(Les sakens dokumenter og referat fra Stortingets behandling.)

La meg bare starte med en oppfordring til Stortinget, og det er at vi ikke venter i åtte år med neste debatt om utviklingspolitikken. Dynamikken på dette feltet tilsier at Stortinget bør ha både redegjørelser, debatter og meldinger i tiden framover.

La meg begynne med den tragiske naturkatastrofen i Asia annen juledag, som har preget oss alle, og som ødela livet og levekårene for millioner av mennesker og drepte over 165 000. Vi skal stille opp for dem som er rammet, og vi må gjøre hva vi kan for å forebygge slike katastrofer i framtiden.

Men det går også en langsom tsunami over den fattige delen av verden. La oss derfor håpe at den bølgen av folkelig engasjement som nå hjelper flodbølgeofrene, kan utvikle seg til et permanent engasjement i kampen for dem som er fattige og nødstilte, over alt i verden hvor de finnes. Til det trenger vi en global dugnad, og vi trenger en arbeidsplan. Det har vi nå fått et bidrag til gjennom den rapporten som er framlagt fra FNs side, FNs tusenårsprosjekt om gjennomføring av tusenårsmålene. Den ble presentert for generalsekretær Kofi Annan i går.

Jeg vil få trekke fram noen viktige elementer fra den: For det første at utviklingspolitikken er begrunnet i grunnleggende menneskerettigheter. For det andre at vi ikke vil nå tusenårsmålene om vi ikke reformerer. For det tredje at bedre markedsadgang for varer og tjenester fra utviklingslandene er nødvendig. For det fjerde at vi kan nå tusenårsmålene om vi arbeider mer målrettet med reform. For det femte at godt styresett er nøkkelen til utvikling. For det sjette at bistand nytter når det gjøres riktig, og når man bygger på landenes egne fattigdomsplaner. Og for det sjuende at tusenårsmålene er innen rekkevidde om OECD-landene bare delvis innfrir sine gamle løfter om bistand og gir 0,54 pst. av BNI – altså under FNs mål på 0,7 pst.

Tusenårsprosjektet understreker samtidig at reform av FNs egen måte å arbeide på må drives videre dersom FN skal kunne være en ledende kraft i arbeidet.

Innstillingen vi behandler i dag, viser at Regjeringen og Stortinget deler disse vurderingene – vi er altså på linje med FN. Den viser at Regjeringen har Stortingets støtte i arbeidet som gjøres for å drive denne globale reformagendaen framover.

Hovedlinjene er det altså enighet om i denne innstillingen, og det er en styrke når vi skal gjøre dette. Det dreier seg om sammenheng i politikken, eller koherens. Utviklingspolitikk er ikke et særfelt, det omfatter i prinsippet alle spørsmål der forholdet til utviklingslandene berøres. Handel og markedsadgang, gjeld – gjeldssletting og gjeldslette – migrasjon, landbrukspolitikk, kunnskaps- og teknologioverføring osv.

Om vi skal oppnå et reelt globalt partnerskap for utvikling, må industrilandene levere på disse feltene, og det må også Norge. Det dreier seg om styresett. Godt styresett og en velfungerende stat og kamp mot korrupsjon er en forutsetning for at vi skal lykkes. Derfor satses det på å støtte opp om og bidra til å videreutvikle kapasiteten til egen styring hos u-landene selv. Det er bra at Stortinget slutter seg til dette.

Det dreier seg om giverreform, og vi er midt i dette internasjonale reformarbeidet av internasjonal bistand. Derfor er jeg glad for komiteens understrekning av at det er samarbeidslandenes planer og fattigdomsstrategier som skal støttes – ikke våre – og at det er de som skal lede utviklingsarbeidet – ikke vi – slik at de selv får det fulle ansvaret for det som skjer. Det er det som er en rett tilnærming.

FNs tusenårsprosjektsrapport understreker også dette. Vi er inne i en prosess der vi i økende grad ser en overgang fra øremerking og prosjektbasert bistand til større ansvar for egenutvikling gjennom sektorprogrammer og budsjettstøtte. Da er det situasjonen på landnivå som avgjør kanalvalg og vurderingen av dem, og ikke en egen norsk analyse av hvilke kanaler som egner seg best sett fra Oslo.

Så må vi fokusere på resultatene. Det gjør vi i meldingen, og det er jeg glad for at komiteen slutter seg til i innstillingen. Vi skal komme tilbake med våre vurderinger av hvordan vi konkret kan måle utviklingspolitikkens effekter i de ulike budsjettproposisjonene.

Et av de elementene som er trukket fram i reformarbeidet i FNs tusenårsprosjekts samlerapport, er behovet for større forutsigbarhet i ressurstilgangen både for FNs organisasjoner og for utviklingslandene. Dette vil bli et hovedtema på høynivåmøtet om harmonisering i Paris i mars i år. Regjeringen ønsker å bidra til større forutsigbarhet, og jeg vil derfor legge opp til at en i de årlige budsjettproposisjonene gir flerårige indikative tilsagn om støtte til samarbeidsland og til FNs fond og programmer, med forbehold om Stortingets godkjenning. Slik jeg ser det, vil det også være i tråd med Stortingets bevilgningsreglement. Det innebærer at ikke bare utviklingsbankene har mulighet til å se sitt arbeid i et mer langsiktig perspektiv.

