Kjære tilhørere,

Tusen takk for invitasjonen til å komme hit til Sundvolden i dag. Det er flott at det rettes fokus mot tusenårsmålene, og ikke minst det åttende, om betydningen av et globalt partnerskap. Det ligget ikke lenger bare symbolverdi i dette begrepet. På den internasjonale arena har det utviklet seg noe grunnleggende nytt i forhold til partnerskap og felles ansvar for utvikling.

Vi har det godt og fredelig her i Norge. Erling Borgen har sagt at

”Å bli født i Norge er som å vinne i Lotto. Ingen behøver å sulte, alle har rett til utdannelse, og barna våre kan gå til sengs uten å frykte bomber og granater.”

Trygge, norske forhold er ikke typisk for vår verden i dag.

Vi er privilegerte, vi her i den vestlige del av verden. Vi som koser oss på toppen av alle levekårsindekser og oversikter over brutto nasjonalprodukt. Og ”de andre” - vel, de er langt unna. De strir med krig og konflikter, med barn som dør av sykdommer som enkelt kunne vært kurert, med skoler som ikke klarer å tilby undervisning fordi lærere dør av AIDS, med avling etter avling som går tapt i tørke …

Lett å synes synd på, kanskje, men vanskelig å identifisere seg med?

Følelsen av å være langt borte kjenner vi i Norge. Langt borte fra verdens sentrum - men også langt borte fra forpliktelsene. Fattigdom blir et abstrakt begrep, vanskelig å skjønne. Ikke minst har dere som lærere en stor utfordring i å formidle kunnskap om fattigdom, om de mekanismer som fører til at så store deler av verdens befolkning lever under svært vanskelige kår, og derfor ikke får oppfylt sine soleklare menneskerettigheter. Ikke noe land i verden er uberørt av det som skjer andre steder. Det er en sammenheng. Vi kan ikke gjemme oss, bygge murer rundt oss selv og vår egen velferd, late som urettferdigheten ikke angår oss. Det er ikke bare umoralsk. Det er rett og slett dumt. Ren strutsepolitikk.

Kampen mot fattigdom

Fellesnevneren for vårt arbeid er kampen mot fattigdom.

Fattigdommen er vårt største problem – og vår tids største utfordring. Det må vi ikke glemme. Og det er disse jeg tenker på når jeg ser statistikkene: Hvert sjuende menneske sulter, hvert femte mangler tilgang til rent vann. Hvert fjerde menneske i verden lever for under en tier om dagen – de fleste afrikanere for under fem.

Hver eneste time dør 685 barn av feilernæring eller underernæring...

Dette kan vi som verdenssamfunn ikke være bekjent av. For lite er gjort – mye mer må gjøres. Den gode nyheten er at dette har verdens ledere nå innsett og forsøkt å gjøre noe med.

Det er nå 4 år siden – på FNs Tusenårsforsamling høsten 2000 – at verdens statsledere satte seg åtte mål, som alle skal nås innen 2015. Disse er det vi kaller Tusenårsmålene.

Gjennom Tusenårsmålene har vi forpliktet oss til at andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom og sult skal halveres. Vi har forpliktet oss til at andelen som mangler rent drikkevann skal halveres. Vi har forpliktet oss til at dødeligheten blant fødende kvinner skal reduseres med ¾-deler og at barnedødeligheten skal reduseres med 2/3-deler. HIV/ AIDS-epidemien skal og må snus. Alle barn, jenter og gutter, skal sikres gratis grunnskoleutdanning. Vi er forpliktet til å arbeide for å fremme likestilling og sikre en miljømessig bærekraftig utvikling.

Vi har mye å gjøre – og vi har dårlig tid. Vi har gitt oss selv tiden fram til 2015 – 11 år til – på å gjøre jobben. Vi har ikke en dag å miste. Men med Tusenårsmålene har verden for første gang et omforent ”veikart” for å bekjempe fattigdom, felles mål for alle – både de rike land og utviklingslandene – skal arbeide fram mot. En global dugnad.

