Sjekkes mot fremføring

Kjære forsamling,

Det er en stor glede for meg å være her i Kirkenes – vår viktigste innfallsport til Nordvest-Russland. Som dere vet avslutter jeg med dette en reise i Barentsregionen. Mandag tilbrakte vi i Arkhangelsk, tirsdag i Murmansk, og det var helt naturlig å avslutte min rundreise nettopp her i Kirkenes.

Regjeringen tar sikte på å legge frem en melding om nordområdene i nær fremtid – tidsnok til at Stortinget får anledning til å behandle den før sommeren. Jeg har på denne reisen mottatt svært mange nyttige innspill og synspunkter. Å besøke denne regionen gir en fantastisk innsikt og forståelse av utfordringene vi står overfor.

Også dere som er tilstede her i dag har stor kunnskap om nordområdene. Jeg ønsker derfor å benytte dette møtet til en åpen og fri dialog om nordområdene.

Etter to dager i Nordvest-Russland er det oppmuntrende å se hvor høyt både nordmenn og russerne verdsetter det gode samarbeidet som har utviklet seg over grensen. Kontaktene er omfattende, og svært mye fungerer bra. Særlig gjelder dette folk-til-folk- samarbeidet.

Vi ser også at enkelte ting kan gjøres bedre – innenfor næringssamarbeidet er det fortsatt et stort uutnyttet potensiale. I samtalene med de russiske guvernørene la jeg stor vekt betydningen av at russiske myndigheter sikrer stabile og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet.

Jeg mottok riktignok svært ulike signaler på hvordan næringssamarbeidet fungerer. Det er ingen tvil om at mange nå lykkes i å etablere seg på det russiske markedet.

Mitt hovedinntrykk er at regionen preges av optimisme. Mulighetene ligger der nå – de må identifiseres – de må utvikles og utnyttes.

Det er også klart at samspillet mellom det regionale og nasjonale nivået i Barentssamarbeidet er helt avgjørende.

Det regionale samarbeidet representerer det unike ved Barentsmodellen, og den nasjonale politikken må ikke få overstyre den lokale innsatsen og entusiasmen.

Kirkenes har klart å utnytte sine fortrinn og blitt et naturlig senter for Russlandskompetanse og samarbeid over grensen. – Dette gjelder ikke minst Barentssekretariatet, som spiller en viktig rolle som tilrettelegger av samarbeid på regionalt nivå.

De nordnorske fylkeskommunene og Barentssekretariatet har høye ambisjoner om å videreutvikle Kirkenes som kompetansesenter for Russlandssamarbeidet. Dette møtet er nettopp et bevis på det.

Forslaget om å opprette et Barentsinstitutt i Kirkenes, som særlig skal arbeide med spørsmål knyttet til ressursforvaltning og regionalt samarbeid, er positivt, og ideen er spennende.

Dette er temaer som fortjener fornyet oppmerksomhet, og jeg er enig med dem som sier at disse temaene kan med fordel belyses nettopp her fra Kirkenes.

Dramatiske endringer har funnet sted i denne regionen – på kort tid. – I første rekke tenker jeg på de utenriks- og sikkerhetspolitiske rammebetingelsene for norsk nordområdepolitikk. Strategiske motsetninger mellom øst og vest har i løpet av de siste 15 årene blitt erstattet av stadig tettere samarbeid om nye – og andre – grenseoverskridende utfordringer.

Under den kalde krigen gjorde vår beliggenhet det forholdsvis enkelt å få ryggdekning blant våre allierte. Men alliert støtte for vår nordområdepolitikk er ikke lenger noe vi kan ta for gitt.

Det har funnet sted en historisk tilnærming mellom Russland og USA, og mellom Russland og sentrale EU-land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Fra et overordnet perspektiv er dette selvsagt positivt.

Men vestlige lands politikk overfor Russland vil i stigende grad bli påvirket av landets økede betydning som eksportør av olje og gass. Tyskland, Storbritannia og Frankrike kan bli store avtakere av gass og olje fra Barentshavet. Også USA har begynt å rette sitt energipolitiske fokus mot Russland.

