeidsmønster i forholdet mellom de nordiske land og Russland, og på den måten bidra til å engasjere Russland i europeisk samarbeid. Dette har også gitt Barentssamarbeidet et sikkerhetspolitisk element.

Fremme bærekraftig utvikling i bredeste forstand. I praksis retter dette seg mest mot Nordvest-Russland, med sine store utfordringer når det gjelder økonomisk og sosial utvikling, helse, miljøvern, ressursforvaltning og behov for reform av mange institusjoner.

I tillegg til den formelle forankring dette samarbeidet har i Barentsrådet og Barents Regionråd, har urfolkssamarbeidet fått en mer selvstendig profil. Det rike samarbeid mellom kommuner, foreninger og enkeltpersoner, uavhengig av de formelle strukturene, er svært verdifullt. Fra Regjeringens side er det lagt til rette for at Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner kan spille en mest mulig aktiv rolle i Barentssamarbeidet.

Det norske Barentsformannsskapet 2003 – 2005 bygger på og viderefører hovedtrekkene i samarbeidet hittil, men med fem særskilte satsningsområder for det norske formannsskapet:

• Næringsliv og økonomi
• Styrket samarbeid på politi- og justissektoren
• Helse
• Redningssamarbeid
• Utdanning

Målet om styrket samarbeid og bærekraftig utvikling i Barentsregionen kan bli muliggjort av de vekstimpulser som de store virksomhetene innenfor skog, mineraler, energi og transport kan gi. I tillegg er de stor oppmerksomhet om hvordan små og mellomstore bedrifter kan samarbeide på tvers av grensene, gjennom handel og investeringer. Smidige ordninger for grensepassering og tollbehandling er viktig i denne sammenheng. Barentssamarbeidet har bidratt til et påtrykk for gode løsninger, og har også skapt økt bevissthet om hvordan myndighetene kan fremme godt klima for næringsliv i regionen.

Barentssamarbeidet har vært vellykket når det gjelder samarbeid om konkrete tiltak på regionalt nivå. Den nye modellen med felles arbeidsstrukturer og kompetanseressurser på tvers av grensen med Russland, er nyskapende i europeisk sammenheng.

Dette leder meg til den andre utenrikspolitiske hovedmålsettingen som norsk innsats i interregionalt samarbeid skal fremme, nemlig et best mulig forhold til EU. Gjennom å drive aktivt med interregionalt samarbeid i Europa viser at vi tar ansvar for og bidrar til europeiske fellesinteresser. Dermed bidrar vi forhåpentligvis også til å skape forståelse for norske nasjonale interesser overfor EU og til å dempe inntrykket av oss som europaskeptiske gratispassasjerer. Så lenge vi ikke er medlem av EU er dette viktig.

Først om EUs sentrale betydning for interregionalt samarbeid i Europa.

Man kan skille mellom interregionalt samarbeid i Europa som inngår som en del av EU-samarbeidet, og samarbeid som er uavhengig av EU. Til førstnevnte gruppe hører for eksempel Interreg-programmene, EUs nordlige dimensjon, og EUs nye naboskapspolitikk. For eksempel Østersjøsamarbeidet og Barentssamarbeidet faller i sistnevnte kategori.

Den generelle tendensen er likevel at EU direkte eller indirekte spiller en stadig viktigere rolle i alle former for interregionalt samarbeid i Europa. Selv om EU ikke har myndighet i forhold til hvordan det regionale nivået i de enkelte medlemsland er organisert, har utviklingen i EU påvirket regionale prosesser og samarbeid også internt i medlemslandene. Utviklingen av det indre marked med nedbygging av nasjonale grenser har i betydelig grad lagt til rette for et styrket grenseregionalt samarbeid i Europa. Mer presist kan man snakke om ”sammenvoksing” heller enn ”samarbeid”, da ikke-offentlige aktører, ikke minst bedrifter og organiserte næringsinteresser, spiller en så viktig rolle.

Regionene i Europa er blitt mer selvbevisste, og de har påvirket EU. Det har blant annet gitt seg utslag i EUs Regionkomite, som ble opprettet i henhold til Maastricht-traktaten i 1993. I utkastet til ny forfatningstraktat styrkes omtalen av regional utjevning som et traktatfestet mål for EU, samtidig som det fastslås at regionalt og lokalt selvstyre skal respekteres og at regionale og lokale myndigheter skal medvirke i utviklingen av EU.

EUs Interreg-program er sentrale i denne forbindelse. Jeg skal ikke snakke mye om Interreg-programmene, for det kan dere langt mer om enn jeg. Men la det være sagt at norsk deltagelse i Interreg har stor betydning for å utvikle samarbeidet mellom EU og Norge på det regionalpolitiske området. Norsk deltagelse i Interreg er også et vesentlig bidrag til norsk nærområde- og europapolitikk. I tillegg har deltagelsen bidratt til økt EU-kompetanse på regionalt og lokalt nivå i Norge. Det har lagt grunnlaget for et bredt nettverk mot det regionale nivået i Europa og skapt økt bevissthet og grunnlag for reflektert meningsutveksling om europapolitiske spørsmål i bredere miljøer i Norge. Dette anses svært viktig for Regeringen og er vektlagt i regjeringens europapolitiske plattform.

