Historisk arkiv

Nytt partnerskap om bærekraftig utvikling mellom myndigheter, næringsliv og NGOer – myte eller mulighet?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Utviklingsminister Hilde F. Johnsons innlegg på Storebrands SRI-seminar i Oslo 04.02.04 (04.02.04)

Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson

Nytt partnerskap om bærekraftig utvikling mellom myndigheter, næringsliv og NGOer – myte eller mulighet?

Storebrands SRI-seminar, Felix Konferansesenter,
Oslo, 4. februar 2004

La meg begynne med å si at jeg er glad over å kunne komme til Storebrand - et selskap som leder an i arbeidet med sosial ansvarlige investeringer og samfunnsansvar. Dere er viktige aktører nasjonalt og internasjonalt. Dere viser vei for andre, i innland og i utland - en vei som ikke bare er lønnsom, men også klok. Dere er en verdifull partner for norske myndigheter i det dere gjør - for eksempel ved å sette søkelys på de problemstillinger vi skal diskutere i dag.

Det siste tiåret har vi hørt mye om næringslivets etikk - eller mangel på sådan. CSR - Corporate Social Responsibility - har vært heftig diskutert i styrerom og i Stortingshaller. Mange har ment mye - i næringslivet, i NGOer, og blant folk flest. Internasjonale og nasjonale skandaler har intensivert publikums krav om at regelverk og overvåkning styrkes, og myndigheter og organisasjoner har tatt konsekvensen av det.

Begivenhetene det siste året har gjort til skamme alle illusjoner vi måtte ha hatt om at norsk næringsliv er fritt for "grums". Den ene avsløringen etter den andre av tvilsomme disposisjoner og kreative krumspring har rullet over TV-skjermene våre, og avfødt både hoderysting og hakeslepp hos de fleste av oss. Vi kan vel alle helhjertet slutte oss til det nyttårsønske som Dagens Næringsliv formidlet ved årsskiftet: For 2004 - mer etikk, takk! - både i inn- og utland.

Det er mye å si om CSR – og mye er også sagt. Jeg vil i mitt innlegg konsentrere meg om noen problemstillinger som er særlig viktige for oss i regjeringen. Jeg vil se på betydningen av næringslivets sosiale ansvar både for Norge som nasjon og for næringslivet. Hovedtrekk ved regjeringens politikk på dette området, arbeidsdelingen mellom myndigheter og bedrifter, samt kapitalforvaltning og sosialt ansvarlige investeringer, SRI, vil være stikkord her. Gitt mitt ståsted som utviklingsminister, vil jeg legge vekt på det internasjonale.

Partnerskapet - myte eller mulighet?

Partnerskapet mellom næringsliv og myndigheter om bærekraftig utvikling - myte eller mulighet, er spørsmålet vi stiller oss. Mitt umiddelbare svar er at myndighetenes partnerskap med næringslivet er ikke bare en mulighet, det er en absolutt nødvendighet.

Dagens regjeringer kan ikke nå sine politiske mål uten å alliere seg med andre samfunnsaktører - ikke minst næringslivsaktører som forvalter verdier langt over bistandsbudsjettnivå. Særlig gjelder dette på de områder jeg er mest opptatt av: på den internasjonale scene og i utviklingsspørsmål. "Public diplomacy", som sikter mot å utvide kretsen av samarbeidspartnere, utgjør en stadig viktigere del av moderne utenrikspolitikk. Her er samarbeidet med næringslivet en bærebjelke.

To hovedargumenter for dette partnerskapet er åpenbare: For det første den maktforskyvning som kjennetegner den globale økonomien, der politiske organer er i ferd med å miste mye av sin innflytelse til økonomiske aktører - og for det andre mangelen på effektive mekanismer for politikkutøvelse på internasjonalt nivå. Dette hører med i globaliseringsdebatten.

Politikere har en viktig rolle å spille som pådrivere og tilretteleggere, men til syvende og sist er det næringslivet selv som må ta ansvar for sin virksomhet. Dersom vi skal bli kvitt ulovlige og uetiske disposisjoner i næringslivet, må bedrifter og myndigheter stå sammen om oppgaven. Derfor er samarbeidet og dialogen om næringslivets sosiale ansvar og sosialt ansvarlige investeringer mer enn en mulighet - det er et "must".