Hvor står vi nå?

Mye er oppnådd – og svært mye gjenstår. I sin nyeste rapport om status for Tusenårsmålene deler FNs generalsekretær Kofi Annan inn utviklingslandene i tre grupper. I Asia – anført av land som Kina, India og Thailand - og i Nord-Afrika vil trolig de aller fleste landene klare å nå målet om å redusere fattigdommen innen 2015. Flere andre mål er også innen rekkevidde for disse landene. Hva gjelder landene i Vest-Asia, Stillehavsregionen og i Latin-Amerika, er det sannsynlig at også disse vil kunne nå en rekke av målene, ikke minst når det gjelder utdanning. Imidlertid har de til nå ikke maktet å gjøre store framskritt i kampen for å redusere fattigdommen. Den siste gruppen land, landene i Afrika sør for Sahara og enkelte av de fattigste landene i andre regioner, henger svært langt etter på mange av målene, og det må tas et skikkelig krafttak for å bedre situasjonen i disse landene. I Afrika sør for Sahara lever 48% - nesten halvparten – av befolkningen i ekstrem fattigdom. Bare 8 land i denne regionen – eller bare 15% av befolkningen – ligger an til å kunne nå det viktige fattigdomsmålet.

For vel et halvt år siden, den 30. April, sendte Regjeringen en ny Stortingsmelding om norsk utviklingspolitikk til Stortinget, ”Felles kamp mot fattigdom”. Hovedbudskapet i meldingen er at vi ikke finner noen lettvinte løsninger for å nå Tusenårsmålene. Vi må ha en langsiktig og bred, felles kamp mot fattigdommen. Og det skal ligge en rettighetstilnærming til grunn for norsk utviklingssamarbeid. Riktignok er Norge, som en av verdens rikeste nasjoner, moralsk forpliktet til å hjelpe dem som ikke har det så godt som oss. Men det ikke veldedighet vi driver! Vi gjør det fordi kamp mot fattigdom er kamp for menneskeverd og for oppfyllelse av menneskerettigheter. Skal vi oppnå skikkelige resultater må det kjempes på fire fronter samtidig:

For det første: Må det skapes et globalt partnerskap

Ikke noe lands utvikling skjer i isolasjon. Intet land kan stenge seg inne bak lukkede grenser og utvikle seg selv. Utvikling skjer i samarbeid - det krever samkvem, det krever samhandel.

Vi må etablere mer rettferdige internasjonale rammebetingelser for handel, gjeld og investeringer.

La meg gi en illustrasjon på hva vi snakker om:

Det finnes mye tallmateriale som bekrefter at handel er helt sentralt. Ifølge en rapport fra den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam, ville én prosents økning i Afrikas andel av verdens eksport gi en gevinst på rundt fem ganger det beløpet Afrika mottar i samlet bistand og gjeldslette. Det gir grunnlag for ettertanke.

Vårt eget land er et godt eksempel på hvordan velferd kan bygges på handel. Som mange utviklingsland i dag var Norge tidligere et fattig land, men rikt på naturressurser. Fisk, tømmer og metaller som sølv og kobber skaffet oss eksportinntekter, og derved muligheter til å importere varer vi ikke produserte selv. Ved hjelp av denne importen kunne vi utvikle landet vårt.

For mange utviklingsland betyr muligheten til å selge sine varer på det internasjonale markedet mer enn bistand. Ikke for de aller fattigste, riktignok – der vil nok bistand være det viktigste i lang tid enda – men for mange av de land som er kommet litt lenger. Vi må ha bedre samsvar i alle deler av politikken vår, og sørge for at vi ikke tar med den ene hånden det vi har gitt med den andre. Vi må tenke helhetlig. Dette legger St.meld. nr. 35 stor vekt på.

