Kjære venner,

Sulten på handel? Det er overskriften for dagens konferanse. Spør de fattige landene. De er sultne på å handle med den rike delen av verden. Deres svar er klart. De ønsker mer handel på et rettferdig grunnlag, og på betingelser som gjør det mulig å hevde seg i den internasjonale konkurransen. Dette bør også være vårt svar. Jeg skal si mer om hvorfor.

Derfor står handel, landbruk og utviklingsland høyt på den internasjonale dagsorden, og jeg er glad for at dere har invitert meg til å holde åpningsinnlegget her i dag.

Utfordringer – handelens betydning

Fattigdom er vår tids største utfordring. Over en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom i verden i dag. Det sentrale målet for utviklingspolitikken er å bekjempe fattigdommen i tråd med Tusenårsmålene. Det første målet er å halvere den delen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom og sult innen 2015. Dette er en meget ambisiøs målsetting som vil kreve innsats på en rekke forskjellige områder samtidig. Det åttende tusenårsmålet er å skape et globalt partnerskap for utvikling. Et partnerskap som bl.a forplikter oss til å gi utviklingslandene bedre handelsbetingelser.

”Vil liberalisering av verdenshandelen med mat redusere sulten og øke velferden i fattige land?” er et sentralt spørsmål dere stiller. Jeg vet at mange i denne forsamlingen vil nøle med å svare ja. Men det går også an å snu på spørsmålet: Vil mer proteksjonisme og mindre handel redusere sulten og øke velferden i fattige land? Jeg tror mange ville nøle med å svare ja også her.

Handel og utvikling

Sult og fattigdom har mange og komplekse årsaker. Handel er et viktig virkemiddel i kampen mot sult og fattigdom. Handel er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel som kan skape økonomisk utvikling og generere ressurser som er nødvendig for å bekjempe fattigdom. Handel er slett ingen magisk formel som ved et trylleslag vil løfte land ut av fattigdom. Men er det mulig å bekjempe fattigdommen uten handel?

Erfaringene viser da også at utviklingsland som har satset på en mer åpen økonomi og en friere handel har opplevd sterkere vekst med høyere sysselsetting og inntjening enn land som har hatt en mer ” innadvendt” utviklingsstrategi. Dette påpekes blant annet i UNDP-rapporten Making Global Trade Work for the Poor, hvis bidrag står for forfatternes regning, ikke UNDPs. Der heter det bl.a.: “no country has developed successfully by turning its back on international trade and long-term capital flows”. Til orientering står alle bidrag for forfatternes regning, og representerer ikke UNDPs syn. Studier som er gjort i et av våre hovedsamarbeidsland, Tanzania, bekrefter også at bøndenes inntekter og ernæring har økt etter at mulighetene for å handle med mat- innenlands og utenlands- ble forbedret.

Et fattig land kjennetegnes av mangel på kompetanse, ressurser, teknologi, og en rekke varer og tjenester. Noe kan foredles av egne krefter og ressurser, men veldig mye må hentes utenfra, altså importeres. For å kunne importere, trenger man utenlandsk valuta. Det får man stort sett på fire måter, for eksempel ved å låne penger fra utlandet, motta bistand gjennom budsjettstøtte fra internasjonale givere, ved å motta overføringer fra utenlandsarbeidere, eller ved å eksportere.

Mange fattige land er i dag avhengige av bistandsmidler og finansiering fra internasjonale kredittinstitusjoner. De fleste av de fattigste utviklingslandene er ikke kredittverdige. De kan bare ta opp lån i utviklingsbankene, Verdensbanken og IMF. Enten må de altså innfri krav fra disse og låne til egen utvikling, eller krav fra giverne, eller de må eksportere. Hvis ikke gjeldsbyrden skal øke ytterligere, og de skal bli enda mer bistandsavhengige er det altså viktig og riktig å eksportere. Det er den muligheten som gir størst mulighet til å ta ansvar for egen utvikling.

De aller fleste av fattige utviklingsland har en økonomi der det primært er to produkter de kan eksportere på et internasjonalt marked. Det gjelder landbruksprodukter og tekstiler. På hvilke områder har de internasjonale tollmurene vært høyest? Jo, selvsagt, når det gjelder landbruk og tekstiler. Akkurat de to produktene fattige land kan eksportere. De er i realiteten blitt utestengt fra verdensmarkedet ved at rike land beskytter sine egne interesser. Det er diskriminerende mot utviklingslandene. Er det en karakteristikk det internasjonale handelssystemet fortjener så er det – skrikende urettferdig.

Det globale partnerskapet skal adressere nettopp dette, å sikre et regelbasert handelssystem som er mer rettferdig, åpent, forutsigbart og ikke-diskriminerende. Så er det helt riktig at lokale og innenlandske markeder er viktig. Det samme gjelder regionale markeder, og Sør/Sør-handel. Men det kan aldri erstatte adgangen til verdensmarkedet.