Basis for CSR

Hva er så det etiske "grunnfjell" som CSR og SRI hviler på? Jeg mener at vi blant annet må ta utgangspunkt i det eneste verdensomspennende verdigrunnlag vi har, Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948 og de sentrale konvensjonene som springer ut av den. Konvensjonene forplikter statene direkte, men det normsettet de representerer gir god veiledning også for andre samfunnsaktører.

Men CSR innebærer mer enn respekt for menneskerettighetene. Det innebærer også mer uklart definerte områder som miljøvern, respekt for arbeidstakernes rettigheter, fravær av korrupsjon, kort sagt: hensyntagen til samfunnet rundt bedriften. Det er ikke bare aksjeeiere næringslivet må ta hensyn til i sine aktiviteter, det er også alle de andre i samfunnet som blir påvirket av bedriftens virksomhet.

Dette illustreres ofte av konseptet "triple bottom line": Den økonomiske, den miljømessige og den sosiale bunnlinjen. To av tre holder ikke - en bedrift som ikke tar hensyn til det sosiale aspektet ved sin virksomhet, kan ikke sies å ha oppfylt sitt ansvar. Og fancy forkortelser og konseptnavn til side: Dette er slett ikke noe nytt. Selv om vi nå er vitne til en viktig holdningsendring i synet på bedrift og samfunn, har bedriftene aldri operert i et verdimessig vakuum. Vi snakker om å følge de regler vårt verdigrunnlag alltid har pålagt oss, i Norge så vel som internasjonalt.

Filosofi vs. fortjeneste - nye trender

Vi har de siste årene fått en økende forståelse for betydningen av å skape felles rammeverk for å sikre at næringslivet holder seg innen for etisk forsvarlige grenser. Ikke minst har forståelsen økt fordi vi har sett hvor galt det kan gå når bedrifter opererer i gråsoner, og når hensynet til fortjeneste overskygger alt annet. Press fra publikum og kunder har satt et stadig sterkere søkelys på etiske problemstillinger, og det skal vi alle være glade for.

Internasjonalt har man tatt betydelige skritt fremover på dette området. Vi har OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper, som nå skal revideres. Vi har tatt viktige skritt i form av regelutvikling i OECD og FN mot korrupsjon, senest FNs antikorrupsjonskonvensjon som Norge undertegnet i desember. FNs Global Compact har nådd en kritisk masse av oppslutning. Et møte på CEO/ministernivå i juni vil gi anledning til å gjøre opp status og gi signaler for Global Compact’s arbeid fremover. EU driver en viktig CSR-prosess – Frankrike har lovfestet innsyn i bedrifters sosiale og miljømessige opptreden, Storbritannia krever at pensjonsfond rapporterer "langs tre bunnlinjer" om selskaper det investeres i. Canada er i ferd med å utvikle en rekke tiltak for å fremme CSR, mens Australia og New Zealand utvikler retningslinjer for offentlige innkjøp med krav om bedrifters integritet og etikk. Flere interessante "multi-stakeholder-prosesser" har gitt resultater, ikke minst innenfor utvinningsindustriene.

Næringslivet har selv gjort mye for å bedre situasjonen, både nasjonalt og internasjonalt. Ikke minst har mange av dere som er samlet her i dag vært sentrale i arbeidet med å sikre ansvarlighet. Jeg finner likevel grunn til å ta med noen advarende ord. Nivået av "hype" omkring CSR er for tiden nesten i overkant. Vi må "kvalitetssikre" det som gjøres - vi må ikke være tilfreds med at man blir enige i teorien. Vi må sikre at også resultatene blir slik man ønsker - at etikken virkelig er en integrert del av butikken, ikke bare pynt i utstillingsvinduet. Det er ikke nok med fine ord i festtaler, på nettsider og i retningslinjer. Her er et godt eksempel på akkurat det:

"We will conduct the business affairs of the companies in accordance with all applicable laws and in a moral and honest manner..."

sto det i den såkalte "Code of Ethics" til et selskap som i sin tid fikk skryt for sitt arbeid med å lage gode retningslinjer. Selskapet var Enron, og etikk-guiden er nå blitt en kuriositet - til salgs på Web-portalen Ebay for 20 dollar.

