Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson

NIS-strategien 5 år – er vi på rett vei?

Innovasjon Norges og NHOs bistandskonferanse, Oslo, 3. februar 2004

Sjekkes mot framføring

Jeg takker for å bli invitert til bistandskonferansen. Dette årvisse arrangementet er blitt et viktig møtested for alle som er opptatt av næringsliv og internasjonal utvikling. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror faktisk det er femte gangen jeg er her.

"Næringslivet i utviklingslandene er målgruppen for innsatsen. Målestokken på om vi lykkes, er om det skjer verdiskaping i sør. For å få til dette ønsker vi å spille på lag med norsk næringsliv, slik at det skjer økte investeringer i de fattige landene".

Dette sa jeg i stortingsdebatten om NIS-strategien i desember 1999, og dette mener jeg også i dag.

Vi er nå godt i gang med det viktigste arbeidet – gjennomføringen, implementeringen av strategien. Og det er ikke gjort på et år eller to. Det vi trenger nå er derfor ikke revolusjonerende nye strategier og initiativ, men å sette fokus på hvordan vi i fellesskap best kan skape resultater i form av verdiskapning og arbeidsplasser der det trengs mest, - i utviklingslandene. Det er det jeg først og fremst vil snakke om i dag. Vi må gjøre strategi til realitet, vi må få ordningene til å fungere, vi må sørge for resultater. Det er dette som er mitt hovedfokus her i dag, ikke ny politikk.

Kanskje må vi justere litt underveis, men for å snu litt om på en kjent frase: Hovedlinjene i utviklingspolitikken ligger fast. Og det gjør også NIS-strategien. Vi må imidlertid sørge for at den gir resultater, først og fremst ute der det teller mest, – men også hjemme - for norske næringslivsaktører som tar risiko og bidrar. Her trenger vi innovasjon!

Målet med strategien var - og er - å skape arbeidsplasser og verdier i våre fattige samarbeidsland, ved hjelp av en mer helhetlig norsk innsats for å fremme næringsutvikling. Bistandsmidler alene kan ikke løfte millioner ut av fattigdom - men langsiktig bærekraftig utvikling og økonomisk vekst kan. Det er et faktum som verdenssamfunnet i stadig større grad har tatt inn over seg - ikke minst i forbindelse med FNs tusenårsmål. Det åttende målet handler om å bygge et globalt partnerskap for utvikling, partnerskap med privat sektor og næringsliv.

Skal vi nå målet om å halvere den andel av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom innen 2015, er det klart at offentlige overføringer ikke vil være nok. Vi trenger verdiskapning, næringsutvikling og økonomisk vekst. Vi trenger bidrag fra dere.

La meg gi en illustrasjon på hva vi snakker om. Ifølge britiske Oxfam ville én prosents økning i Afrikas andel av verdens eksport gi en gevinst på rundt fem ganger det beløpet Afrika mottar i samlet bistand og gjeldslette. Det er mye penger og mange muligheter - for næringslivet og for utviklingslandene. Dette potensialet er det vi i fellesskap må arbeide for å utløse, ikke bare i Afrika, men i fattige land verden over.

NIS-strategien

NIS-strategien fokuserer nettopp på de områder som er sentrale for å skape næringsutvikling og vekst:

• Internasjonale rammebetingelser for handel, investeringer og økonomisk vekst
• Internasjonal bistand
• Nasjonal politikk og rammebetingelser
• Privat sektor og norsk næringslivs rolle

Når det gjelder internasjonale rammebetingelser har vi fra norsk side gjort mye. Siden 1998 har vi slettet 1,6 mrd kroner av u-landenes gjeld til Norge (uten budsjettbelastning) og bidratt med 1,7 mrd kroner (over bistandsbudsjettet) til gjeldslettetiltak gjennom multilaterale institusjoner. Den totale effekten av internasjonal gjeldslette de siste årene har vært enorm. De 27 land som nyter godt av gjeldslette under den såkalte HIPC-ordningen, vil få en samlet gjeldsreduksjon på rundt 41 milliarder dollar i nominell verdi. I reell verdi vil gjelden bli redusert med 2/3.