Russlands voksende tyngde og innflytelse tilsier at våre tradisjonelle partnere i årene som kommer vil fortsette å prioritere forholdet til Moskva høyt. Det blir viktig å skape internasjonal oppmerksomhet omkring Norges syn på de nye utfordringene og mulighetene i nord. – Dette er et prioritert felt for regjeringen.

Først og fremst er det tale om hvorledes vi på en bærekraftig, miljøvennlig måte kan utnytte de naturressurser – fornybare og ikke-fornybare – som finnes i området.

Samtidig må vi håndtere de klima- og miljømessige endringene som er i ferd med å vise seg i det sårbare Arktis.

Vi har allerede grepet tak i disse problemstillingene. Det er åpnet opp for en grundig og bred offentlig debatt om de nye utfordringene, og hvordan vi som nasjon bør møte dem. – Et møte av denne typen er et ledd i det.

I 2003 nedsatte jeg et bredt sammensatt ekspertutvalg, som skulle identifisere utfordringer og muligheter som Norge står overfor i nord. Utfra et overordnet perspektiv skulle det vurdere hvordan norske interesser best kan ivaretas.

I løpet av fjoråret har vi – både i Nord-Norge og ellers i landet – hatt en omfattende debatt om veivalg og satsingsområder innenfor norsk nordområdepolitikk. Regionalpolitikere, næringslivsaktører, media og sentrale forskningsinstitusjoner har bidratt til denne diskusjonen. – Det har vært helt nødvendig for å bringe diskusjonen videre.

Regjeringen har brukt dette året til å arbeide med en stortingsmelding om muligheter og utfordringer i nordområdene.

I meldingen tar regjeringen sikte på å presentere – for første gang og på en helhetlig måte – de utfordringer og muligheter vi står overfor. Et sentralt utgangspunkt er de nye utenriks- og sikkerhetspolitiske rammebetingelsene. Men ikke minst handler det om forvaltningen av naturressursene og miljø- og klimaspørsmål.

Vi har behov for en ny helhetstenkning. Dette gjelder både utforming og iverksettelse av vår nordområdepolitikk.

Vi må imidlertid huske at svarene på en del av de problemstillingene meldingen vil presentere vil måtte finnes andre steder.

Et eksempel på det er klimapolitikken. Vi har gjennom ACIA-studien avdekket de dramatiske klimaendringene som skjer i de arktiske strøk. Men svaret på dette finnes i vår nasjonale klimapolitikk, og studien har vist at det er viktigere enn noen gang å holde fast ved de ambisiøse målsettingene vi allerede har satt oss.

Nordområdespørsmålene er globale. De angår alle. Det er behov for et krafttak for å interessere og engasjere våre naturlige samarbeidsland og organisasjoner i de utfordringer vi står overfor.

Vi må alle arbeide mer aktivt og systematisk for å skape forståelse for våre grunnleggende målsettinger. Disse er knyttet til;

• en fast og konsekvent suverenitetshevdelse,

• ansvarlig og bærekraftig ressursforvaltning, og
• ·
• fred og stabilitet.

Å mobilisere forståelse og støtte for norsk politikk er en viktig og krevende oppgave.

Vi er allerede i full gang. Det skjer;

• i bilaterale konsultasjoner med andre land,
• ·
• ved drøfting av disse spørsmålene i internasjonale organisasjoner,
• ·
• gjennom vårt formannskap i Barentsrådet, som nå er inne i sitt siste år,
• ·
• og disse utfordringene vil stå sentralt i vårt formannskap i Arktisk Råd - i perioden 2006-2008.

Min erfaring er at det nå er mulig å vekke andre lands interesse for nordområdene på en helt annen måte enn tidligere – men det krever at vi gjør en aktiv innsats.

La meg bruke besøkene til Svalbard som eksempel:

I august 2003 tok jeg med presidenten i NATOs parlamentarikerforsamling til Svalbard for å skape interesse for nordområdene. Ett år senere var rundt 50 NATO-parlamentarikere på plass på Svalbard. 50 parlamentarikere som lot seg engasjere og begeistre – og som tok med seg nye inntrykk og ny kunnskap hjem til sine politiske miljøer.