Et tilbakeblikk på vår egen historie viser at Norge nettopp fikk sjansen til å selge de produktene hvor vi hadde komparative fortrinn. Som mange utviklingsland i dag var Norge den gang et fattig land, men rikt på naturressurser. Store skoger, mineraler i berggrunnen og rike fiskeforekomster utenfor vår langstrakte kyst la grunnen for vår eksport og vår vekst. Fisk, tømmer og metaller som sølv og kobber skaffet Norge inntekter, og muligheter til å importere varer vi ikke produserte selv, f.eks. sukker, korn og krydder, for å nevne noen. Her ligger nøkkelen til vekst og utvikling. Det var når denne handelen stoppet opp at den økonomiske nedgangen var størst;. Det er nok å nevne nødsårene fra 1807 til 1814, som var forårsaket av handelsblokaden under Napoleonskrigene.

Og hvorfor skal så utviklingsland satse på handel med landbruksvarer? La meg først presisere at vi selvfølgelig ikke kan bestemme det. Ville vi sett det som naturlig at konferanser i andre land skulle diskutere hva Norge burde produsere og eksportere? Neppe. Faktum er at de ønsker det selv. Og at dette for mange fattige land er det beste og for noen - eneste - alternativet.

Ugandas president Museveni sier det rimelig klart:

”Enten kan Afrika få reell markedsadgang til de rike landenes markeder for sine produkter, spesielt landbruksprodukter, der Afrika har et komparativt fortrinn, eller så kan de rike landene erkjenne at de foretrekker å videreføre Afrikas avhengighet av de rike landenes veldedighet ”.

Jeg har ikke tall på hvor mange u-landsrepresentanter som sier det samme.

Og det er lett å skjønne hvorfor.

For det første bor størsteparten av menneskene i utviklingsland på landsbygda. Landbruket har en dominerende stilling i mange av de fattige landene. Det er u-landenes viktigste næring,1 både målt i andel av nasjonaløkonomien og av eksportverdi. Og det er fattigfolks næring. Tre fjerdedeler av de 1,2 milliarder mennesker som lever i ekstrem fattigdom får sitt levebrød gjennom jordbruk og dyrehold. I følge prognosene vil denne andelen være høy også i årene fremover; mellom 50 - 60 % av de fattige vil leve på landsbygda i år 2025.

I de norske samarbeidslandene Uganda, Mosambik, Malawi og Tanzania er for eksempel andelen som er sysselsatt i landbruket nærmere 80 prosent. I Nepal er tallet over 90 %.

For det andre, siden landbruket er den største økonomiske sektoren, er det også den viktigste kilden til utenlandsk valuta i svært mange utviklingsland. U-landene er allerede store produsenter og eksportører av en lang rekke landbruksvarer, bl.a. oljevekster, korn, frukt, grønnsaker, kaffe, sukker og kjøtt. I 2001 var verdien av u-landseksporten av disse varene på over 60 milliarder dollar, selv om de fattigste landene hadde en forsvinnende liten andel av verdenshandelen. Det er dessuten ikke bare såkalte tropiske produkter utviklingslandene kan produsere og selge.

For det tredje ser utviklingslandene at det er et uforløst potensial for landbrukshandel, p.g.a. de mange og høye handelsbarrierene i denne sektoren. I mange industriland er det svært høye tollsatser – ofte på flere hundre prosent – for å beskytte innenlandsk produksjon. I tillegg bidrar de store summene i landbruksoverføringer til å forhindre at u-landene kan konkurrere på våre markeder. I OECD er støtten på 300 milliarder dollar eller – 2100 milliarder kroner. Det er 4 - 5 ganger så mye som de samme landene gir i offisiell bistand.

Verdensbanken har beregnet at u-landene årlig vil tjene ca. 140 milliarder dollar, eller 980 milliarder norske kroner på en fullstendig nedbygging av handelsbarrierene for landbruksvarer innen 2015. Da er det vanskelig å bebreide fattige land for å se et potensiale i økt landbrukshandel, selv om kapasiteten til å utnytte dette potensialet vil variere mellom land. Oxfam, som vel kan kalles Storbritanias Kirkens Nødhjelp, peker i en studie på at vekst i landbruket, særlig gjennom småskalaproduksjon, kan gi store muligheter for fattigdomsreduksjon. Men, sier Oxfam: ”...rich countries’ agricultural policies undermine that potential”. Det er også derfor utviklingslandenes kritikk er såpass sterk.

Trade and Aid og Aid for Trade

Handel er viktig. Men handel er likevel ikke nok. Slagordet Trade – not Aid holder ikke! Det vet alle vi som er her. Men vi kan heller ikke snakke om Aid, not Trade!