En viktig del av reformarbeidet er konsentrasjon om de som har størst behov, de som er fattigst. Med rapporten fra FNs tusenårsprosjekt har vi nok en gang fått fastslått at Afrika sør for Sahara henger etter i arbeidet med å nå tusenårsmålene. Komiteen gir i dag sin tilslutning til at vi i større grad skal fokusere på dem og etablere et måltall for dette. Det er jeg glad for. Vi skal selvfølgelig gi rom for humanitær hjelp, fred og forsoning og andre globale ordninger, slik komiteen har bedt om. Vi vil derfor komme tilbake til Stortinget med forslag til et slikt tall og klargjøre nærmere hvilket alternativ vi vurderer som best på dette punktet.

Men tusenårsmålene kan ikke nås med offentlig innsats alene, her er privat sektor og frivillige organisasjoner svært viktige aktører. Vi vil umiddelbart gå i gang med å etablere et utvalg, som en også har fått Stortingets tilslutning til, for å vurdere frivillige organisasjoners arbeid i utviklingssammenheng og de resultatene de oppnår, og det har vi også bebudet i meldingen. Privat sektors engasjement og næringslivets engasjement er også svært viktig, og i denne sammenhengen er selvfølgelig Regjeringen opptatt av det som også representanten Gunhild Øyangen nevnte, nemlig «Corporate Social Responsibility» og betydningen av å bringe dette arbeidet videre.

Det er også enighet mellom storting og regjering om at vi skal ligge i front når det gjelder kriterier for gjeldslette, internasjonale gjeldsletteordninger, og bidra til en løsning på u-landenes kritiske gjeldssituasjon. Vi vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av et eventuelt behov for en internasjonal gjeldsdomstol og de internasjonale aktørers vurdering av dette. Vi har også fra norsk side allerede hatt en dialog med Verdensbanken om problemstillingene omkring illegitim gjeld. Jeg kan meddele Stortinget at vi med norsk finansiell støtte nå vil sørge for at Verdensbanken får utarbeidet en studie rundt dette temaet som kan være et grunnlag for videre debatt i Norge.

I rapporten fra FNs tusenårsmålsprosjekt er det også lagt stor vekt på dimensjonen knyttet til å forebygge konflikt, bedre kunnskapen om dette og bidra til konfliktsensitive tiltak. Fra norsk side har vi understreket dette i meldingen, og selv om representanten Haga kunne ha tenkt seg enda mer fokus på dette, så mener vi at her har vi et rammeverk som er tilstrekkelig for vårt arbeid på dette området, og som vi mener er et godt verktøy, nemlig det strategiske rammeverket for fredsbygging.

I dette arbeidet er det samtidig viktig å beskytte bistanden mot å bli misbrukt til militære formål og til tiltak som i realiteten hører hjemme under andre departementers budsjetter. Jeg er glad for den felles holdning som er i Stortinget. Selv om det er to ulike merknader på dette punktet i innstillingen, er det en klar tilslutning til den restriktive linjen Norge har ført i OECD/DAC fra samtlige partier på Stortinget. Det er en styrke. Vi er i innspurten i OECD/DACs arbeid på dette området, og det er godt å vite at vi har et samlet storting bak oss når vi går videre i det internasjonale arbeidet.

Den første testen med hensyn til å bidra til fredsbygging og bidra til stabilitet i en konfliktsensitiv sammenheng, gjelder Sudan. Her står vi foran en kjempeoppgave. Vi ser slutten på Afrikas lengste borgerkrig. Vi skal ha giverkonferansen for Sudan her i Norge, og vi skal sammen med andre prøve å lære av våre tidligere feil og sørge for at bistanden kommer inn på en måte som er fredsbyggende og ikke ødelegger eller undergraver freden. Det blir en utfordring.

La meg så bare understreke to viktige forhold. Jeg og vi fra Regjeringens side er meget opptatt av å sikre kvinners likestilling og rettigheter i utviklingssamarbeidet. Vi har satt i gang arbeidet med å revidere strategien, og vil sørge for at Stortingets syn her blir fulgt skikkelig opp.

Det samme gjelder på miljøområdet, der vi allerede hadde klare planer for en forsterket profil og oppfølging i tråd med Riksrevisjonens anmerkninger og i tråd med Johannesburgmøtets ambisjoner. Her hadde vi tenkt å lage en strategi. Med Stortingets innstilling sier vi nå at vi skal lage en skikkelig og god handlingsplan for miljøinnsats i utviklingssamarbeidet.

Avslutningsvis så må det sies at dette er en nokså historisk dag. Vi har i dag fått tilslutning fra, tror jeg, alle partier unntatt ett, for det mest ambisiøse målet på bistandssiden noen gang i norsk politikk, nemlig at vi skal nå 1 pst., at målet skal holdes, og at det skal være på minst dette nivået ut stortingsperioden 2005–2009. Det er epokegjørende, og med det har vi muligheten til å ligge i front internasjonalt også i fortsettelsen.