Men handel og investeringer er avgjørende for videre vekst.

Bedre internasjonale rammebetingelser for økt handel mellom utviklingsland og industriland, og økt markedsadgang for u-landenes produkter, er forutsetninger for vedvarende økonomisk vekst i utviklingslandene.

Norge har innført nulltoll og kvotefrihet for de minst utviklede land og gitt betydelig støtte til å styrke fattige lands deltakelse i WTOs arbeid spesielt og internasjonal handel generelt.

Vi har allerede avviklet de siste kvotene på tekstiler, og redusert tollen for industri- og tekstilvarer betydelig.

Fra norsk side er vi opptatt av å få forhandlingsprosessen i WTO på skinnene igjen. Vi ser oppløftende signaler, men det er utvilsomt langt igjen til utviklingslandene møter rettferdige konkurransevilkår.

For å lykkes i utviklingssamarbeidet er vi imidlertid også avhengige av at mottakerlandet fører en ansvarlig nasjonal politikk. Også her har det skjedd mye positivt de siste årene. På områder som finansielle reformer, institusjonelle rammebetingelser og styresett er arbeidet godt i gang i de fleste av våre samarbeidsland. Dette er også sentrale rammevilkår for private investeringer. Både det private og det offentlige Norge har bidratt til denne utviklingen.

NIS-strategien er en erkjennelse av at det er bedriftene selv som har den beste kompetansen for å skape et dynamisk næringsliv og en bærekraftig utvikling i Sør. Her er et eksempel:

I Norges hovedsamarbeidsland Bangladesh bidro det Telenor-styrte selskapet GrameenPhone i 2002 med 662 millioner kroner til landets statskasse - et vesentlig høyere beløp enn norsk bistand til landet. GrameenPhone er i dag den nest største skatteyteren i Bangladesh. I tillegg til 800 ansatte, lever over 50.000 mennesker av selskapets virksomhet. Ringvirkningene er betydelige.

NIS-strategien – endrede rammebetingelser og virkemidler

Utviklingssamarbeidet preges nå av stadig sterkere nasjonalt eierskap og mottakerorientering. Dette avspeiles også i virkemidlene for å gjennomføre NIS-strategien. Utviklingslandenes egne økonomiske planer og fattigdomsstrategier legges til grunn for vårt samarbeid. Det er samarbeidslandet som har siste ord når innsatsområder skal prioriteres og samarbeidspartnere skal velges. Og vi ser at dette gir bedre resultater.

Andre tiltak har også økt effekten av våre tiltak: Bedre internasjonal koordinering og harmonisering av bistandsinnsatsen, for eksempel blant OECD-landene, har ført til at vi får mer ut av hver bistandskrone.

Mer mottakerstyring og økt effektivitet lå også til grunn for OECD-landenes anbefaling om avbinding av bistand (april 2001, gjennomført i Norge fra 1.januar 2002) og de siste års endringer i de norske næringslivsordningene.

Siden 2002 har alle ordninger knyttet til investeringer på kommersielt grunnlag vært samlet i NORFUND. NORAD har ansvaret for tiltak for å bedre rammebetingelsene for næringsutvikling og hovedansvaret for tilskuddsordningene. Det er nå åpen konkurranse om alle disse ordningene. Det betyr at også andre land kan søke våre støtteordninger og benytte seg av NORFUNDs tjenester. Den nye blandete kreditt-ordningen medfører at kreditter som hovedregel skal lyses ut på anbud internasjonalt.

Diskusjonen rundt avbindingen er vi nå ferdige med. Nå er tiden inne for å se på hvordan vi best kan utnytte de mulighetene et mer åpent bistandsmarked gir, og ikke minst påse at vedtaket følges opp av alle de land som deltok i beslutningen i OECDs utviklingskomité.

Fortsatt er det for mye reell binding i markedet blant OECD-land, og fortsatt er det for mange uoffisielle pengestrømmer.

