Utenriksminister Jan Petersen

Utenrikspolitiske ambisjoner for norsk fiskerinæring.

Innlegg på Fiskebåtredernes Forbunds representantskapsmøte i Bergen 20. januar 2004

Kontrolleres mot fremføringen

La meg starte med å takke for invitasjonen til representantskapsmøtet i Fiskebåtredernes Forbund. Fiskerinæringens sentrale rolle i norsk økonomi er uomtvistelig. Fisk og fiskeprodukter er blant våre aller viktigste eksportprodukter. For at næringens historiske rolle som en bærebjelke i norsk økonomi skal kunne videreføres er det av avgjørende betydning at ressursgrunnlaget ikke undermineres og at næringens meget konkurransedyktige aktører sikres forutsigbare og likeverdige vilkår på det internasjonale markedet.

Opprettelse av økonomiske 200-milssoner, god forvaltning av fiskeressursene kombinert med en effektiv og godt ledet fiskeflåte har skapt et solid fundament for vekst og velstand mange steder langst kysten. Høsting av havets ressurser gir også et betydelig bidrag til utvikling av hele det norske samfunn. Forvalter vi ressursene med fornuft, vil fiskeriene fortsette å være en bærebjelke i norsk økonomi i overskuelig fremtid.

De fleste fiskebestander som vi utnytter kommersielt deler vi med naboland. God forvaltning forutsetter derfor at vi blir enige med andre om både beskatning og fordeling. Fra norsk hold legger vi vesentlig vekt på at fordeling av fellesbestander skal skje på bakgrunn av sonetilhørighet. La meg understreke min prinsipielle holdning: Det er og skal være en viktig målsetting i enhver forhandling å sikre at Norge får en rettmessig andel når fellesbestander skal fordeles.

Fiskerinæringen holder seg ikke tilbake fra å kritisere myndighetene - og kanskje Utenriksdepartementet i særdeleshet - for å vært for ettergivende overfor tøffere forhandlingsmotparter og for å ofre norske fiskeriinteresser til fordel for andre utenrikspolitiske målsettinger. Det utdeles ikke noen premie for å gjette at jeg ikke mener dette er en riktig beskivelse av regjeringens politikk. Selvsagt må regjeringen alltid veie ulike hensyn mot hverandre og treffe avgjørelser som tjener helheten av norske interesser på beste måte. Men innenfor denne helheten har våre fiskerinteresser en helt sentral stilling.

Mange her i salen følger forhandlingene rundt fordeling av norsk vårgytende sild med stor interesse og årvåkenhet. For Norge som en ansvarlig fiskerinasjon er det viktig å forvalte denne bestanden både i samsvar med våre internasjonale forpliktelser og på en måte som ikke på ny setter bestanden i fare. Dette er selvsagt forpliktelser som i like stor grad også påhviler de andre partene i forhandlingene.

En god forvaltningsstrategi vil gi det største økonomiske langtidsutbytte av silden for alle parter. Det burde derfor være i alle forhandlingspartenes interesse å få på plass en ny fempartsavtale.

I samsvar med etablerte prinsipper mener vi at sonetilhørigheten skal tillegges størst vekt når eierandeler fastsettes. Siden hovedinteressentene ble enige om en felles forvaltning midt på 90-tallet, har Norge båret hovedansvaret for å få til en omforenet enighet når det gjelder fordelingen hvert år frem til i fjor. I 2003 oppnådde vi for første gang å forhandle frem en økning i Norges andel fra tidligere 57 prosent til 61 prosent. Omregnet i kvantum er dette en betydelig forbedring for norske fiskere.

Dette var et viktig skritt på veien i retning av en mer rettferdig avtale. Ennå har vi ikke fått på plass en fordeling for 2004, men våre forhandlingspartnere vet hvor Norge står og at vi mener alvor. Tiden er nå kommet for at vi atter setter oss ned og drøfter dette med næringen.

