Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson
Utdannings- og forskningsdepartementets fagseminar
Regjeringskvartalet, 27. januar 2004

Norsk satsing på bistand til utdanning som "jobb nr 1"

"Education is key to everything in life - Utdanning er nøkkelen til alt i livet".

Det sa 13 år gamle Lightness fra Tanzania, en av dem som ble sitert i Norges internasjonale strategi for Utdanning for alle innen 2015. Hun har så rett.

Men det er fremdeles 123 millioner barn i verden som ikke får gå på skole. Over 860 millioner unge og voksne som er analfabeter. Og en uforholdsmessig høy andel av disse er kvinner.

Utdanning er en menneskerett. Utdanning er et av de viktigste virkemidlene vi har for å bekjempe fattigdom. Uten utdanning, ingen utvikling.

Derfor har Regjeringen gjort utdanning til jobb nummer én i norsk utviklingspolitikk.

Sammen med resten av FNs medlemsland vedtok vi en rekke globale tusenårsmål på FNs Tusenårssamling høsten 2000. Vi forpliktet oss til å halvere verdens fattigdom innen 2015. Vi ble enige om konkrete mål som skal nås innen grunnskoleutdanning, likestilling, helse og bekjempelse av smittsomme sykdommer. Sju konkrete mål.

På dette seminaret, som er et samarbeid mellom Utdannings- og forskningsdepartementet og Utenriksdepartementet, setter vi fokus på utdanningssektoren og våre prioriteringer internasjonalt.

En stadig større del av våre bistandspenger brukes til utdanningsformål - en investering vi vet vi får mye igjen for i framtiden.

Utdanning er i sannhet en nøkkel. En nøkkel til økonomisk, sosial og kulturell utvikling. En nøkkel til å fremme helse og bidra til bekjempelse av HIV/AIDS. Utdanning og kunnskap er også en nøkkel til økt egenverd og tro på egne krefter, en nøkkel til å påvirke sin egen situasjon og skape en bedre framtid for seg selv og sin familie. Til hjelp til selvhjelp.

Utdanning er grunnleggende infrastruktur i alle land - den eneste type infrastruktur som ikke kan tilintetgjøres av krig og konflikter. Utdanning er grunnmuren vi trenger for å bygge bedre liv og bedre land. Utdanning bærer i seg makt og muligheter, på alle nivåer, i alle verdensdeler.

Utdanning er og blir vårt viktigste våpen i kampen mot fattigdom.

To av FNs Tusenårsmål handler om utdanning:

1. Sikre full grunnskoleutdanning for alle gutter og jenter innen 2015.
2. Fjerne forskjellene mellom andelen gutter og jenter i grunnskolen og videregående skole innen 2005, og på alle klassetrinn innen 2015.

Gjennom Dakar-erklæringen av 2000 forpliktet det internasjonale samfunnet seg til å sikre at alle land som legger fram gjennomarbeidede sektorplaner skal få de ressurser de trenger til å finansiere disse. Jeg gjentar tallene: I 2000 hadde 115 millioner barn ikke tilgang til grunnutdanning. Et flertall av disse var jenter. Rundt 860 millioner unge og voksne var analfabeter - også her var kvinnene i solid majoritet.

Dette er skrikende urettferdig. Slik kan det ikke være. Dette må vi gjøre noe med - nå.

Vi vet at å utdanne jenter er noe av det lureste vi kan gjøre i kampen mot fattigdom.

Utdanning av jenter reduserer mødre- og barnedødeligheten og bidrar til færre barnefødsler. Dette resulterer i bedre helse for de fattigste. Og bedre helse betyr bedre økonomisk utvikling og flere muligheter til å finne en vei ut av fattigdommen.

Utdanner man en jente, er ringvirkningene store, i familien og i lokalsamfunnet. Utdanner man en jente, så sender også hun sine barn på skole.

Utdanner man en gutt - vel, så blir det ofte med det.

Det er noe av grunnen til at Norge legger særlig vekt på tiltak som kommer jenter og kvinner til gode. For dette vet vi: Om ikke jenter og kvinner prioriteres, vil vi ha lite håp om å nå våre ambisiøse 2015-mål.