Dette arbeides det med. Fra norsk side har vi spesielt engasjert oss i arbeidet for å harmonisere prosedyrene i forbindelse med innkjøp i OECD-land og i u-land. Dette er viktig, blant annet for å skape like konkurranseforhold.

Det kan virke som om flere land trenger litt tid for å la saken modne. På det praktiske plan står det likevel ikke stille. Norge bidrar faglig og økonomisk til et samarbeidsprosjekt mellom OECDs utviklingskomité og Verdensbanken for å revidere og styrke anbudsregler og innkjøpsrutiner i utviklingslandene. Revisjon av OECDs retningslinjer for innkjøp inngår i dette. Her er vi blant annet opptatt av å ta hensyn til helse, miljø og sikkerhet og ivareta standarder på dette området.

Samtidig følger vi nøye med i utviklingen når det gjelder oppfølgingen av OECDs vedtak. Vi har derfor med interesse merket oss at EU-kommisjonen i fjor la frem omfattende forslag om avbinding, som Europaparlamentet i november ga sin tilslutning til. Selv om vi må belage oss på at det fortsatt vil ta noe tid før norske firmaer blir helt likestilt med firmaer i EU-land innenfor fellesskapets utviklingssamarbeid, må dette vurderes som en svært positiv utvikling. Intensjonen fra EU-kommisjonen er det i hvert fall ingen tvil om, og de kommer til å følge utviklingen meget nøye framover.

Jeg vet at mange norske bedrifter er opptatt av dette, og jeg kan love at vi vil gi drahjelp her.

La meg oppfordre til bredt engasjement i forhold til de avbundne ordningene i andre OECD land. Gi oss tilbakemelding om hvilke erfaringer dere gjør. Slå alarm om dere ser eksempler på at avbindingen ikke virker etter hensikten, eller at penger forsvinner under bordet. Da bør og skal vi, norske myndigheter, ta opp dette i OECD, eller med enkeltland.

På norsk side har det tatt for lang tid å få tatt i bruk de justerte næringslivsordningene, og da særlig den ubundne blandede kredittordningen. Dette skyldes uklarheter og usikkerhet forbundet med ordningen, både sett fra mottakerlandets side og fra næringslivets side. Begrenset tilgjengelighet på rammen for garantier under GIEKs såkalte u-landsordning, har i perioder også vanskeliggjort bruk av ordningen i fattige utviklingsland.

Vi har imidlertid nå ferdigforhandlet de første ubundne kredittavtaler i Kina og på Filippinene. Anbudsprosessen for prosjektet i Kina er nær avsluttet. Jeg håper med dette at ordningen endelig har funnet sin form, og vil bli mer benyttet i tiden som kommer.

Når det gjelder GIEKs særordning for utviklingsland, er den nå operativ som følge av at garantier til en større kreditt (Bujagali) har falt bort. Det langsiktige, mer permanente, finansieringsgrunnlaget arbeides det fremdeles med.

Vi er klar over at mange bedrifter nøler med å delta i internasjonale anbudskonkurranser om bistandsprosjekter. For å gjøre dette enklere har vi etablert nye virkemidler.

Databasen "Business Opportunities", som ble opprettet av NORAD i fjor, ser ut til å fylle et behov. Her får norske bedrifter tilgang til informasjon om forretningsmuligheter innenfor utviklingssamarbeidet, herunder prosjekter og programmer som får norsk finansiering, pluss linker til prosjekter i andre OECD-land og Verdensbanken.

Små og mellomstore bedrifter kvier seg ofte for anbudskostnadene på et avbundet og tøft internasjonalt bistandsmarked. Dette er noe av grunnen til at vi i dag gjenoppretter en anbudsgarantiordning for bistandsfinansierte prosjekter, slik jeg indikerte muligheten for i fjor. Hensikten er at bedrifter kan få dekket deler av utgiftene ved å delta i anbudsprosesser de ikke vinner. Ordningen opprettes og finansieres av NORFUND, og vil bli administrert av GIEK. Den vil være virksom fra månedsskiftet mars/april.

Norfund

Norfunds viktige rolle i gjennomføringen av strategien bekreftes av den nylig gjennomførte evalueringen av fondet. Målet er å bygge opp Norfund til en solid internasjonal aktør i utviklingsarbeidet.