Dere kjenner sikkert også rapporten presentert i Davos nylig av en velrenommert britisk NGO der det hevdes at mange av de som roper høyest på CSR -fronten, bl.a. Shell og Coca Cola, ikke lever opp til egne lovnader. Verken politikere eller næringslivsfolk bør love mer enn de kan holde - derfor trenger vi NGOer, media og andre "vaktbikkjer" som kan sjekke kartet mot terrenget, og slå alarm når det er nødvendig. Flotte etikk-strategier og skriftlige "kors-på-halsen" er ikke nok - vi må ha konkrete resultater og kvalitetssikring.

CSR og lønnsomhet

Bedrifter skal tjene penger - men innenfor de rammer vi alle er med på å trekke opp.

Heldigvis er det mye som tyder på at forestillingen om at etisk ansvarlighet er lik lav lønnsomhet er på vei ut. Våre oppfatninger endrer seg. For å ta et par eksempler: Det var en gang at man satte likhetstegn mellom lav pris og lav kvalitet - helt til japanerne beviste det motsatte. Det var en gang at industrien så miljøvern som en absolutt sperre for økt fortjeneste - men slik er det heldigvis ikke lenger. Tvert om er det mye som taler for at avkastning på lang sikt forutsetter en bærekraftig utvikling. Det å være tidlig ute på miljøsiden kan også gi et forsprang og meravkastning på sikt. Miljøsatsing kan også danne opphav til miljøteknologi. Det bør være vår målsetning å øke vår eksport av denne typen teknologi.

Det britiske Institute for Business Ethics offentliggjorde i fjor en studie som viste at selskaper som hadde solide etikk-begreper, og fulgte dem i sin virksomhet, var mer lønnsomme enn bedrifter uten. Man så på aspekter som hensyn til menneskerettigheter, miljø, forhold til lokalsamfunnet og "corporate governance", og fant at positive verdier på etikk-siden også ga positive utslag på fortjenesten. Man diskuterer fortsatt hvorvidt andre faktorer også kan ha virket inn, men man kan i hvert fall trygt utlede at etisk forsvarlig opptreden ikke gjør selskaper mindre økonomisk vellykket. Når man så i tillegg ser at investorer blir stadig ivrigere til å gå investeringsobjekter nærmere etter i etikk-sømmene, gir dette grunn til ettertanke.

Det betyr kanskje at også næringslivsledere som til nå ikke har satt etikken i høysetet, vil komme på bedre tanker - rett og slett for å sikre lønnsomheten. Så kan man jo - om man er filosofisk anlagt - stille spørsmålet om en bedrift som justerer kursen primært fordi god etikk er god butikk fremdeles handler etisk...? Den kan vi jo gruble på senere – men jeg vil mene at resultatene bør være det avgjørende. Det er – notabene - slett ikke uetisk å tjene penger - så lenge pengene ikke kommer fra en uetisk prosess.

Eksempler på hvorfor CSR er viktig for norske myndigheter - positive

La meg gi noen eksempler på hvorfor CSR og allianser med økonomiske aktører er avgjørende for å nå viktige norske mål:

I det norske hovedsamarbeidslandet Bangladesh betyr Telenor mer for landets økonomi enn norsk bistand. Det Telenor-styrte selskapet GrameenPhone bidro i 2002 med over 662 millioner kroner til skattekassa. Det er om lag fem ganger så mye som den norske bistanden til Bangladesh. Vi kan ikke skape sosial og økonomisk utvikling i den tredje verden uten økonomisk virksomhet og vekst. Næringsutvikling i sør lar seg ikke realisere uten samarbeid mellom myndigheter og økonomiske aktører. Og la meg understreke at her snakker vi ikke om veldedighet, men om verdiskaping. Utviklingsland i vekst vil bli viktige markeder i årene som kommer - det er det ikke bare Telenor som har oppdaget.

Et annet eksempel er arbeidet som drives av norske myndigheter og selskaper for å spre kunnskap om fornuftig forvaltning av oljeinntekter. På dette feltet gjør OED, Petrad, Oljedirektoratet og norske selskaper en betydelig innsats. Norges særlige erfaringer på dette feltet og vår olje- og gassvirksomhet ute i verden gir oss en forpliktelse til å dele denne kunnskapen. Denne innsatsen er rimelig for Norge – men dyrebar for mange olje- og gassproduserende land. Også her har vi en egeninteresse: Kontaktene og tilliten som skapes kan bli en verdifull inngangsport til nye markeder.

