Statssekretær Vidar Helgesen

Norsk næringsliv og konfliktområder. Fokus Irak

Næringslivets bistandskonferanse, Oslo
Tirsdag 3. februar 2004

Jeg takker for at jeg har fått lov til å komme hit idag, for å snakke om et meget aktuelt tema. Irak er et land som dukker opp på avisenes førstesider så og si hver eneste dag – dessverre må man si, idet en veldig stor andel av nyhetsmeldingene illustrerer hva som står uløst snarere enn hva man har oppnådd. Det har også betydning for norske bedrifter som ønsker å satse i Irak.

Dette foredraget finner også sted på et tidspunkt der det skjer interessante ting på den hjemlige arena. Innovasjon Norge er en ny, og slagkraftig, og i forrige uke undertegnet vi i Utenriksdepartementet en avtale med Innovasjon Norge om hvordan våre anstrengelser i uteapparatet skal forenes.

Stikkordet, her som ellers, er integrering – vi håper og tror at en mer enhetlig organisering, der den tradisjonelle utenrikstjenesten og de organisasjonene som Innovasjon Norge har tatt opp i seg, gjør at brukerne, fra hjemfylket til utemarkedet, får forholde seg til ett apparat..

Om vi tar sikte på å organisere oss ut fra felles prinsipper i alle slags land, er det naturligvis endel spesielle hensyn som må vektlegges i konfliktrammede land. Vårt arbeide må også reflektere den vektlegging av menneskerettigheter og konfliktløsning som inngår i den utenrikspolitiske helhetsvurderingen. Jeg vil derfor si litt om det.

Voldelige konflikter og brudd på menneskerettigheter i væpnede konflikter rammer og har rammet ufattelig mange enkeltskjebner. Dette finansieres av noen og noe. Etniske konflikter, religiøse motsetninger og andre kjente årsaker til konflikt er selvsagt fremdeles virksomme. Men vi tror at vår analyse av svært mange konflikter blir mangelfull om vi overser de økonomiske kreftenes innvirkning. Mange av vår tids konflikter - også enkelte av de som rubriseres som "etniske konflikter" - handler i realiteten om penger eller knappe ressurser.

Utenriksdepartementet ønsker å bidra både til kunnskapsutvikling og bevisstgjøring omkring denne tematikken. Vi har behandlet næringslivets rolle i krig og konflikt i Kompakt, regjeringens konsultasjonsorgan for næringslivets samfunnsansvar i utlandet. Vi har initiert flere forskningsprosjekter, blant annet i regi av Verdensbanken og FAFO, med sikte på å øke kunnskapsnivået om de økonomiske drivkrefter i konflikt. Vi har også bidratt til å sette disse sammenhengene på den internasjonale dagsorden, blant annet i FNs Sikkerhetsråd. Sikkerhetsrådet har i løpet av de siste årene nedsatt flere ekspertpaneler som har sett på denne dimensjonen ved konfliktene i DR Kongo og Sierra Leone. Dette har blant annet resultert i nye former for målrettede sanksjoner rettet mot å hindre at ressursinntekter bidrar til å finansiere krigføring og forlenge konflikter.

Utenriksdepartementet bidrar gjerne mer når det gjelder risikoanalyse knyttet til menneskerettigheter og konfliktsituasjoner. Departementet og utenriksstasjonene besitter landkunnskap, analyser og kontaktnett som kan være til god hjelp for norsk næringsliv i vurdering av nye prosjekter eller markeder. Jeg oppfordrer dere til å bruke oss, og i og med det nye samarbeidet mellom Innovasjon Norge og Utenriksdepartementet, vil vi være lydhøre for næringslivets prioriteringer mht. satsingsområder.

Når det gjelder Irak, har enkelte bedrifter vist interesse. Utenriksministeren hadde et møte allerede i august med NHO og en gruppe bedrifter som på kort eller lang sikt planlegger et engasjement i Irak. Assisterende utenriksråd Per Ludvig Magnus leder en uformell arbeidsgruppe om Irak og norsk næringsliv, der også NHD, OED, INTSOK, NHO og det tidligere Eksportrådet har inngått. Vi ønsker imidlertid å forbedre kontakten med de som tar sikte på å satse langsiktig i Irak.

