Sjekkes mot fremføring

Excellencies, ladies and gentlemen,
mine damer og herrer, kjære forsamling,

Velkommen til UDs europakonferanse 2005, som er den tredje i rekken. Vi ønsker med denne konferansen å bidra til opplysning og refleksjon om utviklingen i Europa og Norges forhold til denne.

Norges forhold til Europa er på en og samme tid preget av nærhet og avstand. Vi nordmenn føler oss som europeere. Norge er dypt integrert i europeisk økonomi, politikk og kultur. Vi deltar i det meste av europeisk samarbeid. Men: Vi har ved flertallsbeslutning to ganger valgt å avstå fra medlemsskap i den viktigste og mest dynamiske europeiske samarbeidsorganisasjonen, EU. Norges befolkning er så godt som delt på midten når det gjelder spørsmålet om norsk medlemsskap i EU. Det er derfor viktig at vi fra tid til annen tar et skritt tilbake og ser Europa i et mer overordnet perspektiv. Denne konferansen er en god anledning til å gjøre dette.

Selv om Norge har valgt å stå utenfor EU, er et tett og nært samarbeid i Europa av stor viktighet for oss. Vi påvirkes av EUs beslutninger daglig. Vi har gjennom traktater og avtaler valgt å samarbeide med EU på en rekke områder. Derfor følger vi EUs utvikling nøye. Selv om Norge ikke er med i EU, legger vi vekt på og støtter opp om den betydelige rolle EU spiller for fred, sikkerhet og demokrati i hele Europa. Noen vil kanskje se det som et paradoks at mens vi selv har valgt å stå utenfor EU, er i varme støttespillere til EUs utvidelsesprosess. Dette viser at Norge og EU-landene deler mange av de samme verdier og visjoner. Vi tror på verdien av samarbeid om felles utfordringer.

Siden EU ble født i ruinene av Den annen verdenskrig har visjonen om et samlet Europa utviklet seg fra et kull- og stålfellesskap til en juridisk, økonomisk og politisk enhetlig europeisk union. Hittil har 25 land gått sammen for å danne en felles økonomi og styringsstruktur.

2004 ble et merkeår. Den 1. mai ble ti nye land opptatt som medlemmer. Bulgaria og Romania blir medlemmer fra 2007, og EØS vil utvides tilsvarende. Kroatia, Makedonia og Tyrkia har alle søkt om medlemskap. Ukrainas nye president har fastslått at medlemskap er et langsiktig mål.

EU, med nesten en halv milliard innbyggere fra Killarney i vest til Narva og Nicosia i øst, fra Utsjoki i nord til Valetta i sør, har felles lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter, et indre marked, en sentralbank, en felles valuta, en militær reaksjonsstyrke på 20 000 mann, og vil etter alt å dømme snart ha en forfatningstraktat, inkludert et charter om grunnleggende rettigheter.

Hvert åttende FN-medlem er et EU-land. EU står for om lag 20 prosent av verdens samlede BNP. Det indre marked er verdens største multinasjonale marked. Euroen er blitt verdens sterkeste valuta, etter å ha steget 50% i forhold til dollar i løpet av de tre første årene. EU har til og med et romfartsagentur med 200 satellitter i kretsløp rundt jorden og planer om å sende en europeer som det første menneske til Mars!

EU består samtidig av 25 selvstendige nasjoner. Utkastet til forfatningstraktat understreker at all EUs myndighet utgår fra medlemsstatene, og er avgitt på spesifikt angitte områder der samlet opptreden er i felles interesse og gir bedre effekt enn at hvert land handler hver for seg. At EUs felles budsjett tilsvarer bare om lag én prosent av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, tilsier at mye makt, myndighet og innflytelse fortsatt tilhører nasjonalstatene.

Samtidig har de fleste EU-landene, samt Norge og Island, avskaffet grensekontrollen seg i mellom, slik at vi nå kan kjøre fra Nordkapp til Palermo uten å møte én grensevakt. Milliarder av euro er blitt investert for å gjøre veiene og jernbanelinjene vi kjører på til velutbygde transeuropeiske nettverk. Vi, og andre EØS-borgere, har rett til å bo, arbeide, starte næringsvirksomhet, studere og slå oss ned som pensjonister hvor som helst i et område med 460 millioner innbyggere. Og det med trygderettighetene i behold.