For bistand alene er ikke tilstrekkelig til å bekjempe fattigdommen og skape vedvarende økonomisk og sosial utvikling. Skal vi greie det, må vi arbeide langs fire fronter samtidig. Den første er internasjonale rammebetingelser, enten det dreier seg om gjeld, handel eller investeringer. Den andre gjelder mer og bedre bistand. Den tredje gjelder nasjonale myndigheters styresett og egeninnsats, - og det kommer jeg tilbake til. Og den fjerde gjelder mobilisering av frivillige aktører, enten det gjelder innen næringsrettet virksomhet eller grasrotorientert innsats. Alle fire er nødvendige.

Men som rammebetingelse er altså handel helt sentralt. Det finnes mye tallmateriale som bekrefter dette. Siden ikke alle her stoler på Verdensbankens beregninger, kan vi f.eks. vise til Oxfam. I en egen rapport peker de på at én ny prosents økning i Afrikas andel av verdens eksport vil gi en gevinst på rundt fem ganger det beløp som gis i bistand og gjeldslette til regionen. Med andre ord, - å utelukkende fokusere på bistand, eller på internasjonale strukturer – uten å adressere handel, innebærer i realiteten å ekskludere ett av de viktigste virkemidlene for fattigdoms- bekjempelse og utvikling.

Men handel kommer ikke av seg selv, i alle fall ikke i de fattigste landene. Her er det store forskjeller. Når vi snakker om handel og utvikling må vi skille mellom de utviklingsland som allerede deltar aktivt i internasjonal handel og som kan vise til vekst og utvikling som følge av det, og de fattigste landene som i liten grad gjør det, og som i liten grad drar nytte av den. For disse landene er ikke økt markedsadgang alene nok. Heller ikke bistand alene vil bringe dem ut av fattigdomsfellen. Derfor må det ikke bare hete Aid and Trade, men også Aid for Trade. Det må skapes produktiv virksomhet i de fattigste utviklingslandene – virksomhet som kan skaffe folk arbeid og inntekt, virksomhet som kan skape ressurser til offentlige tjenester og infrastruktur. For å få dette til, må vi øke satsingen på investeringer - både utenlandske og nasjonale - på næringsutvikling og privat sektor og fremme tilgangen til lokale, regionale og internasjonale markeder. Her vil bistand også være et viktig virkemiddel. Dette kommer jeg også tilbake til.

Nasjonal fordelingspolitikk og styresett

Handel og økonomisk utvikling og vekst i utviklingslandene er heller ingen garanti for sosial utvikling og fattigdomsbekjempelse. For at handelen skal bidra til fattigdomsbekjempelse kreves også en nasjonal politikk og rammebetingelser som bidrar til at verdiskapningen kommer de fattige til gode. Dette fordrer godt styresett nasjonalt og at handel inngår som en del av landenes økonomiske politikk og utviklingsstrategi. Det er ofte behov for økonomiske og handelsmessige reformer og tilpasninger. Det trengs også en bedre fordelingspolitikk og en fattigdomsrettet politikk, det vi gjerne kaller pro-poor policies. Her bidrar vi også fra norsk side.

Landbruksutvikling – den norske handlingsplanen

Skal vi bekjempe fattigdom, må vi også satse på hovednæringen blant verdens fattige, landbruket. Landbrukssektoren er ryggraden i økonomien i de fleste utviklingsland. Over tre fjerdedeler av verdens fattige lever på landsbygda, og de langt fleste får sitt levebrød gjennom jordbruk og dyrehold.

Landbruket utgjør en drivkraft for økonomisk utvikling og verdiskapning som kan komme hele befolkningen i et land til gode. Landbruksutvikling bidrar til økt mattilgang og økt sysselsetting, og derved også redusert migrasjon til byene. Økte inntekter for bøndene skaper større etterspørsel etter varer og tjenester, i mange tilfeller lokalt produsert, noe som igjen skaper økt sysselsetting og nye inntektsmuligheter. Landbruket kan mao. være viktig katalysator og motor for økonomisk vekst, verdiskapning og bredere næringsutvikling i flertallet av fattige utviklingsland.

Satsing på landbruket i utviklingsland står derfor helt sentralt i kampen mot fattigdom. Dette er grunnen til at Regjeringen nylig fremla en handlingsplan for landbruksutvikling i utviklingspolitikken. Dette er grunnen til at vi nå vil trappe opp bistanden til denne sektoren vesentlig både innenfor det bilaterale og det multilaterale utviklingssamarbeidet.