Vi vet at utfordringene fortsatt er store.

1. I de fleste land sør for Sahara har under 5% av befolkningen tilgang til høyere utdanning.
2. Med det nåværende tempo, vil minst 80 land ikke klare å nå målet om grunnskoleutdanning for alle innen 2015.

Norge må ta sin del av ansvaret for at de internasjonale målene nås.

Vi ikke bare sier noe, vi gjør noe med det!

I fjor økte den bilaterale bistanden til utdanning til bortimot 14%. Multilateralt er tallet noe lavere. Det er bra - men det er ikke nok! Vi legger derfor opp til at andelen til utdanning skal økes til 15 prosent av bistanden innen 2005. Samtidig har vi et mål om 1 prosent av BNI.

Norge er en liten aktør i den store sammenhengen. Men vi kan spille en viktig rolle som pådriver overfor givere som er større og sterkere enn oss. Vi kan gå i front og inspirere andre givere og utviklingsinstitusjoner til å øke sin bistand til utdanningssektoren. Derfor har vi fra norsk side engasjert oss i det såkalte Fast Track - initiativet (FTI), et initiativ som har til hensikt å samordne og øke bistanden til grunnutdanning ved en ekstra mobilisering av friske penger. Verdensbanken er en viktig partner i dette arbeidet. Oslo-konferansen i november, med norske UD som vertskap bidro utvilsomt til "ny giv" i FTI-prosessen.

Men det er ikke bare friske penger som skal til for å sikre utdanning for alle. Vi trenger også frisk kunnskap. Vi må vite hvilke strategier som er mest effektive, og vi må vite hvor vi står i forhold til målene. Her gjør UNESCO et viktig arbeid med sin overvåkningsrapport, der utviklingen på utdanningsfronten følges med argusøyne. Norge, sammen med resten av giversamfunnet og Verdensbanken, støtter UNESCOs arbeid på dette området. Det er imidlertid viktig å minne om at analyser og data må være så solide som mulig - og det krever uavhengighet, også i forhold til UNESCO selv.

Retningen på den norske utdanningsbistanden er presentert i Regjeringens Utdanningsstrategi, som utdanningsminister Kristin Clemet og jeg lanserte i Tanzania for et år siden.

Der legges det opp til å støtte en rekke tiltak for å bedre kvaliteten i utdanningssystemene. Vi vil for eksempel

1. sikre helhetlig grep om utdanningssektoren
2. støtte utdanning og etterutdanning av gode lærere
3. støtte produksjon av gode lærebøker
4. bidra til at undervisningen tilpasses lokale behov og barnas virkelighet, også i forhold til undervisningsspråk og særlige behov blant etniske minoriteter
5. satse på å utdanne flere kvinnelige lærere, blant annet for å gi jenter gode rollemodeller
6. støtte tiltak for å inkludere utsatte grupper i utdanningssystemet (urfolk, minoriteter, funksjonshemmede)
7. støtte forskning på utdanning i utviklingslandene.

Jeg skal her ikke gå nærmere inn på selve strategien – de fleste av dere kjenner innholdet. Men jeg vil understreke noen forhold som nå blir særlig viktige for dialogen med våre samarbeidspartnere, ute så vel som hjemme.