Gjennom sitt arbeid i fondsforvaltningsselskapet Aureos, som Norfund eier sammen med det britiske CDC, har Norfund det siste året dratt igang tre nye egenkapitalfond i Afrika med en kapital på 1 milliard kroner, hvorav 800 mill. kroner kommer fra andre investorer. Dette vil bety mange nye virksomheter, og ekspansjon av mange eksisterende. I dag arbeider 29.000 ansatte i de bedriftene som forvaltes - og flere vil det bli.

Jeg er klar over at noen av dere vil si at det er vel og bra, men spør hva betyr dette for meg? "What’s in it for me"? Hva har Norfund faktisk betydd for norsk næringsliv?

Evalueringen viser at det er et forbedringspotensiale her.

Vi er opptatt av at Norfund skal være en god samarbeidspartner for norske bedrifter, og gå inn i samarbeidsprosjekter med næringslivet på landnivå, som en strategisk partner. Et eksempel på dette er å gå sammen om joint ventures i utviklingsland. Vi vet at dette er mulig, og vi har oppfordret til større aktivitet på dette området.

Det har vi blant annet sett innenfor fiskeoppdrett. Her er det mange eksempler på fruktbart samarbeid mellom Norfund og norske bedrifter - for eksempel Genomar på Filippinene, Fjord Marine i Tyrkia og Pan Marine Quingdao i Kina. I Bangladesh investerer fondet i en ekspansjon av Grameen Phone, sammen med Telenor. Scancem, Norfish, Blagaj, Sinor, Norpalm og Jiffy er også norske bedrifter som har benyttet Norfunds tjenester.

NORFUND arbeider sammen med NORAD om å styrke samarbeidet og synergien mellom de to. Nå må også vi få til bedre koblinger med norske næringslivsaktører. Målet er å gjøre det enklere for næringslivet å utnytte dagens ordninger, og skape arbeidsplasser lokalt.

Andre samarbeidsarenaer

Vi har også etablert andre nyttige samarbeidsformer og møteplasser som bidrar til økt samarbeid mellom bedrifter i Norge og utviklingslandene. La meg starte med NHOs sekretariat for utviklingssaker, som ble opprettet for to år siden, finansiert av NORAD. Sekretariatet skal legge et bedre og mer permanent grunnlag for næringslivets deltakelse i utviklingssamarbeidet og videreføre institusjonssamarbeidet med arbeidsgiverforeninger i utviklingsland, bl.a. i samarbeid med NORAD og LO.

Dette samarbeidet har fungert utmerket, og jeg vil gjerne benytte anledningen til å gi NHO honnør for at de på denne måten viser at næringslivet tar utfordringene - og mulighetene! - i den fattige del av verden på alvor. Vi har hatt stor nytte av dette samarbeidet.

NORAD har etablert matchmaking programmer for små og mellomstore bedrifter, med sikte på å etablere "flyvedyktige" joint-ventures mellom norske bedrifter og bedrifter i Sri Lanka og Sør-Afrika, - det siste i samarbeid med Eksportrådet. Forutsetningen for å delta er at engasjementet er langsiktig, at det innebærer et element av kunnskaps- og teknologioverføring, og at de norske selskapene selv er villige til å ta en økonomisk risiko i forhold til prosjektet. Her snakker vi altså om industri- og næringsutvikling. Rene eksport-/importprosjekter kommer altså ikke inn under denne ordningen.

Fredskorpset er en annen aktør jeg vil nevne. Fredskorpset finansieres av bistandsmidler, og bidrar blant annet til nettverksbygging og utveksling av kompetanse mellom bedrifter, institusjoner, organisasjoner og etater i Norge og utviklingsland. Via Fredskorpset oppfordres norske bedrifter, virksomheter og organisasjoner til å inngå partnerskap med virksomheter i sør. Dette gjelder også dere.

Landgjennomgangene

For to år siden satte vi i gang en systematisk gjennomgang av alle våre hovedsamarbeidsland og utvalgte samarbeidsland, for å identifisere flaskehalser og muligheter for næringsutvikling i det enkelte land.