Planen bygger på en helhetlig tilnærming der utvikling av landbruket inngår som en del av en bredere næringsøkonomisk satsing hvor vi ser på hele verdikjeden ”fra jord til bord” og der rammebetingelsene – både de indre og de ytre – spiller en avgjørende rolle for en slik utvikling. Det tradisjonelle produktivitetsfokuset for landbruksbistand forlates til fordel for en bred tilnærming som legger vekt på politiske reformer, landsbygdutvikling, organisering og lokale markeder, videreforedling og produktkvalitet, rettigheter og miljø, kompetansebygging og utdannelse, infrastruktur og markedsadgang.

Vi ønsker fortrinnsvis å gi bistand til å øke produktiviteten i små og mellomstore enheter i landbruket – der dette har særlig virkning for fattigdomssituasjonen på landsbygda. Vi vil legge spesielt vekt på å styrke småbønders muligheter og kvinners stilling innenfor landbruket. Menneskerettighetsaspektet om retten til nok og trygg mat som grunnlag for et aktivt liv med god helse legges til grunn. Vi ønsker å bidra til matsikkerhet gjennom landbruksutvikling. Bærekraft står i sentrum - uten en landbruksutvikling som er bærekraftig oppnås verken langsiktig økonomisk utvikling eller langsiktig matsikkerhet.

Handlingsplanen legger vekt på kompetansebygging og faglig bistand på handelsområdet for å sette utviklingslandene til å dra nytte av de markedsåpninger som gis – lokalt, regionalt og multilateralt. Vi vil satse på matvaresikkerhet og på landbruket som næring! Men vi har et problem dersom bønder og produsentorganisasjoner som lykkes og i neste omgang vil eksportere, skal møtes med et nei – i form av høye tollmurer. For det kan da ikke være slik at vi i vår satsing på landbruket bare skal si A, men ikke B?

Handel med landbruksvarer

Vi har også et problem dersom vi sier at handel med andre varer er ok, mens handel med de vareslagene som har størst potensiale for utviklingslandene, landbruksvarene, bør begrenses så mye som mulig. Det kan ikke sies å være spesielt solidarisk.

For potensialet er stort, også for fattige bønder – ikke minst når de slår seg sammen som produsenter. I en rapport utarbeidet av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, påpekes det også at finnes et potensiale for økt eksport fra u-land for bl.a korn, kjøtt, sukker, frukt og grønnsaker.

Så vil kanskje noen si at det er greit med eksport av noen landbruksvarer, men ikke kjøtt og korn og varer som vi produserer selv. Hva skjer når alle rike land tenker slik, ikke bare Norge? Jeg tror dere vet svaret. Å fortelle fattige land at de kun skal selge oss bananer, kaffe og kakao, eller det de har et overskudd av, blir galt. De må selv kunne bestemme hvilke varer det er lønnsomt å selge, innenfor en rettferdig og forutsigbar verdenshandel. Det er heller ikke mulig med slike ordninger i det internasjonale handelsregelverket. Markedsadgang for mangfoldet av vareslag vil dessuten minske u-landenes avhengighet av råvareeksport og sårbarhet for pris-svingninger på et eller to produkter.

Jeg ser av manifestet ”En ny handelspolitikk for landbruket” som fem av dagens arrangerende organisasjoner la fram i oktober i fjor at dere ønsker å gå andre veien. Kravet er bl.a. mindre import, importforbud og tolløkninger. Jeg må spørre om dette egentlig er særlig gjennomtenkt. En viktig test i internasjonal politikk er å tenke gjennom hva som ville skje dersom det en foreslår ble gjennomført av alle. For eksempel: Hvis USA, EU og Japan plutselig innførte importforbud på mais, sukker eller ris bare fordi de produserte det selv, ville det vært en katastrofe for en rekke utviklingsland som er helt avhengig av å eksportere disse produktene. Og som en liten parantes, hvorfor skulle ikke EU og USA også stenge ute norsk fisk hvis de hadde muligheten? Da slapp de jo en brysom konkurrent til oppdrettsanleggene i Skottland og Alaska, med konsekvenser for norske distrikter. Det vil være makta som rår. Jeg er overbevist om at verken Norge eller u-landene ønsker den sterkestes rett i verdenshandelen.

Kravet om at alle land må ha rett til å støtte og beskytte egen matproduksjon for egen befolkning må jeg også kommentere nærmere. Dette kan se ut som en feilkobling av to adskilte ting: retten til mat og matproduksjon. Individets rett til mat – eller frihet fra å sulte – er en rettighet som er slått fast av FN og som er basis også for vår handlingsplan. Denne kan innfris på flere måter. Det er ikke en forutsetning for retten til mat at maten skal være egenprodusert. I WTO-sammenheng og i handlingsplanen anerkjenner vi utviklingslandenes mulighet til beskyttelse av eget landbruk. Men å si at stater har en rett til å produsere mat er klart problematisk dersom det betyr at stater har rett til å stenge ute import. Det blir det samme som å avvise utviklingslandenes hovedkrav: adgang til å selge varene sine på Vestens markeder. Det er ikke Regjeringen med på. Selv om det norske landbruket er avhengig av en viss beskyttelse for en del nøkkelprodukter, kan vi ikke bevilge oss selv en blankofullmakt til å stenge ute import vi ikke ”liker”.

