Kontrolleres mot framføring

Kjære rotarianere,

La meg starte med å takke for denne prisen som jeg tar imot på vegne av Regjeringen og det norske folk. Rotarys pris setter søkelys på kampen mot polio og de gledelige mål dere og vi har nådd. Arbeidet med å utrydde polio har bred og solid støtte i Norge, og selv føler jeg egentlig at det heller er dere som fortjener prisen! Verden trenger slike kampanjer og initiativ som Rotary har tatt.

Gjennom PolioPlus-kampanjen, som startet i 1985, har Rotary og internasjonale samarbeidspartnere oppnådd å redusere antall polio-tilfeller i verden med 99%.

En eneste prosent står igjen - og den vet jeg dere har tenkt å ta knekken på innen Rotarys hundreårsjubileum i 2005. Slike resultater er enormt viktige. Først og fremst er resultatene viktig for de mange som nå, takket være vaksiner, slipper denne forferdelige sykdommen. Men slike resultater gir også håp og tro på at vi kan utrette enda mer. Det er mye som gjenstår. Millioner av fattige må leve med sykdom, nød og urett hver eneste dag. Det vil vi gjøre noe med! Også derfor er vi samlet her i dag. Fordi vi vil mer! Dere i Rotary har gitt oss alle et eksempel til etterfølgelse.

For også på mange andre områder er Rotary en drivkraft i å forbedre levekårene for fattige og syke. I India bidrar Rotary til å sikre vannforsyning på landsbygda, i Liberia er Rotary en pådriver for å gjenoppbygge et krigsherjet land, og i afrikanske skoler er det mange elever som kan nyte godt av bidrag fra norske Rotary-klubber.

Vi står derfor i samme tjeneste - og vi jobber mot felles mål; bedre liv og verdige levekår for verdens fattige.

Kampen mot fattigdom - Tusenårsmålene

Fellesnevneren for vårt arbeid er kampen mot fattigdom.

Fattigdommen er vårt største problem - og vår tids største utfordring. Det må vi ikke glemme. De fleste i verden har det ikke som oss.

La meg fortelle om noen av dem som minner meg på hva det er vi jobber for.

Den lille gutten ved matstasjonen i Sør-Sudan. I 42 graders varme i Bahr el Gazal. En, liten gutt med altfor stor mage og tynne "pipestilker” til bein. Ingen visste hvor gammel han var. Sammen med tusener av andre barn ventet han tålmodig på mat. Fillete, skitten og nesten uten klær, men med en gnist og livsvilje i øynene som brente seg fast. Midt i sulten, midt i katastrofen, var smilet varmt og bredt og øynene spill levende. Jeg glemmer ham aldri.

Faren på helsestasjonen i Equatoria i Sudan. Han var liten og senete. Det var stor sult i området. Jeg snakket med ham. På sine smale skuldre hadde han båret sin utmattede gamle mor og sin datter, begge to, i flere timer, på vei til nærmeste helsestasjon. Han ville redde livet deres. Gamlemor døde mens jeg var der. Datteren fikk næring intravenøst og ville greie seg. Mannens øyne var fulle av sorg – og lettelse – samtidig. Blikket var ubeskrivelig - og uforglemmelig.

Toåringen på sykehuset i Malawi. Kroppen var full av sår, magen var altfor stor. Han satt i sengen, hilste og smilte. Ved siden av sengen satt mor og holdt i en liten hånd, i håp om at han måtte leve noen uker, noen måneder. Gutten hadde alle de sykdommer man kunne tenke seg, forklarte sykepleieren, og AIDS på toppen. Jeg møtte ham der, og tar ham med meg videre.

Det er disse jeg tenker på når jeg ser statistikken: Hvert sjuende menneske sulter, hvert femte mangler tilgang til rent vann. Hvert fjerde menneske i verden lever på under en tier om dagen - de fleste afrikanere på under fem.

I løpet av den timen vi tilbringer sammen, dør 685 barn av feilernæring eller underernæring.

Dette kan ikke fortsette. Dette kan vi som verdenssamfunn ikke være bekjent av. Den gode nyheten er at det har verdens ledere innsett og forsøkt å gjøre noe med.

På FNs tusenårsforsamling ved tusenårsskiftet satte verdens statsledere seg 8 mål, som alle skal nås innen 2015. Disse kaller vi Tusenårsmålene.