Et tredje eksempel er vårt engasjement for å hindre avbrenning av gass. Her går Norge og likesinnede land, Verdensbanken og oljeselskapene sammen for å spre teknologien som kan brukes til å utnytte den gassen som i dag brennes av. Denne kunnskapen kommer fra Nordsjøen og er delvis et resultat av en offensiv norsk avgiftspolitikk, men kan brukes til å skåne miljøet, øke lønnsomhet, lokal sysselsetting og velferd i gassproduserende land.

Eksempler - negative

Betydningen av økonomiske aktørers virksomhet kan imidlertid også illustreres negativt. Ikke sjelden ser vi at ressursutvinning i stater med svake strukturer og dårlig styresett kommer et fåtall til gode. Et grelt eksempel er Angola, som i årene fremover vil få en kraftig vekst i oljeinntektene. Man antar at produksjonen om ti år kan ligge på rundt 100.000 fat olje pr. dag. Landet er blant Statoils hovedsatsingsområder. Dersom dagens forutsetninger og politiske kultur opprettholdes, er det på ingen måte gitt at ressursrikdommen vil føre til et bedre liv for den jevne angolaner.

Etter flere tiår med krigstilstand - også opprettholdt ved oljeinntekter - har landet et desperat behov for stabilitet og økonomisk og sosial utvikling. Men: Vi vet at den politiske eliten i Angola er svært velstående. Vi vet også at enorme beløp fra oljeinntektene forsvinner fra nasjonale regnskaper. Ifølge Human Rights Watch forsvant 27 milliarder dollar i perioden 1997-2002. IMF har beregnet at rundt 10% av BNP er på vidvanke.

Dersom dette fortsetter, kan det i verste fall føre til at befolkningen i dette rike landet – tolv millioner mennesker på et område tre ganger så stort som Norge - om 20 år ikke har det særlig bedre enn i dag. De millioner som mangler skoler og sykehus, vil fremdeles mangle skoler og sykehus - mens en håndfull angolanere bor i villaer i Sveits.

En slik utvikling kan verken Norge eller norske selskaper engasjert i Angola godta. Forvaltning av ressursinntekter er et statlig ansvar, og et ansvar vi gjør gjeldende fra regjeringens side, men også selskapene har et ansvar for å unngå å vedlikeholde korrupte regimer.

De etiske problemstillingene rundt oljeinntekter er høyaktuelle, også blant andre oljeproduserende land i Vest-Afrika. På grunn av Vest-Afrikas økte betydning som energiprodusent – og dermed geopolitisk – tar UD nå skritt for å øke vår kapasitet på dette området, slik at vi er bedre i stand til å følge utviklingen.

CSR og vårt gode navn og rykte

Vi er også opptatt av CSR av hensyn til Norges omdømme. Her har norske myndigheter og bedrifter åpenbart felles interesser. Deler av norsk internasjonal industri er engasjert i næringer og i områder av verden vi må anse som "CSR-intensive". Olje- og gassutvinning, skogbruk og internasjonal skipsfart kan ha store samfunnsmessige virkninger. Dette innebærer at norske bedrifters ansvarlige opptreden bidrar til et positivt bilde av Norge. Og motsatt - at belastninger norske bedrifter pådrar seg raskt kan bli belastninger for Norge som nasjon.

Regelverk - hva trengs?

La meg først understreke at mange samfunnsmessige virkninger av økonomisk virksomhet er så alvorlige at de bør reguleres av forpliktende regelverk. Klimaendringer og globale fordelingsspørsmål er åpenbare kandidater her. Det samme gjelder spørsmål om korrupsjon og grove menneskerettighetsbrudd, HIV/Aids og annet som kan true menneskers liv, helse og velferd. Vi trenger en internasjonal orden som begrenser slike globale problemer - av moralske grunner, men også av sikkerhetsmessige. Fattigdom, konflikt, flyktningestrømmer, HIV/Aids og internasjonal kriminalitet - virkningene stopper ikke ved Svinesund eller ved Schengen-grensene. Det betyr at utviklingspolitikk i dag har lite med veldedighet å gjøre, men desto mer med "high politics".