Vi er utvilsomt vitne til den mest omfattende og dyptgripende integrasjonsprosess i Europas historie. På det praktiske plan er Norge på mange områder med. På det politiske plan har Norge liten innflytelse på utviklingen. EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet og våre ulike tilknytningsavtaler til EUs programmer og byråer, understreker hvor sentralt samarbeid med våre naboland i EU er for å ivareta norske interesser. Men som jeg sa i min redegjørelse til Stortinget i februar; EU-samarbeidet berører Norge i stadig økende grad, samtidig som våre egne muligheter til å påvirke reduseres i takt med at EU-samarbeidet utvides og fordypes. Dette er en viktig erkjennelse – og et tankekors.

Utenfor EU fører Norge en så aktiv europapolitikk som mulig. Store ressurser legges ned i arbeidet med å fremme norske synspunkter og interesser i EU-landenes hovedsteder og i Brüssel. Europaportalen er etablert. Det er gjennomført en vesentlig styrking av vårt arbeid med EØS-saker på basis av Samarbeidsregjeringens europapolitiske plattform. En godt fungerende EØS-avtale er avgjørende for Norge.

Arbeidet med å styrke den felles europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken (ESDP) fortsetter, i tråd med EUs politiske målsettinger. EU ønsker å ta et større ansvar i internasjonale spørsmål. Dette vil på sikt bidra til en jevnere byrdefordeling mellom Europa og USA. En slik utvikling vil vi være tjent med på begge sider av Atlanteren.

Derfor støtter Norge aktivt opp om en felles europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, både politisk og med konkrete bidrag til internasjonale operasjoner. Norge deltar for eksempel i den militære operasjonen i Bosnia-Hercegovina, som EU overtok fra NATO i desember. Dette er EUs desidert største militære engasjement hittil. Vi vil samarbeide med det nye europeiske forsvarsbyrået og i samarbeid med nordiske land bidra til EUs nye militære innsatsstyrker. Samtidig understreker vi at europeisk krisehåndteringsevne må være samkjørt med NATOs innsats. NATO er for Norge en hjørnesten i det transatlantiske sikkerhets- og verdifelleskap.

At USAs ønsker et nært transatlantisk samarbeid ble klart understreket da president Bush besøkte Europa nylig. Besøket viste også at USA vil styrke samarbeidet med EU i tiden fremover. Men den transatlantiske dialogen kan i økende grad komme til å foregå direkte mellom EU og USA. Det er viktig for oss at NATO fortsatt benyttes og styrkes som ramme for transatlantiske drøftinger av bredere sikkerhetspolitiske spørsmål.

Uttalelsen fra den tyske forbundskansler Schröder om at NATO ”ikke lenger er det primære forum hvor de transatlantiske partnere drøfter og koordinerer sine strategier”, reiser spørsmål – og vekker bekymring på norsk side. Noen er beroliget av at utspillet ikke preget NATO-toppmøtet i særlig grad. Men den problemstilling den tyske Forbundskansler tok opp er ikke ny. Vi har allerede i en tid sett en tendens til at viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål avklares direkte mellom USA og EU. Det vil kunne svekke NATO og bidra til at vi blir ytterligere marginalisert. En utvikling der viktige spørsmål i den transatlantiske dialog drøftes direkte mellom USA og EU vil helt klart stille Norge overfor vesentlige utfordringer.

Det viktigste spørsmålet på EUs interne dagsorden i år og neste år er forslaget til ny forfatningstraktat. Fra norsk side har vår holdning til traktaten vært enkel: Det dreier seg om hvordan EU ordner sitt eget hus, og er sånn sett ikke Norges anliggende. Men samtidig er det vår grunnleggende vurdering at EU er en positiv kraft i Europa og verden forøvrig. Etter min oppfatning vil forfatningstraktaten, dersom den trer i kraft, bety en demokratisering og effektivisering samt innebære en rekke andre forbedringer av EU. Men det gir også helt spesielle utfordringer for Norge. Det vil ikke bli lettere å få gjennomslag for norske interesser og synspunkter når EU blir større og får raskere og mer effektive beslutningsprosedyrer.