Vi skal halvere ekstrem fattigdom og sult innen 2015, sikre utdanning for absolutt alle, sikre jenters rettigheter, sørge for at flere barn gjennom helsetjenester får sjansen til å overleve 5-årsdagen sin og at flere mødre overlever fødselen. Og vi skal snu HIV/AIDS-epidemien. Vi har gitt oss selv tiden frem til 2015 - 11 år til - på å gjøre jobben. Og vi har ikke en dag å miste. Den lille gutten ved matstasjonen, faren og hans datter i Equatoria, og det to år gamle barnet i sykesengen i Malawi – for dem er vi allerede sørgelig sent ute.

Tusenårsmålene - status

Mye er oppnådd - og mye gjenstår. Nye tall viser at Tusenårsmål nr. 1 om bekjempelse av ekstrem fattigdom ligger an til å kunne oppnås på verdensbasis. Dette er gledelig. Men det er dessverre slik at statistikken skjuler store regionale og nasjonale forskjeller. Som så ofte ellers er det Afrika sør for Sahara som gir størst grunn til bekymring: bare 8 land i denne regionen - eller bare 15% av regionens befolkning - ser ut til å kunne nå det viktige fattigdomsmålet.

Land som Kina og Thailand ventes å nå flere av Tusenårsmålene; India ligger også godt an. Dette skal vi glede oss over, samtidig som vi altså må jobbe enda hardere for å sikre at Afrika henger med.

Det nytter

Innsats gjennom bistand og utviklingspolitikk nytter. Vi har en rekke gode resultater å vise til:

I løpet av min levetid har forventet levealder i utviklingslandene økt med 20 år. Det er det største sprang fremover i menneskehetens historie.

Nesten en milliard flere mennesker har fått tilgang til rent vann.

I løpet av det siste tiåret er barnedødeligheten redusert betydelig og vaksinasjonsprogrammer har reddet livet til 2,5 millioner barn hvert år.

Og polio - ja her er vi jo nå nesten ved veis ende.

Vi kan virkelig være med på å skape forandring – både for enkeltmennesker og for hele nasjoner, ja, - for verdens fattige. Vår oppgave er å gjøre verden mer rettferdig – å bekjempe fattigdommen.

Fire fronter

Hvordan skal vi greie dette? Om bare noen ganske få dager – den 30. april – vil Regjeringen sende til Stortinget en ny Stortingsmelding om norsk utviklingspolitikk. Det er snart 10 år siden sist. Hovedbudskapet i meldingen er at vi ikke finner noen ”quick fix” for å nå tusenårsmålene. Vi må ha en langsiktig og bred, felles kamp mot fattigdommen. Og det må kjempes på fire fronter samtidig skal vi oppnå skikkelige resultater.

Fire fronter mot fattigdommen:

For det første: Må det skapes et globalt partnerskap.

Ikke noe lands utvikling skjer i isolasjon. Vi må etablere mer rettferdige internasjonale rammebetingelser for handel, gjeld og investeringer. For mange utviklingsland betyr muligheten til å selge sine varer på det internasjonale markedet mer enn bistand. Ikke for de aller fattigste, riktignok - der vil nok bistand være det viktigste - men for mange av de land som er kommet litt lenger. Vi må ha bedre samsvar i alle deler av politikken vår, og sørge for at vi ikke tar med den ene hånden det vi har gitt med den andre.

La meg gi en illustrasjon på hva vi snakker om:

Ifølge britiske Oxfam ville én prosents økning i Afrikas andel av verdens eksport gi en gevinst på rundt fem ganger det beløpet Afrika mottar i samlet bistand og gjeldslette.

Det er mye penger og mange muligheter - for næringslivet og for utviklingslandene.

For det andre: Må vi gjennomføre giverreformen.

Vi må ha langt mer bistand, men vi må også ha bedre bistand. Bistandsoverføringene må økes kraftig om vi skal komme i havn med Tusenårsmålene.

Vi må også få slutt på det jeg vil kalle ”giversirkuset”. Vi ser fremdeles i dag tusenvis av enkeltprosjekter i hvert land og tusenvis av enkeltaktører som dessverre ofte løper i beina på hverandre.