Slike gjennomganger er sluttført i alle hovedsamarbeidslandene, dvs. Uganda, Tanzania, Mosambik, Zambia, Malawi, Bangladesh og Nepal, pluss Sri Lanka, Vietnam og Nicaragua.

Landgjennomgangene har vist at vi bør fokusere på fire hovedområder:

1. vi må forbedre de institusjonelle og politiske rammebetingelser for næringsutvikling, blant annet via faglig bistand og andre virkemidler.
2. vi må bidra på infrastruktursiden der hvor vi har spesielle forutsetninger for dette
3. vi må fasilitere investeringer og oppbygging av produktivt næringsliv gjennom risikovillig kapital og direkte investeringer
4. vi må øke innsatsen for å fremme eksportmulighetene fra våre samarbeidsland

I landgjennomgangene har vi sett på utviklingslandenes egne utviklingsplaner og behov, og lagt vekt på å finne områder der man på norsk side har særlige forutsetninger for å bidra. Næringslivet og NHOs bistandssekretariat har deltatt aktivt og har stått ansvarlig for oppfølgingen gjennom den såkalte fase II av gjennomgangene.

Fase II dreier seg om å identifisere de konkrete mulighetene for kommersielt samarbeid, investeringer og handel. Dette er, etter min mening, selve testen på hvorvidt vi lykkes med en viktig del av NIS-satsingen, nemlig ambisjonen om å øke det norske næringslivsengasjementet i sør. Blir det noe mer business av det? Øker vi antall arbeidsplasser? Skaper vi flere verdier? Det må være målestokken!

Sri Lanka og Uganda har vært nøkkel-land her, noe jeg vil komme tilbake til om litt. Vi har nå nettopp besluttet at vi i løpet av denne våren vil gjennomføre en fase II gjennomgang også for Vietnam. Dette landet har vist en imponerende vilje til utvikling, men er langt fra problemfritt. Jeg er spent på hva NHOs bistandssekretariat vil kunne fortelle oss om markedet og mulighet for samarbeid med lokalt næringsliv. Ikke minst er dette interessant med tanke på statsbesøket og den næringslivsdelegasjonen som er planlagt dit til høsten.

En begrenset fase I og II-gjennomgang er underveis for Angola, der en skal se på rammebetingelsene for næringslivet og mulighetene for norsk kommersielt engasjement.

Når det gjelder Angola, må jeg imidlertid understreke at vi ikke kan se på den kommersielle situasjonen uavhengig av den politiske. For å kunne videreføre norsk bistand til landet, trenger vi troverdig innsats fra angolanske myndigheter for å bedre styresettet og ta større ansvar for befolkningens velferd. Folket i Angola har lidd under krig og ekstrem fattigdom i flere tiår. Nå er det endelig blitt fred, og det internasjonale samfunn kan ikke godta at en liten elite stikker av med gevinsten mens millioner forblir like fattige og forkomne som før. Skal norske bistandsmidler knyttes til næringsutvikling i dette landet så er det et "must" at de konkret bidrar til fattigdomsbekjempelse og til kampen mot korrupsjon og vanstyre. Dette vil derfor være avgjørende for alt videre bistandsengasjement i landet, også innenfor næringsutvikling.

Jeg er glad for å se at norske oljeselskaper bidrar ved å delta i Extractive Industries Transparency Initiative, EITI.

Norge støtter dette internasjonale initiativet, som er ledet av britene og forankret i G-8. Det skal bidra til økt åpenhet i investeringer og betalinger fra utvinningsindustrien til nasjonale myndigheter og statskontrollerte bedrifter i utviklingsland. Her er oljevirksomheten viktig. Dette norske engasjementet her henger også sammen med etiske spørsmål generelt, det såkalte CSR-arbeidet. Her trenger vi et nært samarbeid mellom bedrifter og myndigheter. Økonomiske giganter som oljeselskapene har i land som Angola et særlig ansvar, og her bør norsk industri vise vei.