La meg så ta for meg noen av argumentene i debatten om handel og utvikling.

Råvarepris-argumentet

Ja, handel er viktig vil noen si, men: fattige land får ikke rettmessige priser for sine varer. Handelssystemet er grunnleggende urettferdig. Vi som kjøper varene betaler for lite og utnytter eksportørene. Jeg er helt enig i at prisene på typiske u-landsvarer – råvarer – er for lave sammenlignet med prisene på industrivarer. Ofte er u-landene avhengige av en eller to eksportvarer. Og svingningene i prisen på verdensmarkedet er ofte størst for disse varene. Den ugandiske finansminister fortalte meg f.eks. om de dramatiske virkningene for den ugandiske økonomien da kaffeprisen gikk ned. Andre har opplevd tilsvarende på andre områder. Slike prisfall har dramatiske virkninger for fattige land.

I forbindelse med arbeidet for Ny Økonomisk Verdensorden, som jeg selv deltok aktivt i, forsøkte man å foreslå reguleringssystemer for råvarepriser, og i neste omgang egne råvarefond som skulle fungere som buffere mot de dramatiske prissvingningene. Intet av dette lyktes. Råvarefond finnes den dag i dag, men beskjeftiger seg nå ikke med prisregulering, men med utviklingstiltak (diversifisering, kvalitetsforbedring). Dessverre er det slik at vi vanskelig kan diktere andre priser enn det markedet bestemmer.

Det vi imidlertid kan gjøre for å bistå utviklingslandene, er to ting:

Vi kan bidra med å videreforedle råvarene før de selges, slik at fattige land selv får merverdien. Slik kan vi bidra til industrialisering og sikre at landene får flere økonomiske bein å stå på. Vi kan også bidra til en mer diversifisert produksjon, slik at u-landene blir mindre avhengige av prissvingningene på et fåtall varer. Skal vi få til en mer diversifisert produksjon, må også handelshindrene addresseres. Idag bidrar høye tollmurer og ordninger som ”tolleskallering”, at tollen blir høyere dess mer videreforedlet en vare er, til å holde u-landene nede som råvareprodusenter og med stor avhengighet og sårbarhet for pris-svingninger. Reduserte tollsatser vil også innebære at produsentene får beholde mer av inntektene av salget, som ellers går inn i statskassen i de rike landene.

Det hjelper nemlig lite å nekte å kjøpe varene deres fordi vi synes at prisene er for lave eller fordi vi mener at de skulle beholdt varene selv. Det vil ikke bedre situasjonen. Dessuten, en fattig bonde i Bangladesh kan ikke bare spise ris. Han trenger også inntekt. Han må gis mulighet til å selge ris for å kunne kjøpe klær, skolebøker til barna, matvarer han ikke produserer selv, og innsatsvarer som kan øke produksjonen. Det kan ikke være slik at vi skal bestemme hva det enkelte land skal eksportere eller ikke. Utviklingslandene er selvstendige aktører og må selv få bestemme de vil eksportere og når, i tråd med internasjonale handelsregler.

Det andre vi kan gjøre er å støtte opp om alle tiltak som bidrar til salg av såkalte rettferdige varer, enten det dreier seg om Max Havelaar eller andre tiltak. Der småprodusenter får bedre priser for sine varer, - og der vi er trygge for at lønns- og arbeidsforhold er tilfredsstillende ivaretatt. Men all handel kan ikke kanaliseres gjennom denne typen initiativ. Det monner ikke. Utviklingslandene må få anledning til å eksportere sine varer på lik linje med oss.

Fordelings- og miljøargumentet

Og der er jeg inne på det andre argumentet som ofte brukes mot u-landshandel, fordelings- og miljøargumenter. Det heter gjerne at de som eksporterer u-landsvarer er storprodusenter som først og fremst er ute etter egen fortjeneste. Dette har vært hevdet f.eks. i forhold til Botswana, noe som faktisk er galt. Det har jeg sett ved selvsyn og kan redegjøre nærmere for. Og for det andre, - en slik eksport bidrar bare til å øke utslippene av miljøskadelige stoffer, noe som er negativt for miljøet.