Også i vårt bilaterale forhold til EU måtte vi gå inn i et nytt år uten en fiskeriavtale på plass. Selv om forhandlingene mange ganger kan være både tøffe og langdryge, hører det likevel til sjeldenhetene at vi blir tvunget til å ta en pause i innspurten. Dette var imidlertid situasjonen like før jul. Jeg har med stor bekymring sett på utviklingen i torskebestanden i Nordsjøen. Fra norsk side mener jeg vi må gjøre hva vi kan for å redusere fiskepresset mot torsk inntil bestanden er bygget opp på forsvarlig nivå igjen. Dette er en forpliktelse både vi og EU har påtatt oss, så dette må vi følge opp. Forslag fra EU-siden til en ny forvaltningsstrategi som ville innebære en sterk økning av hysekvoten i 2004 kom brått på oss. Vi fryktet at dette kunne få negative konskvenser for torsken, dessuten hadde vi som medeier både i hyse- og torskebestandene forventet å bli tatt med på råd og vurderinger av hvordan dette fisket burde gjennomføres.

Vi deler ansvaret i fellesskap – vi må derfor også utarbeide virkemidlene i fellesskap. Da jeg i Dublin for snart 14 dager siden møtte det nye irske EU-formannskapet, benyttet jeg anledningen til å understreke dette budskapet på nytt.

Vi håper at våre og EUs forhandlere kan møtes om kort tid for å diskutere både forvaltning og kvoter i Nordsjøen samt andre utestående spørsmål som bl.a. gjelder hvordan EU skal kompensere for økte torskekvoter som de vil bli tilbudt i Barentshavet. Det er viktig å få til en avtale så snart som mulig slik at årets fiske kan gjennomføres på en rasjonell måte. En avtale forutsetter selvfølgelig at EU er innstilt på å gjennomføre reelle forhandlinger og basert på gjensidig respekt.

Det rike kolmule-fisket, som bringer store verdier til Norge, er utviklet av bl.a. norske fiskere. Men selv om den norske fangsten har økt sterkt de senere år, er økningen enda sterkere for nykommere i fisket. EUs kritikk av Norge er på denne bakgrunn urimelig. Når det gjelder forhandlingene, har fiskeriministeren på Regjeringens vegne tatt initiativ og forhandlet konstruktivt med sikte på en omforent internasjonal løsning som også tjener langsiktige norske interesser.

På den annen side synes det klart at man her står overfor en potensiell "almenningens tragedie", med en samlet fangst som langt overstiger det biologisk forsvarlige. Mens rådet fra Det internasjonale havforskningsrådet i fjor var 600 000 tonn, ble resultatet som denne forsamling vet rundt 2,3 millioner tonn, eller nesten det firedobbelte av anbefalingen. Et sammenbrudd i bestanden kan på ingen måte ikke utelukkes dersom fisket fortsetter i samme eller til og med i økt omfang. Det vil ha alvorlige økonomiske følger for en kapitalintensiv flåte. Det vil også være en politisk baksmell til nasjoner som roser seg av og forsøker å leve opp til høye idealer om fornuftig, bærekraftig forvaltning av havets levende ressurser.

Kolmule representerer kort sagt en alvorlig utfordring for næring og myndigheter i Norge, EU, Færøyene og Island. Det kan likevel ikke være tale om noe norsk hovedansvar.

Jeg registrerer på den positive siden at Havforskningsinstituttet vil ta initiativ til å starte opp en internasjonal koordinert forskningsinnsats på denne viktige bestanden. Jeg håper det vil lykkes instituttet å trekke med andre lands forskningsinstitusjoner i dette og at resultatene vil lette arbeidet med å komme frem til en internasjonalt omforent forvaltning av kolmule.

Tilgang på fiskeressurser er et viktig premiss for fiskeriene, avsetning av produktene er et annet.

Som dere vet, er handelen med fisk på EU-markedet regulert at EØS-avtalens protokoll 9, men markedsadgangen til EU er dårligere for fisk og fiskeprodukter enn for andre varer. Protokoll 9 gir tollfrihet for en del produkter av torsk, sei, hyse, blåkveite og kveite. Den gir derimot ikke tollettelser på viktige produkter av laks, makrell, sild, reker, kamskjell og sjøkreps. Tollsatsene for videreforedlete produkter er så høye at de overveiende grad hindrer eksport.

Under EØS-forhandlingene på 90-tallet ble det heller ikke funnet løsninger som sikrer mot at anti-dumpingtiltak eller andre beskyttelsestiltak blir brukt mot fiskeprodukter fra EFTA-landene. I 1999 ble det derfor tatt initiativ overfor Kommisjonen for å få i gang en drøfting av uavklarte problemstillinger omkring handelen med fisk, men uten resultat.