For det andre: Må vi gjennomføre en giverreform

Vi må ha langt mer bistand, men vi må også ha bedre bistand. Bistandsoverføringene må økes kraftig om vi skal komme i havn med Tusenårsmålene. For vår egen del har vi foreslått en sterk økning – omlag halvannen millliard – i bistandsbudsjettet for neste år, noe som gjør at vi stadig kryper nærmere det politiske målet på 1% av vår brutto nasjonalinntekt til bistand. Men minst like viktig er det at vi “henger på” andre giverland for å få også disse til å øke sin bistand, og å oppfylle de prosentvise forpliktelser de har inngått de senere årene. Først når alle gjør sitt vil dette monne.

Vi må også sørge for å få mer ut av hver bistandskrone. Vi ser fremdeles tusenvis av enkeltprosjekter i hvert land og tusenvis av enkeltaktører som ofte løper i beina på hverandre. Behovet for bedre koordinering her kan ikke understrekes sterkt nok.

Tanzanias finansminister fortalte for et par år siden at han måtte levere nærmere ti tusen rapporter til ulike bistandsgivere hvert år. Og han måtte ta imot omlag to tusen forskjellige delegasjoner av givere. Så kan man selv tenke seg hvor mye tid og krefter som blir igjen til å styre landets finanser! Slikt går ikke.

Og ikke bare må giversiden koordinere seg. Minst like viktig er det at givernes bidrag tar utgangspunkt i og er koordinert med partnerlandenes egne planer for fattigdomsreduksjon. Vi må bort fra isolerte og giverstyrte prosjekter som ikke er i tråd med mottagerlandenes egne utviklingsplaner. For å bruke et kjent slagord fra vår hjemlige debatt: Vi må rett og slett få mindre øremerking og mer rammebevilgninger!

Vi må få bedre sammenheng mellom den bistand som kommer fra enkeltland og den bistand som kommer via internasjonale organisasjoner, fire flaggene og unngå dobbeltarbeid. For den som trenger hjelp, er det likegyldig hvilken avsender hjelpen har – hovedsaken er at den virker.

Vi må måle resultatene bistanden gir for mottakerne, ikke bare nøye oss med å se om prosjektene er gjennomført etter planen. Har folk virkelig fått det bedre? Det er jo det saken dreier seg om!

For det tredje: Må det en styresettreform til hos utviklingslandene selv

Pengesummer alene kan ikke skape vekst og velferd. Mangler man god politikk, fungerende statsinstitusjoner og vilje til å investere i menneskelige ressurser, kan verken millioner eller milliarder bistandskroner hjelpe dem som trenger det mest. De fattige landene må selv satse på godt styresett, demokrati og respekt for menneskerettighetene. Vi vet hvor ødeleggende korrupsjon er for utviklingsarbeidet, og vi må bli mye tøffere i vår politiske dialog med myndigheter som ikke aktivt bekjemper korrupsjon. Frivillige organisasjoner, frie media og politiske partier kan være viktige pådrivere for å tvinge fram et bedre styresett. Og vårt krav til myndighetene i våre samarbeidsland er klinkende klart: Det må demonstreres en vilje til å prioritere sin egen fattige befolkning. Finnes ikke den viljen, nytter det ikke med utviklingssamarbeid.

Og så for det fjerde: Må privat sektor – næringsliv og frivillige organisasjoner mobiliseres

Også på dette området er det mye mer å hente. Offentlig sektor kan ikke – og skal ikke - løse alle problemene. De utviklingskreftene som må vekkes, er de som skapes av enkeltmenneskers aktiviteter. Næringslivet må være med, for å spre kompetanse og skape økonomisk vekst. Her har vi i Norge utarbeidet en strategi for næringsutvikling i sør. Vi la også på vårparten fram en ny handlingsplan for landbruk i norsk utviklingspolitikk, der det ikke minst blir lagt vekt på å se landbruk som ledd i en bredere strategi for næringsutvikling.

