(Les sakens dokumenter og referat fra Stortingets behandling.)

La meg først si at vi fra Regjeringens side er meget tilfreds med de konsultasjonene vi har kunnet ha med partiene på Stortinget i forkant av denne stortingsproposisjonen, og at vi har kunnet handle raskt i fellesskap og synliggjøre at vi står sammen, og at dette er vårt bidrag fra det offentliges side til den nasjonale dugnaden som i realiteten har gått over hele landet. La meg bare først notere at det har vært en god prosess rundt dette.

Det andre budskapet som har vært viktig, som jeg tror vi har hatt felles, og som jeg ser i innstillingen at vi står sammen om, er at denne bevilgningen skal være addisjonell, for på denne måten å sikre at den ikke går ut over andre nødlidende i andre deler av verden.

Vi har fokusert sterkt på dette i det internasjonale arbeidet nå de siste to ukene, og vi har også foretatt en kartlegging av situasjonen i OECD, for å se hvordan disponeringen av midlene har vært blant giverlandene. Ikke alle land har klargjort sine budsjettdisposisjoner, flere OECD-land gir nå midler addisjonelt, på samme måte som Norge, og tar fra andre budsjetter. Noen er det uklarhet knyttet til, og andre omdisponerer innenfor. Bildet er ikke helt svart, det er en del som gir tilleggsmidler. Men dette kan vi eventuelt komme tilbake til når vi er kommet lenger.

Det er også beveggrunnen for at jeg, og flere med meg, har tatt initiativ til at vi må bli bedre til å spore og overvåke flyten av bistandsmidler i slike situasjoner, både hvorvidt de penger som blir varslet, blir utbetalt og anvendt ute i felt, og hvor pengene tas fra – altså finansieringen. Det har ført til et initiativ også i internasjonal sammenheng. FN hadde på selvstendig grunnlag begynt en tankeprosess rundt dette og tatt kontakt med PricewaterhouseCoopers, som nå hjelper FNs koordinerende operasjon, OCHA, og Jan Egeland i et kartleggingsarbeid i forhold til tsunami spesielt. Vi har gitt uttrykk for at vi mener det er det behov for på mer permanent basis, slik at vi får bedre oversikt og mer sammenlignbare tall og det også blir en sporing av hvor midlene hentes fra.

Så til det konkrete spørsmålet som knytter seg til den milliarden som Stortinget her i dag vil vedta til ofrene etter tsunamikatastrofen. Vi har vært opptatt av dette, og jeg er veldig tilfreds med de signaler som saksordføreren gir, og som ligger i innstillingen, at de prinsippene som vi vanligvis følger i internasjonal bistand, og som vi har nedfelt i den utviklingsmeldingen vi akkurat har drøftet, skal følges også i denne situasjonen. Det betyr at vi må sikre internasjonal koordinering, at koordineringen i den akutte fasen må håndteres av FN i samarbeid med lokale og sentrale myndigheter, og at det i neste omgang, i gjenoppbyggingsfasen, er myndighetene som skal sitte i førersetet, lokalt og nasjonalt. De må foreta prioriteringene og legge grunnlaget for hvor vi skal bistå, og så må vi gå opp en arbeidsdeling med andre givere. Dette er spesielt viktig i gjenoppbyggingsfasen, som vi nå går inn i. Vi har utbetalt omtrent i underkant av halvparten av dette beløpet i disse dager. Vi fikk lov av de parlamentariske lederne til å bruke litt før. Vi har gjort det, men det går i dag ut en god del. Vi vil da ha rundt 500 mill. kr til disposisjon og til vurdering i løpet av de neste månedene for å sikre en optimal bruk av midlene, koordinert og ut fra landenes egne behov. På grunnlag av det, og selvfølgelig også volumene internasjonalt, vil vi komme tilbake til Stortinget dersom det er nødvendig og ønskelig. Men det vil vi vurdere underveis.

La meg bare fokusere på tre andre spørsmål. Det ene er knyttet til den situasjonen vi har i de to landene som jeg forstår Stortinget er enig i at vi skal konsentrere mesteparten av innsatsen om, nemlig Sri Lanka og Indonesia. Situasjonen der er knyttet til konflikt, for Sri Lankas vedkommende i nordøst og for Indonesias vedkommende i Ache-provinsen. Det er ingen tvil om at vi står overfor store utfordringer. Veldig mye ressurser og midler skal inn i en meget sårbar og vanskelig situasjon. Derfor blir det å ha et konfliktfylt perspektiv og koordinere skikkelig faktisk et imperativ i denne sammenheng. Det tar vi høyde for. På Sri Lanka har Norge en spesiell rolle å spille, i lys av den innsats som vi har i fredsprosessen. Her vil vi bruke både de kontaktene vi har, og den rollen vi har, til å bidra til en mest mulig tilpasset tilnærming, slik at vi ikke ødelegger med bistanden i forhold til konfliktsituasjonen. Dette arbeider vi med. En viktig nøkkelfaktor der vil være tilgang, «access» – alle skal få hjelp, alle skal få gjenoppbyggingsbistand, ingen skal diskrimineres. Vi må sikre retningslinjer for dette. Det gjelder også beskyttelse av barn, som kan bli ofre i en slik situasjon. Dette er vi fullt oppmerksom på. La meg i parentes bemerke at vi har fått nye tall de siste dagene. Bare i Ache-provinsen er det 12 000 barn som er blitt alene, og 560 skoler er helt ødelagt. Det er en kjempeutfordring å sikre beskyttelse av barn i denne situasjonen.