Vår markedsandel for eksport at laks til EU gikk ned fra 65 til om lag 52% i den perioden den såkalte "lakseavtalen" varte. Et velkjent og veletablert produkt ble hardt rammet. Den pågående antidumping-saken mot regnbueørret og den midlertidige straffetollen på 21.4% fra i fjor høst – nå foreslått av Kommisjonen som en fast toll over fem år på 19,9% - er et eksempler på at en positiv markedsutvikling så å si kan kveles i fødselen. Årsakssammenhengen mellom norsk eksport av ørret og problemene i EUs ørretindustri er etter vårt syn på ingen måte klarlagt. Vi tar saken svært alvorlig og gjør det vi kan både overfor medlemslandene og Kommisjonen for å forhindre at Kommisjonens forslag blir vedtatt. Imidlertid viser disse sakene tydelig vår sårbarhet på EU-markedet.

Fra 1. mai 2004 blir ti nye land del av dette indre markedet gjennom EØS. Det betyr at det felles regelverk og de samarbeidsordninger som gjelder for handel og økonomisk samkvem mellom EØS/EFTA-landene og EU, også vil bli gjort gjeldende overfor de nye medlemslandene i EU, Polen, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta og Kypros. Dette er av avgjørende betydning for å sikre norsk næringsliv adgang til det utvidete indre marked fra første dag. Ikke minst er det viktig for næringslivet i distriktene og langs vår langstrakte kyst, som baserer mye av sin virksomhet på eksport til det europeiske markedet.

Handelen med fisk stod sentralt under forhandlingene om utvidelsen av EØS. Utvidelsen innebærer at EFTAs frihandelsavtaler med åtte av tiltredelseslandene faller bort 1. mai dette år og blir erstattet av EØS-avtalens regelverk. Disse frihandelsavtaler sikrer oss full frihandel for fisk og i takt med velferdsøkningen i Sentraleuropa har vi vært vitne til en gledelig sterk markedsutvikling. I forhandlingene med EU gjaldt det derfor å kunne videreføre og videreutvikle denne handelen mest mulig uforstyrret. En alminnelig oppgradering av vår markedsadgang gjennom endringer av EØS-avtalens protokoll 9, innebar motkrav fra EU på ressurssiden i form av endring av eierbegrensningsreglene for norske fiskefartøyer. Det var av stor betydning å holde dette kravet utenfor forhandlingene.

Resultatet av forhandlingene ble at Norge har fått kompensasjon for bortfall av frihandelen med fisk i form av tollfrie eksportkvoter til EU for våre viktigste produkter av sild og makrell. Det gjelder fryst sildefilet og sildelapper, fryst rund sild og fryst rund makrell. Disse produktene utgjør det alt vesentligste av norsk fiskeeksport til de nye medlemslandene. I tillegg har vi fått en betydelig tollforbedring for fryste doble sildefileter samt en økning av den tollfrie rekekvoten.

På denne bakgrunn er det etter mitt skjønn grunnlag for å si at norsk fiskerinæring totalt sett ikke kommer dårligere ut etter utvidelsen enn før Dette har vi fått til uten at det har vært nødvendig å gå inn i drøftinger om å åpne for investeringer i norsk fiskeflåte. Det er ikke minst positivt at kvotene gir mulighet for en viss videre vekst i handelen. Den høye filetkvoten bidrar også til å trygge arbeidsplassene i industrien.

Regjeringen ønsker å sikre norsk fiskeri- og havbruksnæring så gode og stabile rammevilkår som mulig. Fiskerinæringen er bare delvis regulert gjennom EØS. Dagens vilkår for eksport til EU legger etter mitt syn klare begrensninger på muligheten til å virkeliggjøre vekstpotensialet i næringen. Adgangen til EU-markedet er langt dårligere for sjømat enn for andre produkter i EØS både i form av tollbelastning og EUs mulighet til å ta i bruk tiltak mot påstått dumping og subsidiering. Jeg tror at vi må konstatere at så lenge vi ikke vil innlemme EUs regelverk på fiskeriområdet fullt ut, så vil vi ikke få noen endring i disse spørsmålene. Etter mitt syn er det bare et norsk medlemskap i EU som vil kunne sikre norsk fiskeri- og havbruksnæring full og fri adgang til det europeiske markedet.