Hvert år siden regjeringsskiftet har vi økt tildelingen til de frivillige organisasjonenes utviklingsarbeid. Det er fordi vi mener at et aktivt og mangfoldig sivilt samfunn er viktig for demokratiet og for fattigdomsbekjempelsen. Og et aktivt og mangfoldig sivilt samfunn – det er blant annet dere, det!

Og nettopp disse fire frontene utgjør også essensen i arbeidet fram mot det åttende Tusenårsmålet: Skape et globalt partnerskap for utvikling. De rike landene må oppfylle sine forpliktelser. Utviklingslandene må oppfylle sine. Sammen, og bare sammen, kan vi skape utvikling og bekjempe fattigdommen.

De frivilliges innsats, eller det vi kaller det sivile samfunn – andre aktører enn myndighetene – er viktig i arbeidet for fattigdomsbekjempelse, og spiller en sentral rolle for å fremme menneskerettigheter og demokrati. En betydelig del av norsk bistand, ja, faktisk en tredjedel av den bilaterale bistanden vår, går gjennom norske frivillige organisasjoner og institusjoner i samarbeid med tilsvarende organisasjoner i utviklingslandene. Ingen andre land enn Norge og Nederland kanaliserer en så stor andel av utviklingshjelpen gjennom frivillige organisasjoner.

Og når vi i så stor grad velger å trekke på de frivillige organisasjonenes kompetanse i utviklingsarbeidet, er det fordi de har vist at de som regel gjør en god jobb. De har ofte svært god lokalkunnskap, og et tett og godt samarbeid med sine partnere i det enkelte land. Men vi stiller også krav til disse organisasjonene som for eksempel jobber innenfor helse, utdanning og tjenester for befolkningen: De skal legge mottakerlandets egne planer for fattigdomsreduksjon til grunn for arbeidet, og også sørge for å koordinere sitt arbeid med andre aktører eller givere.

Slik unngår vi at det drives en mengde enkeltstående prosjekter som kanskje kan være vel og bra i seg selv, men som ikke bidrar til et samlet løft.

Hvilke farer lurer?

Med samlet og samordnet innsats kan vi gjøre mye. Vi må imidlertid være realistiske når det gjelder de farer som truer utviklingsarbeidet. Krig og konflikter er de mest åpenbare. Vi kan nå glede oss over framskritt i en av Afrikas mest blodige og langvarige konflikter, borgerkrigen i Sudan. Men det er langt fram, og antall uløste konflikter er stort, både på det afrikanske kontinent og i Asia. Men kanskje like truende for utviklingen i mange land er spredningen av HIV/ AIDS. I enkelte områder er HIV/AIDS-epidemien blitt en katastrofe av så stort omfang dimensjoner at den truer resultatet av alle tiltak for å redusere fattigdom.

Noen sjokkerende tall:

• I Afrika sør for Sahara er i gjennomsnitt nesten 9% av befolkningen smittet
• I Botswana: nesten 40%, i Zambia er tallet over 21%
• I de verst rammede landene vil vi se en reduksjon av BNP på 20% hvis man ikke klarer å snu epidemien innen 2010.

Helse og HIV/AIDS er høyt prioritert innenfor utviklingsarbeidet – og må fortsette å være det. Utfordringene er enorme. Men vi kan i alle fall glede oss over at sykdommen nå står høyt på den internasjonale dagsorden. Det gir seg også utslag i større bidrag til forskning og medisiner, og gir håp for årene som kommer. Uganda har vist at det nytter. De har klart å snu epidemien.

Det nytter!

Det er lett å bli pessimistisk i forhold til de utfordringer verdenssamfunnet står overfor i kampen mot fattigdom. Er Tusenårsmålene realistiske? Nytter bistanden? Nytter det vi her oppe i nord kan gjøre?

Ja, det gjør det. Felles innsats nytter!

La meg nevne et par eksempler fra to av Norges hovedsamarbeidsland, for å vise nettopp det:

I Mosambik har andelen mennesker som lever i absolutt fattigdom gått ned fra 69% i 1996/97 til 54% i 2002/03.