Sisit uke hadde vi samtaler i Washington mellom assisterende utenriksråd Magnus og høytstående representanter i bl.a. State Department og Pentagon. Dette ga oss fra norsk side en utmerket anledning til å signalisere ønske om å delta i Iraks gjenoppbygging og å vise til endel av den særlige kompetanse Norge i denne sammenheng besitter, f.eks. innen forskjellige aspekter av oljevirksomhet, telekommunikasjon, havnesikkerhet, skipsfart og havneutbygging i tillegg til forskjellige erfaringer forbundet med demokratibygging. Det faktum at viktige deler av norsk næringsliv har erfaring fra Gulf-området ble også poengtert.

Man er på amerikansk side meget opptatt av å etablere en bred internasjonal deltagelse i gjenoppbyggingsprosessen. Dette bunner nok i en erkjennelse av at et bredt internasjonalt engasjement vil være politisk ønskelig - i tillegg til at den rene størrelsen på prosjektet faktisk gjør slik deltagelse nødvendig. Det dreier seg jo ikke kun om utbedring av det siste års ødeleggelser av infrastrukturen i form av bombing og terroristaksjoner, men også 15 års manglende vedlikehold under Saddam-regimet, og rundt ti år med krig før det igjen. I denne sammenheng og med bakgrunn i norsk teknisk ekspertise ble norske bedrifter ønsket velkommen i det videre arbeid.

Ikke minst ble det fra flere hold uttrykt interesse for modellen for norsk forvaltning av petroleumssektoren. Petroleumslovgivning, public-private partnership og transparens var sentrale punkter i denne sammenheng. Fra State Departments energiavdeling ble det uttrykt interesse for å presentere norske erfaringer for irakske myndigheter, og det vil den 19. februar finne sted oppfølgingssamtaler om hvorledes dette eventuelt kan organiseres.

Det ble ellers presisert fra amerikansk side at ukene fremover er et helt riktig tidspunktet for norske bedrifter å engasjere seg. De store oljekontrakter er tildelt Parsons og Kellogg Brown Root, og norske bedrifter som ønsker å opptre som underleverandører, burde umiddelbart henvende seg direkte til hovedentreprenørene. Navnene på hoveleverandører innen andre sektorer vil bli offentliggjort etter den 4. mars. Disse hovedsektorene er elektrisitet, "public works" og vann, sikkerhet og justis, bygninger, bolig og helse, og transport og kommunikasjon. Disse hovedkontraktene vil ha en samlet verdi av drøyt 18 milliarder dollar.

Amerikanerne legger opp til en åpen prosess, og all relevant informasjon rundt anbud og tildeling vil bli lagt ut på sentrale hjemmesider. I tillegg vil ambassaden i Washington lage en liste over relevante kontakter i det amerikanske system.

La meg imidlertid atter fremheve at kontraktstildelingen er regulert av loverket for offentlige innkjøp, og det blir fra alle hold sterkt fremhevet at tildelingen av underleverandørkontrakter vil foregå på bedrift-til-bedrift basis.

Et par ord om sikkerhetssituasjonen kan være på sin plass. Det er jo blitt ytterligere aktualisert ved at volden nå nylig kan ha rammet norske statsborgere, og det i en del av Irak som vi har ansett som en av de mest sikre. Bedriftene er selv ansvarlige for sin egen sikkerhet, og kostnadene forbundet med dette er integrert i kontraktsbeløpene. Ifølge Pentagon må de bedrifter som engasjeres ha spesielt sikkerhetspersonell allerede ved ankomst. Det eksisterer imidlertid et eget "security laison"-kontor i regi av koalisjonsmyndighetene som kan være behjelpelig med råd. I tillegg finnes det hjemmesider vedr. sikkerhet som kan være til hjelp for interesserte bedrifter.

I denne sammenheng bør det imidlertid minnes om at hverken Verdensbanken eller FN for tiden har personell i Irak fordi man etter det massive bombeattentatet som fant sted på FN-hovedkvarteret ifjor, stadig ikke finner at sikkerhetsforholdene er slik at man kan forsvare tilstedeværelse der. Situasjonen er under kontinuerlig overvåkning innen FN-systemet, og beslutningene som tas der kan kanskje også tjene som pekepinn for andre. De informajsoner vi har tyder på at forholdene i Bagdad ikke ligger særlig godt til rette fo nærimgslivsfremstøt, for å si det slik.