I møte med slike argumenter er det viktig å titte i speilet. Er det ikke slik at vi her krever mer av utviklingslandene enn av oss selv? La oss ta norsk fiskerieksport som eksempel. Hvordan ville det vært om internasjonale importører av norsk fisk hadde sagt at de ikke ønsker å importere norsk fisk fra store trålere, fordi det ikke kommer norske fattigere kystsamfunn til gode. Nei, - en vil bare importere fisk fra de små fiskeskøytene i mindre fiskevær langs kysten nord for Trondheim. Hvordan hadde norsk fiskerinæring reagert dersom de hadde sagt at mat – som fisk faktisk er – bør være kortreist? At de ikke vil importere fisk fra oss fordi det fører til økte klimautslipp? Hvorfor skal mat til lands være kortreist, men ikke mat til vanns? Når er skytset fra norske NGOer blitt rettet mot ordinær norsk fiskerieksport? Ikke en miljøskadelig eksport vi ikke liker, men alminnelig eksport – f.eks. av tørrfisk? Nei, det er bare når utviklingslandene skal eksportere at slike argumenter plutselig dukker opp.

På lik linje med oss må utviklingslandene få bygge opp næringsvirksomhet for eksport, uten at de må gå igjennom en røntgenfotografering og inngående analyse på forhånd for å se om vi faktisk vil importere fra dem. De trenger inntekter og utenlandsk valuta mye mer enn oss, og de trenger det for å importere det de ikke disponerer over selv, på samme måte som vi gjorde det da vi bygget vårt eget land. Hvis vi i Norge bare skulle benyttet ressurser i eget land, - og uten eksport for import, ville vi måtte basere oss på de få vareslagene vi kunne produsere I Norge. Vi kan ikke sette helt andre standarder for utviklingslandene.

Samtidig er det klart at det er unødvendig å frakte varer tre ganger rundt jordkloden før de havner tilbake i en annen form i våre butikkhyller. Miljøhensynene må adresseres, også i forhold til handel. Det må imidlertid skje på annen måte, på den ene siden med miljøtiltak innen forbruk, produksjon og transport og på den andre siden må det skje i multilateral sammenheng, slik at de samme reglene gjelder for alle. Internasjonale miljøavtaler er først og fremst arenaen for dette. Imidlertid er det svært viktig at ikke handelsregler i WTO hindrer et slikt sentralt arbeid. Det var det vi slåss for i Johannesburg. På den annen side er bruk av handelshindringer direkte rettet mot u-landene under dekke av å ta miljøhensyn ikke spesielt troverdig.

Sult og handel med mat

Man bør heller ikke kjøpe landbruksvarer fra land hvor folk sulter, sier andre. Dette argumentet har som utgangspunkt at normalsituasjonen er sult i utviklingslandene. Dette er ikke tilfelle. Sultkatastrofer eller stor matmangel er ikke et årlig nasjonalt fenomen i fattige land. Slike situasjoner oppstår unntaksvis i en del land, i andre periodisk. Sultproblemer finnes i lommer og hos sårbare grupper i ordinære år. Disse gruppene vil ikke bli hjulpet av at man hindrer eksport av landbruksvarer. Helt andre og målrettede tiltak må til, både fra myndigheter og bistandsorganisasjoner. Og for å få penger til slike tiltak trenger utviklingsland også inntekter – f.eks. fra eksport.

I de fleste land er det dessuten en stor forskjell på produksjon og forbruk av subsistensvarer og produksjon av landbruksvarer for eksport. Det er som regel helt forskjellige produkter det dreier seg om. Men også der det dreier seg om samme produkt tar myndighetene ansvar. For å ta Zambia som eksempel. Mais er både en subsistens- og en eksportvare. Under den kritiske perioden med matvaremangel i fjor satte landet et forbud mot eksport av mais. Andre land har tilsvarende sikkerhetsmekanismer og bruker dem. Å bruke handelspolitikken som virkemiddel her minner mest om en form for formynderi overfor utviklingslandene.

Og særlig når det er mange eksempler på at argumentet også er galt. Felleskjøpets prosjekt i Mosambik, for produksjon av soyabønder for det norske markedet, viser dette. Prosjektets forundersøkelser viser at bøndene vil produsere for eget forbruk og i tillegg - for eksport. Analysene viser at denne eksporten vil øke deres matvaresikkerhet, ikke redusere den. En kjærkommen inntekt vil bl.a. bli brukt til innkjøp av andre matvarer og investeringer i økt produksjon.

Er det en ting utviklingslandenes egne representanter blir provosert av, så er det forsvaret av skyhøye tollmurer under dekke av sult-argumenter. Men mange i Norge har et argument klart da også. Nei, regjeringer i Sør, de representerer ikke egentlig folket i Sør, de er bare fra eliten – sies det. Så trekker man frem enkeltrepresentanter fra ulike bevegelser og norske aktivister som dem som ivaretar de fattiges interesser, ikke folkevalgte representanter som de fattige selv har stemt på. Progressive ledere fra Sør kommer nemlig med akkurat like kraftige angrep mot en slik politikk som andre. President Lula i Brasil dro som nyvalgt president fra Social Forum i Sao Paulo til World Economic Forum og sa:

”Any export efforts we might make will be worth nothing if rich countries continue to preach free trade and practice protectionism”

Jeg er akkurat kommet fra Mosambik og Kenya, og fikk høre et tilsvarende budskap.