I forbindelse med forhandlingene om EØS-utvidelsen fant det sted en nærmere avklaring for reglene for transitt. Transitt var ett av de uavklarte spørsmålene fra de forrige EØS-forhandlingene som gjentatte ganger har blitt reist fra EU-siden på grunnlag av klager fra våre nærmeste naboland. Den nye avtalen gir EU rett til transitt på visse villkår av fangst fra EU-fartøyer. Det vil imidlertid ikke bli gitt generell adgang til transitt fra tredjelandsfartøyer eller fisk fanget av tredjelandsfartøy og omlastet til EU-fartøy.

Fiskerimyndighetene arbeider nå med nærmere utforming av detaljene i ordningen, både med varslings- og kontrollrutiner og betaling. Det er vanskelig å anslå hvor mye fisk som vil bli transittert. Basert på foreløpig interesse fra EU antas volumet å bli begrenset. Et reelt alternativt er å frakte fisken på kjøl til markedene lenger sør.

Verdenshandelen med fisk og fiskeprodukter er underlagt betydelige handelshindringer, både tollmessige og ikke-tollmessige. Ettersom omtrent 90% av norsk fiskeproduksjon går til utenlandske markeder, er stabile vilkår for markedsadgang i utlandet helt avgjørende for fiskerinæringen.

Et kjennetegn ved fiskeeksporten vår er at den i stor grad består av lite bearbeidet vare. Det har sammenheng med tollstrukturen i viktige markeder. Tollsatsene på bearbeidede produkter er gjennomgående høye i de fleste markeder.

Som tidligere nevnt, omfatter EØS-avtalen i begrenset grad fisk og fiskeprodukter. Markedsadgangen til EU er delvis regulert gjennom egne protokoller, og gjennom WTO- regelverket. Videre går over 40% fiskeeksporten til land utenfor EU, hvorav de aller fleste er medlemmer av WTO. WTO-regelverket har derfor en helt sentral betydning for norsk fiskerinæring.

Gjennom WTO har vi i dag et forpliktende, multilateralt handelssystem som beskytter oss mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett i verdenshandelen. Vi har et tvisteløsningssystem som skal sikre etterlevelse av regelverket. At dette virker fikk vi klart illustrert ved den nylig avsluttede "Stålsaken" der Norge, sammen med blant annet EU, vant frem mot USA.

Gjennom WTO forplikter landene seg til å gi like varer og tjenester lik markedsadgang uavhengig av hvilket medlemsland de kommer fra. Dermed vet medlemslandene og de enkelte eksportører hva som venter dem på de ulike markeder og kan planlegge deretter.

For Norge vil det være av stor betydning å få bedret rammevilkårene for norsk fiskeeksport gjennom den pågående runde i WTO. Redusert industritoll vil gi norsk fisk og andre industrivarer bedre markedsadgang mange steder i verden.

Den pågående forhandlingsrunden i WTO ble igangsatt gjennom vedtak på WTOs fjerde ministerkonferanse i Doha, Qatar, i november 2001 og skulle etter planen avsluttes innen 1. januar 2005.

I WTO forhandlingene har man fra norsk side hatt den langsiktige målsetting å få avviklet all toll på industriprodukter, herunder fisk. Underveis har vi arbeidet aktivt for å fremme forslag om en omfattende og generell reduksjon av tollnivået for fisk og fiskevarer, reduksjon av særlig høye tollsatser, eliminering av tollsatser under 2%, og en sterkere harmonisering av tollstrukturen mellom landene.

Det forhandlingstaktiske spillet på dette området er imidlertid så innfløkt at utfallet langt fra er gitt. Bl.a. mener mange utviklingsland at de ikke bør pålegges tollreduksjoner under henvisning til prinsippet om særbehandling av utviklingsland. Dersom utviklingslandene ikke påtar seg omfattende forpliktelser, vil heller ikke USA eller EU gjøre det. Grunnen er at både EU og USA har betydelige handelsinteresser for en rekke industrivarer på u-lands markedet. Japan og Korea vil også helst ha unntak for denne sektoren, og i alle fall ikke gi mer omfattende tollreduksjoner enn generelt for industrivarer. Får Japan aksept for det for sitt vedkommende, er det ikke godt å si hva andre som f.eks. EU vil gjøre.