I Uganda ligger landets egen plan for fattigdomsreduksjon til grunn for samarbeidet med ugandiske myndigheter. Utdanning og reform i utdanningssektoren er selve flaggskipet i Uganda. Grunnskolen er nå gratis for inntil 4 barn i hver familie. Landets egne tall viser at antall barn som kan lese og skrive er mer enn fordoblet fra 1999 til 2003. Mens bare 30% av jentene kunne lese og skrive i 1999 var andelen i fjor 63%. Uansett målestokk er dette flotte resultater!

Også i Nepal er grunnutdanning er hovedsatsningsområde i vårt utviklingssamarbeide. Fra myndighetenes ”Utdanning for alle”-plan ble satt ut i livet i 1998, har det vært en økning i antall barn som begynner på skolen med 11%. Ekstra gledelig er det at andelen jenter som begynner på barneskolen økte fra 61% i 1998 til 75% i 2002.

Det nytter! Og vi vet alle hvilken utrolig god investering utdanning er i kampen mot fattigdom.

Jeg synes det er naturlig i denne sammenheng å gå litt nærmere inn på nettopp utdanning. Ikke bare ett, men to av de åtte tusenårsmålene er viet dette feltet. Det gjelder for det første tusenårsmål nr. 2 om full grunnskoleutdanning for alle barn, både jenter og gutter, og det gjelder for det andre tusenårsmål nr. 3 om likestilling og styrking av kvinners stilling – herunder å fjerne forskjellene mellom andelen gutter og jenter i grunnskole og videregående skole.

“Alle barn har gnist i seg. Alt vi trenger er å tenne den”, sa Roald Dahl. Dere som lærere – og vi alle som foreldre – vet at det sannelig ikke alltid er bare lett! Men altfor mange barn får ikke engang sjansen. Langt fra alle får komme i nærheten av den gnisten som tenner flammen av lærdommen.

Over 100 millioner barn står uten grunnskoleopplæring i dagens verden. Og høyere utdanning forblir en uoppnåelig drøm for de fleste av verdens innbyggere.

Grunnskoleutdanning for alle

Gratis grunnskoleutdanning for alle er blant de prioriterte målene i kampen mot fattigdom. Utdanning er en rettighet – en rettighet som ennå nektes alt for mange.

Utdanning er også en investering for samfunnet. Det gjelder her i Norge - og det gjelder i enda større grad for utviklingslandene. Et høyere utdanningsnivå er avgjørende for å bli i stand til å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom og inn i et verdig liv.

Utdanning er den form for investering som økonomisk sett gir den største gevinst i et fattig land. Og la meg tilføye - utdanning for jenter er det aller mest lønnsomme. Når du utdanner jentene utdanner du samtidig hele familien, heter det. Men ikke bare derfor er jenters utdanning viktig. Jenters utdanning er viktig fordi det gir resultater når det gjelder fødselskontroll, helse, HIV/AIDS, inntektsbringende arbeid - og mer.

Om en jente i et utviklingsland får fullføre minst 7 års grunnskoleutdanning, så vet vi at hun i snitt vil gifte seg 4 år senere enn sine medsøstre og føde 2,2 færre barn. Dette gjør en stor forskjell, både for jenta, de barna hun senere blir mor for, og for landet.

Derfor har vi utropt utdanning som jobb nr. 1 for norsk utviklingssamarbeid. Derfor har vi satt som mål at 15% av bistanden skal gå til dette feltet.

La meg si noe også om høyere utdanning og forskning: I afrikanske land sør for Sahara får under en tredjedel av ungdommen tilbud om utdanning på videregående trinn. I tillegg er kvaliteten på utdanningstilbudet i mange tilfeller for dårlig.