Veldig positivt var det også at den amerikanske senatoren John McCain tok med seg fire senatorer, blant annet Hilary Clinton, til Svalbard for å studere klimautfordringene.

Min erfaring er klar: Når vi bringer folk til nordområdene, blir de begeistret. Og vi får et nettverk – helt sentralt for å få gjennomslag for norske posisjoner.

I polarområdene finner vi noen av største gjenværende villmarksområder på kloden. I en verden hvor uberørt villmark blir en større og større mangelvare, kan polarområdene få en stadig større verdi for oss alle. Det understreker også at forvaltningen må skje forsvarlig.

Arktis gjennomgår nå noen av de raskeste og kraftigste klima­endringer på jorden. Endringene vil øke i neste 100-årsperiode med store fysiske, økologiske, sosiale og økonomiske virkninger. De vil også ramme øvrige deler av kloden. Dette er hovedkonklusjonen i Arktisk Råds omfattende og meget grundige vitenskapelige klimastudie som ble lagt frem i november 2004.

Studien er et solid, felles fakta­grunnlag om klimaendring i Arktis. Alle arktiske land har bidratt. Funnene er viktige innspill til de globale forhandlinger om klima­spørsmål under FNs Klimakonvensjon – og til dokumentasjonsarbeidet i FNs Klimapanel. Funnene er så klare at de ikke kan ignoreres.

Arktisk Råd er vårt fremste forum for samarbeid om de polare strøk om miljø- og klimaspørsmål, om prinsippene for bærekraftig utvikling og urfolksspørsmål.

Enkelte har tatt til orde for en styrking av Arktisk Råd – og for en tilsvarende nedprioritering av Barentsrådet. Etter Regjeringens syn vil det være svært uheldig.

Barentssamarbeidet er veletablert og anerkjent. Det utgjør en konstruktiv ramme for samarbeid både på regionalt nivå – og mellom regjeringene på Nordkalotten.

Av koordineringshensyn er det likevel viktig med et nært samarbeid mellom Arktisk Råd og andre regionale samarbeidsfora – som Barentsrådet, som Nordisk Ministerråd og Østersjørådet.

Urfolksspørsmål har fått en stadig mer fremstående plass i det internasjonale samarbeidet. De står sentralt i de samarbeidsfora der nordområdespørsmål diskuteres.

Nordområdene er som helhet preget av urfolkenes kultur og tradisjonelle levesett. Urfolkenes tradisjoner representerer en viktig kulturell verdi for hele regionen.

Urfolkenes livssituasjon er et viktig tema i Barentssamarbeidet. Som en markering av slutten på FNs tiår for urfolk (1994-2004) er året 2005 erklært som Barents Urfolksår. Dette blir en anledning til å sette fokus på situasjonen for urfolkene i Barentsregionen på en rekke felt, som økonomi, helse, utdanning og kultur. Dette er et meget prisverdig initiativ.

Barentssamarbeidet har siden det ble etablert for 12 år siden spilt en svært viktig rolle i omdanningen av våre nordlige naboregioner til en ny samarbeidsarena.

Samarbeidet har hele tiden hatt to hovedmål;

• For det første å bidra til å styrke Russlands rolle i europeiske samarbeidsstrukturer, og
• ·
• for det andre å fremme bærekraftig utvikling i alle deler av Barentsregionen.

Det kan være liten tvil om at samarbeidet har vært en suksess på mange områder. Den oppvoksende barentsgenerasjonen ser på samarbeid og kontakt over landegrensene som en selvsagt, naturlig del av hverdagen.

Vi overtok formannskapet i Barentsrådet i 2003. For oss var det viktig å få et styrket samarbeid på det økonomiske området, på utdannings-, justis- og helse­sektoren, og på krise- og beredskapssiden.

Det økonomiske samarbeidet har vært den sektor hvor det har vært vanskeligst å få til konkrete resultater. Nå ser vi imidlertid en lovende utvikling på flere områder. Målet om en felles næringsregion i nord står ved lag.

For å nå dette målet er det viktig at de gjenværende hindringer for utenlandske investeringer i Russland overvinnes. Dette budskapet har jeg formidlet klart til mine samtalepartnere i Murmansk og Arhangelsk og formidles også tydelig til de sentrale myndighetene i Moskva.