Når dette er sagt - innen en ytre, "hard" ramme av forpliktende regelverk er det rom for økonomiske aktørers frivillige og etisk pregede valg. Slik har det alltid vært, også før noen fant på å kalle det for "CSR". Mange norske selskaper har lenge vært seg dette bevisst. Jeg tror imidlertid vi er vitne til en nokså radikal omlegging av synet på forholdet mellom samfunn og bedrift. Jeg har hatt gleden av å treffe BPs CEO, Sir John Browne flere ganger, sist på et møte i London i fjor sommer. Han holdt et meget godt og interessant innlegg. Det bar preg av at han så BP som nettopp det et slikt selskap er – en betydningsfull global samfunnsaktør med et viktig ansvar for verdens utvikling.

I valget mellom særnorske regler og et bedre internasjonalt normsystem ønsker regjeringen å arbeide for en styrking av internasjonale mekanismer og retningslinjer. Særlig der det er sammenfall mellom lønnsomhet på lang sikt og hva som anses som etisk forsvarlig ser jeg store muligheter for positiv samfunnsmessig endring basert på CSR. Det er først på punktet der det lønnsomme og det etisk ansvarlige skiller lag, at behovet for kjepp heller enn gulrot oppstår. Det vil dessuten ikke være mulig – eller ønskelig – å erstatte alle frivillige initiativ med forpliktende regler. Tradisjonelt internasjonalt samarbeid holder som regel ikke tritt med den raske økonomiske utviklingen – og dessuten innebærer konsensusbetingelsen i internasjonale forhandlinger at normene vil tendere mot det minste felles multiplum. Og sist, men ikke minst: man ville frata næringslivet ansvaret for følgene av egen virksomhet.

Norske myndigheters rolle

Hva skal da myndighetenes rolle være, og hvilken arbeidsdeling bør vi legge opp til mellom næringslivet og politiske myndigheter? Når bedrifters virksomhet har viktige samfunnsvirkninger er svaret på dette ikke gitt. Bildet kompliseres også av at den norske staten selv er en betydelig økonomisk aktør. Her er det viktig å holde tunga rett i munnen. Vi ønsker verken politiske selskaper - eller stater som fraskriver seg ansvaret for samfunnsutviklingen.

La meg si litt om hva jeg mener regjeringen bør gjøre:

Vi har behov for et nært samarbeid mellom næringsliv og myndigheter. I UD har vi forsøkt å møte noe av dette behovet gjennom Kompakt, regjeringens konsultasjonsorgan der næringsliv, myndigheter, forskning og berørte organisasjoner behandler spørsmål knyttet til CSR og norsk økonomisk virksomhet i utlandet. Jeg tok initiativ til etableringen av Kompakt som menneskerettighetsminister under Bondevik I-regjeringen. Det var en nyvinning den gangen. Nå er situasjonen en annen. Vi har sett mange nye internasjonale initiativ, for eksempel FNs Global Compact.

UD har derfor, under ledelse av statssekretær Vidar Helgesen (som deltok her i fjor) gjennomført justeringer i Kompakts mandat og sammensetning slik at vi bedre kan fylle dagens behov. Blant annet har en ønsket å knytte nærmere an til fagmiljøene i større norske bedrifter, som til nå har vært representert i Kompakt gjennom NHO. Av den grunn er Storebrand, KLP, Norske Skog, Telenor, Veritas, Hydro og Statoil invitert inn som direkte medlemmer. Ansvaret for Kompakt og det generelle ansvar for CSR i utlandet ligger hos utenriksministeren. Feltet har samtidig åpenbar relevans for min portefølje, for finansministeren, næringsministeren, olje- og energiministeren og en rekke andre av regjeringens medlemmer.