Lula og andre ledere fra utviklingslandene forteller at slik proteksjonisme i rike land i dag koster utviklingslandene dyrt. De taper mellom 100 og 150 milliarder dollar per år i inntekter og velferdsgevinst. Det vil si mellom det dobbelte og tredobbelte av hva de mottar i bistand! Her er det forskjell på de fattigste landene og mellominntektslandene, men likevel. Potensialet er stort også for Sør-Sør-handel. Det bør også vektlegges. Og det gjør vi! Men det er slike tall som gjør at utviklingslandene nå fokuserer såpass mye på Verdens Handelsorganisasjon (WTO).

De internasjonale forhandlingene - WTO

Det er den aller viktigste arenaen for å bedre u-landenes handelsbetingelser. Gjennom mange runder WTO/GATT-forhandlinger er tollsatsene i de fleste industriland med få unntak nede på et så lavt nivå at de ikke lenger utgjør noen betydelig handelshindring. Det viktigste unntaket er landbruksprodukter.

Landbruksforhandlingene har derfor en helt avgjørende betydning i den inneværende Doha Development Round. I hovedsak forhandles det om å redusere bruken av tre typer virkemidler som hindrer handel med landbruksvarer: Tollsatser, innenlandskeoverføringer og eksportstøtte.

Mandatet for forhandlingene er vesentlige forbedringer i markedsadgangen, vesentlige reduksjoner i handelsvridende intern støtte, og reduksjoner av eksportstøtten med sikte på utfasing. Spesiell og differensiert behandling av utviklingsland skal integreres i en ny avtale, og det skal tas hensyn til ”ikke-handelsmessige hensyn” eller ”non-trade concerns”.

WTOs minsteadgangskvoter sikrer at det etableres importkvoter på 5% av forbruket på varer hvor det tidligere ikke har vært import. Kravet i manifestet som flere av organisasjonene som er tilstede her står bak, om å avskaffe slike importkvoter - må bety at en ikke kan akseptere at norske bønder ”bare” har 95% av markedet for f.eks. storfekjøtt. Det må bety at en vil hindre kjøttimport fra bl.a. u-land, slik at markedsandelen til norske bønder kan bli 100%. Betyr det at en egentlig også er imot vedtaket om ”0 for MUL”?? At næringsinteressene innen landbruket kan ønske dette er mulig å forstå, men utviklingspolitikk er det ikke.

De aller fleste u-land ønsker kraftige reduksjoner i rike lands tollsatser og ulike støtteordninger. De mener det vil gi dem bedre markedsadgang for å skaffe dem sårt tiltrengte inntekter. Mange av dem ønsker også å opprettholde tollbeskyttelse av egen landbruksproduksjon – i alle fall så lenge rike land fortsetter med sin subsidiering. Dette har vi fra norsk side uttrykt forståelse for. Men de ønsker altså ikke bare det! De vil ha markedsadgang og beskyttelse. Begge deler. Det er derfor ikke noe spesielt godt grunnlag for en allianse mellom Norge og utviklingslandene i landbruksforhandlingene i WTO, slik mange her har tatt til orde for.

Hovedskillelinjene i forhandlingene går nå i stor grad mellom u-landsgrupperingen G20 på den ene siden og USA og EU på den andre siden. G20 omfatter ca. 20 utviklingsland med store land som Kina, India, Brasil, Egypt, Indonesia, Nigeria og Sør-Afrika i spissen, og representerer således over halvparten av jordens befolkning.

I Genève jobbes det nå med å bli enige om oppskriften for reduksjoner i toll og overføringer før august i år. Man er snart enige om å fjerne alle eksportsubsidier. Det er bra. Og det er en målsetning jeg vet vi står sammen om. Enda vanskeligere blir det å enes om markedsadgang i forhandlingene. U-landene har vært svært kritiske til det forslaget som nå ligger på bordet. De mener at det vil føre til altfor små tollreduksjoner i rike land – særlig i EU og USA – og for store tollreduksjoner i mange u-land. G20 la nylig fram et forslag hvor de bl.a. krever at de høyeste tollsatsene skal reduseres mest og at rike land skal utvide sine importkvoter. Selv om G20 åpner for at rike land kan beholde noen svært få høye tollsatser, vil forslaget deres resultere i mer liberalisering for rike land – inkludert Norge – enn det forslaget som nå ligger på bordet.