Det enorme skattekravet overfor Vimpelcom er et eksempel på at russiske myndigheter fortsatt har en jobb å gjøre. Stabile og forutsigbare rammebetingelser – både når det gjelder lovgivning og forvaltningsvedtak – er avgjørende for at norsk næringsliv skal ta risiko og etablere seg på nye markeder i Russland.

Samarbeidet i regionen illustrerer at det moderne Nordvest-Russland er langt fremme når det gjelder kapasitet og kompetanse innen maritim sektor.

På fiskerisiden ser vi en sterk vekst. Kirkenes er blitt en svært viktig innfallsport for norsk fiskeesksport til Russland. Russland er nå vårt nest største eksportmarked for fisk.

Åpne grenser skaper også nye muligheter for reiseliv og turistnæringen. Ikke minst her i Finnmark ser vi mange interessante initiativer på dette området.

Gode utdanningstilbud er en forutsetning for å holde på ungdommen - og er med på å øke kompetansen i regionen. Uten kunnskap og kompetanse - ingen utvikling.

Et viktig tiltak i den forbindelse er gjennomføring av den såkalte ’Bologna­prosessen' i Barentsregionen. Dette dreier seg om gjensidig anerkjennelse av diplomer og studieprogrammer, basert på det universitets- og høgskolesamarbeidet som allerede er etablert i regionen.

Et samarbeid på flere felt innen justisområdet er også under utvikling i Barentsregionen. Vi satser på et styrket politisamarbeid for blant annet bekjempelse av handel med mennesker. Vi støtter også opp om samarbeid mellom dommere og påtalemyndigheter i regionen.

Et samarbeid mellom norske og russiske fengsler har pågått siden 1998. De siste årene har det foregått en omlegging av fengselssamarbeidet fra humanitær bistand til kompetanseoverføring og faglig dialog.

Tuberkulose er fortsatt et stort og uløst helseproblem i russiske fengsler. Tuberkulose­sykehuset som er etablert i fengselskoloni nr. 18 utenfor Murmansk er kanskje så langt det beste eksempelet på den norske innsatsen innen fengselssektoren.

Statsgrenser hindrer ikke spredning av HIV/AIDS og tuberkulose. For tiden arbeider norske, russiske, svenske og finske eksperter med å lage en plan for en helhetlig innsats mot HIV/AIDS. – Et godt samarbeid er etablert mellom helseinstitusjonene i regionen.

En annen utfordring er den spredte bosettingen. Dette er spesielt problematisk når det oppstår store ulykker eller katastrofer. Det er nå satt i gang et samarbeid mellom redningstjenestene i regionen. I regi av dette samarbeidet holdes felles redningsøvelser. En stor øvelse – ” Barents Rescue 2005” – finner sted i august i år. Vi arbeider nå med å lage en felles avtale om redningssamarbeid.

Det er viktig for oss at Barentssamarbeidet foregår på regionens egne premisser. Dere som bor og arbeider i regionen vet hvor skoen trykker.

Dette er også grunnen til Barentssamarbeidets suksess; det er lagt vekt på å gi ansvar og oppgaver til dem som sitter nærmest problemene – og mulighetene. Sentrale myndigheters oppgave er å legge til rette for rammevilkårene – og bidra til at de nødvendige ressursene blir tildelt.

Samarbeid med Russland er ikke lenger en ’nyhet’ i seg selv. Barentssamarbeidet skaper derfor ikke lenger overskrifter og store artikler – kanskje med unntak av når det er negative saker som skal formidles.

Jeg tenker spesielt på kritikken mot norske myndigheters håndtering av russiske visumsøkere - særlig ved generalkonsulatet i Murmansk.

Noe av kritikken har vært berettiget. Utenriksdepartementet har derfor, i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet, iverksatt konkrete tiltak for at søknadsprosessen skal bli mer smidig. Dette må selvsagt sees i forhold til de kontrollforpliktelser vi har som følge av at vår grense mot Russland er en Schengen-yttergrense.