Utenriksdepartementet vil være en pådriver på CSR-feltet i relevante internasjonale forhandlingsprosesser. Vi deltar i arbeidet med økt åpenhet i utvinningsindustriene gjennom det britiske initiativet Extractive Industries Transparency Initiative og er glad for den positive rollen også norske selskaper spiller her. Initiativet går i korthet ut på at selskaper, regjeringer og NGOer har blitt enige om maler for åpen rapportering av pengestrømmene mellom vertsland og selskaper i utvinningsindustriene. Tanken er at slikt innsyn skal redusere de store beløp som forsvinner eller ikke kommer befolkningen til gode, i ressursrike stater. Det er positivt å registrere at de første pilotlandene har sluttet seg til initiativet, blant dem Aserbajdsjan som er særlig viktig sett med norske øyne. Jeg kan også nevne at vi deltar i arbeidet med frivillige retningslinjer for utvinningsselskapers bruk av privat sikkerhetspersonell. Slike selskaper engasjerer enkelte steder regulære væpnede styrker for å ivareta store – og legitime – sikkerhetsbehov. Denne form for privat maktutøvelse reiser åpenbare menneskerettighetsutfordringer. Vi støtter Global Compact politisk og finansielt og står i nær kontakt med initiativets ledelse i New York om videreutviklingen av arbeidet.

Statens rolle som økonomisk aktør

Den norske staten er en betydelig økonomisk aktør. Dette gjør at vi må gå vår egen virksomhet etter i sømmene før vi stiller skyhøye forventninger til norske selskaper. Jeg vet at man i Nærings- og handelsdepartementet, der ansvaret for det vesentlige av statens eierskap ligger, er opptatt av CSR.

Statens rolle som investor er også sentral. Hans Petter Graver vil si mer om forslaget til etiske retningslinjer for Petroleumsfondet. Jeg vil nøye meg med noen poenger, uten at jeg kan forskuttere den politiske behandlingen av forslaget.

  1. For det første er det på tide at Staten nærmer seg den linje som blir mer og mer utbredt blant pensjonsfond og andre institusjonelle investorer.
  2. For det andre er det klart at den etiske forpliktelsen vi har til å verne nasjonalformuen på vegne av generasjonene etter oss, bør mane til forsiktighet.
  3. For det tredje tror jeg satsingen på eierstyring eller "engagement" som forslaget innebærer er fornuftig.
  4. For det fjerde er jeg optimist med hensyn til den signalverdi det vil kunne ha internasjonalt at Petroleumsfondet innfører etiske retningslinjer.
  5. For det femte tror jeg også at fondets etiske retningslinjer, og den kunnskap og debatt vi får rundt dette, kan bli et viktig bidrag til det norske miljøet for SRI. Norge og Oslo burde kunne bli ledende på dette området.

La meg si noen ord til slutt særlig om SRI. Det er grunn til å være glad for oppmerksomheten rundt sosialt ansvarlige investeringer, men vi er fremdeles i en tidlig fase. Det innebærer en del prøving og feiling og at noen miljøer er mer profesjonelle enn andre. Men det er ingen grunn til å undervurdere hvilken betydning ansvarlige investeringer vil få i tiden fremover.

Jeg tror også at vi vil se økt vilje til investering i nye markeder, inkludert utviklingsland. Dette henger blant annet sammen med pensjonsforpliktelser, demografi og begrenset økonomisk vekst i vår del av verden. Her ser jeg store muligheter for samvirke mellom forsvarlig finansiell opptreden og sosial og økonomisk utvikling.

La meg avslutte med å gjengi noe av det FNs Generalsekretær Kofi Annan sa under det årlige World Economic Forum i Davos for et par uker siden. Han trakk frem næringslivets ansvar i forhold til å fremme fred og stabilitet, sikre at menneskerettighetene overholdes, arbeide for et mer rettferdig internasjonalt handelssystem og bidra til at vi greier å oppnå de såkalte Tusenårsmålene - verdenssamfunnets felles dugnad for å bekjempe fattigdom. Myndighetene greier ikke alt dette alene. Næringslivet må være med, og ta inn over seg at en økonomisk globalisering som hviler på et vaklende etisk grunnlag, eller som ekskluderer milliarder av mennesker, ikke vil være bærekraftig på sikt.

Om myndigheter og næringsliv lykkes i sitt samarbeid, vil gevinstene være store for oss alle. Om vi mislykkes, kan tapet bli større enn vi kan forestille oss.

Derfor er vårt samarbeid så umåtelig viktig. Det er langt fra noen myte, det er mye mer enn en mulighet - det er et absolutt og udiskutabelt "must".

Takk for oppmerksomheten.