Det er en motsetning mellom u-landenes ønske om bedre adgang til våre markeder og vårt behov i Norge for å videreføre vårt eget landbruk. Vi må derfor løpende vurdere hvordan vi i størst mulig grad kan innfri u-landenes krav, samtidig som vi må ta hensyn til at vi skal opprettholde et landbruk og levende bygder i Norge. Vi ser imidlertid behovet for å bedre markedsadgangen for utviklingslandene på landbruksområdet. Bedret markedsadgang gjennom WTO vil ha den største effekten, fordi det vil gi u-landene bedre og mer markedsadgang til hele den rike verden - og ikke bare til Norge. Slike felles regler gir også større forutsigbarhet og kan ikke endres over natten.

Men Norge kan også gjøre mer på egen hånd. De minst utviklede land (MUL) har toll og kvotefritak for alle sine varer ved eksport til Norge. Gjennom det generelle tollpreferansesystemet for import fra utviklingsland”, GSP, kan industriland også gi utviklingslandene handelsfordeler utover generelle tollreduksjoner i WTO. Den norske GSP-ordningen inneholder tollpreferanser for de fleste landbruksvarer fra u-land.

Regjeringen har varslet i utviklingsmeldingen at den vil iverksette en gjennomgang av GSP-ordningen for å se om det er mulig å forenkle og forbedre dagens ordning. Vi vil blant annet vurdere om antall mottakerland bør endres, om u-land utenfor MUL-gruppen bør tilbys større tollreduksjoner enn det de oppnår i dagens ordning. Vi ønsker bl.a å forbedre markedsadgangen for landbruksvarer også for utviklingsland utenom MUL-gruppen.

Faglig bistand og kompetansebygging – norsk støtte

Men utviklingslandene trenger også mye bistand for å ivareta sine interesser. Dette gjelder ikke minst de fattigste landene. Det gjelder både i internasjonale handels-forhandlinger, i WTO – så vel som muligheter til å utnytte markedsadgangen. Her står ikke minst MUL-landene svakt. Dette må vi nå gjøre noe med. Fra norsk side bidrar vi både gjennom bilaterale og multilaterale kanaler på i alle fall fem områder:

• Vi bidrar med faglig bistand og kompetansebygging slik at de fattigste landene kan forsvare sine interesser bedre i WTO og internasjonale handelsforhandlinger;
• Vi bidrar på ”tilbudssiden” med tiltak i hele verdikjeden for bedre utnyttelse av markedsadgangen, både når det gjelder produksjon, videreforedling, infrastruktur og eksportlinjer.
• Vi bidrar når det gjelder kvalitetssikring for å sikre salgbare og trygge varer for vestlige markeders strenge krav, med vekt på bl.a. merking, helse, miljø og sikkerhet;
• Vi bidrar også til partnerskap med norske importører og næringsliv for å øke importen til Norge, bl.a. gjennom samarbeid med HSH og Forum for utviklingshandel;
• Vi bidrar til initiativer for en mer rettferdig og etisk handel, både ved støtte til Initiativet for etisk handel, Max Havelaar og andre organisasjoner.

Vi har også sett at det nytter. Roseimporten fra Uganda og kjøttimporten fra Namibia og Botswana er eksempler på dette. Disse importlinjene kom i stand med støtte fra norske myndigheter. Utfordringen er å få dette til på bred front, både gjennom økt regional handel i Sør, gjennom tilgang til vestlige markeder og det norske markedet. Det er først når det skjer at det virkelig har virkning i fattige lands økonomi. Små prosjekter er bra for dem det gjelder. Men det er først når vi klarer å gjøre noe med landenes økonomi at det får konsekvenser for millioner av fattige mennesker. Det er dette vi må prøve å få til.

Avslutning

Tusenårsmålene nås ikke med almisser. Vi trenger økonomisk vekst og utvikling. Her er en mer rettferdig handel en nøkkel. Dette må gå hånd i hånd med bedre og mer bistand, satsing på landbruket, forbedret styresett i de fattige landene og en bedre fordelingspolitikk som bidrar til fattigdomsbekjempelse. Reform langs alle fire fronter er nødvendig.

Men å legge opp til en politikk som fratar utviklingslandene de mest sentrale virkemidler for økonomisk vekst, nemlig handel og eksportinntekter, er usolidarisk. Derfor er også de fattige landene sultne på handel. Mange utviklings-NGOer internasjonalt (OXFAM m.fl.) går nå i front i solidaritet med utviklingslandenes krav når det gjelder markedsadgang. På det laget håper jeg også å se dere. Formannen i Kenya National Farmers Union, Nduati Kariuki, uttaler det slik

”Western countries must try to protect our economies from collapsing and to do this not through charities but through fair trade”.

La oss gjøre hans ord til våre.

Takk for oppmerksomheten.