Erfaringer fra to NIS-land

La oss så ta en titt på hvordan NIS-strategien er gjennomført i et par utvalgte land, og hva vi har oppnådd. Jeg velger å se på Sri Lanka og Uganda, to av våre prioriterte samarbeidsland.

Det er åpenbare ulikheter mellom disse to landene. Uganda er et såkalt MUL-land, mens Sri Lanka hører til blant de såkalte lavere middelinntektslandene. Felles for begge er imidlertid erfaringer fra ødeleggende militære konflikter mellom ulike folkegrupper, konflikter som dels pågår fremdeles, og store utfordringer når det gjelder fattigdom og utvikling av næringslivet.

I Sri Lanka har selskapet NB Partners fått et særlig ansvar for den konkrete oppfølgingen av muligheter for samarbeid mellom norske og lokale bedrifter gjennom NORADs MatchMaking program. Av til sammen 30 signerte samarbeidsavtaler, har 20 så langt ført til aktivt bedriftssamarbeid mellom norsk og lankesisk næringsliv. Dette er imponerende og jeg vil gratulere alle involverte.

Gjennomførte og planlagte investeringer utgjør rundt 230 millioner kroner og et ikke ubetydelig antall arbeidsplasser. Vi anslår at de norske samarbeidsprosjektene til nå har gitt ca. 2000 nye arbeidsplasser innen møbel- og treindustri, miljøteknologi, fiskerier, plastbåtproduksjon, IKT og vannkraft.

Også andre kjente norske aktører har funnet veien til Sri Lanka, som Helly Hansen, Dale Fabrikker, Viksund Båtbyggeri og ABB. Historien om ABBs etablering på Sri Lanka er historien om hvordan en pluss en blir mer enn to - et glimrende eksempel på hvordan norsk næringsliv og bistandsapparatet kan få til mer sammen enn hver for seg.

ABB etablerte seg på midten av 80-tallet i Sri Lanka gjennom et joint venture med lokal partner. Læringen hentet ABB fra samme type etablering i Tanzania, i tett samspill med NORAD. Lanka Transformers, som joint venture selskapet heter, har vokst i fra en beskjeden transformatorfabrikk til et stort foretak som i dag eksporterer internasjonalt. Selskapet teller mer enn 400 ansatte. SN Power Invest har i dag også koblet seg opp til ABB og Lanka Transformers, og rehabilitering og utbygging av småkraftverk på ren kommersiell basis er resultatet.

Bruk av blandede kreditter, koblet med opplæringsstøtte og andre av virkemidlene som NORAD disponerer, vurderer ABB i dag som helt sentrale for deres mulighet til å ekspandere på en bærekraftig måte gjennom disse 20 årene. Jeg vil nevne stikkord som teknologioverføring, sysselsetting, inntektsgenerering, og utvikling av en bedriftskultur og standard som i dag fremholdes i Sri Lanka som en "vellykket bedrift". Norge har på denne måten også vært med å bygge infrastruktur i landet som vil sikre strømforsyning i krigsrammede områder på øya.

I fjor høst ble det også satt i gang et pilotprosjekt for økt handel fra Sri Lanka til Norge, hvor følgende sektorer ble prioritert: konfeksjon, lærvarer, gummiprodukter, te, edelstener, porselen og turisme. Det ble også gjennomført et eget seminar i regi av NHO, hvor vi så nærmere på mulighetene innenfor fiskeindustrien og fiskeoppdrett. Sri Lanka byr på store muligheter for norsk fiskeriekspertise.

Selvsagt møter næringslivet problemer i Sri Lanka, og den uavklarte politiske situasjonen i landet legger utvilsomt en demper på investeringsviljen.

I tillegg kommer de "vanlige" utfordringene for næringslivet i utviklingsland, som byråkrati og uklare rammeverk, korrupsjon og kompetansemangel. Men det bedrer seg, sakte, men sikkert.

Heller ikke Uganda mangler utfordringer. Men gryende optimisme og reformvilje skaper nye muligheter for samarbeid mellom norske bedrifter og lokalt næringsliv.