Regjeringen legger stor vekt på betydningen av et godt og nært forhold til Russland. Samarbeidet er særlig aktivt på områder som atomsikkerhet, helse- og miljøspørsmål, fiskeriforvaltning og beredskap.

Vi ser nå en positiv økonomisk utvikling i Russland. Jeg håper dette kan være med på å skape mer stabile og mer forutsigbare rammebetingelser for handel og utenlandske investeringer.

Fra regjeringens side vil vi være med å legge til rette for en positiv utvikling i det økonomiske samarbeidet mellom Norge og Russland, også i nord.

Samtidig vil jeg understreke at økonomisk samhandel må drives frem av næringslivet selv - dersom det skal lykkes.

Myndighetene kan på sin side bidra til å fjerne handelshindringer. Dette gjelder f.eks. innen tollsamarbeid, grensesamarbeid og veterinærsamarbeid, ikke minst når det gjelder fisk.

God forvaltning av fiskeressursene i Barentshavet forutsetter tett koordinering. – Ikke bare mellom ulike nasjonale forvaltningsorganer, men også nært internasjonalt samarbeid, ikke minst med Russland. Samarbeidet her har tradisjonelt vært godt.

En restriktiv russisk holdning til norske forskningstokt i russisk sone, gjør det likevel vanskelig å ha et solid vitenskapelig grunnlag for våre forvaltningsvedtak. Dette er som kjent et problem. For Norge er det viktig å få til et bedre samarbeid om kontrolltiltak for fiskeriene i Barentshavet.

Vi er i god dialog med russiske myndigheter om å videreutvikle samarbeidet innen sjøsikkerhet og oljevernberedskap i nordområdene. Bakteppet er naturligvis den økende transporten av olje fra russiske nordområder langs norskekysten. Denne transporten er et uttrykk for de økende økonomiske mulighetene i regionen, men representerer samtidig en miljøutfordring som vi tar på alvor i samarbeid med Russland.

Vi arbeider aktivt med å styrke både den forebyggende sjøsikkerheten og beredskapen mot akutt forurensing i nordområdene. Det er gjennomført flere forebyggende tiltak - som utvidelse av territorialfarvannet, etablering av påbudte seilingsleder, og styrket trafikkontroll. Tiltakene skal hindre at det oppstår farlige situasjoner og forurensningsulykker.

Miljøvernsamarbeidet med Russland har mange aspekter. Et av de største samarbeidsprosjektene har vi ved smelteverket i Nikel, hvor utslippene vil være redusert med 90 prosent innen 2008. Dette gir merkbare resultater både lokalt og globalt.

Atomsikkerhet står helt sentralt i det norsk-russiske samarbeidet. På Kolahalvøya finnes verdens største konsentrasjon av atominstallasjoner. Dette er en potensiell fare for miljøet – og for at radioaktivt materiale kan komme på avveier.

Det er ’11. september’ som har bidratt sterkest til at det internasjonale samfunn i økende grad er blitt klar over sammenhengen mellom terrorisme og lagre av kjernefysiske våpen og -materiale. G8-landenes " Globale Partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale" ble lansert i 2002, som et ledd i kampen mot internasjonal terrorisme.

For Norge var det svært viktig å ta del i dette arbeidet fra første stund. Vi var de første utenfor G8 som påtok oss oppgaver gjennom partnerskapsinitiativet. Opphugging av atomubåter i Nordvest-Russland er blant de oppgavene som G8-partnerskapet prioriterer, og som Norge deltar aktivt i.

Besøket til Nerpa minnet meg også om at Russiske myndigheter selv har iverksatt et stort arbeid og bevilget betydelige midler til arbeidet med å bedre sikkerheten ved militære og sivile atominstallasjoner og lagre. Ansvaret for å få denne jobben utført ligger da også på deres skuldre.

Men behovet for innsats er større og mer akutt enn Russland alene kan håndtere i overskuelig fremtid. Derfor er det nødvendig med en omfattende og samkjørt internasjonal innsats. Som nærmeste nabo til den delen av Russland der disse problemene er spesielt store, har Norge følt et særlig ansvar for å gå i bresjen.