EUs nordlige dimensjon

Grenseregionalt samarbeid utgjør ett av hovedelementene under den nye Handlingsplanen for EUs nordlige dimensjon. Målet er å fremme regionalt samarbeid og integrasjon i hele området. Initiativet til samarbeidstiltak vil primært måtte komme fra regionene selv. I og med utvidelsen av EU fra 1. mai må en regne med at EUs fokus under ND mer og mer vil bli rettet inn mot samarbeidet med Russland, med særlig vekt på Nordvest-Russland og Kaliningrad. Norge har i så måte mye å bidra med, både gjennom Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet og Nordisk Ministerråds nærområdeprogram. Med de erfaringer vi på norsk side har høstet, særlig i Barentsregionen og ved den unike ordningen som Barentsrådet representerer, er forutsetningene til stede for aktiv videreutvikling av interregionalt samarbeid i de områder som står sentralt innenfor ND.

EUs nye naboskapspolitikk

Den nært forestående EU-utvidelsen er også bakgrunnen for EUs nye naboskapspolitikk, der interregionalt samarbeid inngår som et viktig element. Formålet er å bidra til fred, stabilitet og velstand i EUs nye nærområder. Initiativet gjelder nabolandene i øst og sør, fra Østersjøen til Svartehavet til Middelhavet. Det omfatter således to grupper av land: (1) landene som deltar i EUs middelhavsdialog, dvs. Marokko, Algerie, Tunis, Libya, Egypt, Israel, Jordan, Syria, Libanon og palestinske selvstyremyndigheter; (2) Ukraina, Hviterussland og Moldova. Russland omfattes i prinsippet av initiativet, men stiller i en klasse for seg. Om Sør-Kaukasus skal omfattes vil vurderes senere.

Det fleste politiske signaler peker i retning av at innsatsen vil ha sitt geografiske tyngdepunkt i øst. Fellesnevneren for de fleste av disse landene er at de har et dårlig utbygd eller delvis fraværende demokrati, manglende respekt for menneskerettigheter og minoriteter, svakt utbygd rettssystem samt omfattende fattigdomsproblemer.

De store utfordringene i dette ”nabolaget” vil få konsekvenser for prioriteringene innenfor Interreg-programmet. Grenseregionalt samarbeid med nye naboland blir en prioritet.

Finansieringsordningene

Samlingen av Europa i EU og den ledsagende EØS-utvidelsen medfører at den norske støtten til utjevning av økonomiske og sosiale forskjeller i det utvidete EU blir på nesten to milliarder kroner per år. Dette er en tidobling av våre bidrag i forhold til tidligere. Norge blir blant de land i Europa som yter mest støtte til nye medlemsland i EU målt per innbygger. Disse midlene vil gå til de ti nye medlemslandene i EU og de tre fattigste av EUs nåværende medlemsland. Målet er at ordningene skal bidra til stabilitet og velferd, og at de nye medlemslandene så raskt som mulig integreres i det utvidede indre marked.

Norge har allerede gode samarbeidserfaringer med de nye EU-landene. Vi har gjennom flere år gitt økonomisk støtte til de nye landene for at de skal kunne tilpasse seg de utfordringer som EU-medlemskapet innebærer. Norske myndigheter, både på statlig, regionalt og kommunalt nivå, har bistått de nye medlemslandene for å lette EU-tilpassingen. I tillegg kommer betydelig støtte fra norske frivillige organisasjoner, utdanningsinstitusjoner og private aktører. Regjeringen ønsker å bruke disse erfaringene også under de nye finansieringsordningene. Både fordi vi mener at norske miljøer har noe å tilby de nye medlemslandene innen forvaltning, helse, miljø og næringsliv, og fordi norske miljøer har mye å lære av slikt samarbeid.

Vi har ingen instruksjonsmyndighet over hva pengene skal brukes til i mottakerlandene. Den viktigste forutsetning for at norske miljøer skal bli tilgodesett er derfor at deres tjenester må være etterspurt i nye EU-land. Lokale samarbeidspartnere må presentere prosjektforslag for sine lands myndigheter, som tar stilling til om prosjektsøknader skal sendes til beslutningsorganene for ordningene.

Det har vært viktig for UD å holde nær kontakt med med eksterne miljøer i arbeidet med å utforme retningslinjer for de nye ordningene. Potensialet for norske kommuner/fylkeskommuner i forhold til finansieringsordningene ble diskutert 9. desember på første møte i det nye europapolitiske forumet mellom Utenriksdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, og regionale og lokale myndigheter.

Samarbeid mellom regioner over landegrensene er viktig. Det er viktig at norske regionale aktører engasjerer seg, og norske fylkespolitikere har lagt ned mye god innsats i så måte. Det gjelder for eksempel innsatsen i samarbeidet mellom kystregioner. Den smule skepsis som jeg vet tidligere gjorde seg gjeldende innenfor bl.a. UD om de nordnorske fylkeskommunenes internasjonale samabeid ift Barentssamarbeidet, er gjort til skamme. Det er bra.