La meg så kommentere det andre punktet, som mange har vært opptatt av i Stortinget, og som også er spesielt nevnt i innstillingen, og det er immunisering og vaksinasjon av barn. Det er ingen tvil om at mange barn i de flomrammede områdene trenger beskyttelse mot smittsomme sykdommer. Til nå har de mest berørte landene hatt en relativt god infrastruktur for immunisering av barn, bl.a. i samarbeid med UNICEF og WHO. Deler av denne infrastrukturen – ikke hele, men deler av den – er nå ødelagt. I gjenoppbyggingsarbeidet etter tsunamien er det derfor behov for å støtte reetablering av disse funksjonene. Regjeringen vil derfor støtte immunisering av barn allerede nå i den akutte fasen i forhold til UNICEF og WHO, som ledd i den såkalte Flash Appeal fra FN. Når det gjelder gjenoppbygging av dette tilbudet, er vi også beredt til å bidra, slik at vaksinasjonsprogrammene kan bli fullt restituert. Det er viktig at dette gjøres i tråd med de prinsippene vekslende regjeringer har fulgt, og som Stortinget har støttet opp om i den debatten vi nettopp har vært igjennom, nemlig at FN må ha en koordinerende rolle, at mottakerlandene må sitte i førersetet og selv avgjøre hvordan gjenoppbyggingsarbeidet skal skje, også når det gjelder immuniseringssystemene, at giversamarbeidet og arbeidsdelingen mellom giverne blir fulgt, slik at vi ikke løper i bena på hverandre, og sist, men ikke minst, at bevilgninger til FN går gjennom rammeprogrammer og ikke direkte øremerkes på regionalt nivå, og at vi sikrer kostnadsdeling mellom giverne.

I et brev som kom fra Verdens helseorganisasjon til Utenriksdepartementet den 14. januar, altså i helgen, og som flere har referert til i debatten, skisseres et mulig opplegg for reetablering av slike vaksinasjonssystemer. Skissen er veldig tentativ, og det gjenstår for oss en rekke uklarheter som vi må få oppklart. Det gjelder bl.a. forholdet til FNs samlede appell, det gjelder hvilke land støtten er tenkt kanalisert til – det er uklart – og det gjelder hva disse landenes egne prioriteringer og vurderinger er. Som sagt er det de som skal sitte i førersetet. Med andre ord: Vi har ikke i dag den informasjon som er nødvendig for å følge opp de prinsippene som Stortinget nettopp har drøftet og vært opptatt av skal ivaretas i forvaltningen av bistandsressursene. Vi vil derfor søke å avklare disse spørsmålene. Det vil skje i direkte kontakt med berørte land og med FN-organisasjoner. Det er også naturlig at dette blir drøftet på de givermøtene som vil finne sted i nær framtid. Jeg kan love at jeg umiddelbart vil ta kontakt med andre, likesinnede givere for å mobilisere slik støtte. Nå kan jeg imidlertid varsle at vi vil bidra til å sikre at landenes vaksinasjonsprogrammer og systemer vil bli fullt restituert. Det skal med andre ord ikke stå på Norge i en slik sammenheng.

Og sist, men ikke minst det som har vært som reist som problemsstilling i innstillingen, og som også representanten Jacobsen omtalte, spørsmålet om gjeld og håndteringen av de tsunamirammede landenes gjeld: Den 12. januar drøftet man i Parisklubben, som er koordineringsorganet for den bilaterale gjelden, et mulig gjeldsmoratorium for de berørte landene. Det er foreløpig ulike syn på dette i internasjonale gjeldsforhandlinger, og landene som ble utsatt for tsunamiens herjinger har dessuten ulike vurderinger av hvilken nytte de vil ha av gjeldslette som et ekstraordinært tiltak for å skaffe rom for gjenoppbyggings- og utviklingsarbeid. Så her er det forskjellige syn i de ulike landene.

Jeg er også opptatt av at hvis man skal ta i bruk et virkemiddel som gjeldslette i en slik sammenheng, må man være trygg på at det kommer de flomrammede til gode. Derfor er jeg meget glad for den klare føring som ligger i innstillingen på dette punkt. Og på det grunnlaget kan det bli aktuelt for Regjeringen å komme tilbake til spørsmål om gjeldslette senere, f.eks. i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2005. Men det er det foreløpig for tidlig å si, det vil situasjonen og forhandlingene internasjonalt etter hvert avklare. Vi er i hvert fall villige til å stille opp. Men vi får se hvordan dette forløper, og så får vi se om vi klarer å få til løsninger som landene selv ønsker, og som kommer de flomrammede til gode – og det siste vil være ikke minst viktig for meg.