På det økonomiske området har Norge og EU sterke forbindelser. Først og fremst gjennom EØS-avtalen som sikrer norske bedrifter likeverderdig adgang til EUs indre marked. Norge er faktisk EUs sjette største handelspartner. Bare USA, Kina, Sveits, Russland og Japan kan vise til større samhandel med EU. Den norske vare- og tjenestehandelen med EU beløper seg til mer enn 800 milliarder kroner per år. Samlet representerer dette en verdi tilsvarende nesten halvparten av vårt bruttonasjonalprodukt.

Men vi er også viktige for EU på andre måter, ikke minst når det gjelder energiressurser. To tredeler av den norske oljeproduksjonen havner i EU-markedet – tilsvarende 15 prosent av EU-landenes forbruk. Om lag 690 millioner fat med olje gikk i 2003 fra Norge til EU-landene. Gass fra Norge utgjør 15 prosent av EUs samlede gassforbruk. Vi er den mest pålitelige leverandøren av denne typen energi til EU.

I tillegg kommer fisken. Den årlige eksportverdien bare av laks til EU har vært på mellom syv og åtte milliarder kroner. For tiden må vi dessverre kjempe mot importbegrensende tiltak fra EU som vi mener er klart urettmessige. Både statsministeren, fiskeri- og kystministeren og jeg har gjentatte ganger tatt denne alvorlige saken opp med EUs medlemsland og med Europa-kommisjonen. Når tiltakene nå er et faktum, har vi intet annet valg enn å ta saken til WTO. Laksesaken illustrerer at Norge fortsatt står overfor betydelige økonomiske utfordringer i forhold til EU, til tross for EØS-avtalen.

Norge tar et betydelig medansvar for Europas felles interesser. De nye EØS-finansieringsordningene representerer en årlig norsk støtte på nesten to milliarder kroner til sosial og økonomisk utvikling, først og fremst i nye EU-land ved Østersjøen (Polen, de baltiske land). Dette utgjør forholdsmessig større overføringer til nye medlemsland enn fra de fleste ”gamle” EU-land. Vi arbeider for at noen av disse midlene også kan komme Ukraina til gode gjennom grenseregionalt samarbeid og i samsvar med EUs naboskapsprogram. Det nye Ukraina vender seg nå mot Europa, og fortjener vår støtte.

Betydelige norske midler er også med på sette landene på Vest-Balkan i stand til å bli fremtidige EU-medlemmer. Vi yter i år 750 millioner kroner i støtte til politisk, økonomisk og sosial utvikling i Balkan-landene. Det er dessuten avsatt 271 millioner til tiltak for fred, forsoning og demokratibygging i Moldova, Kaukasus og Sentral-Asia. Også her er orientering mot Europa et sentralt siktemål.

I tillegg gjør Norge en betydelig innsats for Europa i Nordvest-Russland. Her bruker vi over 200 millioner kroner i år for å støtte opp under en demokratisk og bærekraftig utvikling . Vi ønsker gjennom Barents- og Østersjø-samarbeidet og i bilateralt samarbeid med EU og EU-land å bidra til den fortsatte integreringen av Russland i europeiske samarbeidsstrukturer. I arbeidet for å få større europeisk fokus på de mange utfordringene og mulighetene i Europas høye nord, er Europa-kommisjonen en viktig partner, og EUs Nordlige dimensjon-initiativ et viktig verktøy.

EU er den eneste europeiske samarbeidsorganisasjon Norge ikke er medlem av. Samtidig er det nettopp EU som er den mest dynamiske, den som vokser mest og den som legger flest premisser for norsk politikk. Dette er et paradoks som kontinuerlig må være gjenstand for debatt – uavhengig av regjeringskonstellasjoner. Jeg er helt enig i statsministerens beskrivelse i nyttårstalen ”om at Europa og EU er noe helt annet i dag enn da vi tok stilling til norsk medlemskap i 1994”. Han viste til at EU ikke lenger er en vestlig, men en alleuropeisk organisasjon. Når vi en gang igjen skal ta stilling til norsk medlemskap, må vi alle, uansett grunnholdning, ta utgangspunkt i denne nye situasjonen.

Jeg håper denne konferansen vil være med på å stimulere til en aktiv og fordomsfri europadebatt.

Jeg ønsker lykke til med konferansen!