Besøket NHO organiserte i fjor høst for Ugandas minister for turisme, handel og industri, Edward B. Rugumayo og hans næringslivsdelegasjon, illustrerer en positiv trend i Afrika: Flere og flere land ser at de selv må ta ansvar for å utvikle sin økonomi, gjennom utenlandske investeringer og samarbeidspartnere.

Som den ugandiske ministeren sa, bistand er viktig, men

"Nå ønsker vi å ta et skritt videre. Nå vil vi ha investeringer, joint ventures, ugandiske varer til Norge, og norske turister til Uganda".

Vi ser også at ugandisk næringsliv selv er i stand til å formulere sine behov. Det så vi under besøket til Norge i høst, der bedriftene i den ugandiske delegasjonen mer enn direkte investeringer, var interessert i muligheter for å sette i gang lokal produksjon i Uganda, basert på norske produkter og norsk kunnskap. Det bør vi merke oss.

Besøket til Norge resulterte i hele ti "letters of intent/memoranda of understanding" mellom ugandiske virksomheter og potensielle norske partnere. Disse omfatter så ulike prosjekter som etablering av en eksportskole, undersøkelse av muligheter for fiskeoppdrett og utvikling av miljøvennlige boligbygging, til mulig produksjon av solcelleteknologi og utvikling av turisme. Neste skritt tas i mars i år: Da organiserer NHO gjenbesøk for norske bedrifter til Uganda, med statssekretær Olav Kjørven som delegasjonsleder.

Jeg har selv nevnt dette for en meget entusiastisk president Museveni, som er meget opptatt av å trekke investeringer til landet.

Nå må vi gå videre, og dra i gang tilsvarende prosesser også i andre samarbeidsland.

Videre oppfølging

Norsk næringsliv er viktig i utviklingssamarbeidet, ikke bare på grunn av dets kompetanse, men også ut fra verdier og holdninger på områder som miljø, sosiale rettigheter og arbeidsforhold. Derfor er vi i dialog med dere i næringslivet for å bidra til at det ikke blir de "billigste verstingene" som stikker av med kontraktene.

Dette vil også komme utviklingslandene til gode.

Manglende eller svake nasjonale rammebetingelser står høyt på lista over hindringer for næringsutvikling. Vi legger derfor nå stor vekt på å bidra til styrking av institusjonelle og makroøkonomiske rammebetingelser hos våre samarbeidspartnere.

Vi legger også vesentlig mer vekt på bistand til økonomiforvaltning, og tar korrupsjonsproblemet opp på bred front. All erfaring tyder på at det nettopp er de land som legger størst vekt på et godt styresett som har de beste forutsetningene for å få til økonomisk vekst.

Nært knyttet til styrking av institusjoner og kapasitet står faglig bistand og kompetansebygging.

Næringslivets organisasjoner har tatt til orde for at bedriftene i større grad bør få delta i konkurransen om faglige bistandsoppdrag. Dette gjelder særlig på områder utenom de rent forvaltningsmessige, der mye norsk kompetanse finnes hos private bedrifter og institusjoner.

Jeg er enig i at private bedrifter kan ha mye å tilføre på dette området, og vi ønsker nå å åpne opp for konkurranse om slike oppdrag. Ved innkjøp av slike tjenester i Norge for faglig bistand som ikke er omfattet av OECDs avbindingsanbefaling (såkalt frittstående faglig bistand), vil vi - som ved andre statlige innkjøp – legge loven om offentlige anskaffelser og EØS-regelverket til grunn.

Vi opplever også ofte at utviklingsland etterspør konkrete tjenester fra Norge innenfor områder der vi ansees å ha spesiell kompetanse, og i mange tilfeller der mottakerlandet allerede har gode erfaringer med norske bedrifter. Når det kommer slike anmodninger fra utviklingsland om frittstående faglig bistand (ikke investeringsrelatert) omfattes ikke slike prosjekter av OECD-anbefalingen, og må således ikke settes ut på internasjonalt anbud. Vi vil i slike tilfeller være åpne for mottakerlandets ønske om å benytte en norsk leverandør. Forutsetningen er at mottakerlandet selv anmoder om slike tjenester, selv bestemmer innhold og står ansvarlig for å betale tjenesten. Som en hovedregel vil da landets egne innkjøpsregler bli lagt til grunn. Innkjøpet må være i samsvar med disse og den bilaterale avtalen landet har med Norge, og ellers følge god forretningsskikk.