La meg likevel gi tre avsluttende perspektiver av betydning for regionene og interregionalt samarbeid.

For det første: Selv om dialog og tillitsskaping over landegrensene fortsatt er viktig, er samarbeid mellom regioner først og fremst et spørsmål om å skape utviklingsmuligheter. Skal samarbeid mellom regioner lykkes, så må regionene hver seg ha noe å bidra med. En region som preges av stillstand, blir ikke mer dynamisk av interregionalt samarbeid – selv om det følger noen Interreg-midler med. La meg ta havnebyen Hirtshals i Danmark som eksempel. For noen år siden holdt Hirtshals på å gå utfor stupet. Tusenvis av tradisjonelle arbeidsplasser var gått tapt. Kommunen sendte delegasjon på delegasjon til København for å få oppmerksomhet og hjelp. Det hjalp lite. Idag sier man i Hirtshals at oppturen kom da de bestemte seg for at kun Hirtshals kunne redde Hirtshals.

Globale og regionale nettverk har nå en egen dynamikk som gjør at den politiske utfordringen ikke er å skape integrasjon og samarbeid gjennom flere delegasjonsreiser og flere møter. Den politiske utfordringen er å gjøre regionene mer attraktive. Drivkraften for vekst i regionene i Europa er økonomisk og teknologisk utvikling i og fra regionen selv. Det internasjonale bildet forteller at regionene kjemper en knallhard kamp om ressurser. Ikke først og fremst en kamp om overføringer, men en kamp om mennesker, om de beste hodene. De vekstkraftige regionene har mange av dem, og de ønsker flere. For å lykkes må regionen ha gode utdannings- og forskningsmiljøer som er store nok, god nok tilgang på kompetent arbeidskraft, og et attraktivt klima for investeringer. Dessuten må det offentlige og private servicetilbud i regionen være tilfredsstillende. Det forutsetter igjen en befolkningsmengde som gir grunnlag for variasjon i tilbud. Internasjonalt er det en klar sammenheng mellom befolkningsgrunnlag og attraktivitet for regionene. Regionene må selv ta initiativ, gjøre seg attraktive, sikre seg kompetanse. Nettopp derfor er samarbeid over grensene kanskje aller viktigst for tynt befolkede regioner, slik som Barentssamarbeidet.

For det andre: Den politiske dynamikk knyttet til interregionalt samarbeid i Europa er uadskillelig fra EU. Samarbeid over grensene i Europa dreier seg mindre og mindre om bilaterale forbindelser mellom hovedsteder og hovedstadspolitikere, mer og mer om nettverksforbindelser på flere nivåer – både i offentlig og privat sektor. Og disse nettverksforbindelsene opererer ikke primært på basis av nasjonale beslutningsprosesser og nasjonale byråkratier, men i en europeisk sammenheng der EU er den politiske drivkraften. Selv vårt forhold til Russland i nord vil i stigende grad stå i et europeisk perspektiv med EU som drivkraft, slik bl.a. den Nordlige Dimensjon er uttrykk for. Dersom Norge blir medlem av EU, vil utviklingen bli styrket ytterligere. Vi skal da sende et antall regionale representanter til EUs regionkomite.

Og for det tredje: Selv om interregionalt samarbeid er betydningsfullt, og selv om regionene blir mer kraftfulle aktører, må vi ikke glemme at regionene fortsatt vil påvirkes av forhold som regionene selv har liten påvirkningskraft over. Et meget alvorlig eksempel for norske kystregioner er økningen i oljetransport med tankskip langs norskekysten. Mens det i 2002 ble registrert ca 160 oljetankere i norsk farvann, var tallet i 2003 oppe i 250 skip. Og økningen vil fortsette. USA ser mot Russland som en stabil leverandør av olje. Mer stabil enn Midtøsten, og dessuten er avstanden fra Murmansk til USAs østkyst bare 1/3 av avstanden fra Midtøsten. Med den økte trafikken vil risikoen for ulykker øke, og med det risikoen for at norskekysten kan bli asfaltert. Dette er ytterst alvorlige perspektiver for Norge. Vi må arbeide hardt for å unngå ulykker i samarbeid med amerikanske og russiske myndigheter. Men vi bør også reflektere over hvor tungt gjennomslag norske miljøinteresser vil ha overfor tunge energipolitiske, økonomiske og sikkerhetsmessige interesser i USA og Russland. Så lenge Norge står utenfor EU, har heller ikke EU felles sjøgrense med Russland og er derfor ikke i samme grad som oss eksponert for truslene fra den økende oljetransporten. Vitale norske regioner er i faresonen, men de tunge interessespørsmålene her kan ikke møtes med interregionalt samarbeid. Vi må derfor ikke innbille oss at norske, nasjonale interesser kan hevdes noe i nærheten av fullgodt gjennom å delta i den type samarbeid som regionssamarbeid i Europa dreier seg om. Dette forhindrer ikke at slikt samarbeid er viktig for norske regioner og at det er viktig å yte norske bidrag der vi kan i en europeisk sammenheng.