Tanzanias finansminister fortalte for et par år siden at han måtte levere nærmere ti tusen rapporter til ulike givere hvert år. Og han måtte ta imot om lag to tusen forskjellige delegasjoner av givere, som alle selvsagt krever å få møte statsråden og viktige tjenestemenn. Slikt går ikke. Det forstår vi alle. Vi må bort fra isolerte og giverstyrte prosjekter. – Vi må rett og slett få mindre øremerking og mer rammebevilgninger, for å bruke et kjent slagord fra vår hjemlige debatt.

Vi må få bedre sammenheng mellom den bistand som kommer fra enkeltland og den bistand som kommer via internasjonale organisasjoner, og unngå dobbeltarbeid. For den som trenger hjelp, er det likegyldig hvilken avsender hjelpen har.

Vi må samarbeide mer med andre giverland og med mottakerlandene, fire flaggene og se på hvordan vi i fellesskap kan gjøre en best mulig jobb. Også de frivillige organisasjonene må være med på dette koordineringsarbeidet.

Vi må måle resultatene bistanden gir for mottakerne, ikke bare nøye oss med å se om prosjektene er gjennomført etter planen. Har folk virkelig fått det bedre? Det er jo det saken dreier seg om.

For det tredje: Må det en styresettreform til hos utviklingslandene selv.

Pengesummer alene kan ikke skape vekst eller velferd. Mangler man god politikk, fungerende statsinstitusjoner og vilje til å investere i menneskelige ressurser, kan verken millioner eller milliarder bistandskroner hjelpe dem som trenger det mest. De fattige landene må selv satse på godt styresett, demokrati og respekt for menneskerettighetene. Vi må bli mye tøffere i vår politiske dialog med myndigheter som ikke bekjemper korrupsjon. Frivillige organisasjoner, frie media og politiske partier kan være viktige pådrivere for å tvinge fram et bedre styresett. Og vårt krav til myndighetene i våre samarbeidsland er klinkende klart: Det må demonstreres at det er reell vilje til å prioritere sin egen fattige befolkning. Finnes ikke den viljen, nytter det ikke med utviklingssamarbeid.

Og så for det fjerde: Må privat sektor – næringsliv og frivillige organisasjoner mobiliseres.

I kampen mot fattigdom må vi ha med flere som dere, fra privat sektor og sivilt samfunn. Her er det uutnyttede ressurser - i nord og sør. Frivillige organisasjoner er sentrale medspillere for alt fra lokale til globale reformer.

Bistandsmidler alene kan selvsagt ikke løfte 1,2 milliarder mennesker ut av fattigdom – men langsiktig, bærekraftig utvikling og økonomisk vekst kan. Det er et faktum som verdenssamfunnet i stadig større grad har tatt inn over seg.

Mer av den økonomiske aktivitet som skaper sysselsetting og utvikling i de rike landene må legge veien om de fattige landene. Uten dette klarer vi aldri å bekjempe fattigdommen.

La meg ta et eksempel på hva jeg snakker om:

Ved Telenors satsing på selskapet GrameenPhone i Bangladesh har man faktisk klart å utvikle en bedrift som bidrar med 662 millioner kroner (2002-tall) til landets statskasse. Det er et vesentlig høyere beløp enn den årlige norske bistanden til landet. Ja, vi snakker om 6-7 ganger så mye. Grunnlaget ble lagt i samarbeid med NORAD. Og dette er verdens mest folkerike stat blant de minst utviklede landene. Et vanskelig land på mange måter, men likevel ser vi at næringsutvikling nytter.

Partnerskap er viktig. Vi har ulike styrkeområder. Vi utfyller hverandre. Vi kan gjøre mer - mye mer! - sammen enn hver for oss.

Partnerskap mellom stat og næringsliv er viktig. Partnerskap mellom stat og frivillige organisasjoner er viktig. Det har vi sett i kampen mot polio, i kampen mot hiv/aids og på mange andre områder. Grasrot-initiativer, politisk arbeid og industriens samarbeid har gitt oss samarbeidsmuligheter vi bare kunne drømme om for noen år siden.

Vi ser nye partnerskap i utviklingen av medisiner og i produksjon av disse. Vi ser at næringslivet i hardt rammede land tar initiativ til å arbeide for informasjon, forebygging og behandling. Det er i deres egen interesse – og i fellesskapets interesse. Og det nytter!