Omorganisering av virkemiddelapparatet

De ordninger og samarbeidsformer innen utviklingssamarbeidet jeg til nå har omtalt, har som mål å skape næringsutvikling og vekst i fattige utviklingsland. Vårt fokus er og blir utviklingseffekten og effektiv bruk av bistandspenger. Dette er et litt annet formål enn det generelle virkemiddelapparatet for eksportfremme og internasjonalisering har, som først og fremst er der for å hjelpe norsk eksport og norske bedrifter. Når det er sagt, må jeg imidlertid understreke at det er viktig å se alle disse virkemidlene i sammenheng.

Omorganiseringen av det norske virkemiddelapparatet, ved opprettelsen av Innovasjon Norge ved årsskiftet, bør også kunne forbedre servicen overfor norske bedrifter som ønsker å satse i utviklingsland. Her ligger det en utfordring, både til oss på "bistandssiden" og til Innovasjon Norge, i å sikre at næringslivet virkelig får en "one-stop-shop" for råd og veiledning om det offentlige virkemiddelapparatet. Dette må også omfatte de ordningene som finnes innenfor utviklingssamarbeidet.

Vi har også hatt en reform av utviklingsforvaltningen, med gjennomføring av NORAD som fagetat, men med fortsatt ansvar for de søknadsbaserte ordningene. Desentralisering har vært et stikkord i prosessen. De norske utenriksstasjonene er sentrale i arbeidet for å knytte bånd mellom norske bedrifter og næringslivet i utviklingsland. Vi er opptatt av å styrke ambassadenes generelle kompetanse på næringslivsområdet, særlig i utviklingsland. Her vil Innovasjon Norge også bli en viktig partner. I lys av den nylig gjennomførte gjennomgangen av bistandsforvaltningen, ser vi nå også på bemanningen av utenriksstasjonene i en slik sammenheng.

Avslutning

Med NIS-strategien mener vi at vi har et godt rammeverk for et samarbeid mellom ulike norske aktører i arbeidet med å utvikle privat sektor i utviklingsland. Mye mer kan og skal gjøres - men vi er på rett vei.

Og denne veien blir til mens vi går. Vi må med jevne mellomrom vurdere om våre virkemidler holder tritt med nasjonale og internasjonale endringer. Vi bør lytte og lære av hverandre, og utnytte alle gode ideer som kan løfte vår satsing på næringsutvikling.

Og i denne ånd: La meg avslutte med et forslag. Hva om vi nedsatte felles arbeidsgrupper på områder som energi, fiskeri eller akvakultur —på tvers av myndigheter, næringslivet og forskningen—for å klargjøre hva Norge faktisk kan tilby utviklingslandene? Det tror jeg ville være nyttig for oss alle.

Vi er allerede i gang når det gjelder informasjonsteknologi. Der kommer vi til å foreslå en arbeidsgruppe i samarbeid med næringslivet for å følge opp det såkalte World Summit on the Information Society som fant sted i Geneve i desember 2003, der man drøftet informasjonsteknologiens betydning for de fattige lands utvikling - den såkalte "digital divide". Telemedisin og fjernundervisning er åpenbare områder der vi kan bidra til bedre helse og bedre utdanning verden over, og der norske bedrifter og institusjoner sitter med spesialkompetanse. Her er det mye å hente.

Jeg tror slike arbeidsgrupper kunne gi verdifulle bidrag til næringslivssamarbeid generelt - og NIS-strategien spesielt. Jeg hører gjerne fra dere - om dette, og om annet som kan lede oss videre i arbeidet med å skape mer fortjeneste og mindre fortvilelse i Sør. Det var det det handlet om i 1999 – og det er det det handler om i dag og i årene som kommer.

Takk for oppmerksomheten.