1. Med forankring i strategiens rettighetsperspektiv skal fokus på svake og marginaliserte grupper være et bærende element. Det blir viktig å rette særlig oppmerksomhet mot det økende antall foreldreløse barn som følge av HIV/AIDS epidemien i Afrika. Barn med funksjonshemming er en annen sentral målgruppe, likeledes barn i krig og konflikt.
2. I mange land blir jentene fortsatt diskriminert når det gjelder mulighet til utdanning. Også derfor er det spesielt viktig at Norge opprettholder et sterkt fokus på kvinneretting i utdanningsbistanden. Blant annet har vi i år økt vår støtte til UNICEFs program for jenters utdanning i Afrika betydelig. Vi så en tilnærmet dobling av støtten fra 2002 til 2003, og dobler igjen i år. For 2004 vil vi støtte UNICEFs program for jenter utdanning med 275 millioner kroner. Det er mye penger - men så er også forventet avkastning enorm.
3. Knyttet til EFA-prosessen, UNESCOs "Education for All"-initiative, støttes alfabetiseringsarbeid blant voksne kvinner.
4. Livslang læring, bl.a. gjennom støtte til teknisk, fag- og yrkesopplæring blir stadig viktigere for et lands utvikling. Sammen med bistand til kompetanseutvikling på IT-området, er dette områder det må satses mer på i framtiden.
5. Forholdet mellom støtte til utbygging av skoleplasser og styrking av utdanningens kvalitet kan være en vanskelig avveining. Vi må ikke miste sammenhengene av syne: Utdanningens kvalitet og innhold kan ha avgjørende betydning for om foreldre i det hele tatt synes det er verdt strevet å sende barna sine på skolen. Bedre kvalitet på undervisningen betyr flere elever i skolen. Og bedre kvalitet på undervisningen betyr ikke nødvendigvis større utgifter - det kan faktisk bety innsparinger, fordi færre barn må gå klassetrinn om igjen. Det er antallet barn som fullfører sin utdanning som teller. Derfor bør hensynet til kvalitet, ikke minst gjennom satsing på forbedret lærerutdanning og solid kulturell forankring, fortsatt stå i fokus for norsk utdanningsbistand. Her vil det også være viktig å støtte utvikling av lokal forskningsbasert kompetanse som et ledd i sikring av nasjonalt eierskap. Utdanning må, som utvikling generelt, være bærekraftig. Det fordrer lokal forankring i lokal forskning.
6. For å effektivisere bistanden har man fra siste halvdel av 1990-årene dreiet bistanden fra prosjektstøtte til investering i brede sektorprogrammer. Dette sprang ut av et ønske om å unngå en ytterligere fragmentering av den internasjonale bistanden til ulike sektorer. På utdanningsfeltet gikk giverne sammen om å bistå mottakermyndighetene i arbeidet med å utvikle helhetlige planer for investering på sektoren, ofte med hovedfokus på grunnutdanning. Intensjonen har videre vært å styrke nasjonalt eierskap – bl.a. med vekt på institusjonsbygging, økt effektivitet av ekstern støtte og bedre giverkoordinering. Både givere og partnerland er enige om at dette er veien å gå. Derfor er sektorprogramstøtte en bistandsform vi fortsatt ønsker å satse på.

Sektorsatsing er en krevende, både for giver og mottaker. For å være en god samarbeidspartner er det nødvendig å ha et helhetsperspektiv på arbeidet. I denne sammenheng er den systemkompetanse som Utdannings- og forskningsdepartementet representerer særlig interessant. Vi har allerede høstet verdifull erfaring gjennom det samarbeid som har vært under utvikling de siste årene mellom UFD og UD/NORAD. Hensikten med dagens fagseminar er blant annet å oppsummere disse erfaringene, slik at vi har et grunnlag å gå videre på. Fra oss på bistandssiden er det ønskelig at samarbeidet med UFD videreutvikles, samtidig som ansvar og rolledeling mellom våre to fagdepartement selvsagt ikke må tapes av syne. Med NORAD som fagbase og fagetat, har vi også link til fagmiljøene og fagdepartementet.

I Unni Lindells bok "I Afrika er snøen svart", som er en samling intervjuer med barn, sier Christina på 7 år:

"Jeg synes det er veldig juks at noen fortjener å være fattigere enn andre."

Det er vi vel alle enige i. Det er ingen som "fortjener" å være fattige, ingen som "fortjener" å bli fratatt retten til utdanning, fratatt inngangsbilletten til et bedre liv. Det er "juks" - og det er hjerteskjærende urettferdig. Lightness fra Tanzania og hele hennes generasjon venter på vår innsats - slik at de kan skaffe seg "nøkkelen til alt i livet". Derfor må vi bekjempe fattigdommen - derfor må vi prioritere utdanning som "jobb nummer 1", i dag og i årene som kommer.