Høyere utdanning og forskning sliter med store problemer i mange utviklingsland. Budsjettene kuttes og de beste akademikerne forsvinner til utlandet. Fattige utviklingsland makter ikke å drive egen forskning og dekke nasjonale undervisningsbehov. De har heller ikke tilstrekkelig kompetanse til å kunne gjøre bruk av internasjonal forskningsbasert kunnskap i sin nasjonale utviklingsprosess.

Vi ønsker å styrke nasjonale forskningsmiljøer innenfor prioriterte sektorer. Særlig vil vi bistå i samarbeidsland der Norge har et omfattende engasjement innenfor utdanningssektoren. Dette omfatter også støtte til forskning innenfor utdanningsområdet..

Sør-sør samarbeid er viktig – også når det gjelder høyere utdanning og forskning. Støtte til regionale forskningsnettverk i utviklingsland er derfor en viktig del av norsk støtte.

Samtidig er Nord-sør samarbeid fremdeles av stor betydning når det gjelder støtte til kompetanseoppbygging innenfor forskning og høyere utdanning. Her har vi gode tradisjoner å bygge videre på i Norge. Norske universiteter og høgskoler har lenge engasjert seg i forsknings- og undervisningssamarbeid med institusjoner i utviklingsland gjennom det såkalte NUFU-programmet. Dette samarbeidet gir gode resultater for samarbeidspartnerne i Sør, men også for de norske institusjonene. Og NUFU er ikke et rent bistandsfinansiert program; de norske samarbeidspartnerne bidrar i betydelig grad med egne ressurser.

Mange studenter fra utviklingsland har fått høyere utdanning i Norge gjennom NORADs stipendprogram og som kvotestudenter. Institusjonelle samarbeidsavtaler brukes stadig oftere som grunnlag for å velge ut disse studentene. Da blir resultatene best, både for den enkelte og for institusjonene. Og da sikrer vi bedre at studentene bruker sin kompetanse i hjemlandet.

Vet dere at flere slike studenter i Norge senere er blitt ministre med ansvar for tunge fagområder i sine hjemland?

Utdanning er viktig – ikke bare for den enkelte, men også for verden omkring.

Tusenårsmålene vi har satt oss for å bekjempe fattigdommen er svært ambisiøse. Og mange synes vel de at de har hørt om fagre FN-målsettinger før, uten at det har gjort verden så veldig mye bedre. Det er mange som tviler på utviklingsarbeidets effekt – og slik har det vært lenge. Hør nå bare på utdraget fra dette brevet:

“There is no use in trying to help these people. These dirty, ignorant people are putting too many children into the world. They won’t work. They have no discipline. They misuse every opportunity they get. Every time they get some money in their hands it all goes to drinking and senseless waste. All the help we give is just an incentive to laziness, and another opportunity to produce more children”.

Å be dere gjette hvem dette kan være myntet på, ville utvilsomt egnet seg som hovedinnslag i “Nytt på nytt” – men det er altså en omtale av våre ærverdige oldeforeldre her i Norge, ført i pennen av en britisk industrialist på 1850-tallet, da han i brevs form forklarte hvorfor han ikke var særlig villig til å investere i industriutvikling rundt nedre Glomma ...

Det var altså ikke Afrika, Asia eller Latin-Amerika denne gangen - men vi vet vel alle at slike meninger forekommer. Denne gangen var det altså noen som snakket om det som for 150 år siden var Europas bakgård, nemlig Norge. Fattig og utenfor, langt fra “det gode selskap”. Nå er andre i samme situasjon som Norge var den gang. Nå er det vår tur til å hjelpe.

Til hver og en av dere vil jeg si: Engasjer dere! Også etter at denne konferansen, denne uken, dette året er over. Bevar optimismen og troen på at enkeltmennesker kan bidra. Vi trenger dere alle i kampen mot fattigdom. Bevisstgjør omgivelsene, fortsett å diskutere i skolene. Lær de unge betydningen av nestekjærlighet, av å være et medmenneske. Lær dem å være globale borgere.

Takk for oppmerksomheten!