Pentagons kontor i Bagdad er som kjent ansvarlig institusjon for forvaltning av amerikanske midler i gjenoppbygginsprosessen. Man fremhever sterkt i Pentagon at det er uhyre viktig at utenlandske bedrifter som tenker å engasjere seg i Irak har konkrete kunnskaper om hvordan de faktiske og praktiske forhold på stedet er og hvilke forventninger som på iraksk side eksisterer.

Når det gjelder lokalkunnskap vil jeg få lov til å peke på den ressurs som de etniske irakere i Norge representeter. Vi har fått flere henvendelser i UD fra etniske irakere bosatt i Norge, tildels med høy kompetanse, som av idealistiske eller mer kommersielle motiver ser etter måter å engasjere seg i gjenoppbyggingen av sitt hjemland på. Det faller ofte utenfor Utenriksdepartementets oppgaver å engasjere seg i forhold til de fleste av disse enkelthenvendelsene, men jeg vil gjøre oppmerksom på at det finnes uutnyttede ressurser i vårt samfunn med hensyn til kompetanse innen språk, kultur og lokalkunnskap.

Det er selvfølgelig ikke bare amerikanske kontrakter som er aktuelle å konkurrere om. Ifølge de planer som nå foreligger, skal den amerikanske og britiske okkupasjon opphøre i månedsskiftet juni/juli. Det betyr naturligvis ikke at disse landene trekker seg ut, hverken militært eller med hensyn til gjenoppbyggingen, men det politiske rammeverket vil allikevel bli endret. Det vil tiltre en midlertidig irakisk regjering. Prosessen med å utarbeide en grunnlov og få på plass permanente politiske styringsorganer hjemlet i den nye grunnloven skal være avsluttet innen 2005.

Idag forvaltes Iraks egne oljeinntekter gjennom et fond – Development Fund for Iraq, som ble nedsatt i og med Sikkerhetsrådsresolusjon 1483 fra mai ifjor. Det er grunn til å anta at før den offisielle gjenopprettelse av Iraks fulle suverenitet, vil FNs sikkerhetsråd få på plass en ny ordning som gir de nye irakiske myndigheter full formell råderett over sine egne oljeinntekter. Okkupasjonsmyndighetene har gjort det klart at alle varige beslutninger om Iraks oljepolitikk skal utsettes til irakerne er herrer i eget hus. Det betyr bl.a. at de store kontraktene jeg nevnte tidligere som er gått til Halliburton/Kellogg Brown Root og Parsons bare gjelder utbygging av eksisterende kapasitet. Alle beslutninger vedrørende videre utbygging, og vedrørende hvilken kompetanse irakerne vil søke, vil ikke bli fattet før etter den 1. juli.

Den multilaterale bistanden vil forvaltes gjennom to fond, som går under samlebetegnelsen International Reconstruction Fund Facility for Iraq. Det ene av disse to fondene vil bli forvaltet av henholdsvis FN, det vil si United Nations Development Group, en ad-hoc sammenslutning av United Nations Development Program og de andre av FNs underorganisasjoner som vil bli trukket inn etter behov. Det andre fondet vil bli forvaltet av Verdensbanken. Disse fondene vil bli styrt i henhold til FN-systemets og Verdensbankens respektive regler mht. åpenhet for anbud, krav til budsjettering, begrensinger på administrativ "over head costs" etc.

Kanskje har ikke norsk næringsliv vært flinke nok til å selge seg overfor FN, i hovedsak UNDP, og Verdensbanken. Dette er imidlertid en kompetanse det kan være vel verdt å utvikle. Det er ikke umulig for norske aktører å vinne frem. FAFO har for eksempel en kontrakt med UNDP for en levekårsundersøkelse i Irak verdt 15 millioner kroner.

Et tredje mulig satsingsområde er den humanitære hjelpen. FN-systemet, Røde Kors systemet, humanitære organisasjoner og enkeltlands myndigheter planlegger store humanitære uttellinger i Irak. Hvor stor den humanitære satsingen vil bli avhenger av både behovet og arbeidsforholdene – først og fremst sikkerhetssituasjonen – for de humanitære organisasjonene, men bare fra norsk side planlegger vi tentativt utbetalinger på NOK 40 millioner årlig til og med 2006. Beredskapssystemet NOREPs har vist at endel norske bedrifter har verdifull nisjekompetanse på den humanitære siden. Her kan Irak være et marked.