Den norske handlingsplanen for atomsaker fyller 10 år i år. I denne perioden har vi brukt over en milliard kroner på tiltak for å bedre atomsikkerheten i våre nærområder - først og fremst i Nordvest-Russland.

Mange av utfordringene når det gjelder ikke-spredning og atomforurensning vil kunne løses i løpet av det nærmeste tiåret. Vi har hele tiden vært opptatt av å gi konkret og målrettet bistand til prosjekter som er høyt prioritert også på russisk side.

De siste årene har vi gjennomført en rekke tiltak i Andrejevbukta på Kolahalvøya, hvor det finnes et stort og sterkt forfallent lager for brukt reaktorbrensel og radioaktivt avfall. – Og altså bare 50 km fra grensen.

Flere land og internasjonale fora har fått øynene opp for de betydelige utfordringer som ligger der. – Og for at arbeidet skal kunne gjennomføres raskt og hensikts­messig må det tas et krafttak for å sikre best mulig koordinering. Norge vil spille en ledende rolle her.

Sikring av radioaktive strålingskilder i våre nærområder er et annet prioritert felt. I Nordvest-Russland finnes det langs kysten rundt 150 fyrlykter som får strøm fra høyradioaktive strontiumbatterier. Fyrlyktene er dårlig sikret og ofte lett tilgjengelige.

Vi har hittil finansiert fjerning og avfallsbehandling av 60 slike kilder fra Murmansk fylke. Vi tar sikte på å bistå med fjerning av samtlige av disse kildene i russisk del av Barents­regionen og erstatte dem med miljøvennlig solcelleteknologi i løpet av de neste 3-4 år.

Opphugging av atomubåter har vært et viktig norsk satsingsområde i 2004 – og vil fortsette å være det i tiden fremover. Vi innleder i disse dager forhandlinger om vårt tredje ubåtprosjekt – og det fjerde kan følge allerede til høsten. Jeg hadde selv i går gleden av å inspisere det som etter alt å dømme blir vårt neste ubåtopphuggingsprosjekt, ved Nerpa-verftet utenfor Murmansk.

Jeg er også glad for å konstatere at Kirkenes-firmaet Storvik & Co – etter en offentlig anbudsrunde i EØS-området – har vunnet konkurransen om å lede de norske atomubåtopphuggingsprosjektene i tiden fremover. Dette er nok et eksempel på at det er mulig å utvikle kompetanse på internasjonalt nivå her i regionen. Jeg er ikke overrasket over det.

Jeg er glad for at vi har kunnet trekke på den kompetanse og det nettverk som Fylkesmannen i Finnmark har på miljøfeltet. Som prosjektleder for innsatsen i Andrejevbukta og for utskifting av fyrlyktbatteriene, har Fylkesmannen spilt en uvurderlig rolle i arbeidet med miljø og atomsikkerhet i nord.

2005 står i Hundreårsmarkeringens tegn. Som del av dette markeres også hundre års diplomatiske forbindelser mellom Norge og Russland. Vårt forhold til vår store nabo i øst er i utvikling. Grunnlaget er solid, og vi må bygge målbevisst videre på dette.

Vi har alt å tjene på å engasjere Russland i samarbeid på så mange områder – og nivåer – som mulig. Et talende eksempel på at skepsis og mistenksomhet erstattes av åpenhet og tillit, er at vi i år for første gang planlegger en norsk-russisk militærøvelse på russisk jord.

Nordområdene er en viktig arena for forskning - blant annet på klimaendringer og langtransporterte miljøgifter. Svalbard har utviklet seg til å bli en internasjonal plattform for global forskning. Russland er med sine store områder i nord – og med lange forsknings­tradisjoner – en nøkkelspiller i polarforskningen. Vi ønsker derfor fortsatt å ta til orde for en sterkere russisk deltakelse i det internasjonale forskningssamarbeidet på Svalbard.

Det internasjonale polaråret 2007/2008 vil innebære en betydelig styrking av det internasjonale samarbeidet om polarforskning – både i Arktis og Antarktis. Norge har i likhet med Russland forskningsinteresser i begge polområder – og vi har derfor engasjert oss sterkt. En prioritert målsetting for polaråret bør være å bedre tilgjengeligheten for internasjonal forskning til land og havområdene i Arktis – og gi økt innsyn i verdifulle historiske data.