Som vi også hos oss ser at det nytter - med Rotarys kampanje mot polio på verdensbasis.

Frivillige organisasjoner som Rotary har verdifull erfaring og unik kompetanse. Kunnskapen og tilliten dere har bygget opp er viktig for Norges innsats for fattigdomsbekjempelse og fred. Det enestående nettverk dere har, både nasjonalt og internasjonalt, er et glimrende redskap til å fremme tanker og tiltak som bekjemper fattigdom og fremmer fred.

Jeg vil gjerne få komme med en invitasjon her i dag:

Rotarys polioinnsamling har bidratt sterkt til å få gjennomført et banebrytende, bredt vaksinerings- og overvåkningssprogram i utviklingslandene. Men forebygging er bare ett av mange områder som har store mangler i utviklingslandenes helsearbeid. Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å trekke fram et annet, nemlig forskning. Der er det enorme skjevheter når vi ser på hvilke konsekvenser ulike sykdommer har for helsesituasjonen globalt sett – og hvor forskningsmidlene går.

Det globale forum for helseforskning har beregnet at bare 10 prosent av ressursene innen medisinsk og helsefaglig forskning brukes til å forske på de sykdommer som utgjør 90 prosent av verdens sykdomsbyrde. Med andre ord: 90 prosent av midlene går til forskning på sykdommer som i hovedsak rammer oss - de rikeste og friskeste. Jeg behøver vel ikke forklare dette nærmere – det er fattigdomssykdommene som er underfinansiert, underdokumentert, underbehandlet.

I Regjeringen har vi nylig sett nærmere på hvordan norske midler prioriteres.

Ifølge Forskningsrådet går bare 5 prosent av norske forskningsmidler til forskning på de store fattigdomssykdommene. Dette har Helseministeren, Utdanningsministeren og jeg besluttet å gjøre noe med. Vi vil sette i gang et initiativ som vi også vil ha dere med på.

Initiativet er forankret i Forskningsrådets nye forskningsprogram "Global helse" som dras i gang i disse dager, med startfinansiering fra regjeringen. Programmet skal være ankerfeste for en intensivert norsk satsning på fattigdomssykdommene ved læresteder og offentlige og private institutter i Norge.

I denne sammenhengen er legemiddelindustrien og den biomedisinske industrien verdifulle samarbeidspartnere gjennom sin produktutvikling, utprøving og kommersialisering av egne og andres ideer. Vi kommer derfor til å invitere denne delen av industrien til å delta i et samarbeid rundt forskningsprogrammet.

Men også andre må være med. Rotary og Rotarys medlemmer, representerer et næringsliv som i mange tilfeller har nære forbindelser til de fattige landene hvor disse sykdommene herjer. Derfor kan også dere bidra. La oss tenke kreativt rundt dette og se på hvordan vi sammen kan utvikle partnerskapet mellom privat initiativ og offentlig satsing også på dette feltet.

Fra før har vi en sterk tradisjon i Norge for samarbeid med frivillige organisasjoner i utviklingssamarbeidet. Vi har tradisjon for at norsk næringsliv er partnere med staten i arbeidet med næringsutvikling i sør. Men vi har svakere tradisjoner for den type nyskaping Rotarys brede innsamling til polio representerer. Den inspirerer og gir ideer. Og – jeg spør – kan vi oppmuntre til en sterkere tradisjon for giverglede for globale problemer i norsk næringsliv? La oss bygge videre. Jeg gir dere denne ideen, en utfordring.

Forskningsprogrammet mot fattigdomssykdommene. Der kan vi også samarbeide.

Jeg vil avslutte her med et sitat fra en tekstsamling Verdensbanken har tatt initiativ til å få utarbeidet – den heter ”De fattiges røst”. En mann fra Ghana sier som følger:

”La oss ta den lille gutten fra i dag morges. Han døde av meslinger. Vi vet alle at han kunne blitt kurert om han var kommet til et sykehus. Men foreldrene hans hadde ingen penger, så gutten døde en langsom og smertefull død. Ikke av meslinger egentlig – men av fattigdom. ”

Vi vet at det er slik – dere har bidratt til å gjøre noe med det. La oss gjøre mer – sammen!

Takk for meg, og lykke til videre.