For tidsrommet 2004-2006 tar regjeringen sikte på at ti millioner kroner årlig fra NORADs globale bistandsrelaterte næringslivsordninger skal innrettes mot Irak, dersom det finnes prosjekter som tilfredsstiller de krav som gjelder for slike ordninger. De ordningene det her er snakk om er for det første ulike former for støtte til forundersøkelses- og opplæringstiltak. Dette er ordninger der det normalt vil bli stilt betydelige egenandelskrav, så de som skal nyte godt av disse midlene må legge for dagen et seriøst engasjement.

For det andre er det snakk om tiltak til å støtte oppbygging og styrking av institusjonelle rammebetingelser for næringsvirksomhet og handel i utviklingsland. Støtte skal baseres på en anmodning om finansiering av konkrete tiltak fra mottagerlandet. Konkurranse om slike tjenester skal skje ved internasjonalt anbud, eller ved at kjøper forhandler med flere forskjellige leverandører i forskjellige land dersom dette ikke er konkurransevridende eller i strid med anerkjente regler for området.

Dette kan være én av finansieringsmåtene dersom en selvstendig irakisk regjering skal benytte seg av vår kompetanse på områder som f.eks. petroleumsforvaltning eller petroleumsinntektsforvaltning.

Det er ingen grunn til å stikke under en stol at Irak er et land der det stilles store krav til bedriftenes evne til å orientere seg i et nytt og omskiftelig økonomisk, politisk og kulturelt landskap. De aller fleste norske aktører vil være små sammenlignet med sine konkurrenter, og norske bedrifter bør være flinke til å utvikle samarbeidsformer.

Irak er dessuten et land i en på mange måter paradoksal økonomisk situasjon, der det kan være vanskelig og risikofyllt å satse så hardt og så langsiktig som man trolig må for å lykkes. Situasjonen har i seg kimen til scenarier som kan utspille seg vidt forskjellig. Irak er et av verdens mest forgjeldede land, men har også trolig enten verdens rikeste eller nest rikeste oljeressurser. Landet er fullstendig nedkjørt etter snart 25 år med krig og sanksjoner, med enorme etniske og religiøse spenninger. Enevelde og kommandoøkonomi har forkrøplet det sivile samfunn og frie marked som vi anser som nødvendig for at et samfunn skal lykkes. Samtidig er landet mottager av USAs største bistandsprosjekt noensinne, og et land med en høyt utdannet befolkning.

La meg også si litt om oljen. Da Iraks oljeproduksjon lå på sitt høyeste, før invasjonen i Kuwait, lå den på rundt tre millioner fat pr. dag. Siden har produksjonen svingt, for 2004 anslås den å ligge på rundt to millioner fat pr. dag, dette er et gjennomsnitt som trolig vil dekke over store svingninger. Produksjonsanleggene er så nedkjørte etter mange års sanksjoner, at man må være forberedt på sammenbrudd som vil forsinke utvinningstakten betydelig. Ressursgrunnlaget antas å tilsi en langvarig stabil produksjon på 6-7 millioner fat pr. dag, kanskje enda høyere. Dette vil imidlertid kreve enorme investeringer, ikke bare i utvinningskapasitet, men også annen infrastruktur. Her er anslagene usikre, men 50 milliarder dollar over 20-25 år, har vært nevnt. Dette forutsetter at den politiske situasjonen roer seg, og at Irak oppnår forståelse for såpass drastisk øket produksjon i OPEC forøvrig.

Irak er et stort marked idag, på grunn av den eksepsjonelle interesse landet omfattes med, først fremst fra USA. På lang sikt har Irak potensiale til å bli et særdeles kjøpekraftig marked på egne ben. Det er imidlertid også et land der næringslivets aktører må forholde seg til høy politisk risiko, og helt spesielle politiske rammebetingelser i lang tid fremover. Det er et land der det vil bli stilt store krav til stayerevne og lokalkunnskap for dem som måtte prøve seg. Jeg synes det er riktig å ha et edruelig forhold til de risiki som og de krav man må forholde seg til. Men, som sagt, mulighetene er store, og vi i Norge har en kompetanse på enkelte områder, som bør være fullt ut konkurransedyktig. Derfor er det ikke bare et fromt håp, men også et ønske basert på visse realiteter når jeg sier lykke til, til dem som velger å satse.