Avgrensningen i Barentshavet er det viktigste utestående enkeltspørsmålet i forholdet til Russland.

Om dette har vi som kjent forhandlet i snart 35 år. I løpet av disse årene er det oppnådd foreløpig enighet om størsteparten av delelinjens løp. Men i denne type forhandlinger er selvsagt intet avgjort før alt er avgjort. Og de vanskeligste problemene står igjen.

I den senere tid har atmosfæren vært positiv, og det gjøres fremgang, selv om det går langsomt. Det ville være bra om en løsning kunne oppnås i nær fremtid. Men det er vesentlig viktigere å få en god løsning – enn en snarlig løsning. Vi må ikke selv sette oss under tidspress.

Mot denne bakgrunn er det interessant å se en stigende interesse for avgrensnings­spørsmålet også i den russiske petroleumsindustrien. Vi ser at heller ikke utformingen av russisk nordområdepolitikk i samme grad som tidligere domineres av sikkerhetspolitiske hensyn.

Russiske myndigheter har fremhevet at det er et betydelig potensiale for samarbeid om utnyttelse av petroleumsforekomster i Barentshavet. Det er antydet at slikt samarbeid bør kunne innledes før avgrensningsspørsmålet er endelig avklart.

Fra norsk side har vi sagt oss enige i at potensialet for samarbeid er stort. - Men vi har understreket at det ikke vil kunne realiseres før en delelinje er fastsatt.

Nordområdene, og da i hovedsak Nord-Russland, Barents- og Karahavet, antas å inneholde en stor andel av verdens uoppdagede petroleumsressurser.

De problemstillinger som knytter seg til spørsmålet om forsvarlig utnyttelse av disse olje- og gassressursene, vil selvsagt få økende betydning for Norge og norsk nordområdepolitikk.

Utredningen om helårig petroleumsvirksomhet er allerede ferdigstilt. Både Regjeringen og Stortinget har fattet vedtak i saken. Arbeidet med forvaltningsplanen er godt i gang, og den vil etter planen bli lagt frem for Stortinget våren 2006. Dette er et arbeid som selvsagt vil bli omtalt i stortingsmeldingen om nordområdene – men som likevel må holdes adskilt. Det må ikke forventes andre signaler her enn det som ligger fast i Sem-erklæringen.

Regjeringen har et sterkt fokus på det sårbare økosystemet i Barentshavet og på miljøutfordringene ved all type aktivitet i dette området. Gjennom arbeidet med forvalt­nings­planen ligger Norge langt fremme i å omskape denne tenkningen til praktisk politikk.

En hovedutfordring for norsk nordområdepolitikk er å få tilslutning til vår tenkning også internasjonalt.

Løsninger på de mange utfordringer i nordområdene i dag forutsetter nært samarbeid med andre arktiske stater og aktiv deltakelse i internasjonale samarbeidsfora.

Som vi alle her er klar over, har en tredjedel av Norges fastland en kystlinje som går nord for Polarsirkelen. Norsk område strekker seg langt inn i Polhavet, og vi har ansvar og plikter i et havområde som er mer enn seks ganger større enn det norske fastlandet.

Norge har med andre ord sterke interesser i å ivareta nordområdene – og vi har et internasjonalt ansvar i mange sammenhenger.

Grunnlaget for norsk nordområdepolitikk vil fortsatt være fred og stabilitet. Vårt utgangspunkt er at det ikke i samme grad er sikkerhetspolitiske hensyn som vil komme til å prege utformingen av nordområdepolitikken – men snarere utfordringer knyttet til utnyttelse av naturressurser, og klima- og miljøspørsmål.

Våre hovedvirkemidler er grenseoverskridende samarbeid og tillitsbygging. Dette skjer på myndighetsnivå, i næringslivet, i forskningssammenheng, blant organisasjoner, foreninger og enkeltpersoner. På den måten ønsker vi å opprettholde nordområdene som en fredelig og stabil region.

Takk for oppmerksomheten.