Tollreduksjoner alene er imidlertid ikke tilstrekkelig til å sikre bedre markedsadgang. Det må også legges begrensninger på ikke-tollmessige tiltak, som f.eks. adgangen til å igangsette antidumpingtiltak. Forbedringer i antidumping-regelverket kunne gi mer stabil markedsadgang for norsk fisk – og spesielt oppdrettsnæringen - som har vært rammet av slike tiltak i USA og EU.

Forslaget til ministererklæring som ble fremmet under ministerkonferansen i Cancun i september 2003 inneholdt en tekst for markedsadgang for industrivarer, inklusive fisk, som fra norsk side ble ansett som et godt grunnlag for videre forhandlinger. Det var også en en viss uenighet under ministerkonferansen i Cancún, særlig om omfanget av unntak og overgangsordninger for utviklingsland. Men uenigheten var ikke større enn at det sannsynligvis ville vært mulig å komme til enighet dersom resten av teksten hadde vært akseptabel for de ulike grupperingene av land.

Problemet her er imidlertid at alle sektorer blir sett i sammenheng, slik at man ikke kan forvente noen forhandlingsløsning for industriprodukter hvis ikke man har enighet på andre områder. Det var særlig manglende enighet på landbrukssektoren samt spørsmål om felles regler for investeringer og konkurransepolitikk, som bidro til at man ikke ble enige om retningslinjene for sluttforhandlingene på noen områder.

Ministerkonferansen i Cancun ble derfor ikke den milepel som man hadde håpet på. Man klarte heller ikke å komme til enighet i WTOs Hovedråd i desember 2003 om de utestående problemene fra Cancún, slik ministrene hadde bedt om.

Det er likevel ingen krisestemning i WTO, eller noen følelse av å ha feilet. Snarere er det pragmatismen som råder, og erkjennelsen av at man har behov for mer tid. Mandatet fra WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001 ligger fast. Dette er samtlige medlemsland enige om. Forhandlingene vil fortsette i 2004, og man vil bygge på alt tidligere arbeid, herunder de tekstutkast som ble utarbeidet i forbindelse med ministerkonferansen i Cancun.

Sett med norske øyne hadde det vært å foretrekke om Ministermøtet i Cancun i september eller senest WTO’s Hovedråd i Genève i desember hadde fattet de nødvendige beslutninger for å bringe fortgang i forhandlingene. Det er alltid fare for at forsinkelser i slike forhandlinger leder til at ambisjonsnivået senkes drastisk eller i verste fall at forhandlingene stopper helt opp. For Norge blir det svært viktig at forhandlingene videreføres og at vi unngår at sluttresultatet blir skjøvet for langt ut i tid.

I den grad resultater fra forhandlinger i WTO lar vente på seg, kan bilaterale eller regionale handelsavtaler innenfor rammen av EFTA være et nyttig supplement til det multilaterale handelssystem. Det forutsettes da at de faktisk innebærer reell forbedring i markedsadgang mellom de deltakende land, dvs. at de i hovedsak leder til økt handel og ikke bare vridning av handelen vekk fra andre handelspartnere. Dette er en forutsetning for at slike avtaler skal anses i overensstemmelse med WTOs regelverk, og må konkret gjelde også for EFTAs fremtidige frihandelsavtaler.

Frihandelsavtalene har imidlertid klare begrensninger, og vil ikke kunne erstatte en forhandlingsløsning i WTO. Frihandelsavtaler vil neppe kunne løse problemer med en del lands proteksjonistiske bruk av antidumpingtiltak. Det kan kun multilaterale forhandlinger om WTOs antidumping-avtale gjøre innenfor et forum hvor vi kan støtte oss på bredere allianser. Bare gjennom brede, multilaterale avtaleverk kan vi sikre den forutsigbarhet og stabilitet i rammevilkårene som norsk fiskerinæring trenger.

For Norge er det derfor avgjørende at vi har et multilateralt handelssystem basert på forutsigbarhet, åpenhet og klare regler. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til at de pågående forhandlingene i WTO kommer inn på et mer konstruktivt spor. Bedre markedsadgang for norske eksportnæringer, herunder norsk sjømat, er blant regjeringens absolutt viktigste målsettinger i denne sammenheng.

Jeg vil advare mot å tro at det beste ville være om WTO-forhandlingene mislykkes. Det vil nemlig først og fremst de små land tape på. Ikke minst de næringer som vil være tjent med full frihandel med industrivarer, slik fiskerinæringen er et godt eksempel på.